Tale ved Norsk lærerlags lederkonferanse

Norsk lærerlags lederkonferanse

Bergen, 16. september 1996

For noen uker siden fortalte en av mine medarbeidere at han hadde fulgt sin eldste sønn på seks år til sin første dag på skolen. Det hadde gjort inntrykk på ham. For det var også hans første møte med skolen på mange år. Jeg tror nå det gjorde inntrykk å oppdage hvor stor sønnen var blitt. Men det han selv la vekt på var den trygghet og takknemlighet han følte fordi læreren som han forlot sønnen sammen med, var et varmt og voksent menneske.

Og jeg vil gjerne innlede med det - en takk fra oss foreldre - til alle dere som arbeider i skolen. For læreren er helt sentral i et ungt menneskes liv. Det spiller en stor rolle for oss hva våre barn og barnebarn opplever, hvem de møter i livet og hvilken ballast de får med seg videre.

Vi klarer ikke å bygge et trygt og godt samfunn uten en aktiv politikk for solidaritet, utjamning og like muligheter. Men vi står tomhendt tilbake hvis vårt ansvar for hverandre bare blir en offentlig oppgave. Derfor sa jeg i min nyttårstale i år at vi trenger det forfatteren Anne Holt har kalt "nabokjerringene". Selvom samfunnet har forandret seg må vi beholde og oppmuntre engasjementet for hverandre - ikke fordi vi er betalt for det, men fordi vi er naboer eller har unger på samme skole. Det er ikke bare barn som trenger aktive "nabokjerringer". Vi gjør det alle sammen. Det har en egenverdi med "nabokjerringene" - enten det er mann eller kvinne - som griper inn hvis ungene i gata blir mobbet. "Nabokjerringa" er ikke lenger bare hjemmearbeidende husmødre. Den tida er definitivt forbi. I dag må vi dele på disse oppgavene også.

Skolen har fått, og har på en god måte også tatt, en større del av det samlede omsorgsansvaret for barn og unge. Kanskje har skolene vært den samfunnspilaren som har forandret seg minst, relativt sett, i de siste årtier. Vår felles skole når alle barn. Det er derfor også naturlig at skolen får et særlig ansvar for å bidra til å sikre barn et rikt oppvekstmiljø.

Men de viktigste og selvfølgelig mest sentrale personer for barn og unge er foreldrene. Foreldrenes oppgaver og betydning kan og skal ikke overtas hverken av skole eller av lærere.

Jeg vet at mange lærere allikevel opplever at foreldre forlanger det umulige av skolen. Eller at kontakten mellom hjem og skole ikke er god nok. Medias fokus på skolen kan sikkert også oppleves som urettferdig når de tragiske voldsepisodene blir stående der som illustrasjoner på skolehverdagen, mens alt det flotte arbeidet som nedlegges, ikke vises frem.

Kanskje skolen selv må bli bedre til å vise det frem? Flinkere til å trekke foreldre med i organiseringen, i debatter om innholdet, formen og den enkelte elevs utvikling. Ja, kanskje skolen må gripe enda mer fatt i den utfordring det er å få plass og tid hos foreldre, besteforeldre, presse og andre deler av samfunnet.

Jeg sier kanskje fordi jeg vet at norsk skole i dag legger stor vekt på å trekke foreldre og lokalmiljø med i det som skjer på skolen. Skolen er en minst like viktig samlingsplass for lokalsamfunnet som det var i tidligere tider f.eks. i de årene jeg selv jobbet nært med elever og lærere - som skolelege ved en rekke ulike skoler i hovedstaden. De som arbeider i skolen skal vite hva foreldrene og lokalsamfunnet mener om skolen, hvilke holdninger og oppfatninger de har. Det skal være både til hjelp og som et korrektiv.

På tross av at jeg vet dere vil minne meg på mange behov, manglende ressurser og knapphet i dagens skole, er det et faktum at regjeringen har satset kraftig på norsk skole og utdanning de senere åra.

Hvor er det blitt av oljepengene, spør enkelte. Noe av svaret er jo nettopp at oljerikdommen er blitt til kunnskapsrikdom. I dag bruker vi i faste kroner 10 milliarder mer på utdanning enn vi gjorde for 10 år siden. 10 milliarder kroner er ufattelig mange penger. Det er f eks nesten like mye som staten bevilger til hele kultur- og justissektoren med politi, lensmenn mv.

Dette har vi klart fordi vi har lagt så stor vekt på utdanning. I første del av 90-tallet kunne vi finansiere økte satsinger ved å tillate store underskudd på statsbudsjettet. Da var det nødvendig og riktig å bruke gasspedalen i den økonomiske politikken.

Nå går det godt i norsk økonomi. Tenk på hvor mye det betyr at vi har lav prisstigning, lave og stabile renter, økning i den totale sysselsettingen og ikke minst nedgang i arbeidsløsheten. Utrygghet for arbeid og inntekt er avløst av større optimisme og framtidstro. Men dette er ikke kommet av seg selv. Vi har tatt et felles løft siden siste del på 80-tallet. Det er det vi nå høster resultatene av.

Men når det nå går bra, og når vi igjen ser at underskudd snus til overskudd - når vi nå setter av penger på oljefondet, da kommer spørsmålet: Kan vi ikke bruke enda litt mer? Hvorfor ikke en ekstra eldremilliard, en ekstra helsemilliard eller en ekstra utdanningsmilliard? Det blir jo så mange milliarder igjen til oljefondet likevel. Vårt svar på dette er: Når vi om knappe to uker legger fram Regjeringens forslag til statsbudsjett har vi prioritert hvilke områder det skal satses ekstra på i 1997. Da blir det mer til helse og det blir mer til utdanning. Men vi kan ikke bare legge ekstrasatsingene oppå alt det andre på statsbudsjettet. Vi må også finne noe vi kan bruke mindre på. Vi er nemlig nødt å holde oss innenfor det vår totale økonomi kan tåle. Det er den økonomiske krittstreken vi har lagt når vi utarbeider statsbudsjettet. Holder vi oss ikke innenfor den, sprekker det. Da begynner rentene og prisene å stige igjen, og arbeidsløsheten kommer deretter.

Vi registrer nå alle at oljeinntektene strømmer inn. Det skjer ikke fordi vi har lagt en langsiktig plan for så høye inntekter. Det skjer fordi prisene nå svinger opp, og det skjer fordi teknologien er forbedret. Vi henter mye mer ut av oljefeltene enn ekspertene trodde var mulig for få år siden. Det ville være meningsløs ressurssløsing ikke å ta dette opp når utstyret er på plass. Men disse ekstrainntektene kan vi ikke bruke opp i dag. For dette er ikke våre penger, de som akkurat i disse årene tas ut av oljekapitalen - de tilhører like mye de som kommer etter oss, våre barn og barnebarn. Vi må sette dem av og det er flere grunner til det:

• Den moralske og solidariske: Vi har ingen rett til å forbruke hele verdien av en ikke fornybar ressurs. Den skal også komme nye generasjoner til gode.
• Den styringsmessige: Vi kan ikke la det vi bruker til viktige offentlige tjenester svinge i takt med oljeprisene.
• Det konjunkturpolitiske: Det er viktig å ha overskudd i statsbudsjettet når aktiviteten i økonomien er høy uansett om vi har oljeinntekter eller ikke. Det virker stabiliserende på priser og renter. Det er viktig for ikke å komme inn en ny kostnadskarusell. Og vi må sette av for å kunne møte nye nedgangskonjunkturer.
• Den fordelingspolitiske: Vi vil få kraftig vekst i pensjonsutbetalingene ut i det neste århundre. Avsetninger til oljefondet nå vil lette byrdene for de yrkesaktive som skal betale fremtidige pensjoner.

Derfor vil det være helt feil politikk å bruke enda mer av oljeinntektene i dag. Tvert om har det jo vært bred enighet om at vi må gjøre oss mindre oljeavhengige. Mye av det vi gjør over de offentlige budsjetter skal vi jo også gjøre den dagen oljeinntektene blir mindre.

Uten en ryddig og konsekvent økonomisk politikk gjør vi det økonomiske grunnlaget for velferdssamfunnet usikkert.

Utviklingen av sosialdemokratiet er en historie om demokratiseringen av kunnskapen og innflytelsen. Utdanning for alle har for arbeiderbevegelsen alltid vært nøkkelen til en politikk for rettferdig fordeling. Velferdsstatens historie er også en historie om utdanningsreformer. Det går en linje fra de første utdanningreformer på 30-tallet til dagens reformer med tilbud om videregående opplæring for alle, utvidelse av kapasiteten ved universitet og høgskoler og skolestart for 6-åringer. Det handler om å gi menneskene kunnskaper og like muligheter. Det handler om å gi industri og næringsliv et kompetansenivå som gjør at vi kan hevde oss i den internasjonale førstedivisjon. For der må vi ha fast tilhold om vi ønsker å trygge og videreutvikle velferdsgodene. Den kanskje lengste linjen i norsk politisk historie - kravet til utdanning er ikke ferdig strukket. Det nye samfunnet krever enda større kunnskaper og økte ferdigheter.

Det er en klar sammenheng mellom et lands velferdsnivå og folks utdanningsnivå.

Fra å være et fattig land, har Norge i løpet av de siste to-tre generasjoner oppnådd en levestandard som er blant de høyeste i verden. Framgangen er blant annet resultat av en betydelig heving av folks kompetanse. Skal velferden sikres må vi fortsatt utvikle denne kompetansen. Dette gjelder både for barn og ungdom gjennom ordinær utdanning og gjennom grunn-, videre- og etterutdanning for voksne. Vi må utnytte avansert teknologi, skape nye produkter, utvikle nye ideer og løse gamle problemer med nye metoder. Eller vi kan si det slik : befolkningen må ha motivasjon for innovasjon.

De utdanningsreformene vi gjennomfører i grunnskole og videregående opplæring, må ses på bakgrunn av disse utfordringene. I et lite land gjelder det å samordne og målrette ressursene - både de menneskelige og de materielle. Vi må ta på alvor at det er vår kløkt, innsikt og fantasi vi skal øse av framover.

Landet vårt er i endring nå mot et nytt tusenårsskifte. En slik endring er den kulturelle internasjonaliseringen av samfunnet. Å være norsk vil ikke lenger si å være hvit, blond, blåøyet og protestant. De dagene er forbi da alle nordmenn ble født med ski på bena.

En av de viktigste samfunnsinstitusjoner våre nye landsmenn møter er skolen. Klasserommene er blitt flerkulturelle. I Oslo har f.eks. hver fjerde 1.klassing sine røtter et annet sted enn i norske bygder og byer. Da er den politiske utfordringen denne: Vi må alle være opptatt av at etniske forskjeller ikke blir klasseforskjeller. Det er en ambisiøs utfordring - men vi kan ikke ha mindre ambisjoner.

Det er en viktig oppgave for grunnskolen å skape fellesskap mellom grupper og likeverd i utsikten til et verdig og rikt liv. Enhetsskolen blir på ny en nasjonsbygger. På ny må skolen bidra til å løfte de svake og utjevne forskjeller.

Skolens primæroppgave er som før formidling av kunnskap.

Kunnskap har alltid spilt en viktig rolle i menneskenes liv. For den enkelte er kunnskap selve nøkkelen til deltagelse i samfunnet, frihet og innflytelse over eget liv. Opplysning og kunnskap er det sterkeste våpen mot ensretting, intoleranse og kortsynthet. Kunnskap og fri meningsutveksling er selve grunnlaget for demokrati og folkestyre. I en verden hvor avstander i rom og tid er blitt veldig små er dette vesentlige kvaliteter for den enkelte og for samfunnet som helhet.

Kunnskap er en helt spesiell ressurs. Den kan deles mange ganger uten at den mister kvalitet eller brukes opp. Regjeringens store satsing på utdanning på alle nivåer er et uttrykk for at utdanning er en viktigste byggestein når morgendagens samfunn skal formes. Utdanning er den aller beste investering for fremtiden.

Vårt nasjonalregnskap viser nasjonens ressurser og hva vi får ut av disse over tid. De store oljeforekomstene som Norge fortsatt har liggende ubenyttet i Nordsjøen, utgjør ca 7 % av vår felles nasjonale formue. Men visste dere at menneskelig kapital, kompetansen og arbeidskraften i det norske folk, utgjør hele 64 % av vår nasjonale formue! Og den er dere - lærerne - helt sentrale forvaltere av.

Vi lever i en kunnskapens tidsalder. Det er ikke naturens ressurser i seg selv vi lever av, men måten vi utnytter dem på. Hvis ressurser alene kunne gjøre oss rike ville vi ha nådd dagens levestandard for lenge siden.

Verden er ikke bare i stadig forandring, men endringene skjer i tillegg stadig raskere. Vi vil aldri komme unna det dilemma at vår kunnskap er om fortiden - mens alle våre beslutninger knytter seg til fremtiden.

Enkelte synes utviklingen er skremmende, men vi må ikke glemme hvilke muligheter ny kunnskap gir. I dag kan vi for eksempel helbrede sykdommer som vi ikke engang kunne diagnostisere for få år siden. Men ikke bare får vi ny kunnskap og nye muligheter. Nesten enhver tenkelig kunnskap er også tilgjengelig for den enkelte til en kostnad som er overkommelig.

Men det skjer også misbruk av kunnskap og kompetanse. Og kunnskapsveksten har betydelige sosiale virkninger. Samfunnsstrukturer, maktforhold og tidligere vedtatte sannheter endres. Tenk bare på hva det betyr for legerollen og lege-pasientforholdet at man nå med noen få klikk kan komme inn i databasene til de fremste internasjonale medisinske forskningsinstitusjonene eller komme direkte i kontakt med eksperter i andre land. Ja, det er til og med mulig å få råd om hva en skal spørre legen om før man går til en konsultasjon.

Ny kunnskap har klart en moralsk dimensjon. Den tenkning som sprenger grenser for hva som er mulig, må gå sammen med en etisk refleksjon og en humanistisk tradisjon som setter grenser for hva som er tillatt.

I et samfunn der kunnskapsveksten gjør kunnskap avlegs, må skolen finne frem og holde fast ved ferdigheter og kompetanse som varer livet ut. Eller sagt slik; skolen må gi kunnskapens grunnfjell. Uten dette gir kunnskapseksplosjonen det motsatte av mestring; forvirring, angst og rådløshet. Læreren må i dag formidle kunnskap til elever som ofte vet mer om en lang rekke tema enn læreren gjør selv. En 6-åring skal være yrkesaktiv minst til år 2050. Det gir perspektiv til det daglige møtet mellom lærer og elever.

Trusselen ved kunnskapsvekst og teknologiske nyvinninger er at en større del av den voksne befolkning skal ekskluderes fra arbeidsmarkedet og fra et meningsfylt liv. For arbeidsmarkedet er ikke noe som er - det er noe som hele tiden forandrer seg. Skolen må gi grunnlaget for den livslange læringen som morgendagens samfunn vil kreve.

Barns vindu mot utenverdenen som før var lite, er blitt kolossalt utvidet. De unges verden er en verden med overflod av informasjon. Gjennom TV, video og PC'ene tas verden på pulsen hjemme i stua eller på barnerommet på en helt ny måte. Vi voksne kan i liten grad styre det de unge kan ta del i - heller ikke inntrykk som går mot familien eller samfunnets grunnverdier, kan i liten grad stenges ute. Her må skolen være en motkultur som gir verdier og trygghet, holder vår kultur i hevd og hjelper alle å fylle livet med noe meningsfylt. Den aktive, nysgjerrige eleven slik hun framstår i læreplanene for grunnskolen er ett av flere svar på passiviseringsfaren. Skolen må i dette bildet finne balansen mellom barndommens rike og de voksnes verden.

Vi er i ferd med å bygge om hele vårt utdanningssystem - i løpet av 90-åra - fra dåp til disputas. Først høyskolereformen: fra 100 til 26 høyskoler knyttet sammen gjennom et Norgesnett med faglig spesialisering, arbeidsdeling og konsolidering som prinsipper. 45 000 nye studieplasser er opprettet siden 1991. Vi må tilbake til 60-tallet for å finne en tilsvarende vekst.

Så var det Reform-94 - rett til videregående opplæring, med en total omlegging av innhold og struktur.

Nå følger Reform-97 - og lærerutdanningsreformen som er under arbeid. Så blir det etter- og videreutdanning.

Det har vært mye debatt rundt dette reformarbeidet. Først knyttet til Reform'94 - nå Reform'97. Kritikerne har spurt: Er det nødvendig? Hva skal vi med alle disse reformene? Og i et slikt tempo? Det er jo så bra som det er.

Nei. Det har vært behov for reformer. Utdanningssystemet må hele tiden omformes, forbedres og tilpasses de krav framtida stiller.

Og reformene gir viktige resultater. 98 % av dem som går ut av grunnskolen, søker videregående opplæring. Arbeidsledighet blant unge er en saga blott. Så og si alle mellom 16 og 19 år er i skole eller i kombinasjon skole arbeid. Vi har heldigvis utdanningsmotivert ungdom! Resultatene pr juni 1996 viser at under 2 % av reformelevene fortsatt trengte oppfølging og veiledning av Oppfølgingstjenesten. Vi har klart å snu trenden! I 1994 søkte 42 % av 16-åringene yrkesfag. I år er dette tallet steget til over 50%. Nå gjelder det at arbeidslivet viser seg den tilliten verdig, og gir ungdommen den fagopplæring de er forespeilet - opplæring i bedrift etter to år i skole.

Det sier seg selv at store reformer krever mye av alle som er med i reformprosessen. Men min erfaring er at de fleste i ettertid er enig om at det er klart det var riktig og nødvendig. Alt var ikke bedre før.

Gjennomføring av reformer krever mye av ledelsen - men også av hele organisasjonen. Dette vet både ledere og arbeidstakere som hele tiden må forholde seg til endringer.

Slik er det også i skolen. Samfunnet står ikke stille. Vi ser alle hvordan det har forandret barnas hverdag at mødrene de siste 20 åra har gjort sitt inntog i utdanning, arbeidsliv og politikk. Og barnas fremtid ser annerledes ut enn den gjorde for bare 10-15 år siden.

Det er blitt mer krevende å være skoleleder. Ikke bare på grunn av reformene, men fordi skolen er tillagt nye oppgaver, har fått mer selvstendighet og ansvar - og større råderett over budsjett og personalforvaltning. Kommuner og fylkeskommuner - skoleeierne - stiller større krav til sine ledere - også krav til økonomistyring og oppfølging av politiske vedtak, i tillegg til et godt forhold til brukerne av skolen- foreldrene og barna, ja til hele nærmiljøet.

Å påta seg lederansvar - slik dere har gjort i skolen - betyr å ta ansvar innenfor de fullmakter man har, sammen med de en er satt til å lede. Da kreves det gode kunnskaper om rammebetingelsene og god forståelse av den oppgaven som skal løses. Men rammebetingelsene må ikke bli definert som fastlagte tvangstrøyer. I stedet må vi se hva de gir av muligheter - muligheter som ofte er større enn man tror. Det er i bruken av denne handlefriheten at man må sette inn det man har av kreativitet, faglig skjønn og grunnleggende verdier av hva offentlige tjenester er til for - å gi befolkningen tilgang til kunnskap, trygghet og likeverdige muligheter.

Jeg minner om at det også er mulig å gå inn i diskusjonen om hvordan de fastlagte rammene kan bli bedre. Det er en fordel med engasjement også på dette feltet. Bare sammen med fagfolk kan politisk valgte finne fram til de beste løsningene.

Samarbeid, lagspill og kreativitet blir stadig viktigere i alle deler av vårt samfunn - ikke minst i offentlig sektor. Vi ser økt spesialisering på mange områder, men med det øker også behovet for samarbeid om helheten. Slik er det også i skolen. Lærere trenger å samarbeide.

Ledelse er nettopp å skape felles ansvar på tvers av den enkeltes spesielle oppgaver. Utfordringen og gleden for en leder ligger i å utvikle kollegiet som enhet. Det gjelder for dere som skoleledere - det gjelder for meg som leder av Regjeringen.

Det heter heldigvis ikke lenger mitt kateter, mitt klasserom og min undervisning. Det er ikke lenger nok at en lærer følger sin klasse gjennom hele skoleløpet. Lærere som samarbeider om undervisningsopplegg og gir hverandre tilbakemeldinger på form og struktur i en klassetime, kan ta i bruk hverandres sterke sider på en bedre måte for elevene og vil utvikle seg som lærere og team-arbeidere. Også elevene er viktige samarbeidsparter i undervisningen, råd og utvalg. Elevene må få erfare at skolen er en demokratisk arbeidsplass der alle har rettigheter og plikter. Den som deltar - den som prøver og feiler - den lærer.

Vi kan ikke lykkes hverken i gjennomføringen av skolereformene eller i den daglige skolehverdagen uten engasjement og driv blant lærerne. Det er et lederansvar å bidra til dette - være med å utvikle kompetansen i staben, motivere og inspirere og også vise omsorg for elever og personale. Å være tilgjengelig og synlig.

Skolen har viktige visjoner nedfelt i læreplanene. Disse har det alltid vært selvsagt for skolen å ta fatt i og arbeide etter. For en skoleleder er også formidlings- og inspirasjonsarbeidet knyttet til både de samfunnsmessige og de pedagogiske og faglige visjonene, en helt sentral oppgave. Kort sagt: uten skolelederen kan vi heller ikke vinne oppslutning om en god gjennomføring av reformene - slik at vi utnytter alle de mulighetene de gir - til beste for elevene.

Men skoleledere - og skolen - må også se sine oppgaver i lokalmiljøet. Det dreier seg om tilgjengelighet, synlighet, dialog, læring. Aktivitet for å informere foreldre, politikere og arbeidsliv om alt det spennende som skjer i skolen, om intensjoner og innhold i reformene, om den pedagogiske profilen skolen har. Slik kan skolen stå fram som det knutepunktet i lokalmiljøet den bør være.

Alle disse oppgavene - økonomistyring, personalledelse, faglig ledelse, motivering, kontakt med lokalmiljøet - kort sagt alt som skal til for å få skolen til å fungere som et verksted, krever sitt. Mange må derfor gjøre et valg mellom å være leder eller å være lærer.

Vellykkede reformer er avhengig av tilslutning fra de som skal sette reformene ut i livet, hos de som skal praktisere læreplanen, de som skal lede dette arbeidet, og hos dem som sender barna sine til skolen. I månedene som kommer må vi vise at også grunnskolereformen vil gi oss en bedre skole. Jeg har sett et godt eksempel på hvordan det kan gjøres på Sælen skole her i Bergen i dag. Det finnes mange flere - 48 % av 6-åringene hadde et pedagogisk tilbud i skole ved utgangen av 1995. Det viser at det er mulig å få det til når man helhjertet går løs på oppgaven.

Bjørnstjerne Bjørnson har i "En glad gutt" skildret den forventningen hovedpersonen har til skolen: "Øyvind hadde hørt at skolen var et sted hvor mange gutter lekte, og det hadde han ingenting i mot. Han var meget fornøyd, på gården hadde han vært ofte, men ikke når der var skole og han gikk fortere enn moren oppover bakkene, for han lengtet". Jeg tror mange 6-åringer vil møte skolen med den samme lengsel.

Jeg håper vi nå kan gå sammen om å gi alle seksåringer en god skolestart.

Dere er med på en viktig skolehistorisk begivenhet.

Lykke til!

Lagt inn 17 september 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen