STATSMINISTER GRO HARLEM BRUNDTLAND

Åpning av Regjeringens Asia-seminar

Oslo, 18. september 1996

I juni i fjor arrangerte vi et seminar om Norge og Asia med utgangspunkt i regjeringens Asia-plan. Seminaret hadde to mål; vi ønsket å informere om regjeringens arbeid med å utvikle økonomiske, politiske og kulturelle forbindelser med landene i Sør-Øst-Asia - og vi ønsket å oppfordre og utfordre norske fagmiljøer til å dele sine kunnskaper om det som skjer i denne regionen.

Så har vi hatt et år med debatt og økt oppmerksomhet omkring vårt forhold til Asia. Og det ønsker regjeringen velkommen. Dette er en del av verden der Norge har vært lite til stede opp gjennom årene. Vi vet at landene Sør-Øst-Asia - store og små - vil sette sitt preg på verdenssamfunnet, på verdensøkonomien, på den teknologiske utviklingen, på det globale miljøet og på hele utviklingen av internasjonalt samarbeid. Derfor må vi som nasjon forholde oss mer aktivt og mer målrettet til denne verdensdelen i bevegelse.

Vi har i utgangspunktet et svakere historisk nettverk i regionen enn mange andre europeiske land. Det er først i de siste årene at et bredere lag av norsk næringsliv har fått kompetanse og kapasitet til å knytte kontakter i regionen. Men interessen favner bredere - i kjølvannet av de dyptgripende endringer i Sør-Øst-Asia følger økt engasjement fra universiteter - kultursektoren og pressen.

I år inviterer vi igjen til Asia-seminar der vi fokuserer på de spørsmål som knytter seg til samarbeid, handel og menneskerettigheter.

Utfordringen kan oppsummeres på denne måten: Er det riktig å utvikle samarbeid og handel med land som har et annet styresett enn vårt eget? Hvordan skal vi forholde oss til land som på ulikt vis krenker menneskerettighetene? Hvilket ansvar hviler på bedriftene som investerer og arbeider i slike land?

Vi skal ikke gå langt utenfor vår egen region for å møte land med styresett som avviker fra vårt vestlige, parlamentariske system. Vi kan ikke i utgangspunktet legge til grunn at våre samarbeidsland i dag eller på kort sikt skal ha politiske institusjoner som er blåkopier av våre egne land - til det er demokratiets historie for kort - og behovet for internasjonalt samarbeid for stort.

Representanter for de fleste land i Asia er villige til å diskutere politikk og menneskerettigheter. Ofte møter vi da innledningsvis følgende argument: - For bare noen tiår siden var europeiske land kolonimakter som styrte mot folkets vilje, utbyttet oss økonomisk og krenket grunnleggende menneskerettigheter. Da er det vanskelig å akseptere kritikk fra den kanten i dag.

En slik argumentasjon kan ikke unnskylde dagens manglende demokrati og brudd på menneskerettighetene. Men det er rimelig at vi som europeere er oss denne forhistorien bevisst - for den stikker ofte dypt. Land som Norge - som ikke har noen fortid som kolonimakt - kan ofte lettere komme i dialog om slike spørsmål. Men også vi må være åpne for dialog der begge parter er villige til å lytter.

Regjeringens utgangspunkt er at politisk dialog, kulturelt samarbeid og økt samhandel bidrar til å bygge broer. Det tjener de kreftene som ønsker demokrati og rettsstat at vestlige demokratier er til stede, holder seg informert og knytter kontakter med bredere lag av samfunnet.

Det er mye å hente i det gamle kinesiske ordtaket om at "når man åpner vinduet for å få luft, vil det også slippe inn en flue". Vår politikk bygger på at en offensiv politikk for demokrati og menneskerettigheter er sterkere om man får vist hva man står for - politisk, økonomisk og kulturelt.

En grunnleggende forutsetning må likevel være på plass; vi må ha en sjanse til å nå fram på et nivå der dialogen spiller en rolle. Det må være slik at utviklingen - til tross for at det kan komme tilbakeslag - følger et hovedspor i riktig retning.

Det er mange forhold vi bør sette et kritisk søkelys på i land som Indonesia og Kina - knyttet til ytringsfrihet, faglige og demokratiske rettigheter og bruk av dødsstraff.

Vårt syn på slike forhold gjør vi tindrende klart der vi kommer til - og det gjør vi på høyeste hold. Den politiske dialogen vi har bygget opp favner så bredt at vi også kan fremme kritikk på en åpen og direkte måte - og det blir lagt merke til. Og når utviklingen virkelig får alvorlige tilbakeslag da skal vi være rede til å sette foten ned.

I forhold til land som Burma, Nigeria, Iran og Libya stiller det seg annerledes. Der er dørene lukket og utviklingen går i grunnleggende gal retning. Vi får ikke lederne i tale. Da er det ikke naturlig å utvikle et bredere samarbeid, heller ikke på det økonomiske området.

Vårt mål må være å bidra til en utvikling der det er i landenes langsiktige interesse å satse på demokrati og menneskerettigheter. Veien kan være lang, men vi kan bidra til å gjøre den kortere. Ett viktig virkemiddel er å trekke landene med i forpliktende internasjonalt samarbeid og i internasjonale organisasjoner. Det er i vår interesse at landene i Sør-Øst-Asia kommer med i verdens handelsorganisasjon WTO og at de så snart som mulig undertegner FNs menneskerettighetskonvensjoner. For alternativet - å støte dem ute - styrker ikke de kreftene vi ønsker å hjelpe.

Her kan vi trekke lærdom fra Europa. Mange var kritiske til den dialogen vi utviklet med Sovjetunionen og Øst-Europa gjennom KSSE-prosessen på 70-tallet. Men i ettertid ser vi at dette samarbeidet styrket de demokratiske kreftene. Charta 77 i Tsjekkoslovakia, Solidaritet i Polen og alle Helsingforskomiteene ble styrket ved dialogen og dagsorden i KSSE og dette var i sin tur med på å presse fram overgangen til demokrati på slutten av 1980-tallet.

I dag er deltakelse i det europeiske samarbeidsnettverket en viktig drivkraft for de nye demokratiene. Slik deltakelse stiller nye krav. Vi har sett det med Litauen - der presidenten og statsministeren nå vender ryggen til dødsstraffen - til tross for at meningsmålingene viser et klart flertall for dødsstraff i befolkningen. Men for Litauen står det viktigere interesser på spill; å bli fullt integrert i det økonomiske og politiske samarbeidet i Europa. Og da er vi omsider kommet dit at dødsstraff ikke hører hjemme om man ønsker seg en plass i familien av europeiske demokratier.

Slik må vi også tenke i forhold til landene i Sør-Øst-Asia - selvom veien fram kan virke lang. Landene i denne regionen går gjennom en kraftig økonomisk vekst. For klodens miljø er det kanskje ikke noe spørsmål som er viktigere enn hvordan Kinas økonomi vokser. Da må ett av våre svar være at Norge og andre industriland engasjerer seg med best tilgjengelig teknologi slik at Kina og de andre vekstøkonomiene kan hoppe over noen av de mest forurensende trinnene vi gikk på vår egen utviklingsstige.

Hva så med næringslivet - hvilket ansvar har bedriftene? En bedriftsleder sa forleden at det ikke var hans jobb å engasjere seg i den politiske utvikling i Libya - for utenrikspolitikk var regjeringens ansvar.

Det er selvfølgelig mye riktig i det, men perspektivet blir likevel for snevert. Nei, man kan ikke med rimelighet forvente at bedriftene engasjerer seg i politiske spørsmål overfor myndighetene i alle land. Men vi har likevel grunn til å forvente at norsk næringsliv i utlandet formidler holdninger og en kultur som vi - og andre - gjenkjenner som vår.

Vi representerer alle vårt land på den ene eller andre måte når vi engasjerer oss internasjonalt. Næringslivet har selv et ansvar, spesielt der det opptrer med norsk statlig medvirkning. Da blir næringslivet en del av den praktiske berøringsflate mellom norsk politisk, økonomisk og humanitær kultur og holdning, og det vertsland de opptrer i.

Vi skal vise respekt for andre land der det er vi som er utlendinger. Men denne respekten skal også vises i form av menneskelig respekt for det enkelte individ, for natur og miljø, og for grunnleggende normer mellom ansatte og arbeidsgiver.

Det er på denne måten vi kan spre noen ringer i vannet - vise det vi har erfart hos oss; at demokrati, og respekt for menneskerettigheter og faglige rettigheter fremmer økonomisk utvikling på en måte som kommer alle til gode.

Norge kan ikke bestemme hvordan verden skal se ut. Men vi kan gjøre oss mer gjeldende enn våre 4 millioner mennesker alene skulle tilsi. Vi har kompetanse og teknologi som kan få stor betydning for landene i denne regionen. Vår virksomhet i Asia som foregår med statlig medvirkning skal innordnes kravet om bærekraftig utvikling. Vi gir et viktig bidrag når det er en norsk bedrift som vinner oppdraget om å foreta digital kartlegging av Indonesias farvann og sokkel. Det gir bedre sikkerhet for navigasjon og bedre mulighet for ressursforvaltning. Slik kan vi også bidra når våre bedrifter leverer renseanlegg eller en vannkraftstasjon - eller når Norske Veritas eksporterer sikkerhet, menneskelig og miljømessig.

Og så er det heller ikke noe galt i om norske bedrifter gjør det godt i Asia. Det sikrer arbeidsplasser i Norge og bidrar til utvikling ute. Norge er en eksportnasjon som er kommet dit at våre produkter og tjenester kan konkurrere i fremste linje - også i de krevende vekstmarkedene. Det er et kvalitetsstempel for våre bedrifter og våre arbeidsplasser.

Over hele verden ser vi en sammenheng mellom demokratiutvikling og økonomisk fremgang. Jeg våger påstanden at i neste århundre vil alle land ha en eller annen form for demokratisk styre. Og når det skjer, i viktige land i Asia, vil Norge ha hatt en del - en liten del, men en del - i den utviklingen.

På dette seminaret gir vi rom for debatt og vinkling fra ulike sider. Vi trenger en aktiv samfunnsdebatt om vårt forhold til Asia. I for mange år er denne regionen blitt oppfattet som fjern. I årene som kommer må vi i stadig økende grad lære å utvikle samarbeid og samforståelse mellom Europa og Asia.

Og i denne prosessen har også Norge en viktig rolle å spille.

Lagt inn 20 september 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen