STATSMINISTER GRO HARLEM BRUNDTLAND

AUFs landsmøte, Oslo

11. oktober 1996

På vei inn i et nytt århundre

Kjære landsmøte.
Det er litt av en kontrast det innebærer å forflytte seg fra Thailand og Vietnam hit til vårt land. Fra besøk i SOS barnebyer, fra livsfarlig forurensning i Bangkok, og fra en region hvor befolkningsveksten er en av de tunge utfordringene. Der søker Norge å være engasjert på bred front. Fordi vi har noe å bidra med. Politisk og erfaringsmessig.

Norge var et fattig land i forrige århundre. I Oslo var det en dyp kløft mellom fattig og rik. Arbeiderklassen og borgerskapet levet i samme by. Men likevel i to forskjellige verdener. Det samme ser vi idag mange steder i Asia.

I Norge har vi maktet å løse de fleste av våre grunnleggende oppgaver. Og da tenker jeg på menneskenes grunnleggende behov. Det er dessverre ikke noe selvsagt, selv i verden i dag. Langt ifra. Det vi nå skal ta fatt på er forbedringene og opprustningen av et moderne velferdssamfunn. Vi er rikt utstyrt, naturmessig og politisk, til å møte det neste århundre. Samtidig merker vi hver dag hvordan globaliseringen utfordrer politikken.

Det er et tempo og omfang i denne globaliseringen som vi aldri før har sett. De politiske styringsmidlene vi har, og som virker på tvers av landegrensene, er for dårlige. Det går for langsomt å utvikle nye regler, og de som vil minst får ofte for lite å si, fordi bindende flertallsavgjørelser nesten ikke er i bruk internasjonalt.

Vi er en del av en global teknologiutvikling, men det er ikke er vi som avgjøre hvordan moderne produkter skal være, eller hvem som skal ha dem. I dag kan nesten alt mulig produseres hvor som helst i verden, og selges hvor som helst i verden. Og megatendensene, veksten i Asia, de nye demokratier i Øst-Europa, bestemmer mer enn noe over verdens miljøtilstand.

Dette er bildet på terskelen til et nytt århundre. Samtidig forsøker Vest-Europa å holde tritt med utviklingen, men det skapes ikke nok arbeidsplasser raskt nok. Dermed er det en fare for at Europas miljøengasjement synker - når primærbehovene er truet. Den farlige tendensen ser vi allerede.

Hos oss er det heldigvis ikke slik. Vi har et sterkt internasjonalt engasjement. Et sterkt engasjement for fred, miljø og utvikling. Og vi har mer å fare med, og større påvirkningsmuligheter enn vårt folketall skulle tilsi.

I Norge er det en gammel tradisjon at man skal overlate gården til neste generasjon i minst like bra stand som da man sjøl tok over. I Arbeiderbevegelsen, der vi ikke har hatt så flust med gårdsbruk, har målsettingen likvel vært å gi de kommende generasjoner bedre muligheter enn de vi sjøl fikk. Det å skape et bedre samfunn har vært - og er - selve drivkraften i vårt arbeid.

Dere i AUF er spesielt opptatt av fordelingen mellom generasjonene. Forbruk og velstand i dag - som må betales av kommende generasjoner - er ikke særlig solidarisk. I de senere år har en del økonomiske miljøer arbeidet med å utvikle generasjonsregnskap. Siktemålet er å se fordelingspolitikken, ikke bare mellom ulike nålevende grupper i samfunnet, men også mellom dagens og kommende generasjoner. En slik metode er benyttet på forslaget til statsbudsjett for 1997.

Vi må ta beregningene med en viss forsiktighet - regnemetodene er nye. Men de viser at det foreslåtte budsjettet er i tilnærmet generasjonsmessig balanse. Det betyr kort og godt at kommende generasjoner ikke skal måtte betale relativt mer i skatt enn det vi gjør i dag for å sikre finansieringen av blant annet eldreomsorgen og våre pensjoner.

Hovedårsaken til denne balansen skyldes to ting: Vi setter av en tilstrekkelig del av den økonomiske veksten, og vi husholderer skikkelig med utgiftene. Dersom vi nå skikker oss vel i årene som kommer, så vil vi kunne overlevere til dere et samfunn som er i bedre stand enn da vi tok over.

"Ja, det skulle nå ellers bare mangle, så høyt som oljeutvinningstempoet nå er", vil noen hevde. Men det er en for lettvint konklusjon. Oljeformuen er vår felles arv. Ingen av oss har lov til å forbruke mer av den enn hva som tilkommer vår generasjon. Og det ligger da også inne i vårt statsbudsjett - og i våre langsiktige prioriteringer.

Det er som med bonden. Han hogger ikke den skogen som skal komme neste generasjon til gode. Tvert imot så planter han ny skog for sine barnebarn og barnebarns barn.

Når vi nå henter opp mer olje fra bunnen av Nordsjøen enn det som tilkommer vør generasjon, så plikter vi å forvalte den formuen på en slik måte at den kommer dem til gode som rettmessig har krav på den. Enten i form av økt formue - slik vi tar sikte på gjennom oljefondet - eller ved at vi investerer i varige verdier som barn, barnebarn og barnebarns barn får glede av.

Allerede før Stortinget har startet behandlingen av neste års budsjett er det kommet kommentarer fra ulike politiske partier som tyder på at de ikke har noen hemninger når det gjelder å forsyne seg av sine barn og barnebarns arv.

"Krittstreken går ikke nødvendigvis akkurat der regjeringen har satt den", blir det sagt. Neivel, men da går den vel like gjerne en milliard for høyt som for lavt? Det ser ikke ut til at alle tenker like klokt - dessverre.

Noen tenker mer på neste års valg enn på dem som kommer etter oss. Men vi kan ikke tenke slik. Arbeiderpartiet skal styre dette landet, ikke bare nå og neste år, men også inn i det neste århundre. Vi skal ikke bare vinne neste valg, vi skal også vinne det for kommende generasjoner!

Vi skal ikke ha noen ny kjøpefest, slik vi hadde det i 80-åra. Det er nå en underliggende vekst i økonomien som gjør at vi må være på vakt. Skattelette, som Høyre foreslår, vil være som å helle bensin på bålet slik situasjonen er i dag.

Med den fart det er i norsk økonomi nå, er det viktig å holde bremsene på. Situasjonen er på mange måter den motsatte av hva den var ved inngangen til 90-tallet. Dere husker hvordan det var: Renta var høy og arbeidsløsheten økte. Folk hadde betalingsproblemer og det meste så svart ut. Nær 200.000 jobber forsvant i privat sektor fra 1988 til 1993.

I denne perioden brukte vi sterkt de offentlige budsjetter for å få hjulene igang. I perioden 1990-93 økte det offentlige forbruket mer enn 2 1/2 gang så mye som det private. I dag er det 60.000 flere ansatte i offentlig sektor enn det var i 1990. De aller fleste av disse arbeidsplassene kom i første del av 90-tallet.

Så kom konjunkturomslaget. Vi merket det våren 1993. Renta gikk nedover, og etter hvert ble det også skapt flere arbeidsplasser i privat sektor. Denne spiren til vekst var det viktig å stimulere, noe som også ble gjort i budsjettene for 1994 og senere år. Resultatet er da også blitt 125.000 nye arbeidsplasser på tre år.

Og dette, kombinasjonen av lavere rente og flere folk i arbeid, har skapt økt forbruk. Rentenedgangen alene har gitt barnefamiliene 25.000 kroner mer i året å rutte med.

Det ville vært direkte galt å kvele oppgangstendensene i 1993 med skatteøkninger. Jeg er heller ikke lei for at så mange er kommet i arbeid, eller at renta nå er rekordlav. Det har både folk flest og næringslivet dradd nytte av.

Vi skal være glade for at prognosene fra 1992 ikke slo til - at den økonomiske oppgangen ble sterkere enn det økonomene trodde. Ser vi 90-tallet under ett, har det vært en balansert utvikling mellom statens utgifter og fastlandsøkonomien. Utgiftene på statsbudsjettet er nå 11 prosent høyere enn i 1990. Det tilsvarer omtrent hele veksten i BNP for fastlands-Norge. Nesten hele utgiftsveksten kom frem til 1994, mens det meste av inntektsveksten er kommet fra 1994 og til i dag. Det er dette som er Keynes - det er dette som er styring!

Og apropos offentlige budsjetter; Det er ikke slik at når disse øker, så får vi automatisk en bedre balanse mellom offentlig og privat forbruk. Økte overføringer til pensjonister, låntakere og studenter, for å nevne noe, bidrar til det motsatte - det gir økt privat forbruk. Gjennom hele 90-tallet har vi vært opptatt av å få en omfordeling fra offentlige overføringer til offentlig forbruk. Her er vi kommet et stykke på vei, men ikke langt nok.

Det å overlevere et samfunn i god stand handler sjølsagt om langt mer enn "peæng på bok", som Sigbjørn Johnsen så ofte snakker om. Den største kapitalen i vårt ressursregnskap er menneskene. Vi utgjør faktisk over 60 prosent av landets samlede ressurser.

Og da sier det seg sjøl at det å investere i denne ressursen vil være samfunnsmessig lønnsomt. Når vi nå har bygget flere barnehager enn noen før oss, når vi gjennom Reform -94 gir all ungdom rett til videregående utdanning, når vi har tatt løftet med seksårsreformen, permisjonsordningene for småbarnsforeldre og ruster oss for å gi voksne i arbeidslivet rett til videre- og etterutdanning, så er det å regne som utgifter til inntekts ervervelse. Det bidrar til å øke samfunnets ressurser, i stedet for å tappe dem.

På den måter øker vi samfunnets inntekter på sikt, samtidig som vi gir den enkelte arbeidstaker mulighet til å delta i et samfunn som preges av stadig raskere omstillinger. Den reformpolitikken vi nå er midt inne i, er en nødvendig prosess for å bevare og bygge ut velferdsamfunnet utover i det neste århundre.

Et velferdsamfunn kjennetegnes både av en høy grad av materiell og sosial trygghet, og en rimelig fordeling av inntekt og levekår i befolkningen. Målet med velferdspolitikken er å redusere sosiale og økonomiske ulikheter, og sikre at hele befolkningen får ta del.

I Norge er vi kommet langt i å nå disse målene. De sosiale ulikhetene i Norge er små i forhold til andre land. Kløften mellom de som har mest og de som har minst øker heller ikke i Norge, slik den gjør i mange land.

Tvert imot så går det heldigvis den andre veien, det viser både statistikk fra OECD og våre egne levekårsundersøkelser.

Jeg ser jo at enkelte forsøker å spre det motsatte budskap, igjen og igjen, men det blir ikke riktigere av den grunn. Vi har dradd de fleste grupper med oss i velferdsutviklingen. Småbarnsforeldre, trygdede og pensjonister har fått sin del av kaka. De to sistnevnte gruppene har faktisk hatt en sterkere prosentvis økning i sine inntekter enn andre grupper det siste tiåret. Levekårsundersøkelser viser også at de har omtrent samme boligstandard som befolkningen for øvrig.

Det har skjedd en klar tilnærming av lønningene mellom høytlønte og lavtlønte, mellom kvinner og menn og mellom folk i ulike deler av landet. En studie gjort av Luxembourg Income Study om inntektsfordelingen i OECD-området viser at Norge, sammen med to-tre andre land - har den jevneste fordelingen av inntekt etter skatt.

Det aller viktigste er likevel at vi får folk i jobb. Det går et markant skille i samfunnet mellom de som har jobb og de som ikke har det. Derfor må vi aldri slippe taket i den viktigste oppgaven, det å få folk i arbeid.

Men heller ikke her må vi handle kortsiktig. Vi må ha en forsvarlig og sunn vekst som skaper varige arbeidsplasser. Når vi snakker om et arbeidsliv for alle, så er det også et løfte vi gir til våre barn og barnebarn. Vi skal forme en politikk som trygger dagens arbeidsplasser, som legger tilrette for å skape nye - nå og utover i det neste århundre.

Vi må ha vilje til å prioritere - i budsjettet for kommende år - og hvert eneste år framover. Vi kan ikke fylle på med oljepenger slik at budsjettene eser og eser ut for hvert eneste år. Da vil vi fort komme i en situasjon med økte priser, økte renter og svekket konkurranseevne for norsk industri. Så kommer arbeidsløsheten, slik vi fikk oppleve det på 80-tallet.

Det er ikke et slikt samfunn vi vil overlevere til neste generasjon.

En forsvarlig vekst betyr en enda sterkere vekt på miljø. I forslaget til nytt partiprogram står det at vi i normale år skal dekke vårt innenlandske el-forbruk gjennom fornybar energi. Det blir krevende nok, i en situasjon der forbruket øker langt mer enn utbyggingen av ny kapasitet. I Norge bruker vi nå mere kraft enn det vi produserer i år med normal nedbør. Det kraftoverskuddet som vi hadde tidligere er spist opp av veksten i forbruket. På 90-tallet har forbruket vokst 4 ganger mer enn tilgangen på ny kraft.

Men vi har mye å hente gjennom enøk og effektivisering. Kanskje trengte vi den vekker det var at el-prisene steg. Selv om det slår hardt ut for mange husstander. Vi er rett og slett ikke vant til å tenke på vannkraft som et knapphetsgode.

I år - med uvanlig lite tilsig av vann - har vi hatt en sterkt redusert produksjon av elkraft. Importen har vært rekordhøy - og den kommer fra kjernekraftverk og kullkraftverk i våre naboland. Likevel er magasinfyllingen rekordlav ved inngangen til fyringssesongen, og prisene på elektrisk kraft stiger.

Vi står altså overfor en akutt vanskelig situasjon, samtidig som vi uansett må ha vår oppmerksomhet rettet mot den langsiktige utviklingen. Ellers vil vi lett komme i en situasjon med permanent underskudd på norsk fornybar kraft - og et tilsvarende konstant importbehov.

Jens har derfor tatt initiativ til å sette igang en omfattende energi-utredning, som skal se på alle sider ved kraftbalansen fram mot år 2020. Regjeringen vil oppnevne et fagutvalg, som vil sette igang utredningene senest i løpet av mars 1997. Etter at fagutvalget har vurdert og sammenfattet utredningene og rapporten har vært på høring, vil regjeringen legge fram en melding for Stortinget med en vurdering av kraftbalansen og de strategiske valg vi står overfor.

I bunnen ligger regjeringens målsetting om at norsk el-forbruk skal dekkes av fornybar energi. Den framtidige rollen til nye energiformer må vurderes spesielt, slik at vi får større klarhet i de faktiske valgmuligheter. Det skal også utredes hvordan elektrisk kraft til oppvarming kan erstattes av andre fornybare energiformer.

I denne sammenheng må vi også vurdere spesielt hvilken rolle norsk gass til elproduksjon kan spille i det nordiske og europeiske perspektiv.

V£rt mål med dette arbeidet er å skape et bærekraftig energisystem mot år 2020. Vi skal bli det første landet i verden som skaper et energisystem som miljømessig har den standard som det neste århundre krever - bygd på økologiske prinsipper og en fornuftig bruk av våre naturressurser.

Dette skal vi gjøre samtidig som vi også tar mål av oss til å styrke norsk industri og norske arbeidsplasser. Vi skal med andre ord ta vare på det fortrinn norsk vannkraft og andre fornybare naturressurser har vært - og er - for norsk industri.

Og det blir krevende. Det er vanskelig å se hvordan vi kan klare det uten å begrense elforbruket.

Men heller ikke det er nok. Vi har ikke bare et ansvar for å feie for egen dør, vi må også delta i arbeidet som skjer på dette området internasjonalt. Vi behøver ikke å se lenger enn til våre naboland, så står utfordringene der i kø. Svenskene har nå bestemt seg for å starte avviklingen av sine kjernekraftverk, og den kraften skal erstattes. Vi har sterkt forurensende kullkraftverk i våre naboland som også går for fullt, ikke minst nå i disse dager, for å levere kraft til Norge.

De vedtatte gasskraftverkene er ment å skulle produsere kraft til erstatning for noe av dette. Her kan vi helt sikkert ha en diskusjon fram og tilbake, men noe bør vi kunne enes om:

Gasskraft er bedre, langt bedre, miljømessig enn kullkraft. Jeg har ikke hørt noen som har hevdet det motsatte. Og det er dette som er virkeligheten. Det er her valget står når vi ser Norden som helhet. Og det er slik det er i el-sammenheng. Samtidig bestemmer ikke vi eller Arbeiderpartiet energipolitikken i Sverige, Danmark eller Finland. Den bestemmer de selv, liksom vi bestemmer vår.

Og dekker vi vårt forbruk av kraft gjennom fornybar energi, så vil denne gasskraften komme til fortrengsel for kullkraft eller kjernekraft. I normalår skal vi altså ikke bruke den sjøl her i Norge.

Så er det noen som vil at også gasskraftverkene skal ilegges CO2-avgift. Det er et synspunkt som jeg både forstår og ikke forstår. Naturlig burde det være sånn, og regjeringen arbeider da også for et internasjonalt regelverk som - dersom det får gjennomslag - vil gi dette resultat. Men det ville ikke være riktig - heller ikke miljømessig - å ilegge CO2-avgift for gasskraftverkene, samtidig som kullfyrte og oljefyrte kraftverk ikke har avgift. Det går rett og slett ikke - for miljøets skyld.

Likevel: Det kan fort bli virkeligheten.

Men jeg gjentar; regjeringen arbeider for - og vil sette alle krefter inn på å få til en avtale, enten på nordisk eller på europeisk plan, som vil medføre CO2-avgift for alle kraftverk som bruker fossilt brensel. Det er noe som konsesjonssøkerne må ta med i betraktning.

CO2-avgiften er dessverre hittil nærmest en særnorsk miljøavgift. Vi har hatt den i fem år nå - og vi ser at den virker. Nå har vi fått innstillingen fra Grønn skattekommisjon, og der ligger det også andre forslag som kan iverksettes for å vri produksjon og forbruk over i bærekraftig retning.

Noen av dem kan vi - og skal vi - gjennomføre. Det vil bli en smertefull prosess, der vi må legge opp til et gjennomføringstempo som gir nødvendige omstillingsmuligheter.

Og noen grep blir umulige for oss dersom vi samtidig ikke får til en kollektiv internasjonal snuoperasjon. Vi kan og skal gå foran og brøyte vei, men det er grenser for hvor langt vi kan gå på egen hånd. Går vi for langt, så vil vi bare oppleve at deler av norsk eksportindustri forsvinner fra det internasjonale kartet, og at andre produserer de samme varene - uten miljøavgifter, og med en teknologi som øker miljøbelastningen.

Hvis det blir resultatet, da har vi oppnådd en forverring av miljøet, og vi har ofret norske arbeidsplasser til ingen nytte. Det må vi tenke på, vi som ikke arbeider i den utsatte industrien. Har vi nok respekt for disse menneskers livssituasjon hvis vi ofrer jobbene deres ut fra en tankegang som viser seg ikke å holde vann?

Men - når det er sagt - så er jeg også overbevist om at vi kan nå et langt stykke på vei dersom vi alle viser mot, vilje og fantasi. Vi har sett det før, at tiltak som i utgangspunktet syntes håpløse, har funnet sin løsning. Noen av dere husker problemene ved Saugbruks i Halden, som truet med å ødelegge alt liv i Iddefjorden. Også der var skremmebildet at arbeidsplassene ville gå tapt dersom vi ikke jenket på miljøkravene.

Men gjennom en smidig håndtering, og samarbeid mellom konsern og myndigheter, ble det igangsatt bygging av en ny fabrikk. Vi ga konsernet en noe lengre frist for å stanse utslippene, og vi gikk inn i et samarbeid for å heve kompetansen hos de ansatte.

I dag ligger fabrikken der - verdens mest moderne - og med en målsetting om at ikke noe forurensende skal slippe ut. Resultatene kan vi allerede registrere. I dag er Iddefjorden i bedre stand enn den har vært noen gang siden 50-åra.

Kjære landsmøte.

Vi har en felles drøm i vår bevegelse. Det er en fremtidsrettet drøm, om verden slik vi vil at våre barn og barnebarn skal oppleve den. I denne drømmen ser vi et samfunn med materiell velstand, en god fordeling - der barn, gamle og syke får den omsorg de trenger. Vi ser et samfunn som arbeider i pakt med naturen, og ikke mot den.

Det en drøm om fremtidens Norge, men det er mer enn det. Det er drømmen om en bedre verden. Det handler om å skape muligheter for kommende generasjoner, her hjemme og i verden for øvrig. Oppgaven er så stor.

En milliard lutfattige mennesker befinner seg der ute. De vet ikke hvorfra det neste måltid skal komme. Millioner lever under trusselen av å bli mijøflyktninger.

Hvis syv milliarder mennesker skulle forbruke så mye energi og ressurser som det vi gjør i Vesten - da ville vi trenge ti jordkloder - ikke en.

Nye milliarder barn og unge kommer til. De lever på grensen av livet. De fødes inn i denne verden med håp i øynene. Vi må vise oss verdige de forventninger som barna stiller.

Disse barns fremtid er også vår fremtid. Og liksom vi har ansvar for våre egne barn, så har vi også ansvar for disse.

Jeg åpnet med å vise til generasjonsregnskapet, som nå endelig er i balanse. Men vi har et annet regnskap, det globale. Og i det regnskapet står hele den vestlige verden med røde tall. La oss ha det perspektivet med oss, enten vi snakker om økonomi, fordeling eller miljø.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 16 oktober 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen