Tale på LO-skolen

Statsminister Gro Harlem Brundtland

Våre politiske utfordringer

LO-skolen, Sørmarka, 21. mars 1995

I forrige uke var Regjeringen samlet for å drøfte statsbudsjettet for neste år og for å få oversikt over de økonomiske utsiktene framover. Det er mye vi kan glede oss over. Sysselsettingen øker og ledigheten går ned, underskuddet på statsbudsjettet går mot et overskudd til neste år og pris- og kosntadsveksten er lav. Norske bedrifter og arbeidsplasser blir mer konkurransedyktige overfor utlandet. På toppen av dette har vi også fått presentert nye tall for oljereservene våre og tall for statens oljeinntekter. For de nærmeste årene kan vi forvente større inntekter enn tidligere lagt til grunn.

I en slik situasjon kan det være fristende å gi litt ekstra både her og litt der. Enkelte har allerede latt seg friste til å tro at vi nå kan bruke mer penger både på det ene og andre formålet. Men da er det igjen nødvendig å minne om hva som er utfordringene for landet vårt: Vi vil i noen år antakelig ha store - svært store - oljeinntekter. Men allerede ved inngangen til neste tiår vil trolig toppen være passert. Og om 15 år - det er det ikke så lenge til - vil oljeinntektene antakelig være lavere enn dagens nivå. Da vil samtidig den kraftige veksten i utbetalingene til pensjoner starte. Da vil det unektelig være fornuftig å legge vesentlige deler av de økte oljeinntektene vi får de nærmeste årene til side, slik at vi har verdier å møte de framtidige utfordringene med. (DERE SER AV PLANSJEN HVORDAN DENNE UTVIKLINGEN KAN BLI).

Det er lite vi vet helt sikkert. Den oljen vi skal ha inntekter av om 25 år er ikke funnet enda. Derfor er det fornuftig å ha noe å gå på, og ta høyde for at det også kan skje skuffelser. Oljeinntektene er dessuten avhengig av oljeprisen, som nå er nede på et lavt nivå. Ingen kan vite noe sikkert om oljeprisen om 25 år. Tidlig på 1980-tallet spådde de fleste framtidige oljepriser på to-tre ganger det nivået vi har sett hittil på 1990-tallet. Derfor må vi ikke la oss blende. Totalt 140 milliarder kroner i økte oljeinntekter over noen år høres mye ut, og det er mye. (DISSE EKSTRA OLJEMILLIARDENEN KOMMER FRAM PÅ PLANSJEN GJENNOM DEN "TOPPEN/PYRAMIDEN" DERE SER FRA NESTE ÅR OG NOEN ÅR FRAMOVER). Men vet dere at at 140 milliarder kroner ikke er stort mer enn ett års utgifter for Folketrygden, og det med dagens utgiftsnivå!

Derfor sier vi at de ekstra oljeinntektene vi nå ser ut til å få - de må vi ikke bruke opp nå - men sette dem inn i oljefondet slik at vi viser ansvar overfor kommende generasjoner.

Dette handler for det første om solidaritet - solidaritet med dem som kommer etter oss. Oljen tilhører ikke en enkeltgenerasjon. Inntektene fra oljen skal komme det norske samfunnet til gode i svært mange år framover. Vi må ikke stelle oss slik at de i tillegg til å finansiere sin egen velferd også må finansiere våre pensjoner og vår velferd fordi vi - som nå har så store inntekter - ikke har evnet å sette av midler i tide.

For det andre: Nå går norsk økonomi godt. Vi kan høste av mange års systematisk politikk. Da er det viktig at vi setter av midler som vi kan tære på når nye tilbakeslag skulle oppstå. For å kunne møte vanskelige tider - for å føre en ekspansiv økonomisk politikk - må vi evne å sette av midler i oppgangstider som nå. Det er dette som er motkonjunkturpolitikk - det er dette som er overordnet økonomisk styring.

Det er likevel ikke slik at vi til nå har spist og drukket opp inntektene fra oljevirksomheten. Så uansvarlige har vi ikke vært. Inntektene har vi først og fremst brukt til investeringer og til å bygge ut velferdssamfunnet. Vi har brukt dem på investeringer ute på sokkelen. Og vi har brukt dem til å investere i veier og jernbane, i utdanning og forskning, vi har investert i et bedre miljø og vi har bygd ut omsorgstilbudene overfor barn og eldre. De siste fire årene er det blitt

42 000 nye arbeidsplasser i helsevesenet, i eldreomsorgen, i skoler og på universiteter. Det svarer til 29 nye arbeidsplasser hver eneste dag.

Vi har investert for framtida - for våre barn og barnebarn. I årene som kommer må vi gjøre oss stadig mindre avhengige av oljeinntektene. Inntektene fra salg av petroleum får vi nemlig bare én gang. Vi må belage oss på at de en dag tar slutt. Det må vi legge til rette for nå. Derfor tar Regjeringen sikte på alt fra neste år å sette av penger på oljefondet for første gang.

Om 35 år - det er bare en generasjon - vil det være en halv gang til så mange alderspensjonister som i dag, nesten 1 million. Tenk dere hva det stiller av krav til en solid Folketrygd! Tenk på den store utfordringen det er for eldreomsorgen! Tenk på hvilke behov det vil skape for helsetjenester! Tenk på hvilke krav som vil bli stilt til at vi kan finne fleksible og gode løsninger tilpasset den enkeltes behov! Vi har mange gode tilbud i dag, men vi må også tenke nytt, samtidig som vi må belage oss på å bruke større ressurser enn det vi gjør i dag til helse og eldreomsorg.

Den medisinske utvikling går raskt. Sykdom og lidelser vi for kort tid siden sto maktesløse overfor, kan vi nå behandle og lindre mer effektivt. Vi må sikre at alle får del i denne utviklingen. Bare da kan vi vinne kampen mot ønskene om privatisering og nye sosiale forskjeller. Vi hadde den kampen for 10-15 år siden. Den vil oppstå igjen. Vi må ta de nye mulighetene i bruk! Vi må modernisere og utvikle kvaliteten, også på de små og sårbare helsetilbudene i utkantene. Da må vi organisere tjenestene bedre og samarbeide mer. Det stiller også krav til kommunepolitikere og fylkespolitikere. Men det er jo det vi vokser på. For dette kan vi ikke overlate til ekspertene eller til staten alene. Hele vårt lokalpolitiske miljø må engasjeres i denne helt sentrale, felles oppgaven.

Ved siden av fortsatt satsing på at barna våre skal få gode og trygge oppvekstvilkår, er det å sikre Folketrygden, bygge ut eldreomsorgen og helsetilbudene våre de aller viktigste velferdsoppgavene. Dette vil koste penger, ja. Men det vil også kreve politisk mot - ikke til å si ja, men å si nei - når det er nødvendig - til mange andre gode forslag om hva vi kan bruke penger til.

Det går bedre på arbeidsmarkedet nå. Flere kommer i jobb og ledighetstallene synker gradvis. Jeg tror svært mange av dere merker det. I fjor ble det netto skapt mer enn 30 000 nye arbeidsplasser. I år er det utsikter til nesten like stor økning. Ledigheten går stadig i alle deler av landet. Dette er en utvikling som har fortsatt inn i 1995. Men vi må ikke la oss lure til å tro at problemet nærmest forsvinner av seg selv. Slo vi oss til ro nå, ville det være den sikreste oppskriften på å få høy ledighet også i framtida. "Kimen til økende arbeidsledighet legges i oppgangstider", sa sentralbanksjefen nylig.

Vi har erfart det sentralbanksjefen sa, og det er ikke lenge siden. I løpet av noen få år på midten av 80-tallet ødela vi for flere år framover, ved å skape et pris- og kostnadspress som ble helt uforenlig med den viktigste oppgaven, nemlig sysselsettingen. Det må ikke få skje en gang til. Vi må sørge for at det fornuftige vi har gjort i flere år nå, fortsetter. Det vil være den beste oppskriften for at ledighetstallene fortsatt skal synke, og at det skapes arbeidsplasser som blir varige.

I åra som kommer vil flere personer trenge jobb. Det er derfor ikke nok å bare skaffe jobb til dem som er ledige. Det vil kreves enda flere jobber for å gi tilbud til de mange som vil melde seg på arbeidsmarkedet i åra som kommer. Om 35 år trenger vi trolig 250 - 300 000 flere arbeidsplasser enn i dag. Det blir en krevende oppgave, men den er trolig ikke uoverkommelig hvis vi steller oss riktig.

Ingen kan i dag si hvor disse jobbene vil komme. De siste 20 åra har vi mistet 200.000 arbeidsplasser i industrien. Mange har spådd at vi vil miste enda flere framover. Men nå opplever vi at nedgangen ikke bare har stanset; det blir faktisk flere som får arbeid i industrien. Norsk industri er blitt mer konkurransedyktig og produktiv. Ifølge direktør Olav Magnussen i NHO har vi siden 1987 gjennomgått et stålbad. Det er noe heitere enn en alminnelig varmestue. Den kostnadsmessige utviklingen i Norge er kommet ned til konkurrentenes gjennomsnittsnivå.

Dette har ikke kommet av seg selv. Det er resultater av en målbevisst politikk. Da arbeidsledigheten slo tungt innover oss, inviterte vi alle til å ta medansvar. Vi sa klart fra: politiske myndigheter kan ikke løse problemene alene. Vi må samle kreftene. Dere i fagbevegelsen sa at det hjelper lite med 6 prosent inntektstillegg hvis prisveksten blir 8! Da får vi redusert vår kjøpekraft og arbeidsplassene blir mer utrygge.

Fagbevegelsen sa at vi blir med på opplegg med lave tillegg, hvis myndigheter og arbeidsgivere blir med og sørger for lavere prisvekst, en rettferdig fordeling og høyere sysselsetting. Vi gikk sammen om det, og i dag kan vi si at vi så langt har klart jobben. I fjor hadde vi den laveste prisveksten på 34 år. Reallønna har økt, rentene har falt, velferdsordningene er bygd ut og tallet på arbeidsplasser øker. Det er dette vi i Arbeiderpartiet kaller for stø kurs - det er den vi vil fortsette på - det er den vi vil be om velgernes tillit til ved valget til høsten!

På midten av 1980-tallet ble veksten i norsk økonomi drevet fram av høye lån og økt privat forbruk. Det er riktig at det skjedde en forholdsvis sterk økning i det private forbruket i fjor. Men denne økningen hadde bakgrunn i høyere verdiskaping i økonomien og må et stykke på vei ses på bakgrunn av at det private forbruket noen år hadde ligget lavt, etter kjøpefesten på 1980-tallet. Og nå i år er det bedriftenes investeringer og vareeksporten til utlandet som øker mest. Derfor er det nå god balanse i norsk økonomi. Det er gode utsikter til at dette kan fortsette, hvis alle er seg sitt ansvar bevisst, ikke minst i de inntektsoppgjørene vi nå er oppe i. I gleden over framgangen må vi ikke glemme at det fortsatt er mer enn 100 000 arbeidsledige her i landet. Det betyr at vi langtfra er ferdig med jobben, med vår oppgave nummer én, som er å gjenopprette full sysselsetting. Solidaritetsalternativet, som Regjeringen og partene i arbeidslivet er enige om, består i å legge til rette for og gjennomføre inntektsoppgjør med lave tillegg i kroner og øre. Dette er solidaritet med dem som ikke har arbeid, samtidig som også de som er i arbeid har fordel av det ved at rentene holder seg lave og prisstigningen ikke spiser opp lønnstilleggene, og ved at bedriftene beholder tilliten til at det lønner seg å investere i nye arbeidsplasser i Norge.

Den kursen vi er inne på kan bidra til at vi bryter utviklingen mot stadig færre industriarbeidsplasser. Vi kan klare å opprettholde antallet - og vi kan kanskje klare å øke det. Men vi bestemmer ikke det alene. Vi er avhengig av verden omkring oss.

Vi har en åpen økonomi. Bedriftene og arbeidsplassene våre trenger sikkerhet for like spilleregler når vi skal konkurrere med bedrifter ute i Europa. Ja, det er avgjørende for den verdiskapingen vi trenger for å betale for sykehus, utdanning, barnehager og veier.

Vi er avhengige av verden omkring oss. Og vi er avhengige av det som skjer i Europa. Flertallet avgjorde at Norge ikke skal være medlem i EU. Men vi har ikke valgt å isolere oss, hverken økonomisk, politisk eller kulturelt.

Nå i mars ser vi for oss den plattformen vi skal bygge på i vårt videre forhold til Norden og EU:

Vi har EØS-avtalen, som er tilpasset til at det nå bare er Norge og Island igjen på EFTA-siden. Den avtalen sikrer at vi er en del av det indre marked i Vest-Europa.

Vi har kommet til enighet med EU om en politisk dialog om utenrikspolitiske spørsmål. Det vil gi oss mulighet med jevne mellomrom til å lytte til EU-landenes planer og redegjøre for hva vi mener.

Så har vi enighet i Norden om hvordan vi utvikler det videre nordiske samarbeidet. Vi skal satse på tre områder; det felles nordiske, som kultur, identitet og utdanning, det felles europeiske, som EU og EØS-saker - og kontakten til våre nærområder i Østersjøregionen, Barentsregionen og i Arktis.

Og så har vi til slutt NATO-medlemskapet og det assosierte medlemskapet i Vestunionen som vi må bruke aktivt for å tale Norges sak når Europa gradvis skal ta et større ansvar for egen sikkerhet og eget forsvar.

Dette er plattformen. Den forutsetter at vi selv er aktive. Vi kan ikke legge til grunn at andre vil tale vår sak. Derfor må vi hele tiden skaffe oss informasjon om utviklingen i EU - og gjennom etablerte og nye kanaler sørge for at EU-landene vet hvor Norge står.

----ooo----

Så vil jeg si noe om miljøutfordringene og vårt forhold til ny teknologi.

Norge er et rikt land - sammenlignet med det store flertall av verdens befolkning er vi utrolig rike. Noen stiller nå spørsmålet om det ikke er på tide å stoppe opp litt - bremse denne velstandsutviklingen, og heller legge sterkere vekt på andre verdier enn de materielle. Mange syns verden var enklere før. Men det er en god menneskelig egenskap å glemme fortidens slit og forsakelser. La oss akte fortida, dere, men ikke leve i den. Utviklingen stanser ikke opp. Den går raskt videre og vi skal være med og styre den.

De fleste av oss kan underskrive på at vi har nok av det meste. Men ny teknologi - ny kunnskap - gjør at vi kan produsere bedre og mer ved hjelp av mindre. Og behovene forandrer seg stadig. Den vaskemaskinen vi hadde i 1960, var vi veldig fornøyd med da. Vi visste ikke om noe bedre. I dag ville vi ikke brukt den om vi så hadde fått den gratis.

På 1960-tallet gjorde fjernsynet sitt inntog - da fikk vi ikke bare høre alle sunnmøringene i NRK - vi fikk også se dem. Men kun i svart hvitt. Vi kunne sikkert levd med svart/hvit TV-en også i dag, men vi velger fargefjernsynet, fordi vi har det - og fordi verden jo ikke er svart/hvit.

Og enda et eksempel på utviklingen: Skulle vi i dag telefonert med 1970-åras teleteknologi, ville telefonregningen blitt mer enn 10 ganger større.

Vi er nå bare i begynnelsen av den såkalte digitale revolusjon. Den vil stille kommunikasjonen overfor en helt ny hverdag. Vi kan sende, samle og bruke informasjon på helt nye måter enn det vi har vært vant til. Folk kan gjennom sine PC`er sende brev og dokumenter verden over, - de kan skaffe seg informasjoner i løpet av sekunder som det før tok uker eller måneder å få fatt i. Ofte kan små barn utrette operasjoner som det for få år siden ville kreves ingeniørutdannelse å få til.

Den nye teknikken gir nye muligheter og den skaper økonomisk vekst. Denne formen for vekst tror jeg ikke vi må gjøre forsøk på å stoppe. Den gjør at stadig flere kan nyttiggjøre seg de godene den nye teknikken gir og den gjør hverdagen lettere for den enkelte. Ikke minst i distriktene med store avstander bidrar den teknologiske utvikling til å korte ned avstandene.

Vi har i Norge et av verdens absolutt best utviklede telesystemer til en pris som er overkommelig for alle. Og vi trenger ikke lenger stå i kø for å få telefon.

Vi trenger økonomisk vekst også for å kunne løse mange - men ikke alle - av utfordringene vi står overfor. Vi trenger vekst for å bygge videre ut eldreomsorgen, helsevesenet og skolene. Vi trenger også vekst for å løse fattigdomsproblemene og miljøproblemene i verden. Vi trenger vekst for å føre fordelingspolitikk.

Men samtidig må vi erkjenne at økonomisk vekst, slik vi kjenner den, og ikke minst har kjent den, skaper forurensning og uttak av naturressurser som ikke er i samsvar med det ansvar vi har overfor kommende generasjoner.

Her står vi overfor store utfordringer. Vi må stille langt sterkere krav til innholdet i den økonomiske veksten. Forbruksveksten kan føre oss på ville veier, hvis vi ikke tar nødvendige forholdsregler. Ja, hvis hele verdens befolkning skulle forbruke like mye ressurser som vi gjør i den vestlige verden, så ville vi trenge ti verdener for å tilfredsstille alles behov. Derfor er det ingen tvil om at forbruksmønstrene i industrilandene må legges radikalt om.

Det klarer ikke Norge alene. Meningsfeller og kampfeller, de må vi søke utenfor våre egne grenser. Sammen må vi skape en erkjennelse av at disse utfordringene er enorme. Verdensøkonomien økte i fjor med like mye som hele Sør-Amerikas økonomi samlet. Energiforbruket økte, nye milliarder tonn avfall ble skapt, vi mistet 10 millioner hektar jordbruksareal, hugget 3,5 milliarder kubikkmeter tømmer og mistet for alltid 30 000 levende arter.

Dette er en del av historien om en verden som ikke er bærekraftig. Dette kan ikke få fortsette. Men alene kan vi utrette lite for å snu denne utviklingen. Det er ingen annen utvei enn å fortsette kampen for et sterkere og mer forpliktende internasjonalt samarbeid. For det er ikke vi som fastsetter utslippsregler for biler. Vi må kjøpe de biler som lages i andre land. Det er ikke vi som bestemmer at russerne skal bruke mindre forurensende energi, og heller ikke vi som bestemmer at kullkraftverkene i andre land skal omstilles til gass.

Stadig fler begynner å innse at dette er menneskehetens kanskje største utfordring, at landene begynner å snakke sammen om det og erkjenner at slik kan det ikke fortsette lenger; ja da gir det forhåpninger. Men vi har ikke tid til å fortsette bare å snakke om det - nå kreves det sterkere handlinger fra alle, også fra u-landene.

I Norge var vi tidligere ute enn de fleste med å lage et lovverk som stilte krav om begrensinger i utslipp, krav til produktenes innhold, krav til arbeidsmiljø osv. Som miljøvernminister for 20 år siden minnes jeg at dette ikke ble like godt mottatt fra alle hold. Noen mente det var formynderskap og uakseptable inngrep i næringslivets og bedriftenes frihet. I dag hører vi lite om det.

Tvert om - bedriftene blir stadig mer opptatt av miljøriktig produksjon. Bedrifter med respekt for seg selv omtaler i sine årsberetninger hva den har gjort for å bedre miljøet og redusere forurensningen. Bedrifter som tenker på framtida, og det gjør de fleste, vet at kravene til miljøriktige produkter og en miljøvennlig produksjon bare vil øke. Satsing på gjenvinning og gjenbruk blir en stadig større næringsgren i hele den industrialiserte verden.

Bedrifter som velger en aktiv strategi der miljøproblemene vendes til muligheter for bedriften, tror jeg blir framtidas vinnere. Skal vi klare å snu utviklingen, blir det i framtida ikke mindre, men mer avgifter på miljøbelastende atferd og ressursbruk. Folk eller markedet vil bli mer opptatt av miljøkvaliteten på varene. Det vil bli slått hardere ned på forsuring og ødeleggelse av miljøet. Slike krav er jeg overbevist om vil komme sterkere i alle land. Vi har ikke noe valg, hvis vi skal redde vår klode. Derfor sier jeg til bedriftsledere og fagforeningsledere som ikke har tatt dette tilstrekkelig inn over seg: Det er ikke så dumt å legge om i tide - det vil være til egen fordel.

Flere kommer på banen nå. Et av våre største forsikringsselskaper har varslet at det vil premiere bedriftskunder som prioriterer miljøforebygging. En av våre største forretningsbanker har innført retningslinjer for hvordan kundens forhold til miljøet skal tas med i kredittvurderingen. Hvis bedriftene er dårlige på miljøområdet, kan det være grunn til å tro at de ikke er bra på andre også, mener banken. "Bedriftsledelsens evne til å være forutseende på miljøområdet blir viktig for oss", sier en av bankens ledere. Flere banker har varslet at de kommer etter. Verdens bilindustri forbereder seg på nye avgasskrav som blir stadig strengere. Bilindustrien har innsett at miljøkravene bare vil gå i én retning - de vil bli strengere.

Vi har høye avgifter på bensin i Norge. Sammen med Japan ligger vi høyest i hele verden. Jeg er ikke i tvil om at andre vil komme etter. Avgiftene er omstridte, men nødvendige. Forbruket av bensin og olje, en ikke-fornybar ressurs, må begrenses. Avgifter er et viktig virkemiddel. Det sammen med bedre teknologi som bidrar til mer rensing og mindre energiforbrukende maskiner, er det som må til for å få forbruket ned.

Vi ligger godt an i Norge. I gjennomsnitt forbruker hver nordmann 1/3 så mye bensin som gjennomsnitts-amerikaneren. I USA ble det for et par år siden brukt anslagsvis 230 milliarder liter bensin pr. år. Om forbruket der hadde blitt redusert til det norske forbruket, ville det ført til en reduksjon på rundt 150 milliarder liter pr. år. Det er mer enn den totale norske oljeproduksjonen.

Vi går foran i miljøpolitikken. Men vi er ikke nullvekst-filosofer. Vi trenger vekst. Vi trenger den for å løse velferdsoppgavene. Vi må ha råd til den velferden som vi vil ha.

Og som jeg har vært inne på - oljen vår er ikke noen uutømmelig kilde. Gradvis må vi erstatte inntektene fra oljevirksomheten med andre inntekter og de inntektene må bli større enn dagens inntjening.

Jeg skal nevne to eksempler som forklarer det. Det første går på offentlige pleie- og omsorgstjenester: Her bruker vi i dag 25 milliarder kroner over de offentlige budsjettene. Med samme standard og dekningsgrad vil utgiftene om 40 år øke til 40 milliarder kroner. Og vi er jo ikke fornøyd med hverken dagens standard eller dekningsgrad! Det andre går på Folketrygden og pensjonsutbetalingene. Utgiftene til offentlige alderspensjoner vil i den samme perioden - om 40 år - øke fra i dag rundt 40 milliarder kroner til rundt 80 milliarder . Det er her de virkelige store utfordringene ligger.

Debatten om opprettholdelse av postkontor og debatten om fraktutjevningstilskudd på bensin på 13 øre literen er viktig. Flere er opptatt av det. Derfor går vi inn for å sikre likeverdige posttilbud over hele landet og vi går inn for tiltak som reduserer forskjeller i bensinpriser. Men i den store sammenhengen blir det nokså puslete dette mot de virkelige store utfordringene vi står overfor, som går på gjenreising av den fulle sysselsetting og det å mestre de store velferdsutfordringene vi står overfor.

Vi reiste velferdsdebatten på landsmøtet, vi skal legge fram en egen velferdsmelding i løpet av våren og vi kommer til å arbeide videre med velferdsspørsmålene fram mot nytt prinsipp- og handlingsprogram i 1997.

Ingen skal kunne beskylde Arbeiderpartiet og Regjeringen for å vike unna, for ikke å ta fatt i de virkelige utfordringene vi står overfor. Det er jeg overbevist om at folk merker seg. Derfor står da også Arbeiderpartiet så sterkt i dag. Vi har hatt regjeringsmakten, med unntak av et år, sammenhengende siden 1986. Det har ikke bare vært dans på roser. Vi har tatt fatt på nødvendige omstillinger og forandringer. Nå ser vi resultatene i form av synkende ledighet, en lav og stabil rente, voksende investeringer, økte reallønninger og en stadig sterkere samfunnsøkonomi. Dette har ikke kommet av seg selv. Ikke minst har det inntektspolitiske samarbeidet ført oss dit vi nå er. Men vi er ikke i mål. Vi må holde fast ved den kursen vi har lagt. Gjør vi ikke det kan vi lett komme ut å kjøre igjen.

Lagt inn 27 mars 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen