Norsk fiskeri- og kystpolitikk inn i år 2000

Kjære Landsmøte
Dere representerer den næring som har de lengste tradisjoner i vårt land. Den har fortsatt avgjørende betydning for landets økonomi, og den har vide fremtidsperspektiver. Norsk fiskerinæring er altså ingen døende næring, tvert imot

Jeg tror også det er enestående i verden at et moderne industrisamfunn, et av verdens rikeste land, har en fangstbasert næring som en av sine viktigste næringsveier og eksportprodusenter. Men slik er det. Og slik skal det fortsette å være.

De som arbeider i denne næringen, og de som er avhengig av den, skal bo i et land med et høyt inntekts- og velferdsnivå. Et land der velstandsutviklingen omfatter alle, og der vi gjennom den alminnelige økonomiske politikken, næringspolitikken, og fordelingspolitikken, sørger for at våre rike muligheter blir like muligheter. Og at det ikke oppstår forskjeller mellom folk og regioner.

Det er bildet av Norge på terskelen til år 2000. Et land der det trolig er mindre forskjeller mellom folk enn i noe annet land, og et land der helse-, utdannelses- og arbeidsmuligheter er fellesgoder som alle har likest mulig tilgang til.

Vi har mange uløste oppgaver i vårt land. Det er ingen grunn til å lene seg tilbake. Oppgavene står tett i tett foran oss. Og fremtiden vil kreve omstillinger på alle plan i samfunnet, i takt med en rivende internasjonal utvikling. Men det er ingen grunn til å svartmale situasjonen eller være misfornøyd med det vi har oppnådd. Og det er heller ingen grunn til å være grov eller usaklig om hverandres hensikter eller om de fremtidshåp vi har for landet. Hvis vi ser oss omkring i verden, sammenlikner oss med andre som det er rimelig å sammenlikne oss med, så ser vi hvilken betydelig velstandshevning hele det norske folk har opplevd i nyere tid. Det gjelder i like stor grad for kyst-Norge som for andre deler av landet.

Det har vært perioder i vår historie der kyst-Norge har hengt etter den alminnelige utvikling. Dette er nå historie, og det skyldes i høy grad kystens egne folk, deres evne til omstilling, deres evne til å komme seg gjennom vanskelige tider. Men det skyldes også i stor grad samspillet mellom myndigheter og næringens organisasjoner. Det skyldes milepæler i historien som råfiskloven, det skyldes havrettsutviklingen og våre havforskere. Ja, ikke minst dem, bare så det er sagt, også i denne forsamlingen. Og det skyldes de grunnleggende politiske holdninger som har vært rådende i Norge i størstedelen av dette århundre, og som vi sammen må ta med oss inn i det nye.

Fattigdommen var stor, særlig i kyst-Norge. Det var en utrygg, og ikke minst viktig - det var en ustabil hverdag, på kanten av eksistensen, for mange.

Det er denne hverdag Roy Jacobsen forteller om, i Seierherrene. Han skriver om guttungen, som "ser faren blant kjente, kamerater fra martnan og skolen, i båten der det er brennevin etter levering, og det snakkes høyere og høyere om at det snart er valg da kommunistene og Arbeiderpartiet skal ta makta og og rette opp både prisene på "jed" og slette de elendige gjeldsbrevene fra før krigen og under den".

Folk hadde lånt til bruk og båt med lave renter, og så skjøt de i været, og tok eksistensen fra folk.

Vi husker han Kristaver fra "Den siste viking", der han går rundt i bygda for å skaffe seg kausjonister. Eller der Johan Bojer i den samme boka skriver om væreieren, som ser på Jacob Åsan, og sier "De var kausjon for garn og utstyr til en hitterværing ifjor". Det var han som "blei". "Vil De betale det straks?"

Kapital var det dårlig med. Prisene var usikre. Markedene likeså. Rentene svingte. Råfiskloven fikk vi jo i 1938, så dette er ikke så lenge siden.

Så fikk vi trålinvasjon fra Europa, mens mang en nordlending ennå rodde sin båt - vi fikk fiskerigrensetvist - og vi fikk han Reidar Carlsen - friskusen som brøt håndbak med diplomater på Lofothavet, som sa at "dette må Kongen avgjøre, det vil si regjeringen, det vil si jeg".

Det var perioder med store omstillinger. Med redskapsrevolusjon og etterhvert sterkere styring. Og idag må ingen i fiskeriene med hatten i hånden møte den selvrådige væreier.

Kyst-Norge har en historie preget av at næringens folk har tatt omstillinger, og det fortjener de honnør for. For midt i diskusjonen om næringens framtid, flåtestrukturen og virkemiddelbruken skal vi ikke glemme dette: Disse omstillinger, drevet frem av næringens folk og deres organisasjoner sammen med myndighetene, har skapt grunnlaget for en næring som bare i fjor skaffet landet over 20 milliarder i eksportinntekter.

Vi har et godt grunnlag for et optimistisk syn på fremtiden, inn i år 2000, og lengre. Kyst-Norge skal blomstre og vokse, som et av verdens mest pålitelige og leveringsdyktige spiskammer i en globalisert verden. Det handler om mat for millioner, og havet kan bli fremtidens store matkilde om vi forvalter det med omhu. Veksten i fiskeuttaket må i hovedsak komme fra oppdrett, hvor vi idag kanskje bare aner hva som kan komme.

50 prosent av verdens befolkning bor mindre enn en mil fra kysten. En gang i neste århundre kan verdens befolkning bli fordoblet. I år 2030 vil trolig 70 prosent av en sterkt økende verdensbefolkning bo innenfor den samme mils avstand fra kysten. Allerede idag er 1 milliard asiater avhengige av fisk og sjømat som viktigste proteinkilde. Etterspørselen etter fisk på verdensbasis ventes å stige med 2 - 3 prosent per år framover.

Det er antatt at 100 millioner tonn er en øvre grense for hva som kan fiskes på verdensbasis. Verdensflåtens kapasitet er omtrent det dobbelte av dette. Verdensutbudet av fisk var i 1992 110 millioner tonn, 98 kom fra fangst, og 12 fra oppdrett. FNs matvareorganisasjon har antatt at utbudet av oppdrettsfisk må fordobles i løpet av 15 år om etterspørselen skal imøtekommes.

Noen har hevdet at oppdrett ikke er en økologisk forvarlig bruk av fórprotein, men forholdet er jo at fisk er dobbelt så effektiv i å omsette fór til kjøtt sammenlignet med, f.eks storfe. Derfor ligger en stor del av svaret på hvordan vi skal skaffe nok protein i fremtiden i økt innsats innen oppdrett.

Økt satsning på oppdrett vil møte store problemer mange steder i verden som er utsatt for tropiske stormer, bølger, forurensning og algeoppblomstringer. Varslingsanlegg er det dårlig med de fleste steder. Norge er et foregangsland og selger idag havovervåkningsutstyr i Sør-Øst Asia. Ikke å undres over at forsikringsnæringen ser ut til å vise en særlig interesse for mer sikkerhet i oppdrettsnæringen verden over.

Vi har våre klare fortrinn. Vi har en kyst og et klima som gir bedre beskyttelse for merder og bruk enn de fleste andre steder i verden. Forskningsmessig ligger vi foran alle andre. Vi er godt rustet for det neste århundres utfordringer og muligheter, over 20 milliarder eksportkroner i fjor. Her er det langt igjen til noen øvre grense for hvor stort dette kan bli. Fantasien, produktutviklingen og kapitaltilgangen bestemmer, sammen med markedsutviklingen.

Gjennom en langsiktig forvaltning og forskning er vi nå i en fase der kvotene i de tradisjonelle fiskerier har ligget på et rimelig stabilt nivå noen tid. Vi har adgang til og råderett over noen av verdens viktigste fiskeressurser, og i våre nordlige farvann er de fleste bestander innenfor sikre biologiske rammer, til forskjell fra Nordsjøen der situasjonen er mer urovekkende. Ressurskrisen i torskefiskeriene rundt 1990, lodda som forsvant, og den truende utvikling av makrellbestanden og Nordsjøsilda er påminnelser fra nyere tid om at ressurstilgangen krever en omhyggelig vitenskapelig basert forvaltning.

Fiskerne har vært gjennom perioder som har vært meget vanskelige. Norske fiskere har sannelig tatt en trøkk, før vi kom dit vi er idag. Men samforvaltningen med andre land viser at internasjonal fiskeriforvaltning dessverre ikke er like rasjonell som vår egen nasjonale forvaltning.

Det er bittert når utenlandske fiskere undergraver vårt møysommelige arbeid ved å fiske utenfor alle reguleringer, som i Smutthullet. Internasjonale fiskeriforhandlinger hører til de vanskeligste og mest krevende internasjonale forhandlingsoppgaver. Fisk må jo fiskes hvert år. Man kan ikke utsette konflikter og motsetninger ved å la ressursene ligge. Samtidig kan det være parter som ikke ser seg tjent med en avtale overhodet, og som lever av å utnytte at fiskerier er ufullstendig regulert rundt om i verden.

Generelt er Norge kommet godt ut av havrettsutviklingen. Men vi sliter i forhold til andre land som anfører at Norge har vært heldige, og som mener at vi har noe å gi bort. Men slik ser vi det ikke.

Fisken skal være grunnlaget for bosetting og inntekter langs kysten i all framtid. Vi har ikke tenkt å være, og har aldri vært slepphendte med det som er vårt. Vi har til tider vært utsatt for et rent demonstrasjonsfiske, utpressingsliknende situasjoner, satt i scene for å myke opp Norge og presse oss på defensiven. Der trives vi dårlig.

Men vi har avstått fra å svare med samme mynt. Vår linje er konsekvent og ansvarlig. Jeg vil ikke bli forbauset dersom noen av de internasjonale miljøorganisasjonene, som hittil har vært på villspor i spørsmål om sel og hval, nå kaster sine øyne på de tradisjonelle fiskerier. Det ville det i det minste vært mer vett i. Og da er det andre land som får problemer med å svare, og ikke Norge.

Økononomien i fiskeriene avhenger av at vi får solgt fisken til gode priser. Markedsadgang er et nøkkelord. Vi lever i en verden der handelen med fisk er en av de mest regulerte. Vi som selger 90 prosent av fisken til utlandet er avhengige og sårbare.

Heldigvis har vi EØS-avtalen. Ja, jeg vet jo at langt fra alle her i salen har sluttet opp om den med påfallende entusiasme. Jeg går ut fra at alle har merket seg at i den pågående undersøkelse av norsk salg av oppdrettslaks til Europa, fra enkelte hold er ønsket umiddelbare handelspolitiske tiltak, noe vi hittil har unngått.

Vi har hevdet og stått på at Norge gjennom EØS-avtalen ikke er et hvilket som helst tredjeland i forhold til EU. Dette forplikter også EU.

Det betyr ikke at vi er fritatt for problemer. Men det betyr at vi har en ramme og et sikkerhetsnett. Og vi gir oss ikke med det, men forhandler videre for å oppnå bortfall av den tids- og kostnadskrevende kontrollen vi kan bli utsatt for på grensen til EU.

Så må vi se ut over EU. Jeg har besøkt flere land i Asia i fjor og i år. Her finnes allerede gode markeder, særlig i Japan og i Stillehavsregionen. Her vil vi mange steder oppleve en kjøpekraftsøkning opp mot vestlig nivå, og vi vil se en økende etterspørsel etter kvalitetsprodukter fra havet. I dag lever vi i en globalisert verden. Ethvert market er bare en flytur unna. Jeg har tror på at norsk fiskerinæring, som alltid har vært internasjonalt orientert, vil kjenne sin besøkelsestid. Regjeringen vil støtte de nye markedsfremstøtene politisk og økonomisk, slik vi lenge har gjort. La oss tenke "Team Norway" når vi opptrer ute. Vi er mange individualister i Norge. Men vi er også gode til å organisere oss, og trekke sammen.

Det ble en del oppstyr for noen år siden da jeg sa i nyttårstalen at det er typisk norsk å være god. Enkelte kommentatorer gikk igang og analyserte det utsagnet med noe større gravalvor enn det var grunnlag for. La det likevel bli stående som en oppfordring å leve opp til, for en fiskerinæring med fremtiden foran seg.

Jeg håper at Melbu lykkes. I konsesjonssaken om Norway Seafoods kapitalinnsprøytning har myndighetene vært gjennom en grundig prosess, hvor forholdet til lovverk og alminnelige fiskeripolitiske målsetninger har vært klarlagt. Regjeringen hadde én konsesjonssøknad å forholde seg til. Det var ikke slik at investorene sto i kø for å få tilslaget. Så alternativet til å gi konsesjon var ikke at annen kapital ventet på å engasjere seg i Melbu.

De konsesjonsvilkår som ble fastlagt i Fiskeridepartementet er klare og vil bidra til å sikre drift og fremtid, nettopp i Melbu. Her kan altså ikke konsesjonshaveren levere hvor han vil, og heller ikke legge om til ombordproduksjon. Regjeringen mener alvor når vi legger stramme rammer nettopp for at nytt eierskap skal sikre økt foredling på land.

Fordelingen mellom uliker typer fartøy har mange begrunnelser. For å opprettholde bosettingen i våre kystsamfunn er det viktig å ha en flåte som sikrer fiskeindustriens behov for jevne leveranser, samtidig som vi alltid også vil ha en allsidig sjarkflåte. Mer enn 70 prosent av trålerflåten er nå bundet opp til industrianlegg.

Et av hovedproblemene i næringen har nettopp vært kapitaltilgangen. Men når kapitalen så melder seg, så ser det ut til å bli problemet.

Jeg har mottat et brev fra Fiskarlaget om denne saken, og har lyst til å gi noen refleksjoner omkring et par uttalelser:

Det står bl.a.: "Videre har konsernet en målsetting der man klart og tydelig slår fast at det er fiskerettigheter og maksimal fortjeneste av disse som er interessant. Etter min vurdering" - skriver Fiskarlagets leder - "etter min vurdering en holdning som er uforenelig med regjeringens mål om at bosetting og sysselsetting i distriktene skal opprettholdes".

Nå må vi ikke blande rollene i denne saken, mellom myndighetene og de som er i fiskerinæringen.

For er det ikke slik at alle som driver fiske ønsker maksimal fortjeneste? Og er det ikke slik at det er fortjenesten som er hovedgrunnlaget for vekst langs kysten?

Det er ikke mange likhetstrekk mellom han Kristaver i "Den siste Viking" og dagens fisker. Det måtte være drømmen om eventyrlig fortjeneste.

I fiskeriene har den alltid vært der, denne drømmen om stor fortjeneste. Det er den som har gjort at folk har maktet å møte uår, svarthav og ressurskriser. Håpet og vissheten om at vi får nye lodder, nye gevinster.

I fangstsesongen, enten vi nå snakker om sildefisket eller lofotfisket, så har folk langs kysten lyttet på radio og lest aviser. Og hva har de vært opptatt av? Jo - fangstmeldinger og værmeldinger. Fangstmeldingene for å få vite hva som er i vente - om fortjenesten kommer eller uteblir - værmeldinger for å dempe denne lille nagende usikkerheten som er knyttet til det å ha sine kjære ute på havet.

Myndighetenes rolle - den er å sikre en rekke felles interesser, nettopp slik at bosetting og sysselsetting i distriktene kan opprettholdes.

Konsesjonen til RGI er derfor ikke gitt av hensyn til RGI og dets eiere, men for å opprettholde Melbu-samfunnet. Vi har ikke sett at noen andre har meldt sin interesse, vi har ikke hatt andre søknader på bordet. Vi har heller ikke hørt noen bestride Melbu-bedriftens klare tale om at de trenger den kapitalen som de nå får.

Men det står noe annet i brevet fra Fiskarlaget som jeg er enig i: Det står at "hvis det er norske og utenlandske kapitalkrefter som skal styre utviklinga i norsk fiskeripolitikk i fremtiden, så går kystdistriktene en dyster fremtid imøte".

De tror jeg er riktig. Derfor er det også heldigvis slik at det er regjeringen som styrer norsk fiskeripolitikk. Og det har vi tenkt å fortsette med. Norway Seafoods vil ved en fusjon mellom RGI/Aker være et norsk selskap, med norsk eierskap langt over de krav loven stiller.

Når dette er sagt, så vil jeg også si at jeg forstår den debatten som har gått forut for regjeringens beslutning. Jeg forstår også den uro som enkelte føler, for dette er viktige spørsmål. Ikke bare for fiskerne, men for kysten som helhet.

På samme måte har vi hatt en debatt om enhetskvotene, som er kommet for at vi lettere kan tilpasse flåten til ressurssituasjonen. Enhetskvoteordningen er iverksatt for reketrålerflåten og ringnotflåten. Sist uke bestemte regjeringen at det også skal innføres enhetskvoteordning for torsketrålerne.

Ordningene skal øke lønnsomheten i flåten, slik at flåten blir bedre i stand til å fornye seg selv.

Det er slik at nye fartøy både er dyrere og mer effektive enn eldre fartøy. Følgelig kreves det større driftsgrunnlag per fartøy. Med et ressursgrunnlag som neppe blir større enn det vi har i dag, så må vi finne andre løsninger som både ivaretar hensynet til lønnsomhet og en forsvarlig ressursforvaltning. Det er tankegangen bak enhetskvotene.

Men også her har vi sikret landanleggenes og regionenes interesser. Torsketrålerflåten må levere fangsten til landanlegg, og sammenslåinger må foregå innenfor regioner. Det tillates heller ikke å overføre kvote fra fartøy uten ombordproduksjon til fartøy som har slik produksjon. Vi legger altså til rette for en mer effektiv drift, samtidig som vi sikrer en struktur i flåte og foredlingsindustri som kommer lokalsamfunnene langs kysten til gode. Samspillet mellom flåte og industri i land er det som skal sikre at mest mulig av verdiskapningen kommer kystsamfunnene til gode.

Det skjer altså en fornyelse i norsk fiskerinæring, både på land og sjø. Omstillingene og investeringene er både nødvendige og kostnadskrevende. Gjennom at Fiskarbanken nå går inn som en del av SND-systemet, vil næringen - også flåten - få tilgang på det samme virkemiddelapparat som det øvrige norske næringslivet - med unntak for prosjekter som kan ha kapasitetsdrivende virkning eller som strider mot de distriktspolitiske mål vi har satt for denne næringen.

Så har jeg selvfølgelig registrert den debatten som går om diskriminering eller ikke diskriminering av de som bygger norske fiskebåter ved norske verft.

Jan Henry vil gå grundigere inn i denne problematikken i sitt innlegg i morgen, men jeg vil bare her si følgende: Det eksisterer en ordning som gir skipsverftene en støtte for bygging av skip over 100 BRT. Støtten er på 9 prosent av kontraktssummen for kontrakter på mer enn 80 millioner kroner og 4,5 prosent for kontrakter under 80 mill. kroner. Denne kan ikke benyttes av norske fiskebåtredere.

Men vi har også en ordning med direkte støtte til fiskebåtredere - 9 prosent for nybygg og 4, 5 prosent ved vesentlige ombygginger.

Det er verdt å merke seg at verftsstøtten - den som norske fiskebåtredere ikke kan benytte - vil falle bort når den nye OECD-avtalen trer i kraft. Ordningen med direkte støtte til rederne, som er fiskeripolitisk begrunnet, vil derimot kunne fortsette.

Denne ordningen gir oss dessuten et direkte virkemiddel til å begrense kapasiteten i flåten, noe som er viktig sett fra myndighetenes side.

Råfiskloven har også vært fremme i debatten i det siste, og en av årsakene er at Næringslovsutvalget har satt søkelyset på den.

Utvalget kan ikke kritiseres for det. Deres oppgave er å sette søkelys på ulike sider av norsk næringslovgivning, på et fritt og selvstendig grunnlag.

Regjeringens praksis er at vi vurderer de saker som blir spilt opp fra dette utvalget - med ulikt utfall.

Når det gjelder Råfiskloven kan jeg si med en gang at regjeringen ikke har til hensikt verken å oppheve eller ødelegge den.

Samtidig ser vi at salgslagene har begynt å praktisere flere ulike former for omsetning av fisk. Dette er positivt.

Jeg er også kjent med den dialogen som pågår mellom Fiskeridepartementet og Norges Fiskarlag om muligheten for å se på innføring av databaserte auksjonssystemer for omsetning av fisk, system som er tilpasset vår geografi, spredte bosetting og små fiskefartøy. Et slikt omsetningssystem kan både skape mer fleksibilitet og mulighet for mer effektiv omsetning og verdiskapning. Og det kan fungere side om side med Råfiskloven.

Men - fiskeriene er mer enn de fiskerne som befinner seg i båten, kyst-Norge er også mer enn fiskeriene. Alt henger sammen, som næringskjeden gjør i havet. Svikter markedene, så rammer det foredlingsindustrien, fiskemottakene, fiskerne og dermed hele kystsamfunnene. Og på samme måte som kystsamfunnene er avhengige av fiskerne og fiskeriene, så er fiskerne avhengige av kystsamfunn som lever og vokser på andre områder.

I mange typiske fiskerisamfunn er f.eks turisme nå av like stor betydning som de tradisjonelle næringer. Se bare på hva turisme betyr for Lofoten.

Vi skal være glade for denne utviklingen, den gir oss flere bein å stå på. Og når tyskerne, eller andre, tar sommerens fangst ut av fryserne og drar hjemover, så må vi ikke bare se på dette som en konkurranse med det øvrige fisket. Dette er også en form for fiskeeksport.

Fiskeri og turisme kan godt leve sammen, liksom landbruk og fiskeri har levd i en slags symbiose opp gjennom alle tider.

Nå er ikke kombinasjonen landbruk/fiskeri like vanlig som før, men landbruket er likevel av stor betydning for distrikts- og kyst-Norge.

De senere år er de statlige støttetiltakene utformet og dimensjonert slik at de største overføringene går til distriktene. Det er ikke nytt at vi har en distrikts- og bosettingspolitisk begrunnelse for landbruksoverføringene, men vi har forsterket denne trenden. Distriktenes andel av produksjonen er stabil eller økende, noe er av stor betydning for bosettingen.

Fortsatt er det bruk for "attåtnæringer" i landbruket, og for å bidra til knoppskyting på dette området har vi de senere år satt av midler over jordbruksavtalen til såkalte bygdeutviklingstiltak. Ikke minst skaper dette nye kvinnearbeidsplasser. Resultatene av denne satsingen i 1995 viser en forventet sysselsettinggsøkning på 1200 - 1300 årsverk, hvorav 700 årsverk for kvinner.

Og liksom gårdbrukeren er avhengig av å ha et miljø rundt seg, og derfor også bør ha interesse av at meierier, slakterier o.s.v. overlever ute i distriktene, så er fiskeren avhengig av at fiskebrukene har jevn sysselsetting, at de får råstoff, kapital og bedret markedskontakt.

Fiskeindustrien har i alt for mange år vært for sesongbasert, for råvarebasert og for lite markedsorientert. Visst har den brakt oss fortjeneste, visst gjør den fortsatt det. Men mulighetene er ikke godt nok utnyttet.

Tidligere i år har vi fått gjentatte meldinger om kriser i fiskerinæringen, ikke minst i Finnmark. En del brikker er nå på plass, men ennå gjenstår det mye hardt arbeid.

Når krisene oppstår, så rettes oppmerksomheten mot regjeringen og fiskeriministeren. Hva gjør vi? Kommer vi ikke snart på banen?

Vi har vært på banen hele tiden, vi har ønsket å være fødselshjelpere for de som vil satse.

Norske myndigheter har spilt - og skal spille en aktiv rolle i norsk fiskeripolitikk. Det går på ressursforvaltning og konsesjoner, kapitaltilgang til flåte og industri og ikke minst har vi et betydelig ansvar for å skape adgang til de internasjonale markeder.

Men den viktigste innsatsen - for fiskeindustrien som for all annen næringsvirksomhet i Norge - skjer gjennom den generelle økonomiske politikken. Vi husker alle for noen år siden. Rentene skvatt opp. Lån som var tatt opp til lave renter ble plutselig ikke til å leve med. Det er kyst-Norges tyngste bør, gjennom historien, usikkerheten.

Samferdselspolitikken - gods-, persontransport og ikke minst systemene for utveksling av informasjon gjennom post- og teletjenestene, vil også være av stor betydning for utviklingen av kyst-Norge. Ingen må være i tvil om at den desentraliserte infrastrukturen på veier, utdanning og tjenesteyting som vi har bygd ut over hele landet, er en svært viktig faktor bak den suksess som norsk oppdrettsnæring og turistnæring er blitt.

Det er altså ikke bare ett grep som skal til. Når vi i Norge har lykkes i å skape likeverdige levekår i alle deler av landet, skyldes det ikke minst fordi vi har maktet å se flere politikkområder i sammenheng. Et annet eksempel på dette er Reform 94 og utbyggingen av universitets- og høyskoler over hele landet.

Overføringsordningene til kommuner og fylker har samme distriktspolitiske begrunnelse. I bunnen ligger prinsippet om at alle kommuner skal ha muligheter til å gi sine innbyggere et likeverdig tjenestetilbud. Det er ikke, og skal heller ikke være, lokale skatteinntekter som bestemmer om de eldre i en kommune skal ha en anstendig eldreomsorg eller om barna skal få skolegang.

Vi går inn i en høst der Stortinget vil behandle et statsbudsjett som har som hovedformål å bevare en stabil økonomisk utvikling i Norge. Det er også kystpolitikk i vid forstand å sikre trygghet for arbeid og investeringer gjennom stabile priser og en moderat lønnsutvikling. Hvem tror dere får svi mest hvis det som er oppnådd gjennom flere års møysommelig arbeid skulle bli kastet på båten? Hvem taper på høyere renter? Alle dere som sitter her vet svaret.

Jeg åpnet med å vise til det unike at et av verdens rikeste land - og et høyteknologisert samfunn som vårt - har en naturbasert næring som spiller en så viktig rolle i samfunnet. Og faktum er at vi har flere. Etter olje og gass kommer altså fiskeriene, deretter følger skogindustrien som den tredje viktigste næringen. Både fiskeriene og skogindustrien er typiske distriktsnæringer, begge er basert på fornybare ressurser som vil vare til evig tid dersom vil steller oss slik vi skal. Jeg kunne nevne er tredje ressurs, nemlig vannkraften, som også vil bidra til vekst og velstand langt ut over oljealderen.

For oss - med den teknologi vi i dag rår over - er den største utfordringen å høste av de rike naturressursene på en forsvarlig måte. Dernest må vi innrette oss slik at alle deler av landet får sin rettmessige del av det felles spiskammer som er gitt oss. Det er ikke bare det at vi vil ha det slik, vi er avhengige av at det er slik.

Går det dårlig med norsk fiskerinæring, så går det dårlig med hele nasjonen. Vi blir låghalte når et av beinene svikter.

Men vi kan ikke og vi skal ikke gjøre alt slik det ble gjort før. Når noen forsøker å mane frem et bilde av fortidens distrikts-Norge og henger det opp som et forbilde for oss, så må vi spørre oss sjøl: Var det slik det var? Hvor er væreierne i dette glansbildet? Hvor er han Kristaver og mannskapet hans? Hvor er fattigdommen, tvangsauksjonene og sulten?

Vi i Arbeiderpartiet er stolte av vår historie. Vi vet at vi har gjort en jobb for distrikts-Norge, og folk i distriktene vet det. Og liksom vi formet fortiden, skal vi også forme fremtiden. For de som arbeider i servicenæringene, industrien, i landbruket og i fiskeriene.

Men vi kommer aldri til å vende tilbake til bommullsgarn og barkenot. Bare så det er sagt.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 21 oktober 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen