Statsminister Gro Harlem Brundtland

Landskvinnekonferansen

DnA, Folkets Hus, Oslo 
27. september 1996

Sylvia har gitt oss et bredt overblikk over de saker og holdninger vi kjemper for på bred front. Oppslaget i Dagens Næringsliv, viser jo at når kampen kjempes så går det av og til et skritt tilbake før det går to skritt fram. Men at kampen fører oss i riktig retning, og at resultatene kommer, det kan det ikke være tvil om.

For ti år siden - på kvinnebevegelsens landsstyremøte i oktober 1986 - kunne jeg da også velge å si det vi opplevde på følgende måte: "Det oppsiktsvekkende som skjedde i mai var ikke at vi utnevnte en regjering med så stor andel kvinner, men at det av svært mange ble mottatt som naturlig og selvfølgelig. Regjeringsdannelsen ble ikke starten på kvinners gjennombrudd i politikken, men bekreftelsen.".

Ja, det var slik vi opplevde det den gang. Det som skjedde i mai-dagene 1986 betyr også at Norge aldri igjen vil kunne få en mannsdominert regjering.

Men viktigst av alt: For ti år siden kunne vi innlede en bred reformprosess i Norge!

Men - la oss først se på hele likestillingsarbeidet i det store perspektivet.

De av oss som var i Beijing, og som ellers engasjerte seg før og under denne konferansen, fikk igjen en påminnelse om at vi har oppnådd mye i vårt land. Vi vet hvor enorme oppgaver som ligger foran oss, når vi ser utfordringen i et globalt perspektiv. For hva var det store flertall av verdens kvinner opptatt av i Beijing?

Det var ikke lønn under svangerskapspermisjon eller tidskonto.

Deres hverdag handler om mangel på rent vann. Om syke barn og om manglende helsestell. Om barn som ikke blir vaksinert mot vanlige epidemier. Rett og slett om nok mat. Ja, i mange kulturer er det guttebarna som får den mest næringsrike maten. Det handler også om utdannelse - det at det er færre jentebarn enn guttebarn som begynner på skolen, og enda færre som fullfører.

Vi vet hvor viktig det er hele spørsmålet om familieplanlegging, og det å ha adgang til veiledning og til prevensjonsmidler, for ikke å snakke om den rå seksuelle utnyttelse som er grunnfestet i en rekke kulturer. I mange land er kvinners deltakelse i politikk langt fra noen selvsagt ting. Nei det er langt fram. Det er ingen tvil: Kvinnebevegelsens internasjonale engasjement og solidaritet er det fortsatt stort behov for. Vi har aldri villet sitte stille og være glad for våre egne framskritt her hjemme, mens virkeligheten verden over er en helt annen.

Så det gjør vi ikke. Gjennom solidaritetsinnsats, gjennom bistandspolitikken som i enda sterkere grad er blitt kvinnerettet, gjennom frivillig arbeid, og ikke minst gjennom fagbevegelsens engasjement skal vi vise at vi bryr oss, om mere enn oss selv. Oppgavene er store, og gevinstene i form av økt menneskelig verdighet, likeverdige muligheter og trygghet for neste generasjon - enorme.

__________________

Svært ofte har jeg gjennom årene opplevd at kvinner fra andre industriland land har kommet til meg for å fortelle at det vi har oppnådd i Norge har vært til stor inspirasjon for dem i deres politiske arbeid i eget land.

"Norge er verdensmester i likestilling", sies det ofte. Jeg tror det er mye rett i det. Likevel - vi vet vi ikke har nådd langt nok.

Det er fortsatt mange inngrodde holdninger og tradisjoner ute og går - trekk i samfunnet som virker som stengsler eller hindringer, allerede i oppveksten, - både for jenter og gutter.

Så vi må ikke slå oss til ro, selv om all ulikhet er fjernet fra lover og regelverk, selv om kvinnene har fått en selvfølgelig deltakelse, ikke minst i det politiske liv. Vi vet at det ikke uten videre betyr gjennomslag for likestilling i hverdag og virke, i familie, hjem og arbeidsliv.

Vi vet også så altfor godt at likhet - det oppnås ikke alltid best ved likebehandling, men noen ganger ved forskjellsbehandling.

Og i dette arbeidet trenger vi fortsatt en aktiv kvinnebevegelse - som en vaktbikkje - som en inspirator, som en drivende kraft, som alltid setter nye likestillingspolitiske saker på dagsorden.

I hverdagen får fortsatt mange av jentene merke at det stilles andre krav og forventninger til dem enn til gutta. Og de får oppleve at det er mange ting de ikke trenger å ta tak i fordi de voksne "glemmer" at det ikke bør være forskjeller ut fra kjønn. Det gjelder foreldre, søsken, lærere og naboer.

Nylig fikk vi resultatene av en undersøkelse om likestilling og grunnskolens arbeid, som regjeringen hadde bedt om.

Den viser at arbeidet i skolen er mangelfullt på en rekke områder. Forskeren sier det slik: "Vi ser tegn på seiglivede holdninger som sannsynligvis vil holde ved like uakseptable kjønnsforskjeller både innen utdanning og i arbeidslivet".

Dette må anspore oss til holdningsinnsats - vi kan på ingen måte blåse kampen av.

Det tar tid å endre innarbeidede tradisjoner og holdninger. Det trengs sterk vilje og utholdenhet i arbeidet fram mot et samfunn der fordeling av lønnsarbeid, innflytelse og hjemme- og omsorgsarbeidet skjer uavhengig av kjønn.

Allerede i 1986 hadde vi faktisk likestilling på papiret, men flere års høyredominert styre hadde også gjort likestillingen til en tyngre kamp å kjempe - Høyre og de andre borgerlige partiene så ikke som oss på familiepolitikken som den viktigste nøkkelen til likestilling mellom kjønnene. Det kom tydelig fram da de satt med regjeringsansvar fra 1981-86.

Men skal vi noen gang kunne fullføre likestillingsarbeidet, så må mannen selv i enda større grad komme fram til at han vil delta i hele det levende livet. Også menn må oppleve det slik at de ikke bare skal dele seg mellom hjem, barn, arbeid og utdannelse fordi vi kvinner sier det og mener det, men fordi de ser at det er livsnødvendig for dem selv - og deres eget liv.

For når vi kommer til livets senere faser, er det nok ikke mange av dem som sukker og sier: "Det jeg skulle ønsket aller mest er at jeg hadde brukt mer tid på å være i møter".

Da hjelper det lite om man henger i glass og ramme i et styrerom, hvis noe annet og viktigere er tapt underveis.

Vi har lagt til rette for at begge kjønn kan delta på alle arenaer, ute og hjemme. Det har gått en jevn strøm av kvinner ut av hjemmene de siste 20 åra. Men vi venter fortsatt på den mannlige motstrømmen - inn i hjemmene. Undersøkelser viser at kvinner - også de i full jobb - utfører dobbelt så mye husarbeid som sine menn. Da er det fortsatt noe grunnleggende galt, i Norge som i mange utviklingsland.

Når vi, som Sylvia sa, til og med ser tendenser til reversering til tradisjonelle kvinne-og mannsroller både i familie-og yrkesliv, må vi sette på varsellampene. Vi må sette nytt fokus på at det å skape balanse i hverdagen, og gi familiene tid til hverandre, er den store utfordringen.

Vi må også minne om vår nære historie. Ønsker flere kvinner igjen å bygge opp sine liv rundt mannens og gjøre seg avhengig av ham økonomisk? Hva med pensjonspoengene? Hva med yrkesmulighetene etter endt hjemmeperiode? Hva med barna - trenger ikke de også å være mere sammen med sin far enn det mange var for noen tiår siden?

Artikkelen i Dagens næringsliv har skapt ny debatt. Det trengs.

En annen undersøkelse viser at likestillingstiltak for å få flere kvinner i ledende stillinger i bedriftene, ikke har hatt effekt. Og det er ikke fødselspermisjoner og småbarn som hindrer kvinners videre karriere.

Problemet er en for tradisjonell lederutvelgelse. Vi må da spørre oss: Gjør de ansvarlige jobben sin godt nok når de aksepterer at kvinnene ikke er representert i ledelsen av norsk næringsliv? Vil ikke det å jakte på mannen med stor M og med hjemmeværende kone bremse, ikke fremme, den fleksibiliteten som er nødvendig i en moderne bedriftsorganisasjon? La oss heller stille spørsmålet: Kan norsk næringsliv klare seg uten kvinner i ledelsen?

Det er ikke slik at all verdifull erfaring samles på Handelshøyskolen og BI. Det å lede mennesker må også bygge på erfaringer fra livets skole. Og ser vi på hvordan kompetanse og inkompetanse er fordelt i det norske samfunn, så er iallefall det kjønnsnøytralt.

På 70-tallet var Norge blant de landene i Europa med lavest kvinnelig yrkesaktivitet. Bare 10-15 år senere var vi det landet som lå høyest! Det var dramatiske endringer som skjedde. Norske kvinner gikk ut i utdanning og arbeidsliv. De gikk ut av kjøkkenet og skapte seg et annet liv enn sine mødre. Og politikken har fulgt opp - likestillingslov, flere barnehageplasser, lengre foreldrepermisjon, tidskonto, utbygging av velferdsordningene - og kortere arbeidsdag. Vi skjønte hva jentene ville. Vi så hva de gjorde - og så laget vi en politikk for at de skulle kunne gjøre det. Det var jo ikke slik noen fremstiller det at det satt noen i regjeringskontorene og planla barnehagene med det målet for øye å lokke og true kvinner og mødre ut i arbeidslivet!

Jeg tror vi har bred støtte for den linjen vi har arbeidet etter i familiepolitikken.

• På åtte år er antallet barnehageplasser fordoblet
• Foreldrepermisjonen sto bom stille under den borgerlige regjeringen. Vi har utvidet den fra 18 uker til ett år.
• Foreldrene kan ta ut deler permisjonen i form av tidskonto. Det kan gi en av foreldrene sekstimersdag i nesten to år.
• I tillegg til den betalte foreldrepermisjonen, har vi også utvidet retten til ulønnet permisjon for småbarnsforeldre.

Og samtidig med dette har barnetrygden økt reelt med omlag 40 prosent siden 1985/86. Engangsstønaden for de som ikke er i jobb er økt fra 4 000 kroner i 1986 til 32 000 i 1986. Det er åtte ganger større enn i 1986!

Det er altså dette høyresiden kaller å ta ansvaret fra foreldrene!

Det er dette Høyre og Kristelig Folkeparti kaller å redusere valgfriheten for foreldrene!

Tvert om: dette betyr jo økt valgfrihet - Det er vår politikk som gir økt frihet og større mulighet til å ta omsorgsansvar for barn - selv om man er i jobb.

Vårt politiske ansvar er å gjøre det mulig for familiene - både for kvinner og menn - å kombinere foreldrerollen med aktivitet i yrkeslivet, slik de aller fleste ønsker.

Mange kvinner går ut og inn av arbeidslivet for å ta seg av omsorgsoppgaver, eller de går over på deltid for å få tida til å strekke til. Dette bærer de så med seg resten av livet i form av lavere ansiennitet, lavere lønn og lavere pensjon.

Regjeringens politikk er å gjøre dilemmaene ved slike valg mindre for den enkelte familien - ikke å hindre kvinner eller menn i å ta større del i omsorgsarbeidet i deler av livet. Det er dette svangerskapspermisjonen, tidskontoen og fedrekvoten i foreldrepermisjonen dreier seg om.

For familiepolitikken er en selvfølgelig del av en politikk som skal gi større muligheter for den enkelte, større valgfrihet og mindre ulikheter.

Som Sylvia nettopp sa: "Det sentrale for oss er at Arbeiderpartiets familiepolitikk må være fleksibel og gi rom for slike individuelle løsninger. Da må vi sikre folk reelle valgmuligheter."

Og det poenget - det gjelder også andre områder av politikken. Kvinnelivene er blitt mer mangfoldige enn de var. Det er større forskjeller mellom kvinner enn noen gang - slik Sylvia sa - slik har det alltid vært mellom menn.

Denne nye virkeligheten stiller likestillingskampen overfor nye utfordringer - som vi sammen skal ta.

La oss glede oss over de store framskrittene. Vi glemmer alle så lett hvor mye som er skjedd, bare på 25 år. Det er ikke lenge siden at jentene ble jaget ut av Holmenkollstafetten! I dag er det statue av Grete Waitz utenfor Bislet!

Slike endringer forblir ingen nordisk eller vest-europeisk hemmelighet i data-alderens tid.

For kvinner f.eks. i den muslimske verden er symbolikken ikke til å komme utenom - kvinner kan - kvinner vil. Slik ser vi at vi kan påvirke og inspirere hverandre - være med og bringe verden noen nye skritt framover.

Vi har oppnådd mye jenter. Det nytter å sette sakene på dagsorden.

Lagt inn 30 september 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen