Statsminister Gro Harlem Brundtland

NBBL's landsmøte

Folkets Hus, Oslo, 12. juni 1996

De tusener som bygger landet

På midten av 30-tallet skjedde det store endringer i norsk politikk. For alvor begynte arbeiderbevegelsen å sette preg også på den offentlige politikken. Med Nygårdsvold-regjeringen startet planene med å forme den sosiale boligbyggingen her i landet. Men først etter krigen ble boligbygging en samlende nasjonal oppgave. Vi skapte nye institusjoner og organiserte en boligsatsing som fikk varige virkninger. Første halvår 1946 ble faktisk både Husbanken, Boligdirektoratet og NBBL stiftet. Grunnlaget var lagt for at bolig ble allemannseie.

"Vi er de tusener som bygger landet - det ble oss kjært i dagens strid" - det er strofer som boligsamvirkets mange tillitsvalgte opp gjennom åra med full rett kunne ta som sine egne. Det er 20-30 000 tillitsvalgte i denne organisasjonen i år - vi skjønner det har vært mange, mange gjennom de siste femti år.

Det er en stor glede å delta i feiringen av en organisasjon som er vital, og som har engasjert og tjent så mange. Fra den nære fortid synes jeg også det er godt å kunne konstatere at boligsamvirket er kommet styrket ut av de problemer og vanskeligheter det økonomiske frisleppet på 80-tallet skapte. Jeg gratulerer norsk boligsamvirke med resultatene og ønsker alt hell i videreutviklingen av vår viktige folkebevegelse for gode boforhold.

Arbeiderbevegelsen ville løfte småkårsfolk inn i samfunnet og gi dem politisk innflytelse og sosial rettferdighet. Teknisk forening av Det norske Arbeiderparti analyserte bolignøden og boligbehovet i 1936 og anbefalte en dobling av boligproduksjonen.

"Den oppgaven som stilles i første rekke, er en økonomisk og organisatorisk oppgave", heter det i foreningens teknisk-økonomiske småskrift nr 4 " Bo Bedre". Løsningen på boligproblemene krevde at alle produktive krefter kom i arbeid. Kreditten måtte organiseres rasjonelt og en måtte - som det står i småskriftet - "hindre den spekulasjon som allerede nu er på ferde".

Husbanken og boligbyggelagene ble to riktige svar på disse kravene. Boligbyggelagene kunne gjøre vanlige folk til herrer i eget hus, også i byene. Leiegårdsveldet sto ikke høyt i kurs og heller ikke kommunale utleieboliger var problemfritt.

Ny bolig i et borettslag ga en ny sosial frihet for dem som flyttet inn - og vi har mange beretninger om hvilket himmelrike på jord det var å få badekar med varmt vann i springen. I proposisjonen om opprettelse av Husbanken gikk regjeringen Gerhardsen inn for å "finansiere sosialt forsvarlige boliger til en rimelig husleie, ikke gjøre boligproblemet til noe som bare vedkommer de ubemidlede".

Boligbygging og boligmarked ble naturlig nok preget av boligmangelen. Knappe ressurser og subsidier måtte fordeles både rasjonelt og rettferdig. Dette har bidratt til at boligsaken har vært så viktig i norsk etterkrigspolitikk. Vi har hatt bred enighet om hovedtrekkene, men likevel opplevd at boligpolitikken - naturlig nok - har vært et sentralt stridsspørsmål i mang en valgkamp.

NBBL har bidratt sterkt til å holde boligsaken varm. Gjennom femti år har representanter for boligsamvirket påpasselig hevdet de boligsøkendes interesser. Med ansvar i dag for forvaltning av nær en kvart million boliger, har boligbyggelagene og NBBL også blitt pågående advokater for beboerinteressene - f eks i skattespørsmål og rentepolitikk.

I Norge satset vi på borettslag, ikke på offentlig eide boliger. Det skal vi være fornøyd med. Men det har også medført at boligbyggelagene måtte forvalte deler av offentlig politikk. Det gjelder f eks håndhevelse av prisregulering på andeler i borettslag. Selv om dette i sin tid var en helt nødvendig regulering, var dette uten tvil i perioder en belastning for boligsamvirket.

Da er det selvsagt enklere å formulere krav til stat og kommune. Og for oss som mener det er en offentlig oppgave

• å sikre at boligmarkedet er godt organisert,
• at boligstandarden utvikler seg tilfredsstillende
• og at boligfordelingen er god nok,

er det bra med vaktbikkjer.

Boligstandarden er god i Norge. Vi har 1,8 millioner boliger. Bare en prosent av disse mangler i dag sanitærrom. Antallet hushold som bor trangt er redusert til 5 prosent i 1995. Det er en halvering siden 1981. Samtidig har mer enn 40 prosent av boligene - i underkant av 1 million - minst fem rom.

Selv om tilstanden er så god vil jeg likevel understreke at vi trenger en aktiv boligpolitikk både fra staten og kommunenes side. Samfunnet, arbeidslivet og boligbehovene er i utvikling. Et fritt boligmarked kan gi boforhold vi ikke vil godta i et velferdssamfunn. Vi må stimulere og styre en positiv utvikling i boligsektoren.

Jeg velger å sitere Per Eggum Mauseths sentrale begrunnelse for en systematisk boligpolitikk. Han legger den fram i NBBLs årshefte til dette landsmøtet og sier:

"Mangel på systematisk boligpolitikk, i et land med så høy eierandel, kan raskt føre tilsegregasjon og boligfattigdom for enkelte grupper".

Dette er vi i Regjeringen enige i. Derfor har vi i år lagt om virkemidlene i Husbanken for å kunne satse mest mulig målrettet på de viktigste utfordringene i boligpolitikken. Vi har samtidig valgt å opprettholde en betydelig utlånsramme for Husbanken -

• både for generelle lån til nye boliger,
• for omsorgsboliger og andre spesialboliger,
• og ikke minst til boligutbedring, fornyelse og etableringsformål.

Vi ønsker å satse videre på statens boligbank for å bruke den som instrument både i fordelings- og miljøpolitikken.

Så litt om utfordringene. I et velferdssamfunn som vårt vil vi sikre at alle kan få mulighet til å disponere en god bolig i et godt bomiljø. De offentlige ressursene må vi sette inn i de oppgavene som veier tyngst og på en måte som gir resultater. Her er noen aktuelle boligpolitiske utfordringer.

De store fødselskullene fra slutten av 60-åra er nå i den mest aktive etableringsfasen. Mange har på grunn av usikkerhet i arbeids- og boligmarkedet de siste åra utsatt kjøp av bolig. En del av ungdomsgenerasjonen trenger etableringsstøtte. Det gjør også en del andre vanskeligstilte på boligmarkedet. Vi utfordrer kommunene til å bruke det nye boligtilskuddet fra Husbanken i kombinasjon med etableringslån. Nøkterne boliger i borettslag er ypperlig for ungdom. Kommunene burde kunne samarbeide mer med boligbyggelagene for å gi et godt boligtilbud, men behovsprøving av lån og tilskudd må selvfølgelig være kommunens ansvar.

De største levekårsproblemene finner vi samlet i deler av storbyene. Regjeringen har prioritert tilskudd til byfornyelsen. En god forvaltning av utbedringsgårdene er nødvendig. Jeg håper at kommunene og boligbyggelagene kan finne gode samarbeidsformer og sikre fortgang og kvalitet i byfornyelsen. Kommunalministeren har oppfordret Oslo kommune til å lage et konkret handlingsprogram til Oslo indre øst. Det kan bli en plattform for samarbeid mellom staten og Oslo om byutvikling i de prioriterte områdene.

Regjeringen ønsker å stimulere fornyelse i de etablerte boligområdene. Dagens unge familier slår seg ikke til ro med den arealstørrelsen 50-tallets barnefamilier hadde. For å beholde et solid innslag av barnefamilier i bl.a. våre drabantbyer, er det viktig å sikre et tilstrekkelig antall større boliger i disse områdene. Det er også viktig at det satses på boligkvalitet. Det er oppmuntrende at borettslagene allerede gjør så stor innsats. Regjeringen har satset med Husbankens nye tilskudd til boligkvalitet. Vi regner med at kommunene vil se sitt ansvar for en samlet nærmiljøutvikling. I en bærekraftig bypolitikk er det viktig å styrke lokalsamfunnene og legge til rette for fortetting, boligkvalitet og miljø.

Som dere vet er FNs verdenskonferanse om bolig- og byspørsmål - HABITAT II - nå samlet i Istanbul. Gunnar Berge reiste direkte fra NBBLs jubileumsmarkering i går til Istanbul for å lede den norske delegasjonen.

De store internasjonale perspektivene i bolig- og byspørsmålene har dimensjoner som sprenger rammer her i dag. La meg likevel få uttrykke min anerkjennelse til boligsamvirket for den bistand og veiledning til andre land som dere også har engasjert dere i.

HABITAT-samarbeidet har vist at oppmerksomheten rundt miljøutfordringene i byer er stor i våre vestlige land. Derfor kan vi lære og samarbeide med andre for å utvikle miljøvennlig praksis ved bygging, fornyelse og drift av boliger og bygninger.

Vi har god plass i Norge. Men av hensyn til miljøet og offentlige økonomi bør også vi redusere behovet for transportarbeid, styrke kollektivtrafikken og bruke areal og infrastruktur best mulig.

Derfor gir HABITAT-konferansen kommunene og boligbyggelagene en viktig utfordring: Vi må finne en strategi for fortetting i byggesonen. Vi må utvikle vår evne til å bygge gode og konsentrerte bomiljø.

Norge har tatt på seg et internasjonalt pådriveransvar etter FNs miljøkonferanse i Rio for bærekraftig produksjon og forbruk. Boligsamvirket har tatt utfordringene på miljøområdet. For meg er dette et kvalitetsstempel. Våre gode gamle institusjoner er verdifulle når de kan løse nye oppgaver og makte forandringer. NBBLs arbeid med "Grønne borettslag" viser hvordan vi kan begynne i vårt nærmiljø. Pilotprosjekter og nettverk mellom boligbyggelag og borettslag som er etablert i boligsamvirket, er positivt for spredning av ideer og erfaringer.

Boligsektoren må ta medansvar for et mer bærekraftig og ressursvennlig forbruksmønster. Den står f eks for en betydelig del av energiforbruket. Flerfamiliehus og konsentrert bebyggelse sparer energi. Borettslagene kan tilrettelegge for kildesortering og miljøvennlig avfallshåndtering. Det blir viktig å gjøre miljøkonsekvensene av vøre valg synlige. Det gjelder både bygge- og driftsfasen i et boligområde. En stor del av vårt avfall stammer fra bygg. Miljøvennlig bygging og rehabilitering er viktig. Et positivt eksempel er OBOS' økologiske byfornyelse på Grünerløkka her i byen.

Borettslagene har spilt en viktig historisk rolle. Om boligsamvirket dyrker sin boform som en god gartner, tror jeg borettslag også i framtida er en fin måte å bo på. Det tilsier både miljøhensyn og sosiale hensyn.

Boligsamvirket har vært et godt redskap for å løse viktige samfunnsmessige oppgaver. Både gjennom offentlig politikk og samvirke kan vi løfte i flokk. De to formene kan utfylle hverandre. Boligsamvirket kan ikke for egen regning løse store sosiale oppgaver. Men ved å skape løsninger på felles behov hos medlemmene kan dere likevel fylle en viktig sosial oppgave. For det offentlige kan det være en god strategi å satse på slike samvirkeløsninger. Et eksempel er borettslag med omsorgstilbud. Kommunene må legge til rette for omsorg og hensiktsmessige boliger for eldre og funksjonshemmede. Et samarbeid mellom kommunen og boligbyggelaget slik det f.eks. har skjedd gjennom Tønsberg-prosjektet er utmerket. Ennå bedre er det selvsagt at også andre boligbyggelag og kommuner ser ut til å følge opp eksemplet.

I velferdsmeldingen har Regjeringen lagt stor vekt på utvikling av et tilrettelagt botilbud utenfor institusjon. Å bo i eget hjem har positiv betydning for livskvaliteten. Som dere vet satser Regjeringen på bygging av omsorgsboliger i kommunene. Husbanken formidler betydelige tilskudd for å sikre en god finansiering. Også utbedring av leiligheter som eldre bor i vil være et viktig bidrag til gjennomføring av eldre- og omsorgspolitikken. Igjen har vi et område der vi må føre en aktiv boligpolitikk. Igjen har vi et eksempel på at boligbyggelagene kan være til stor nytte for sine medlemmer og for samfunnet.

Boligbyggelagene er organisasjoner med et betydelig økonomisk ansvar. De skal tilby sine medlemmer trygghet og tjenester til fordelaktige priser. For en medlemsorganisasjon er det viktig at entusiasmen og effektiviteten kan gå hånd i hånd. Det er verdifullt for det norske demokratiet at vi har organisasjoner som er engasjert i folks hverdag og som løser oppgaver i fellesskap. Dere har en organisasjon med gode røtter som skal tjene nye generasjoner av mennesker. Jeg ønsker dere lykke til med å bevare og utvikle boligsamvirkets betydning og særpreg i et samfunn i stadig endring. Vi trenger dere. Til lykke med landsmøtet, jubileet og framtida!

---

Lagt inn 13 juni 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjon