Statsminister Gro Harlem Brundtland

"Ledelse og styring i helsesektoren"

Årsmøte i Norsk forum for helseadministrasjon, Sundvollen Hotell, 5. januar 1996

Når både jeg, den tidligere og vår nye helseminister deltar på denne konferansen, legger vi aller størst vekt på å lytte og lære, i en åpen dialog med dere, de fagfolkene som står midt oppe i hverdagen.

Ledelse og styring i helsesektoren er en viktig del av styringen av Norge. Så har da også helsesektoren fått en sentral plass i det langtidsprogrammet Regjeringen la fram våren 1993, og som ligger til grunn for vårt arbeid.

Hovedmålet er et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske. Strategien er ikke minst å styrke verdiskapningen, øke syselsettingen og vri pengebruken fra passive overføringer til aktiv tjenesteproduksjon. Det er gjennom en slik politikk vi både kan sikre tilstrekkelige midler til helsetjenesten og trygge selve grunnlaget for velferdssamfunnet.

Regjeringen har både i Langtidsprogrammet, og seinere i Helsemeldingen, lagt opp til at vi skal sikre et godt helsetilbud til alle i et offentligt styrt helsevesen. Derfor har vi også lagt opp til at det framover skal brukes mer ressurser på helsesektoren, slik at vi kan følge opp de reelle behov vi her står overfor, både kvalitativt og kvantitativt. Like viktig som ressursene er organisasjon og ledelse av hele vår omfattende helsetjeneste.

Det går godt i norsk økonomi for tiden. Men ser vi framover er utfordringene store. Vi vet at utgiftene til alders- og uførepensjoner vil øke sterkere enn nasjonalinnntekten. I første omgang fordi gjennomsnittspensjonisten får større pensjonsrettigheter, og deretter fordi befolkningen eldes. I Velferdsmeldingen ble det anslått at folketrygdens utgifter til alderspensjoner vil stige fra 44 mrd i 1993 til 97 mrd i 2030, målt i fast grunnbeløp.

Etter år 2010 forventer vi svak vekst i tilgangen på arbeidskraft. Det gjør det vanskeligere å oppnå den veksten i fastlandsøkonomien som vi har vært vant til. Endringer i alderssammensetningen i befolkningen fører til at andelen yrkesaktive går ned, mens andelen pensjonister øker.

Selv om det fortsatt er usikkert hvor lenge olje- og gassalderen vil vare for Norge, vet vi med sikkerhet at før eller seinere er den slutt. I mellomtiden skal vi ha lagt grunnlaget for et næringsliv i fastlandsnorge som kan skape de samme, og gjerne større verdier. Det er derfor først og fremst langsiktige hensyn som ligger bak at det nå er nødvendig å bygge opp et robust oljefond.

Den situasjonen vi nå har, med overskudd i statsbudsjettet, er kanskje den mest krevende av alle. Ansvarlig ledelse betyr ofte å si nei av hensyn til framtida. De som skal bære byrdene når oljeinntektene tar slutt, har ingen mulighet idag til å ivareta sine interesser - opp mot alle de krefter som fra mange ulike hold presser på for å øke de offentlige utgiftene.

Det viktigste grunnlaget for vår helsepolitikk er å styrke hele det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Dette vet dere bedre enn de fleste - og samfunnsmedisinen er da også sterkt representert i denne forsamling.

Jeg tror også det er behov for å markere enda klarere det ansvar hver og en av oss har for vår egen og andres helse. For å forebygge livsstilssykdommer og skader ved ulykker er det mye den enkelte må bidra med selv. Vi må heller ikke glemme at det er mulig å ha et godt liv og delta aktivt i samfunnet selv om en har visse plager eller lidelser. Undersøkelser som er foretatt tyder på at selv blant dem som oppga å ha langvarige lidelser, var det få som vurderte sin helsetilstand som dårlig. Vi har heldigvis mange eksempler på mennesker med betydelige handikap som yter stor innsats i arbeids- og organisasjonsliv, og som selv bedømmer sin livskvalitet som høy.

Likevel, la det ikke være noen tvil: Regjeringens politikk er at vi vil bygge helsetjenestene videre ut. Dette til tross for at utviklingen i helsevesenet har faktisk vært enorm, enten vi måler den i kunnskaper, kapasitet, eller i kroner. I perioden 1980 til 1993 økte utgiftene til helseformål fra ca. 40 mrd. kroner til ca. 60 mrd. kroner. Av dette utgjør de offentlige utgiftene ca. 55,5 mrd. Dette blir mer enn en "helsemilliard" hvert år i denne perioden. På 60- og 70-tallet var veksten enda sterkere.

Det er ingen tvil om at denne store innsatsen har gitt oss et bedre helsevesen. I 1980 ble det utført 1.700 hofteoperasjoner. Nå utføres ca 5.500 pr år. Mens vi i 1985 utførte 1.435 hjerteoperasjoner, er tallet nå steget til 6.300. Dette er slike fakta som har lett for å bli borte i den offentlige debatten, hvor oppmerksomheten først og fremst rettes mot køer og mangler. Det er unødvendig her, men jeg vil likevel minne om det faktum at aldri har så mange blitt så omfattende behandlet for så mange lidelser som nå. Vi har i Norge en helsetjeneste av høy kvalitet, med god fordelingsprofil og med et kompetent personell. Vi skal glede oss over dette uten på noen måte å skjønnmale. Vi har for lange ventetider for en del lidelser og jeg er klar over at det enkelte steder er stor slitasje blant de som jobber i sektoren.

Norge er ikke blant de land som bruker mest på helsetjenester - målt i forhold til nasjonalproduktet. Innenfor OECD-området ligger vi omtrent midt på treet - med ca. 8 % av vårt nasjonalprodukt. Slike sammenligninger sier likevel lite om hvor godt helsevesen landene har. F.eks. bruker USA vel 12 % av sitt nasjonalprodukt på helse, omtrent dobbelt så stor andel som Spania. Men levealderen er høyere i Spania enn i USA, både for kvinner og menn.

En viktig grunn til at vi ikke ligger høyere i slike utgiftssammenligninger, er at vi også bevisst har satset på å bygge ut den delen av helsetjenesten som er minst ressurskrevende - primærhelsetjenesten. Vi har i Norge tatt LEON-prinsippet på alvor - bygd ut grunnmuren i helsebyggverket - den de aller fleste trenger hjelp fra - og får god hjelp fra. Det er nok det viktigste effektiviseringstiltak noen nasjon kan gjøre - og det som mer enn noe bidrar til en riktig og rettferdig fordeling.

For myndighetene er oppgaven å legge forholdene til rette for at ressursene kan utnyttes på den mest mulig effektive måte. Her vil noen hevde at inndelingen av helsetjenesten i nasjonalt, regionalt og lokalt nivå er til hinder for dette. Jeg tror dette er feil; ansvars- og oppgavefordelingen mellom staten, fylkeskommuner og kommuner er foretatt nettopp av hensyn til at ulike oppgaver må finne sin løsning på ulike nivåer.

Mange land står nå overfor den uhyre krevende oppgaven å redusere det samlede omfang av sine helseutgifter. Vi skal bygge helsetjenesten videre ut. Det betyr også at vi må bruke en større andel av de samlede ressurser til helsetjenestene våre, samtidig som vi må utnytte de ressursene vi allerede setter inn enda bedre.

I dag er det for mange med til dels alvorlige lidelser som må vente for lenge for å få behandling. Kapasiteten er ikke tilstrekkelig til å møte behovene på flere viktige områder, ikke minst gjelder det for mennesker med kroniske lidelser.

Det økende antall eldre betyr ikke bare økte utgifter til pensjoner, men også økte oppgaver for helsetjenesten.

"De stigende forventningers misnøye" er da også noe vi vil få oppleve minst like sterkt i årene som kommer. Nesten uansett hvor mye helsetjenesten øker sitt behandlingstilbud, så vil forventningene være enda større. Vi får en stadig bedre utdannet befolkning med større krav enn tidligere generasjoner hadde - også til helsevesenet.

På få andre områder kommer den umiddelbare nytten av teknologisk utvikling så klart til syne som innen helsetjenesten. Det finnes en lang rekke eksempler på at teknologiske nyvinninger både har gjort det mulig å behandle sykdom og lidelser som det tidligere ikke fantes råd mot og som samtidig har effektivisert helsetjenesten. Informasjonsteknologi og telemedisin er her viktige stikkord. Vi ser stadig nye eksempler på at behandling som idag hovedsaklig foregår i sykehus, ved hjelp av ny teknologi og behandlingsmetoder også kan gis i primærhelsetjenesten. Hele denne utviklingen betyr nye krav til ledelse, samarbeid og organisasjon, som er en viktig del av den medisinske teknologi-evaluering.

Den teknologiske utvikling vil fortsette. Behandlingsmulighetene vil øke. Behandlingsmåtene vil forbedres. Og vi skal ta disse mulighetene i bruk. Helse og utdanning er to viktige grunnpilarer i det norske velferdssamfunnet.

Det er helt naturlig at folk forventer hjelp og forlanger at noe gjøres når de vet at det finnes muligheter til behandling. Få ting er så sterke drivkrefter i menneskene som det ikke å akseptere sykdom - enten det gjelder en selv eller ens nærmeste. Jeg mener utviklingen stiller store krav til oss om solidaritet med de syke og funksjonshemmede som kan hjelpes til et kvalitativt bedre liv.

Da stiller det også store krav til oss som samfunn om å utvikle de løsninger som best kan tjene en slik målsetting. Det krever politisk helhetlig styring og ansvar, og et nært samspill om å nå nasjonalt fastlagte felles mål for helse- og omsorgstilbud.

Det er idag bred oppslutning om at helsetjenesten skal være et offentlig ansvar. Samfunnets og befolkningens krav til offentlige tjenester blir stadig større. Regjeringen, og Arbeiderpartiet, som forsvarer et høyt fellesforbruk ser det som et særlig ansvar å sørge for at tilbudet er så godt at det gir grunnlag for tillit og oppslutning om de nødvendige fellesløsningene. Da må vi sikre både like muligheter og en forsvarlig kvalitet.

Skal vi lykkes med det må vi framover sette brukernes interesser i fokus for alt vi gjør. Her dreier det seg like mye om å forandre holdninger og kulturer som organisasjon og struktur. Mange offentlige etater har vært gjennnom store forandringer, ikke minst av sine holdninger, etterhvert som rammebetingelser og folks krav har endret seg. Også i offentlig virksomhet må det være konkurranse om å gjøre en best mulig jobb.

Det må innarbeides en grunnholdning hos alle offentlig ansatte at vi hele tiden må være på jakt etter gode løsninger tilpasset de behov og krav brukerne har. Innenfor offentlig virksomhet, der man ikke lever av kundene i økonomisk forstand, kan det ellers lett utvikles en uheldig kultur, der det tas for lite hensyn til dette sentrale utgangspunktet: at virksomheten er til for brukerne og ikke omvendt. Da er det også viktig at vi legger vekt på hvilke incentiver som best kan bidra til at vi når et slikt mål.

Det er ingen tvil om at vi har mye arbeid å gjøre i fellesskap for å gi de tilbud og den trygghet som befolkningen trenger. Vi skal se med et åpent og kritisk blikk på de mange svakheter som vi fortsatt har å stri med.

I høst viste programmet Helserefleks et rekonstruert tilfelle der en skrekkslagen mor i all hast kom til et sykehus, med et lite barn i sine armer, blå i ansiktet og alvorlig syk. Moren fikk til svar i resepsjonen at de ikke kunne ta i mot barnet fordi "vi har ikke barneavdeling ved dette sykehuset". En slik mottakelse holder ikke. Spørsmålet er jo hvordan man best kan hjelpe. Det er alltid vår rett og plikt å gi mennesker støtte og veiledning. Vi må i det hele tatt være på vakt mot holdninger om at "dette ikke er mitt bord". Pasientene skal møte velvilje, støtte og hjelp. Det gjelder like mye i øyeblikkelig-hjelp-situasjoner som i kronikeromsorgen.

Mange i vårt helsevesen gjør en fantastisk innsats for å møte pasientenes behov. Men vi kan bli enda bedre i det å sette hensynet til brukerne i fokus. Vi vet at dette gjelder i spørsmålet om en bedre organisering av helsetjenesten regionvis, og det gjelder i mindre spørsmål i den daglige driften av hver enkelt helseorganisasjon.

Klager brukerene over mangler, må vi lete etter muligheter til å gjøre det produktet vi leverer bedre. Tilbakemeldinger fra brukerne må ikke ses kun som kritikk, men som en av de viktigste impulser til endring. Og vi bør søke mer systematisk etter disse impulsene f.eks. gjennom jevnlig å foreta brukerundersøkelser og bruke fokusgrupper for å få fram hva befolkningen mener om helsetjenesten. Slik er det i all virksomhet. Smått og stort kan være like viktig. Mange pasienter klager f.eks. over at man må gi de samme opplysninger om navn, etc fra avdeling til avdeling på samme dag. Det er heller ikke greit å forholde seg til et skiftende personale. Alle slike spørsmål må vi ta på alvor, være åpne for nye løsninger - og samarbeide om å gjennomføre.

Vi har mange eksempler på at vi kan bruke ressursene bedre. At operasjonssalene står tomme store deler av døgnet skyldes i alle fall ikke et ønske fra brukerne. Men hva skyldes det da? Og hva kan vi gjøre for å endre den situasjonen?

Dette vet dere mye om. Og det er et felles anliggende for politiske myndigheter og fagfolk på ulike nivåer å gi de beste svarene. Da må vi være villige til å se på såvel avtaleverket, arbeidstidsordninger og vaktordninger og om vi har organisert sykehusene slik at pasientens gang gjennom sykehuset går mest mulig smertefritt. Likeledes må vi se på hvordan vi kan minske de lekkasjene vi har av arbeidskraft som heller bruker sin avspasering og fritid i ulike private helsetilbud enn i det offentlige. Vi vil ikke si nei til leger og andre som ønsker å arbeide mer. Men vi kan heller ikke si ja til at dette skjer på økonomiske og andre vilkår som virker helt urimelige. Er det f.eks. sikkert at det å drive privat virksomhet i konkurranse med det en gjør i sin hovedstilling, gir den beste motivasjon for å fjerne køene til det sykehuset en arbeider?

Til syvende og sist er det meste av den finansiering som skjer inn mot helsesektoren offentlige midler - og vi må ha en felles interesse av å bidra til at tjenestene gis rasjonelt og uten ubegrunnede og indirekte vridninger i ressursbruken som ikke har vært tilsiktet. Det er åpenbart og løpende behov for å drøfte mål, resultater og virkemidler så vi får til et best mulig samspill mellom fagfolkene og politikerne i de ulike leddene i vår samlede nasjonale helsetjeneste. Her er vi slett ikke ved veis ende - og Gudmund Hernes kan få god bruk for sine velkjente evner til også å stille grunnleggende kritiske spørsmål.

Fagfolk har stor innflytelse på utformingen av helsevesenet. Slik må det være; helsetjenesten bygger på og er helt avhengig av fagkompetanse. Men skillet mellom ulike profesjonsgrupper kan lett bli for skarpt, og det kan få større konsekvenser enn det som følger naturlig av en ulik faglig kompetanse. Det er nok av eksempler på uheldig profesjonskamp. Å sette brukernes behov på topp, er et klart ledelsesansvar. Det må være hovedfokus for alle som jobber i og med vår helsetjeneste.

Det var bred enighet i Stortinget om at større vekt på brukerperspektivet er en viktig forutsetning for utviklingen av helsevesenet framover. Noen trekker av det den slutning at da må svaret være å bare la markedsmekanismene få virke.

Ulike varianter av "pengene følger pasienten " dukker stadig opp som fasitsvaret. Nå må vi for det første huske på at vi hele tiden har hatt innslag av slike ordninger i vårt finansieringssystem. Vi har hatt løpende refusjoner til privatpraktiserende leger og fysioterapeuter. Vi har hatt slike systemer på sykehusenes poliklinikker for å stimulere til økt aktivitet. Og vi har i den seinere tid gjort visse forsøk ved enkeltsykehus.

Jeg er overhode ikke i tvil om at det er behov for refusjonsordninger i tillegg til rammefinansieringssystemet. Vi kan ikke frata oss den muligheten dette gir til å stimulere til økt innsats på områder der det er nødvendig, slik vi også nå har gjort det i psykiatrien.

Det som enkelte diskuterer er om slike ordninger skal bli den mer universelle finansieringsordningen for helsevesent vårt. Det er ikke så overraskende at f eks ledere for sykehus går inn for en slik modell, enten helt eller delvis. Det vil jo medføre at økt aktivitet ved det enkelte sykehus gir høyere inntekter til sykehuset uavhengig av vedtatte prioriteringer og hvilke helsetjenester som egentlig bør tilbys.

Det er vanskeligere å forstå at slike forslag først og fremst kommer fra politisk hold som ellers er bekymret for omfanget av de offentlige utgifter og for skattetrykket. Våre erfaringer fra 70-tallet, da vi hadde kurpengesystemet med automatisk utbetaling fra folketrygden, og fra andre land som praktiserer et generelt stykkprissystem, er at de totale kostnadene da blir et stort problem. Å innføre markedstenkningen i full skala i et system der vi har en kjøper og en selger, mens det er en tredjepart -- skattebetaleren -- som skal betale regninga, vil lett gå galt.

Helsetjenesten skiller seg fra andre tjenester. Brukerne har både begrensete muligheter til å skaffe seg informasjon om tilbudet, og de er pr. definisjon helsemessig svekket når behovet oppstår.

Praktisk talt alle nasjoner vi kan sammenligne oss med opplever problemer i forholdet mellom ressurser og behov innen helsevesenet. Dette gjelder i land med høyt innslag av privat helsetjeneste, såvel som i land med hovedsakelig offentlig tjeneste, det gjelder under rammefinansiering så vel som under stykkprisbetaling. Problemenes karakter kan variere fra land til land, men vi har til gode å se et sted hvor de hevder å ha funnet den ideelle løsningen.

I mange land er det dessuten stor ulikhet i tilgangen til helsetjenester. Vi har heller ikke nådd alle mål med hensyn til rettferdig fordeling. Men jeg føler meg sikker på at for stor vekt på markedet vil føre til økte forskjeller, og aller viktigst: økte forskjeller i disfavør av de som trenger helsetjenesten aller mest - kronikerne og de med sammensatte lidelser.

Jeg er også redd for at det nettopp er dem som ville bli rammet av en ukontrollert kostnadsvekst - mennesker med kroniske lidelser av ulike slag, psykiatriske pasienter og andre som har lidelser hvor behandlingen vanskelig lar seg tallfeste i form av stykkpris. Det ligger en klar fare i at ressursene ville bli vridd i retning av de mer "lønnsomme" aktivitetene på bekostning av de kompliserte og sammensatte helseproblemene.

Jeg har for øvrig liten tro på at de politikere som er ensidig opptatt av konkurranse og stykkpriser, faktisk vil la markedet råde når det kommer til stykket. Sanering av sykehusstrukturen med markedet som våpen, vil rett og slett ikke bli godtatt av det norske folk, og er på ingen måte noen aktuell politikk. Werner Christie uttrykte Regjeringens syn i en artikkel i siste nummer av VitaMin: "Nærhet er en viktig premiss også i våre utkanter, men kvalitet er en enda viktigere forutsetning. En må derfor søke å nå begge disse målene samtidig, men der dette ikke er mulig, er det trygghet for at kvaliteten på tilbudet blir godt nok, som vil være avgjørende".

Det som er oppgaven ble kort formulert av flertallet i Stortinget på denne måten, sitat: "Det er behov for sterkere nasjonal styring og fordeling av funksjoner til de ulike sykehus. En slik styring vil sikre bedre utnyttelse av de samlede ressursene".

Som jeg har nevnt er det gode grunner for å øke ressursinnsatsen i helsevesenet, men det er svært viktig at det skjer i planlagte og gjennomtenkte former. Det kan bare skje i et politisk styrt helsevesen. Vi må kunne sikre oss at en styrket innsats aller mest kommer de høyest prioriterte områdene til gode.

Statens rolle er å fastsette mål og rammebetingelser for tjenestene. Det er åpenbart fortsatt behov for statlig styring blant annet for å sikre en tilstrekkelig kapasitet og tilbudslikhet, kvalitetskrav og effektive ressursutnyttelse og å unngå unødig dublering av tilbud.

Statlige myndigheter har et spesielt ansvar for å tilpasse den sykehusstruktur vi har til kravene om faglig kvalitet og likeverdig tilbud for alle. Med dagens kommunikasjoner er god tilgjengelighet i akuttsituasjoner mer avhengig av at en mottar rask og riktig behandling enn av geografisk nærhet til sykehuset. For mer langvarige rehabilitering- og pleietjenester er fremdeles kort avstand til lokalmiljøet et viktig, ja kanskje det viktigste, kvalitetskriterium.

Men krav til medisinsk spesialisering, utvikling av medisinsk teknologisk utstyr og krav til behandlingsmetoder, gjør det også nødvendig å se sykehusenes totale ressurser i sammenheng og få til bedre samordning mellom dem, mellom fylker og mellom sykehusene og primærhelsetjenesten.

Det er derfor Sosial- og helsedepartementet har invitert til - og finansiert den regionale helseplanlegging som nå er i gang i alle landets helseregioner, og som Werner Christie vil gå nærmere inn på i morgen. I denne planleggingen ser man på samarbeidsløsninger over fylkesgrensene både når det gjelder bruk av personell, utstyr og beredskap. I dette arbeidet er det avgjørende for å lykkes at vi får til gode prosesser mellom fagfolk og politikere, men også med befolkningen i det området det gjelder. Mye tyder på at disse faglige konsensus-prosessene gir gode resultater. Nå blir mye opp til de ansvarlige politikerne på fylkesnivå.

Utbyggingen av helsevesenet er ikke bare avhengig av økonomiske ressurser, men også av tilgangen på kvalifisert helsepersonell. Utdanningskapasiteten for de helsefaglige høyskoleutdanningene er de siste 6 årene økt med nesten 1900 plasser. Universitetsutdanningene har i samme tidsrom tatt opp 215 flere studenter, hvorav 105 til medisinstudiet. Antall opprettede stillinger er imidlertid økt mer, slik at det nå viser seg ledighet i stillinger flere steder i landet.

Sosial og helsedepartementet er i gang med en nærmere analyse av situasjonen og behovet for framtiden. Ikke minst er det viktig nå å sørge for at personelltilgangen er så god at ekspansjon i sentrale deler av landet ikke går på bekostning av distriktsnorge. Det er liten tvil om at vi også på utdanningsfeltet opplever flaskehalser som bærer preg av en viss dragkamp mellom profesjonsinteressene. Dette er en viktig utfordring - også til helsesektoren.

Den faglige og politiske debatten om psykiatrien og de psykiatriske tilbudene er noe av det jeg føler mange av oss må legge arbeid og engasjement i, i tiden framover. Her har vi en stor jobb å ta fatt på - for å styrke både den faglige innsatsen og samfunnets ansvar. Det er bred enighet om at tilbudet til psykiatriske pasienter nå må bedres. Regjeringen og Stortinget har siden 1995 satt av øremerkede midler til dette.

Langtidsbehandling, oppfølging og kontroll må være like mye en selvfølge for kroniske eller langvarige sykdommer i psykiatrien som f.eks. i behandlingen av diabetes - eller leddgikt. Styrking av det psykiatriske tilbudet setter store krav til styring, planlegging og samordning. Her er det bred enighet at det er det offentlige tjenestetilbudet som må styrkes - og at det må skje både på kommunalt og fylkeskommunalt nivå.

Utviklingen i det fylkeskommunale psykiske helsevern har som dere alle vet vært preget av en betydelig reduksjon i antall institusjonsplasser. Nedbygging av behandlingsplasser kan de fleste steder ikke fortsette, tvert i mot har Sosial- og helsedepartementet bedt fylkeskommunene vurdere om de har tilstrekkelig antall akuttplasser og enkelte spesialfunksjoner, spesielt tilbud til farlige og aggressive pasienter. Vi ønsker å gi alle et best mulig tilrettelagt tilbud, fortrinnsvis utenfor institusjon, men både pasientene, familiene deres og primærhelsetjenesten må ha trygghet for spesialisttjenester og innleggelse ved behov.

Det fylkeskommunale psykiske helsevern må ha tilstekkelig kapasitet og tyngde til å gi spesialisttilbud så lenge det er nødvendig. Spesialisthelsetjenesten må også ha kapasitet til å gi veiledning til førstelinjen før og etter innleggelse. Skal et behandlingsopplegg utenfor institusjon fungere, må det i tillegg til selve behandlingstilbudet etableres et tilbud tilpasset den enkeltes behov i den kommunen vedkommende er bosatt. Et slikt tilbud må inkludere såvel bolig, allmennhelsetjenester, pleie og omsorg, som arbeid, aktivitet, utdanning og kultur som når denne gruppen, som kanskje heller isolerer seg enn søker bistand. Skal et slikt opplegg bli godt nok må det baseres på forpliktende samarbeid og samordning mellom ulike kommunale sektorer og med spesialisthelsetjenesten som viktig aktør og veileder.

Å påta seg lederansvar i helsetjenesten, slik mange av dere har gjort, betyr å ta ansvar innenfor de fullmakter man har, sammen med de en er satt til å lede. Dette krever gode kunnskaper om rammebetingelsene og god forståelse av den oppgaven som skal løses. Men rammebetingelsene må heller ikke bli definert som fastlagte tvangstrøyer. I stedet må vi se hva de gir av muligheter - muligheter som ofte er større enn mange tror. Det er i bruken av denne handlefriheten at man må sette inn det man har av kreativitet, faglig skjønn og grunnleggende verdier om hva offentlig tjenester er til for - å gi befolkningen tilgang til kunnskap, trygghet og likeverdige muligheter når behovet er der.

Jeg minner om at det heller ikke er ulovlig å gå inn i diskusjonen om hvordan de fastlagte rammene kunne fungere enda bedre. Det er fordel med engasjement også på dette feltet. Bare sammen med fagfolk kan politisk valgte finne fram til de beste løsningene.

Når dere nå får det første møtet med vår nye helseminister, vil han først og fremst snakke ut fra sine brede erfaringer fra endringsprosesser og ledelse i det norske samfunnet.

---

Lagt inn 9 januar 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen