Tale på politisk møte

STATSMINISTER GRO HARLEM BRUNDTLAND

Vaksdal, 16. september 1996

Felles skjebne - felles politikk

-Hvorfor kommer statsministeren hit, her er det da ingen krise, var det en sambygding som spurte ordfører Otto Berg her forleden.

Og det var jo helt riktig. Vi ser riktignok kimen til en kraftkrise dersom nedbøren fortsetter å utebli, men også det oppleves vel som teori her på Vestlandet.

-Det går nok bra. Jeg har aldri opplevd en tørr vestlandshøst, var det en som uttalte i avisa her om dagen.

Jeg skal ikke her og nå gå så nøye inn på det, men bare bekrefte at været har faktisk ikke regjeringen noen kontroll over.

Ellers har høstens kraftdebatt - om ikke annet - minnet oss om mangfoldet av ressurser her til lands. Regnværet er en av dem, og i foredlet tilstand har den hatt større betydning for oss en oljen. Det er en fornybar ressurs som har skapt - og fortsatt vil skape velstand. Ikke minst i kraftkommuner som denne.

Heldigvis, så er det ikke krise som preger hverdagen for de fleste av oss, verken i bygd eller by. Det er faktisk heller ikke store forskjeller mellom by og land her i Norge. Vi ser forskjeller fra kommune til kommune, men ikke slik at vi kan hevde at byene generelt står seg bra mens distriktene har det vanskelig. Bildet er langt mere preget av likhet.

Og dette er et resultat av en villet politikk. Det norske Arbeiderparti har i hele etterkrigshistorien arbeidet bevisst for å skape et Norge der velferden skal fordeles likt, uavhengig av hvor du bor. Og vi har nådd langt på den veien.

Dessuten er det slik: Vi alle er en del av et hele. Vi er avhengige av hverandre, og denne avhengigheten den vil bare øke etter hvert som åra går. Ikke bare mellom by og land, men også mellom land.

Ikke alle er oppmerksomme på dette. Ja, det er faktisk noen som forsøker å skape det motsatte inntrykket, - at når vi arbeider f.eks. med EøS-avtalen, så gjør vi det nærmest på bekostning av arbeidet for distriktene. Det er også noen som forsøker å få oss til å tro at internasjonale miljøavtaler, kvoter for utslipp og industriforurensing, er noe som bare angår Oslo-gryta og våre byområder.

Men det er ikke Akerselva vi har i tankene når vi snakker om sur nedbør. Der er nemlig problemene mer knyttet til utslippene i selve nærområdet enn til global forurensing.

Nei, her snakker vi om våre fjell og vidder og fiskevann, om uberørt natur som dere har så mye av her i distriktet.

Det samme gjelder for EøS-avtalen og andre internasjonale handelsavtaler. Vi behøver ikke gå lenger enn til Dale fabrikker, så ser vi at dette er en avtale også for distriktene. Vi kan gå til oppdretterne her ute langs kysten eller til skipsindustrien. Sjølbergingssamfunnet er historie - gammel historie. Vi importerer omtrent 40 prosent av det vi forbruker her i landet, og vi eksporterer omtrent halvparten av det vi produserer. Og dette gjelder ikke minst for næringslivet i distriktene.

Derfor er det ikke slik at det er en politikk som virker i distriktene, og en annen som virker andre steder. Vi er alle mannskap i den samme båt, i det samme farvann, og vi har alle viktige oppgaver som skal gjøres om bord.

Dette er da også noe av det som ligger i det nye begrepet "samråderett", selve nøkkelordet i det nye forslaget til partiprogram. Samråderett betyr at vi må trekke det beste ut av alle krefter der de finnes - og på alle nivåer. Det gjelder enten vi snakker om det globale, det nasjonale, det lokale eller forholdet mellom grupper og enkeltmennesker - i en bedrift eller et bomiljø. I dag er vi så mye sterkere knyttet til hverandre enn tidligere, så mye mere avhengige av hverandre.

Og dette må få gjennomslag og betydning - i politikken, i organiseringen av arbeidet på den enkelte arbeidsplass og i forholdet mellom nasjoner.

Vi må legge mindre vekt på forestillingen om at vi kan bestemme så mye alene. Vi må bestemme mere sammen. Det handler ikke om å gi fra seg råderetten, verken over våre egne liv eller nasjonale beslutninger. Det handler om å gjenvinne en råderett som allerede er gått tapt. For vi er sent ute som det er.

Nylig var jeg på besøk i Valdres. Dyra som går ute på beite i dette distriktet vil måtte tygge i seg radioaktivitet i enda mange år framover. Tjernobyl-ulykken er årsaken til det.

Denne ulykken er skjedd. Nå handler det om å forhindre at det skjer igjen.

Og det må vi gjøre sammen med andre. Vi har som kjent ikke kjernekraftverk i Norge, men det gir oss likevel ikke trygghet. Forurensinger og nedfall kjenner ingen landegrenser.

Utfordring nr. 1 - slik programkomiteen har uttrykt det - er å skape en utvikling som jorda kan tåle.

Det er en utfordring som spenner fra omlegging til en bærekraftig utvikling rent miljømessig - til bekjempelse av fattigdom og utrydding av masseødeleggelsesvåpen.

Når det gjelder miljø og utslipp, så er det klart at vi må feie for egen dør. Vi må gjøre alt det som er mulig for å oppfylle de mål som vi sjøl har satt oss - og oppfylle de krav som vi forplikter oss til gjennom internasjonale avtaler.

Men det er ikke nok. Vi kan ikke nøye oss med å sette ambisiøse nasjonale mål. Vi må også arbeide for internasjonale avtaler som bygger på byrdefordeling og effektive løsninger.

Dert betyr rett og slett at vi må arbeide for at tiltakene må settes inn der de gir størst effekt. Hvis ikke kommer resultatene mye langsommere.

Vi er for klare og forpliktende mål i en ny internasjonal klimaavtale. Og vi er rede til å ta skritt som gjør at vi kan møte disse kravene. Derfor sier vi blant annet at vårt framtidige el-forbruk i et normalår må baseres på fornybare energikilder. Det er i seg selv et krevende mål, i en tid da elforbruket bare øker.

Vi må satse mer på fornybare energikilder for å greie dette, og vi må satse på energiøkonomisering. Vi må også satse maksimalt på ny og bedre teknologi innen olje- og gassektoren - ja, for hele spekteret av det som kalles miljøteknologi.

Men når vi utvikler virkemidler for å fremme en bærekraftig utvikling, så må vi også tillate oss å løfte blikket ut over våre egne grenser. Norge har mye å bidra med, både i form av teknologi, kunnskap, og erfaringer.

Miljøproblemene, ikke minst klimatruslene, er enestående i den forstand at alle land kan bli rammet, uavhengig av hvor mye de har bidratt med til problemet. Skadene skjer uavhengig av hvor i verden utslippene forekommer.

Derfor må den nasjonale politikken sees i sammenheng med de målene som det internasjonale samfunn setter opp. Det betyr at vi må sette oss nasjonale mål, men ikke minst presse på for å få til ambisiøse internasjonale mål.

La meg ta noen eksempler: I Norge har vi innført CO2-avgifter, også på sokkelen. Disse har vi hatt i fem år, og vi ser at de virker.

Men hittil har ingen av de store industrilandene innført CO2-avgifter. Tvert imot er det viktige industriland som subsidierer bruken av kull. Noe som betyr at norsk industri i visse sammenhenger stiller med et handikapp i forhold til sine konkurrenter på eksportmarkedene.

Enda verre blir det dersom vi i denne situasjonen ensidig øker våre CO2-avgifter. Det vil være en ren eksport-toll for våre industribedrifter, og svekke dem i konkurransen med industri som er mer forurensende. Da får vi ingen miljøgevinst, tvert imot.

Nå har vi fått innstillingen fra Grønn skattekommisjon, og i den ligger det mange og gode anbefalinger som kan bidra til å vri vår produksjon og vårt forbruk i retning av en bærekraftig utvikling.

Men de store grep blir umulige for oss dersom vi ikke samtidig får til en kollektiv internasjonal snuoperasjon. Greier vi ikke det, vil vi bare oppnå at norsk eksportindustri forsvinner fra det internasjonale kartet, og at andre produserer de samme varer - ofte med en teknologi som i stedet vil forverre miljøbelastningen.

Igjen ser vi at vi er knyttet uløselig sammen med verden rundt oss.

Går vi for langt på egen hånd, så oppnår vi det motsatte av hva vi har planlagt, som er å kombinere en miljømessig forsvarlig satsing med et arbeidsliv som gir plass til alle.

Vi er på rett vei når det gjelder sysselsettingen. Tallet på sysselsatte øker sterkt og arbeidsledigheten går ned. Gjennom solidaritetsalternativet forpliktet lønnstakerne seg til å ta samfunnsmessig ansvar i lønnoppgjørene. De gjorde det i erkjennelse av at vi alle blir tapere i det lange løp dersom vi fører en politikk som gir høye lønnstillegg og samtidig høy inflasjon. Alle har vi fått demonstrert hva en slik politikk fører til, i form av tapt konkurranseevne, usikre arbeidsplasser, stigende ledighet og høye renter. Vi må ikke glemme dette nå - når arbeidsledigheten går nedover, når industrien mange steder går så det suser, når eksportinntektene til landet er bedre enn på mange år, og vi for alvor er begynt å høste av oljerikdommene.

Nå står vi kanskje overfor en enda vanskeligere oppgave enn vi til nå har hatt.

Vi må forklare hvorfor vi ikke må la oss friste til å bruke opp de voksende oljemilliardene vi vil få de nærmeste åra. Vi har fortsatt mange uløste oppgaver i samfunnet vårt. Neste år utvider vi grunnskolen, vi må styrke helsetjenestene og fortsette utbyggingen av eldreomsorgen. Vi skal også ha på plass en videre- og etterutdanningsreform.

Og dette er ikke engangsinvesteringer, men reformer som vil kreve bevilgninger hvert eneste år framover, også ut over oljealderen. Derfor må vi sørge for å ha en økonomi i fastlands-Norge som kan bære disse reformene.

Hvorfor kan vi ikke bruke flere milliarder når vi nå har penger på bok, er det mange som spør mange seg.

Ja, hadde det bare vært så enkelt. Men situasjonen er at vi ikke kan bruke mer enn det samfunnsøkonomien tåler. Det er som med ballongen - blir det for mye luft i den så sprekker den. Slik er det med økonomien også. Blir det for mye penger i omløp, så kommer vi igjen helt galt ut. Rentene og prisene stiger igjen, og så kommer arbeidsløsheten. Det var det som skjedde på 80-tallet. Det må ikke skje en gang til.

Nå må vi ikke tenke kortsiktig, men vise ansvar, slik at vi tar vare på den muligheten vi nå har skapt til å legge grunnlaget for et godt samfunn og en bærekraftig utvikling - i år, om ti år og videre inn i det neste århundre.

Vi vil nok få presentert mange gode ønsker i tiden som kommer, og jeg tar neppe feil når jeg spår at alle andre vil ha "bedre råd", og foreslå at vi skal bruke flere oljemilliarder enn det vi allerede gjør. Men da skal dere huske en ting: Når vi snakker om et arbeidsliv med plass til alle, så er det et løfte som vi også gir de unge - våre barn og barnebarn. Vi skal forme en politikk som trygger dagens arbeidsplasser, som legger tilrette for å skape nye - uten å undergrave mulighetene for årene som ligger foran oss.

Vi har forutsetningene, vi har ressursene. Oljen, vannkraften, skogen og fisken skal forvaltes og foredles på en måte som gjør at vi kan overlate dette samfunnet med god samvittighet til våre etterkommere. Men den største ressursen vår - og den utgjør faktisk over 60 prosent av nasjonalformuen - er deg og meg - den menneskelige ressurs. Og da har man regnet med både lyse og mørkhudede, enslige mødre, gamle og syke. Det er bare Carl I. Hagen som skiller ut sine særgrupper og lager egne regnskaper for dem.

Men det er med den menneskelige ressurs som med alle våre andre ressurser, at det lønner seg å investere i den. Det er en utgift til inntekts ervervelse, som det heter i selvangivelsen.

Derfor blir vår neste store oppgave innenfor området arbeid og utdanning, å gi kjøtt og blod til begrepet livslang læring. Etter- og videreutdanning blir selve nøkkelen for å lykkes i arbeidet med å skape et arbeidsliv for alle, i vår tid som med rette kalles forandringenes tidsalder. Vi kan lett komme i en situasjon der de som har kunnskapen og kan ta den nye teknologien i bruk, stikker av med hele kaka. Mens de andre blir akterutseilt, i arbeidsledighet, dårlig betalte jobber og en hverdag som gir liten mening.

Utviklingen av sosialdemokratiet er en historie om demokratiseringen av kunnskapen og innflytelsen. Utdanning for alle har for arbeiderbevegelsen alltid vært nøkkelen til en politikk for rettferdig fordeling. Velferdsstatens historie er også en historie om utdanningsreformer. Det går en linje fra de første utdanningreformer på 30-tallet til dagens reformer med tilbud om videregående opplæring for alle, utvidelse av kapasiteten ved universitet og høgskoler og skolestart for 6-åringer. Det handler om å gi menneskene kunnskaper og like muligheter. Det handler om å gi industri og næringsliv et kompetansenivå som gjør at vi kan hevde oss i den internasjonale førstedivisjon. For der må vi ha fast tilhold om vi ønsker å trygge og videreutvikle velferdsgodene. Den kanskje lengste linjen i norsk politisk historie - kravet til utdanning er ikke ferdig strukket. Det nye samfunnet krever enda større kunnskaper og økte ferdigheter.

Denne nye utdanningsreformen koster sjølsagt penger, men det å la være å ta dette løftet vil koste enda mer. For Norge som nasjon, for norsk næringsliv og for den enkelte arbeidstaker, vil dette være en lønnsom investering. Vi må se på utdanning som en investering på linje med investering i maskiner og teknologi.

Og vi foreslår at dette skal bli et spleiselag, der både den enkelte, næringslivet og staten går inn med sine andeler. På den måten kan vi bygge opp et utdanningsfond som skal finansiere reformen, samtidig som vi gjennom lov- og avtaleverk skal gi den enkelte arbeidstaker rett til å fornye og bygge ut sine kunnskaper.

Dette vil - fornuftig organisert - bidra til at den enkelte arbeidstaker blir bedre forberedt til å møte omstillinger, samtidig som arbeidsledige vil kunne gå inn i vikariater og dermed få viktig arbeidserfaring og kompetanse. For næringslivet vil reformen bety bedre kvalifisert arbeidskraft.

Også dette er samråderett i praksis.

I bunnen for våre satsinger skal og må vi ha et velfungerende arbeidsliv, bygd på prinsippene om en bærekraftig utvikling. Det er dette som skal finansiere resten av satsingsområdene, som går under fellesnevneren "fordeling av velferd". Det ligger i selve begrepet at det da må være noe å fordele, noe som igjen betyr at vi må ha en forsvarlig og langsiktig vekst i økonomien.

Også i velferdspolitikken må vi legge samråderetten til grunn. Vi vil alle på et eller annet tidspunkt i livet ha behov for samfunnets omsorg. Skoler, barnehager, eldreomsorg og helsetjenester. Derfor må også alle bidra i finansieringen av dem. Vi trenger fellesskapsløsninger.

Programkomiteens prioriteringer er:

• Økte midler hvert år til helse- og eldrepolitikken. Dette må komme foran alt annet.
• De store skoleereformene må sikres, og full barnehagedekning oppnås innen år 2000. Deretter vil vi bygge opp noe gratis tid i barnehage.

Dette er store reformer, og de krever at vi har vilje til å prioritere. Noen har allerede forsøkt å sette utdanningsreformen opp imot eldreomsorgen. I tiden som kommer vil vi helt sikkert få oppleve flere forsøk på å sette gode formål opp mot hverandre på den måten. Innvandrere og folk fra den fattige delen av verden ligger dårlig an i så måte.

På første side i forslaget til nytt program står denne setningen: "Vi appellerer til alle mennesker om å avvise egoismen og i stedet ta ansvar for at klodens ressurser brukes og fordeles slik at det blir mulig å skape et godt liv for alle".

På nasjonalt plan sier vi at Norge skal følge opp det målet at u-hjelpen skal utgjøre 1 prosent av brutto nasjonalinntekt, også etter ny beregningsmåte. Det blir krevende nok, men en dråpe i havet i forhold til de utfordringer vi står overfor i den fattige del av verden.

Vi ser allerede i dag store folkevandringer fra den fattige delen av verden til den rike. Problemene og polariseringen i innvandringsdebatten her hjemme knytter seg for en stor del til nettopp denne folkeforflyttingen. I debatten går alle under fellesbetegnelsen flyktninger, men det er langt fra slik at alle de som banker på vår dør har flyktet fra krig eller forfølgelse. Mange har flyktet fra fattigdom. Og i årene som kommer vil stadig flere gjøre det.

Hvis da ikke verden gjør helomvending og bidrar til større global rettferdighet og forpliktende program som eliminerer fattigdomsproblemet. Vi har det som skal til. Aldri har vi besittet så mye kunnskap, aldri tidligere har vi hatt så store ressurser tilgjengelig. Ny teknologi har skapt produkter, tjenester og arbeidsplasser som vi tidligere bare kunne drømme om. Det handler om fordeling og rettferdighet, det handler om samhandling over landegrensene. Vi sosialdemokrater har sett det lenge, at demokrati på nasjonal basis ikke er et fullverdig demokrati. Det kreves også demokrati mellom stater - et globalt demokrati - for å lykkes.

Når det gjelder flyktninger, så skal Norge være rede til å ta sitt ansvar for å motta et økt antall overføringsflyktninger - ut fra anbefalinger om en internasjonal byrdefordeling fra FNs høykommisær. Programkomiteen sier også at vi på et helhetlig grunnlag skal gjennomgå praksis og erfaringer i flyktningepolitikken fra de senere år.

Debatten om tall og kvoter er ikke alltid så lett å få tak i. Vi må først og fremst spørre oss om vi gir beskyttelse til de som har krav på beskyttelse, og om hvordan hverdagen er for de vi har tatt imot.

Vi må legge tilrette for en integrering. I vår streben etter et arbeidsliv for alle må også innvandrerne ha sin naturlige plass. Folk som står utenfor samfunnet blir alltid uglesett.

Det er vår forpliktelse å sørge for at innvandrerne ikke blir stående på utsiden av samfunnet, på samme måte som innvandrerne har en klar forpliktelse til f.eks å lære seg norsk. Derfor vil vi nå gi tilbud til alle om norskopplæring, og vi vil stille krav om at dette tilbudet blir brukt.

Lykkes vi i dette arbeidet, vil vi få flere hender med i verdiskapende arbeid, noe samfunnet som helhet vil tjene på.

Alt det jeg nå har snakket om kunne jeg like gjerne sagt på et møte i Oslo Arbeidersamfunn. Eller i Båtsfjord. For vi blir alle gamle og syke, enten vi bor her eller der. Barn og foreldre i Vaksdal har de samme behov som i Oslo og på Finnmarkskysten, vårt krav om at alle skal bidra i felleskassa er også det samme.

Den store forskjellen finner vi i næringsgrunnlaget. I Båtsfjord er det fisk og fiskerinæringens framtid som opptar folk flest, i Vaksdal er det industri, landbruk og kraftproduksjon som har betydning.

Men problemstillingene som er knyttet til disse næringene har mange felles trekk. Det gjelder å forvalte ressursene på en måte som gjør at fremtidige generasjoner også kan høste av dem - med andre ord en bærekraftig forvaltning. Vi må arbeide for å få til en størst mulig bearbeiding av råstoffene, og vi må ha markeder som gir oss avsetning for produktene.

Vaksdal er en såkalt ensidig industrikommune. Og de to store arbeidsplassene, Dale fabrikker og Stormøllen, er ikke fullt så store lengre.

I mange år gikk folketallet nedover, ungdom flyttet fra kommunen. Mye tyder på at denne trenden nå er i ferd med å snu, men det helt avgjørende vil være om man lykkes i å skape nye arbeidsplasser eller ikke.

Regjeringen har gått inn for å gi Vaksdal status som omstillingskommune, noe som vil kunne lette en nødvendig satsing på næringsutvikling. Den første millionen er utbetalt, og skal brukes til planlegging. Nå venter vi på et utspill fra dere - fra kommunen, næringslivet og enkeltpersoner. Vi venter på en ny søknad med konkrete prosjekter. Pengene og viljen finns, men det er ikke nok. Nå må fantasien og pågangsmotet mobiliseres.

Staten kan gå inn med kapital, sammen med lokale interesser. Fra Arbeiderpartiets side har vi også generelt sagt at staten i økt grad bør kunne gå inn som investor i norsk næringsliv. Noen er kritiske til det, andre mener at vi engasjerer oss for lite.

I den forbindelse vil jeg minne om at statlige eierandeler ved utgangen av august 1995 utgjorde 6o milliarder kroner, eller 23 prosent av samlet markedsverdi på Oslo Børs. Størstedelen av det statlige eiet i næringsdrift er imidlertid i selskaper som ikke er børsnotert, f.eks i Statoil, Statkraft og Telenor.

Staten har eid industri og næringsvirksomhet i Norge nærmest så lenge vi har hatt industri i landet. Men eierskapet er endret de sistene årene: Før måtte staten ta seg av industri som gikk tungt, eller der det var viktige distriktspolitiske begrunnelser for eierskapet. Nå er mønsteret mer at staten går inn som investor, for å bidra til den stabilitet som et langsiktig eierskap gir.

Stormøllen er en heleid statlig bedrift og inngår som en del av Statkorn-gruppen. I Norgesmøllene eier staten 60 prosent. Jeg tviler på at hovedkontorene for disse to virksomhetene ville blitt lagt til Vaksdal dersom det ikke var slik.

Men - og det skal også sies - det er ikke slik at det eksisterer ett sett økonomiske regler for statsbedrifter, og ett annet for private. Jeg sier dette uten å ha fullt kjennskap til den effektiviseringsprosess som foregår ved Stormøllen, men minner om at også disse bedriftene må konkurrere med andre på markedet. Det er heller ikke slik at vi kan løpe til Stortinget og be om mere penger. Vi har hatt mer enn nok med å forhindre privatisering av de statlige møllene.

Jeg har ellers merket meg at det er et oppegående landbruk her i kommunen, og det er i tråd med mønsteret i bygde-Norge forøvrig. Jeg har riktignok merket meg at avisa Nationen har gjort sitt beste for å så tvil om det den siste uka, noe som føyer seg godt inn i rekken av forsøk på svartmaling av hele vår innsats på dette området.

La meg bare gjenta det jeg har sagt tidligere om dette:

Jeg er helt sikker på at næringen i ettertid vil gi Gunhild Øyangen kreditt for det arbeidet hun har gjort, og den omleggingen hun har stått i spissen for.

En forsiktig nedbygging av støttenivået har vært kombinert med en omfordeling innad - mer av støtten går nå til utkantene og mindre til sentrale strøk. Mer til heltidsbønder og mindre til de som ikke lever av gårdsbruket.

Fortsatt bevilger vi årlig 11,8 milliarder over statsbudsjettet til landbruket, sjøl om enkelte forsøker å skape inntrykk av noe helt annet.

Vi har mere dyrka jord i hevd enn noen gang tidligere, matproduksjonen har heller aldri vært høyere. Det høres bare ikke slik ut i debatten.

Siden 1990 er kostnadene innenfor landbruket redusert med 10 prosent. Men fortsatt betaler vi altså ut ca. 141.000 kroner i støtte pr. bruk.

Vi har tall som viser at landbruket greier seg bra, men her - som i samfunnet forøvrig - er det variasjoner.

Problemene knyttet til landbruket er mange, men mulighetene er også store. Vi må bare være villige til å gå nye veier, rett og slett lete etter mulighetene.

Det må vi gjøre, selv om så og si alle nye reformforslag møter motstand. Det viser all vår erfaring.

Likevel, reformer må vi våge å fremme og sloss for.

Under årets jordbruksforhandlinger ble det bestemt at det skal innføres salg av melkekvoter. Riktignok under statlig kontroll, blant annet for å få til en omfordeling av kvoter innenfor regioner.

Og hvorfor det, er det mange som spør seg.

Forklaringen er den at melkekvotene er redusert fra den gangen de ble innført, noe som henger sammen med at vi har en overproduksjon av melk.

Vi bruker 450 millioner kroner årlig for å subsidiere norsk smør- og oste-eksport.

Så mange opplever i dag at de har for knappe kvoter. Samtidig står det tomme båsplasser rundt om hos melkeprodusentene, noe som gir dårlig utnyttelse av investeringene.

Tankegangen bak den nye ordningen er altså at de som går ut av produksjonen skal overlate kvotene til de som fortsatt driver - men da mot et vederlag. Dermed blir det bedre lønnsomhet for dem som gjerne vil satse.

Det er ikke så vanskelig å skjønne at dette er veien å gå. Svært mange som driver melkeproduksjon har da også forstått det.

Levekårsundersøkelser viser at bønder stort sett har det bra, og at det heldigvis ikke er pessimismen som rår. Og den ene av disse levekårsundersøkelsene var det faktisk Bondelaget som sto bak.

"Sosialisme - det var mere smør på kakua, det", sa Odvar Nordli på sin gemyttlige måte da han ved en anledning holdt foredrag om arbeiderbevegelsens sterke vekst i de første tiår av vårt århundre.

I dag står ikke mer smør på kakua øverst på vår dagsorden, heldigvis. De kvalitative sidene ved livet opptar folk mer og mer. Bedre omsorg, både for barna og de eldre, mer tid sammen og livslang l æring.

Det er omsorgssamfunnet på en ny måte, i en ny drakt. Bare det faktum at 7 av 10 småbarnsmødre i dag er ute i jobb, forteller oss at barn og barneomsorg må prioriteres høyt.

Men sjøl om vi har smør nok på kakua her hjemme, så vet vi at det ute i verden fortsatt finns mange som ikke har det.

Også de må få sin del av velferden.

Det vil skape et ytterligere press på jordas ressurser. Dersom hele verdens befolkning skulle bevilge seg det samme energi- og ressursforbruk som vi i den rike del av verden gjør i dag, så ville vi behøve 10 jordkloder for å møte behovet. Det sier noe om de utfordringene vi står foran.

Mye har altså endret seg dramatisk i løpet av et århundre, mer vil måtte forandres i løpet av det neste.

Men la oss et øyeblikk likevel tenke tilbake på de gamle pionerene våre - de som skulle skaffe mer smør på kakua.

Hva var det de gjorde - hvilken erkjennelse var det som skapte Arbeiderbevegelsen?

Jo, at det bare er gjennom felles handling at vi kan får den styrke som skal til for å få noe til.

Dagens erkjennelse må være den samme. Det er bare i samhandling med andre at vi kan oppnå den styrke som skal til.

Det er på det grunnlaget vi skal gå videre - starte på det nye arbeidet - det som skal peke inn mot et nytt århundre.

Lykke til.

Lagt inn 17 september 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen