STATSMINISTER GRO HARLEM BRUNDTLAND

Innlegg i Trontaledebatten

Stortinget, 17. oktober 1996

Ærede president!
I trontalen legger vi vekt på at dagens behov skal møtes uten at vi forringer framtidige generasjoners muligheter, og at vi med dette for øyet vil føre en forsvarlig og langsiktig økonomisk politikk og miljøpolitikk.

For at også kommende generasjoner skal få muligheter og handlefrihet blir de langsiktige hensyn i politikken stadig viktigere. Klimatruslene er enestående i den forstand at alle land kan bli rammet uavhengig av hvor mye de har bidratt til problemet, og at skadene er uavhengig av hvor i verden utslippene kommer. Løsningene må finnes innenfor en internasjonal ramme. Vi står nå foran viktige internasjonale klimaforhandlinger for å få en klimakonvensjon der målet er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som kan hindre en farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Dette vil kreve mye av alle land. Da må vi sette inn tiltak der de gir størst effekt i form av reduserte utslipp og kostnadene må dekkes gjennom en byrdefordeling.

Vi står overfor en krevende, langsiktig utfordring også i den økonomiske politikken. Det har vi fått bekreftet igjen i denne debatten. Det er naturlig at vi alle er opptatt av manglene i dagens samfunn, enten det er fordelingsspørsmål eller felter der en vil satse enda mer. Vi er rike ikke minst som følge av Nordsjøen, og mange fristes til å "feire" litt med å bruke mer, slik Lotto-millionæren gjerne vil. Men en slik feiring er lite solidarisk, når vi har et budsjett i generasjonsmessig balanse. Å bruke mer blir som å tømme barnas egen sparebøsse. Derfor tror jeg vi må ta dette utgangspunktet: La kommende generasjoner få det kommende generasjoner skal ha, så kan vi sammen sette oss ned og drøfte hvordan vi best kan bruke den delen av vår formue som vi selv har krav på.

Verdien av det vi tar opp av olje og gass er ikke som en hver annen inntekt. Det er vår naturformue vi reduserer når vi pumper den opp. De oljeinntektene vi har nå, er ikke et resultat av en nøye planlagt målsetting om utvinningsnivået. Riktignok har vi lenge vært klar over at vi nå går mot en høstningsfase av tidligere investeringer. Men for få år siden regnet vi med atskillig lavere utvinning enn den vi nå får ut.

Det er den sterke teknologiske utviklingen som har gjort det mulig og lønnsomt å hente mer av oljen og gassen opp nå. Da Ekofisk-feltet ble oppdaget for 27 år siden regnet man med at under 20% av den totale oljemengden kunne utvinnes. Ny kunnskap og teknologi har medført at 2/3 av ressursene i visse felt nå kan hentes opp. Da Trollfeltet ble oppdaget, ble dette betegnet som et rent gassfelt. Nå har teknologien gjort det mulig å hente opp det bare 10-15 meter tykke oljelaget som omgir feltet, og som representerer store verdier. Men skal vi kunne hente disse ressursene opp, er vi avhengig av det naturlige gasstrykket nedenfra.

Det ville være meningsløs ressurssløsing ikke å ta ut det som er der, når installasjonene og mulighetene er der. Å proppe igjen hullene for å overlate "slumpen" til kommende generasjoner er verken god ressursforvaltning eller god samfunnsøkonomi.

Men kan vi ikke da la være å bygge ut nye felt, og la oljen ligge i bakken til framtidige generasjoner? Vi skal huske på at det oljemiljøet vi har, med ekspertise, teknologi og kapasitet ikke lar seg skru av og på med en bryter med 10 års mellomrom; og vips så er det klart til ny innsats. For å bevare og videreutvikle dette miljøet er vi også avhengig av å ha en viss utbygging av nye felt. Alternativet med å la oljen ligge for å hente den opp senere, vil faktisk bety at vi gjør oss mer avhengige av utenlandske, kapitalsterke oljeselskaper og av utenlandsk leverandørindustri. Det er i alle fall ikke Arbeiderpartiets politikk! Vi må derfor innse at utvinningstempoet ikke kan millimeterstyres i forhold til hvilke behov vi måtte ha i de enkelte års statsbudsjett.

Selve utvinningstempoet og høye oljepriser skaper ikke i seg selv press i økonomien. Her må vi greie å skille mellom utvinning og bruk. Vi skal ikke la den innenlandske bruk av penger svinge med endringer i oljepriser fra uke til uke eller med forskyvninger i produksjonen fra år til år. Oljefondet er virkemidlet for å gjøre om formuen fra olje i bakken til en finansiell formue. Vår generasjon skal ikke være så grisk på egne vegne at vi både tærer opp formuen, risikerer å etterlate oss en skakkjørt økonomi, og dertil overlater til nye generasjoner å betale regningen.

Noen framstiller det slik at oljefondet er sekstiåtternes virkemiddel for å sikre seg pensjoner når de blir pensjonister. Det er ikke, president, de framtidige pensjonistenes situasjon som uroer oss. De skal ha sin pensjon. Det vi vil oppnå er å gi kommende generasjoner en valgfrihet - en valgfrihet vi selv har nytt godt av. Friheten til i tillegg til å dekke pensjonsforpliktelsene, også å ha økonomi til å oppnå det de vil være opptatt av: Enten det er lavere arbeidstid, økt fellesskapsinnsats eller høyere personlig forbruk. Basis for den handlefriheten vil alltid være hvordan vi innretter fastlandsøkonomien. Men oljefondet skal bidra til at det blir lettere å klare omstillinger i framtida.

Når det i nasjonalbudsjettet er anslått at under visse forutsetninger kan beholdningen på oljefondet utgjøre 83 mrd ved utløpet av 1997, kan det høres ut som svimlende tall. Men vi skal huske på at dette ikke er mer enn verdien av en måneds produksjon her i landet, eller mindre enn åtte måneders utbetalinger fra folketrygden i dag. Og glem ikke: Vi legger allerede opp til å bruke 24 mrd av oljeinntektene i budsjettet for 1997.

Mange er enige i denne hovedfilosofien, men ønsker likevel å bruke noen få milliarder mer til gode formål akkurat nå, fordi statsbudsjettet jo i alle fall viser større overskudd enn vi regnet med for kort tid siden. Skal vi kunne gi gass i motgangstider, må vi justere turtallet nå i økonomiske medgangstider. For vi kan aldri styre samfunnsøkonomien ut fra måltall for statsbudsjettets overskudd. Det er ikke størrelsen på overskuddet som kan være bestemmende for hvor store offentlige utgifter vi skal ha. Samfunnsøkonomien kan ikke styres som om det dreide seg om vår egen private økonomi. Statsbudsjettets samlede virkninger på norsk økonomi er det avgjørende. En slik analyse har alltid ligget til grunn for Arbeiderpartiet økonomiske politikk, og den har hittil hatt flertall i denne sal. Skal vi unngå høyere prisstigning og stigende renter, må vi derfor begrense økningen i de offentlige utgiftene. Og kanskje det viktigste av alt - budsjettet må bygge opp under og styrke sysselsettingen og få ledigheten ytterligere ned.

President, det er eiendommelig at det er partier som ellers kritiserer Regjeringen for markedsstyring, som nå fører an i utgiftsgalloppen og dermed overlater til markedet gjennom inflasjon og renteøkning å sørge for den nødvendige tilstramningen.

Mange, også i denne sal, peker på at veksten i privat forbruk er for høyt. Og vi har fått et lønnsopgjør i år som mange av oss setter et spørsmålstegn ved, hvis det skulle danne mønster for framtida. Men i et samfunn som vårt vedtas ikke lønnsutviklingen. Den avtales mellom arbeidslivets parter. Det er derfor gledelig å registrere den ansvarlighet som ligger til grunn når flere ledere i fagbevegelsen i det siste har varslet at årets oppgjør ikke representerer et brudd med solidaritetsalternativet, og at de er inntilt på at tilleggene i 1997 skal tilpasses de store tilleggene som er gitt ved årets oppgjør. Stortinget bør da kan på sin side vise ansvar ved å føre en politikk så ikke politiske myndigheter bidrar til økt inflasjon.

Skal skattepolitikken kunne være en viktig del av styringen mellom offentlig og privat forbruk, krever det at vi ved behandlingen av de enkelte skatteformer har med oss at det er behov for skatt fra en rekke kilder for å sikre de offentlige budsjettene og bidra til en god fordeling. Men samtidig må skattepolitikken også være forankret i tillit i befolkningen over tid. Derfor må vi sørge for at begrepet toppskatt beholder sitt reelle innhold og vi må sikre et takstsystem som gir rettferdig boligbeskatning.

Vi har i Norge en jevn fordeling av velstanden. Vi har trukket alle deler av landet med når det gjelder f eks mulighetene til en god bolig. Det offentlige tjenestetilbudet er godt, ikke minst i distriktskommunene. Slik vil vi det skal være. Ved at en større del av ungdomskullene kommer i utdanning, legger vi det beste grunnlaget for jevn fordeling også framover.

Regjeringen kombinerer en helhetlig styring av økonomien med en aktiv reformpolitikk. Siden 1988 har kommunesektoren fått 30 milliarder kroner mer, i reelle kroner. Den linje vi startet opp med bedre tilbud til barn og ungdom, flere barnehageplasser og styrket utdanning, videreføres. Kommunene tilføres i 1997 vel 1 milliard til å gjennomføre starten på 10-års grunnskole. Staten dekker investeringer i skolebygg for nær 5 milliarder kroner. Som varslet i Trontalen, er det nedsatt et utvalg som skal utrede en framtidig videre- og etterutdanningsreform. Siktemålet er at en slik reform skal bli en investering i framtida. Også her må det skje et nært samarbeid slik at vi får rom for en slik økt innsats for økt kompetanse i samfunnet.

Innenfor helse og omsorg øker bevilgningene også neste år, og midlene målrettes enda bedre. For vi står foran en langvarig prosess med styrket innsats for syke og eldre, og en forbedret organisering, ut fra de økende behov for omsorgs- og helsetilbud vi vet vi må møte på en skikkelig måte.

President,

Landet vårt er i endring - nå mot et nytt tusenårsskifte. En slik endring er den kulturelle internasjonaliseringen av samfunnet.

Mange klasserom er blitt små flerkulturelle samfunn. I Oslo har f.eks. hver fjerde 1.klassing sine røtter et annet sted enn i norske bygder og byer. Mange arbeidsplasser er også blitt flerkulturelle.

Situasjonen for enkelte innvandrergrupper er preget av mangelfulle språkkunskaper, problematiske oppvekstvilkår og lite kontakt med det øvrige samfunnet.

Den politiske utfordringen er denne: Vi må alle være opptatt av at etniske forskjeller ikke blir klasseforskjeller. Vi kan ikke ha mindre ambisjoner.

Personer med innvandrerbakgrunn er en del av vår befolkning med de samme rettigheter og plikter som andre. Vi vil ikke ha noen etnisk underklasse med de problemer det skaper for den enkelte innvandrer og de konflikter det vil medføre i samfunnet. Vi må satse på å kunne dra nytte av de ressurser og kunnskaper innvandrere representerer.

Enhetsskolen blir på ny en nasjonsbygger. På ny må skolen bidra til å løfte de svake og utjevne forskjeller. Vi må legge til rette for økt deltakelse i utdanning og på arbeidsmarkedet. Innvandrere er overrepresentert i ledighetsstatistikken. Noen mangler språkkunnskaper, noen mangler kvalifikasjoner og noen kan ikke dokumentere sine kunnskaper. Men det finnes også innvandrere som har alle forutsetninger, men som likevel på grunn av diskriminering blir utestengt fra arbeidsmarkedet.

Regjeringen vil bruke den nye stortingsmeldingen om innvandring til en bred gjennomgang av politikken for integrering av innvandrere det norske samfunnet. Som det står i trontalen: Ingen skal på grunn av sin bakgrunn bli stengt ute fra deltakelse i samfunnet.

President,

Vi har fortsatt en mindretallsregjering. Ofte ser det ut til at dette ganske enkelt glemmes eller skyves til side. Det er jo faktisk ikke Regjeringspartiet som har flertallet her i salen, men de andre partiene. Situasjonen er at de ikke står for noe samlet alternativ og styringen av landet og økonomien må skje i et samarbeid mellom flere partier. Vi har alle et ansvar. Og vi må tenkte langsiktig på viktige områder. Det gjelder fordelingen - ikke bare i dag - men også mellom generasjoner. Og det gjelder våre svar på de store miljøutfordringene. Samfunnet er blitt mer vanskelig å styre, og det kreves mer styring over landegrensene enn noen gang før. Regjeringen er opptatt av å få til brede og samlende løsninger på disse vanskelige utfordringene for landet.

Lagt inn 17 oktober 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen