Statsminister Gro Harlem Brundtland

Framtidsperspektiver for det norske velferdssamfunnet

Norsk Kommuneforbunds kommunalkonferanse, Haugesund, 10. juni 1996

Denne Regjeringen er tilhenger både av en stor og en sterk offentlig sektor. Det er flere grunner til det. Mange av de offentlige tilbudene er grunnleggende for folks velferd: Utdanning, et helsevesen som når alle, at barnefamiliene får bedre muligheter til å takle hverdagen, at det offentlige stiller opp i alderdommen når egne krefter ikke lenger strekker til. Det offentlige velferdstilbudet er en avgjørende forutsetning for likhet, for at tilbudene skal nå alle. Dessuten er mange av de offentlige ordningene en styrke for hele samfunnsøkonomien.

Men husk: Det er ingen selvfølge at det skal være slik. Norge kunne vært et samfunn med en langt mindre offentlig sektor enn det vi har i dag. Det hadde vært et ganske annerledes samfunn. Da ville det være størrelsen på den private pengeboka, omfanget av personlige forsikringer og evne til å være sin egen lykkes smed som på en helt annen måte enn i dagens samfunn ville skapt mulighetene. Det ville vært et samfunn sikkert med mange vinnere, men helt sikkert mange flere tapere.

Høyre har erklært at valget i 1997 bl.a. vil stå om i hvilken grad private løsninger skal erstatte offentlige, også innenfor helse- og omsorgssektoren. Høyres leder sier at "alle steiner skal vendes" for å finne kommunale tjenester som kan la seg privatisere. Jeg tviler ikke på at Høyre går inn for dette, for de tror på at det vil gi billigere og bedre tjenester. Men Høyre har også ideologiske begrunnelser for det. De vil gjøre den offentlige sektor mindre. De mener at vi vil få et bedre samfunn, når den offentlige sektor slankes, - og mer overlates til den enkelte.

Her står Arbeiderpartiet og Høyre på motsatte banehalvdeler. Vi i Arbeiderpartiet har aldri vært for at kommunene skal utføre alle tjenester og oppgaver selv. Mye gjøres i kommunene av frivillige og av private. Men når Høyre i dag som i går ønsker at kommunene skal ta ansvaret for mindre, vil Arbeiderpartiet at kommunene må ta et enda større ansvar inn i et nytt århundre. Voksende oppgaver særlig innenfor eldresektoren og innen undervisning må føre til at kommunene på disse feltene må gjøre enda mer av det de gjør i dag. Stortingsvalgkampen til neste år vil dreie seg mye om akkurat dette.

Når Høyre kritiserer størrelsen på den offentlige sektor, får en inntrykk av at det private næringsliv nærmest bærer den offentlige sektor på ryggen, som en eneste stor bør. Men slik er det ikke. Selvfølgelig er vi avhengige av et næringsliv som går godt. Men avhengigheten mellom offentlig og privat sektor går jo begge veier. Arbeids- og næringslivet er avhengig av en godt fungerende offentlig sektor. Samfunnet vårt ville ikke fungert en eneste dag uten. Og da er det ikke en minimumsstat vi snakker om, men en offentlig sektor som tar seg av mange og viktige oppgaver i samfunnet.

En god offentlig sektor er nyttig, ja nødvendig, for det private næringslivet. De seinere års utdanningsreformer og økning av studieplasser er viktige velferdstiltak for alle de som får nye utdanningsmuligheter. Men det er også, og ikke minst, viktige bidrag til høyere verdiskaping over tid. Det norske folketrygdsystemet, der pensjonsrettighetene ikke er knyttet til den enkelte arbeidsplass, bidrar til mobilitet i arbeidsmarkedet. God barnehagedekning og helsevesenets behandlingstilbud bidrar til at vi har mange som har eller ønsker arbeid.

Alt dette og mere til er eksempler på at det private næringsliv er avhengig av de tilbud offentlig sektor kan gi. Det er derfor kunstig å trekke et skille mellom offentlig og privat sektor, når det gjelder bidrag til verdiskapingen i Norge. Da NHO i vinter satte søkelyset på kommunesektoren i sin årskonferanse, erkjente de faktisk klart hvilken viktig rolle den spiller.

La meg si litt om kommunenes økonomi.

Det er kommunesektoren som har ansvaret for mesteparten av velferdsproduksjonen, mens det er staten som har ansvaret for å gjøre kommunene økonomisk i stand til å finansiere produksjonen. Så har vi da også svært store overføringer.

Det har vært en kraftig utvikling i kommunenes ressurser. Målt i faste priser har inntektene i kommuneforvaltningen i perioden 1986 til 1996 steget med 22%. Inntektene er brukt til å løse høyt prioriterte oppgaver som ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede mm, men kommunesektoren har som helhet også fått en bedre balanse mellom inntekter og utgifter. I samme tiårsperioden er det blitt over 120 000 flere ansatte i landets kommuner og fylkeskommuner. Målt i årsverk er det en økning på 32%. Nesten en halv million personer har i dag arbeidet sitt i kommunesektoren. Da blir det en eiendommelig påstand når det fra visse hold blir påstått at denne Regjeringen bygger ned omsorgssamfunnet og satser på markedsløsninger.

Når staten tar et så omfattende økonomisk ansvar for å sikre kommunesektorens inntekter, betyr det også at staten i betydelig grad må kunne styre inntektsstrømmen til kommunene. For eksempel blir det helt galt å omtale reduksjonen i overføringene på 600 millioner kroner nå i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett som et kutt. Når kommunesektoren kommer bedre ut enn det ble lagt opp til for 1996, justerer vi dette noe. Det vi gjør er å bringe situasjonen noe nærmere utgangspunktet, men i sum kommer kommunesektoren bedre ut enn nasjonale myndigheter forutsatte før jul. Dette har med styring å gjøre - ikke med struping av kommunesektoren, slik noen har hevdet.

Så sier mange at dette er et gjennomsnittsbilde, men det stemmer ikke hos oss - min kommune har mindre vekst i skatteinntektene enn andre. Og jeg bestrider ikke at det er forskjeller. Det vil det alltid være - til tross for at vi har en fordelingspolitikk mellom kommunene som er mer omfattende enn i noe annet land, vil ulikheter i skatteinngang også spille noe inn.

Begrunnelsen for kommuneskatt er at lokalsamfunnet skal ha en andel av verdiskapingen som skjer lokalt. Det skal da også være et innslag av lokale variasjoner, og staten kan da heller ikke ta ansvaret for inntektsutviklingen i hver enkelt kommune gjennom hele året.

Jeg opplever det også slik at de sterkeste talsmenn for at f eks kommunalt næringsarbeid skal belønnes gjennom økte skatteinntekter, de kommer fra kommunesektoren selv. Dette er også bakgrunnen for at Regjeringen har fulgt opp forslaget fra Rattsø-utvalget om at det også i de såkalte minsteinntektskommunene skal ligge igjen en viss spore lokalt til å skaffe seg større skatteinntekter. Den enkelte kommune kan også skjerme seg selv for svingninger i skatteinntektene ved å opprette "bufferfond" i perioder hvor skatteinntektene stiger sterkt.

Regjeringen har signalisert at det legges opp til en reell inntektsøkning i kommunesektoren på opp mot 1,5% eller ca 2,3 mrd fra 1996 til 1997. Dette er en kraftig prioritering av de oppgavene kommunesektoren skal løse. Gjennomføring av 6-årsreformen og forslag til ny ventetidsgaranti i sykehusene vil begge kreve store uttellinger fra neste år av.

I kommuneøkonomiproposisjonen foreslås også endringer i inntektssystemet, men med viktige modifikasjoner i forhold til Rattsøutvalgets forslag. Gjennom Regjeringens forslag vil kommunene som har blitt hengende etter på grunn av lave overføringer få et betydelig løft i 1997, samtidig som kommunene som til nå har fått mye får videreført et økonomisk grunnlag som gjør det mulig å opprettholde de sentrale velferdstilbudene alle kommuner skal gi.

Med Arbeiderpartiets politikk blir altså den kommunale kaka større i 1997 enn i 1996. Og den vil ganske sikkert være enda større i år 2000. Det må den være for at det skal produseres enda flere tjenester.

Likevel vil jeg advare mot å tro at alle problemer kan løses ved bare å plusse på bevilgningene til gode offentlige formål. Vi har i mange år brukt alle oljeinntektene i den norske økonomien blant annet til viktige reformer. De framtidige oljeinntektene ga oss en enestående mulighet til å bruke statsbudsjettet aktivt for å hindre at arbeidsledigheten steg til høyder andre land har måttet lære seg å leve med. Nå stiger sysselsettingen kraftig og ledigheten går ned.

Oljeinntektene vil i en del år bli store, selv om vi blant annet på grunn av usikre priser aldri kan vite hvor store de kan bli. Vi må nå sette av mesteparten av denne nye inntektsveksten i oljefondet. Det eneste som er sikkert er at økonomien går i bølger. Før eller seinere vil igjen møte motbakker der det blir behov for å øke statsutgiftene i en ny motkonjunkturpolitikk. Da får vi igjen nytte av det vi satte av i gode tider.

Bruker vi for mye, for raskt av oljepengene i den norske økonomien vil vi utløse et inflasjons- og kostnadspress og dertil legge oss til et kostnadsnivå som vi ikke kan bære når inntektene går ned. En slik politikk ville medføre dramatiske omstillinger som vi ikke ønsker oss.

De langsiktige utfordringene innenfor alderspensjoner og eldreomsorg er formidable. Det blir flere eldre med stadig større pensjonsrettigheter. Da skal vi huske at våre pensjoner har en juridisk sikring. Det har ikke skattenivået til våre barn og barnebarn. Derfor trenger vi oljefondet som en buffer for å dekke opp inngåtte forpliktelser.

Utviklingen i kommunesektoren kan derfor ikke bare være et spørsmål om størrelsen på inntektene. Det er ikke nytt, verken for kommunene eller for tillitsvalgte at vi i tillegg må se på hvordan vi bruker de eksisterende ressursene. Hvor mye av disse tjenestene kommunen skal produsere i egen regi og hvor mye kommunene vil engasjere frivillige eller private, vil også variere fra kommunene til kommune.

Jeg tror mye vil være vunnet i norsk samfunnsdebatt om vi ikke var så opptatt av "enten-eller" løsninger. Den praktiske hverdagen i politikken, enten det er lokalt eller nasjonalt er som oftest ikke å skille mellom svart og hvitt, men å diskutere og finne fram til kompromisser som avgjør hvor store doser vi skal bruke av det ene eller det andre. Derfor er undertittelen jeg har fått for mitt foredrag her i dag spennende: "Forholdet mellom fire arenaer for velferdsproduksjon: Det offentlige, private bedrifter, familien og organisasjons- og arbeidslivet." Dette går rett inn i den gjensidige avhengigheten det er mellom ulike samfunnsområder.

Jeg vil, i lys av programmet for øvrig, konsentrere meg om å reflektere over den debatten vi har hatt, i ulike fora, i den seinere tid om privatisering av kommunale tjenester.

Noe av det første jeg gjorde i dette året var å holde nyttårstale. Det overrasket meg hvor store reaksjoner et enkelt budskap om å bry seg om hverandre skapte, selv om jeg valgte å bruke begrepet nabokjerring som symbol på hva jeg var opptatt av: At offentlige tilbud, hvor gode vi enn gjør dem, ikke kan erstatte den praktiske solidaritet vi er avhengig av ved at folk hjelper hverandre i dagliglivet.

Ord er viktige. Begrepet privatisering er for noen nærmest svaret på et hvert problem. For andre er det synonymt med alt man er i mot. La meg ta et eksempel: At det i de seinere åra har vært en betydelig vekst i private barnehager og familiebarnehager, ser noen som et stort problem og tas det til inntekt for at privatiseringsbølgen er på frammarsj.

Jeg ser dette i forlengelsen av en lang tradisjon her i landet. Ikke minst i arbeiderbevegelsen har vi gjennom generasjoner vært opptatt av at når folk har et felles behov, så går man sammen i et samvirke for å tilfredsstille det behovet. Slik kom samvirkelagene og boligbyggelagene til. Jeg synes det er bra at vi ennå ser beviser på at dette er en levende tradisjon, slik vi ser f eks ved organisering av barnehager der foreldrene går sammen. Det er et fattig samfunn som overlater alt til markedet eller bare til rene offentlige løsninger.

Behovet for kommuner sprang også ut av behovet for fellesløsninger og et lokalt selvstyre. Kommunene har i dag mange oppgaver. Deres rolle som forvaltningsorgan og den viktige samfunnsrollen de har innenfor planlegging, skal jeg i denne omgang la ligge. I forbindelse med privatiseringsdebatten er det først og fremst kommunenes rolle som tjenesteprodusenter som stør i sentrum. Historisk sett har flere av de oppgaver vi i dag kaller nasjonale velferdsoppgaver blitt initiert av kommuner som så behovene og maktet å organisere løsninger på dem. Siden ble så oppgaveløsningen satt i system som nasjonale reformer. Viktige eksempler har vi både innen utdanning, helse og f.eks. folkebibliotekene som illustrerer dette.

Gjennom de seinere åra kan jeg nevne HVPU-reformen, reform 94 i videregående skole og nå 10-års skolegang som eksempler på reformer som er vedtatt av Stortinget, men som det er opp til kommuner og fylkeskommuner å løse.

Hele tiden har kommunene i tillegg til de lovpålagte oppgavene påtatt seg oppgaver som går utover dette, slik f eks kinodrift er et eksempel på. Oppgaver som har vært løst gjennom egne ansatte og oppgaver der kommunen har sørget for at et tilbud finnes, men der en har overlatt til andre å sørge for den daglige driften.

Den kommunale oppgaveløsningen har ikke vært statisk, historisk sett. Ser vi framover må vi også regne med et bilde som endrer seg fordi samfunnet endrer seg, og der kommunene vil være både mangfoldige og ulike organisasjoner.

Kommunene har i tillegg til rollen som tjenesteprodusent også andre viktige oppgaver. Kommunene har hatt, og skal ha en viktig distriktspolitisk rolle. Å opprettholde bosetningen i distrikts-Norge krever en særlig sterk offentlig sektor i disse delene av landet. Ikke minst har veksten i kommunal sektor gitt viktige arbeidsplasser til kvinnene. For å gi utkantkommuner et grunnlag utover det som følger av behovet for et likeverdig tjenestetilbud foreslår Regjeringen at det fra neste år gis et regionaltilskudd til små kommuner i distriktene.

Vi skal også huske at store reformer som ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede og 6-årsreformen, i tillegg til å være begrunnet ut fra henholdsvis sosialpolitiske og utdanningspolitiske hensyn, også bidrar til arbeidsplasser i alle landets kommuner. Utviklingen av velferdssamfunnet er derfor en distriktspolitisk motor.

Også i sysselsettingspolitikken har kommunen en viktig rolle, gjennom generelt næringsarbeid, men også i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Dette har skjedd i nært sammenheng med de ansattes organisasjoner og kanskje særlig kommuneforbundet.

En slik aktiv satsing på bruk av tiltak stiller store krav til en god kontakt mellom arbeidsmarkedsmyndighetene og partene i arbeidslivet. Fortrengningsproblematikk, avlønningsspørsmål, varighet på tiltak og tilrettelegging av tiltakene med sikte på å gjøre de arbeidsledige bedre skikket for det ordinære arbeidsmarked, er viktige problemstillinger ved et høyt tiltaksnivå.

Jeg tror vi er tjent med å sortere problemstillingene noe i forhold til det som til dels har preget debatten omkring privatisering. I diskusjonen brukes ofte begrepet privatisering om prinsipielt ulike forhold. Vi bør skille mellom tre ulike sider av dette: Hvem har ansvaret? Hvem betaler? Og hvem er det som utfører tjenestene?

Viktige samfunnsoppgaver som skal løses lokalt er ofte gjennom lov definert som et kommunalt ansvar. Kommunehelseloven pålegger kommunene et ansvar for at befolkningen får nødvendige helsetjenester, og loven definerer deltjenester som legetjeneste og hjemmesykepleie som deler av dette ansvaret. Grunnskolen er definert som en kommunal oppgave, videregående skole som et fylkeskommunalt ansvar osv. Med mindre annet er bestemt direkte, ligger det i ansvaret at det er et kommunalt ansvar, dvs et politisk ansvar at tjenestene finnes og at de har en viss kvalitet, men ikke nødvendigvis at tjenestene skal utføres i kommunenes egen regi.

Først er det viktig å slå fast at kommunene ikke kan frasi seg dette ansvaret ved å sette tjenestene ut. Innbyggerne skal kunne henvende seg til teknisk etat hvis søppelsekken ikke blir hentet, enten renovasjonen i praksis blir hentet av en privat renovatør eller av kommunens egne folk. Jeg tror svært få vet om den kommunale veien blir brøytet av private lastebileiere eller av en kommunal brøyteplog. Det folk, med rette, er opptatt av er om veien blir brøytet når snøen kommer, og at de kan henvende seg til kommunen hvis de har noe å klage på.

Det kommunale ansvaret for viktige samfunnsoppgaver ligger fast. Det er Stortinget, gjennom nasjonale lover, og ikke det lokale selvstyre som definerer på hvilket nivå vi til enhver tid legger ansvaret for at tjenester er tilgjengelige.

En annen dimensjon er hvem som betaler for tjenestene. I sum utgjør brukerbetaling en liten del av kommunenes driftsinntekter. Gebyrene, som de heter i statistikken, utgjør vel 14% av inntektene i kommunesektoren i 1995. Går vi f eks 5 år tilbake, var andelen på 11%. Så vi står ikke overfor noen spesielt stor økning.

Brukerbetalingen varierer fra område til område av den kommunale virksomheten. Det er selvfølgelig det eneste rette at hvis kommunen bygger gjennomgangsboliger for egne ansatte, så skal en betale husleie slik en gjør i et privat marked. Ut fra prinsippet om at forurenseren skal betale, er det riktig at en betaler renovasjonsavgifter som dekker kostnadene ved å samle inn søppelet. Fordi grunnutdanning er så viktig for hele det framtidige livsløpet, har vi ikke skolepenger i Norge. Det skal vi heller ikke ha.

Innenfor helse- og sosialtjenestene har vi et visst innslag av brukerbetaling. Men vi har en klar skjerming av storforbrukere og de med lave inntekter. Tilgangen til vitale helsetjenester og nødvendig pleie og omsorgstjenester skal ikke være avhengig av hvilken økonomi man har. Derfor må disse tjenestene i hovedsak skattefinansieres fra de som har mest å rutte med og ikke måtte betales fra dem som har minst.

Men vi må også være klar over at det er grenser for hvor langt et slikt resonnement rekker. Ofte ser vi jo hvordan folk med ressurser skyver minstepensjonistene foran seg i diskusjonen om brukerbetaling. At noen grupper med små inntekter må skjermes fra store utgifter er ikke det samme som at vi med gode inntekter også skal ha en rekke tjenester nesten gratis.

Jeg tror vi over tid vil se at brukerbetaling får et større omfang innenfor f eks tjenester til eldre. Rett og slett fordi framtidas eldre er annerledes enn fortidas. Vi har opparbeidet oss høyere pensjoner, og ikke minst har vi gjennom livet lært oss til at det vi vil ha - det skaffer vi oss ved å betale for det gjennom våre egne prioriteringer. Vi vil rett og slett ikke finne oss i at en ikke kan få øl og pizza fordi en bor i en kommunal serviceleilighet. Har en gjennom en stor del av det voksne livet unnet seg hjelp til å vaske i huset en gang i blant, vil en ikke finne seg i at hjemmehjelp blir avvist, fordi kommunen ikke har råd til det. Men selvfølgelig vil en være innstilt på å betale for tjenestene. Alternativet til en viss økning i brukerbetaling innenfor flere offentlige ordninger vil ofte være et rent privat marked helt på siden av det offentlige, og helt uten politisk styring og kontroll.

Den viktigste del av debatten i det siste har nok dreiet seg om hvem som skal organisere de kommunale tjenestene. Er kommunene best tjent med å organisere tilbudet i egen regi, med egne ansatte? Eller skal en overlate driften til private? Noen nærmer seg dette spørsmålet helt ut med ideologiske briller, fra to ulike sider. Andre ser utelukkende praktisk på slike spørsmål. Jeg mener vi må se på de enkelte områdene, veie argumentene både ideologisk og praktisk før vi kan trekke konklusjoner.

Det er helt naturlig at det er en viss politisk uenighet om organisering av oppgaver kommunene og fylkeskommunene har ansvaret for. Derfor bør vi ikke gå i den fella det er straks å rope på lovforbud mot driftsformer vi ikke selv er tilhengere av. Om vi selv er tilhengere av offentlig drevne barnehager, er det ingen selvfølge at vi ønsker å forby private barnehager. Om vi mener det er dumt å selge et kommunalt eid kraftverk, skal vi ikke uten videre med lov i hånd forby det. Det skal være forskjell i praktisk politikk på en kommune der Fremskrittspartiet har makten og en kommune der Arbeiderpartiet styrer.

Bare slik kan lokaldemokratiet ha en mening. Vi skal bekjempe mange av Fremskrittspartiets løsninger på praktiske samfunnsoppgaver, men de skal som oftest bekjempes ved politiske argumenter og ikke gjennom lovforbud. De som velger å stemme for høyresidens løsninger skal vite at konsekvensen av en slik stemmegivning, kan være at løsningene vil bli gjennomført i praksis. Hvis vi fra Stortinget fastsetter alt for trange, nasjonale grenser for hvordan enkeltoppgaver skal kunne løses, vil vi også svekke den politiske interessen. Jeg er ikke sikker på at det er det vi trenger.

Prinsipielle ytringer og bastante meninger omkring privatisering, blir oftest oppfattet ut fra det ståsted eller den erfaring man selv har. Det skapes alt for lett misforståelser og avsporing av debatten. Det er nok ikke Kirkens bymisjons arbeid eller arbeidstakere i private rengjøringsbedrifter som har vært med i prosjektet "Ren utvikling" man har tenkt å ramme ved kraftige uttalelser om nei til privatisering. Men det kan lett bli oppfattet slik hvis ens daglige arbeidsplass er nettopp her.

Ulike løsninger på likeartet oppgaver og problemer er en kilde til læring. På godt og på vondt. Ved systematisk evaluering av resultater av ulike driftsformer, kan vi unngå at alle gjør de samme feilene. Derfor skal vi ikke nødvendigvis tilstrebe ensartede løsninger på løsningen av kommunale oppgaver. Private bedrifter er heller ikke like. Noen velger å være ganske selvforsynte, mens andre bruker underentreprenører i utstrakt grad.

Vi må også ta inn over oss at forutsetningene er ulike i landets 435 kommuner. Der en for eksempel har et sterkt menighetsarbeide er det mer naturlig å lage løsninger der kommune og frivillige går sammen om f eks praktiske hjelpetiltak for eldre, enn der en ikke har et slikt grunnlag. Motsatt vil det være eksempler på at kommunen besitter ekspertise eller en maskinpark som gjør det naturlig å tilby og utføre oppgaver eller arbeid til privat sektor på kommersielle vilkår.

Det beste forsvaret for offentlige løsninger ligger i at oppgavene løses med høy kvalitet og til en kostnad som kan aksepteres. Når Miljøtransport i Oslo har fått oppdrag med å sørge for renovasjon også utenfor Oslo kommunes grenser, er det nok ikke fordi det er en offentlig bedrift, men fordi de har kunnet levere et konkurransedyktig tilbud av god kvalitet.

Behovet for effektive løsninger også i det offentlige må medføre at vi stadig kan omstille oss. Omstille oss i takt med skiftende behov og i takt med ny teknologi som kan skape nye tilbud eller dekke eksisterende tilbud til lavere kostnad.

Husk at det er mindre enn tjue år siden vi fortsatt hadde en sterk debatt i deler av landet, om nedleggelse av manuelle telefonsentraler her i landet. I dag kan vi smile av det, her vi sitter med våre personsøkere og mobiltelefoner.

Vi vet at en slik omstilling er en utfordring ikke minst for de ansatte og deres organisasjoner. Det vil ikke sjelden være uenighet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Lengst kommer de som evner å samarbeide på tvers av de formelle skillene. Det krever vilje og evne hos de tillitsvalgte til å se behovene og løsningene. Og det krever av arbeidsgiverne at man innbyr de ansatte til medbestemmelse slik avtaleverket forutsetter. Jeg registrerer med glede at Kommuneforbundet og fagbevegelsen for øvrig på ulike måter engasjerer seg positivt i dette omstillingsarbeidet.

Jeg tror det er nødvendig å ha en litt åpen holdning til om oppgaver bør løses av egne ansatte eller ved at en velger å engasjere private utøvere til å utføre praktiske oppgaver. Det er behovene hos brukerne som må være avgjørende. Et slikt resonnement leder også til at det finnes viktige felter der det offentlige nettopp bør sørge for at virksomheten utøves ved egne ansatte. Jeg vil fremheve tre viktige områder.

For det første gjelder det områder der behovet for likhet må stå helt sentralt. Grunnskole og videregående skole er det beste eksemplet. Utdanning er helt avgjørende for utviklingen av barnas muligheter i livet. Enhetsskolen, der alle får muligheten til å lære det samme uavhengig av foreldrenes økonomi og interesser, er en helt sentral del av vår likhetsideologi. Barna er ikke i en situasjon der de kan velge, eller velge bort tilbud de ikke er fornøyd med. Behovet er derfor særlig sterkt for at det offentlige har innsyn og styring i det som skjer i skolens hverdag. At lærerne faktisk er ansatt i det offentlige er et viktig element for å ha likhet i skolens innhold. Det er selvfølgelig ikke til hinder for at en kan ha, og også prøve ut, ulike modeller for organisering av skoledagen og de praktiske tingene rundt skolens drift.

For det andre gjelder det forhold der befolkningen er i et særlig avhengighetsforhold i forhold til tilbudet. Jeg tenker på de tunge helse- og sosialtjenestene, som sykehusene og sykehjemmene. Etter min mening er det en særlig trygghet i at hjelperne er offentlig ansatte, der det offentlige også har ansvaret for kvalitet og oppfølging. Informasjonen er skjev i den forstand at befolkningen ikke kan ha forutsetninger for å overprøve de vurderinger helsepersonellet gjør. Vi bør bl.a. ha sikkerhet for at vurderingen skjer uavhengig av de ansattes inntektsmuligheter.

I disse dager ser vi at private selskaper er ute og tilbyr kommuner å overta eller supplere dagens eldreomsorg i kommunene. Det er politisk uenighet om dette i flere kommuner, - naturlig nok. Det er da også gode grunner for å være på vakt mot slike forslag. Politisk ansvarlige må stille seg mange spørsmål før utførelsen av eldreomsorgen i kommunen blir overlatt til private bedrifter. Hvis det var slik at de private kunne utføre omsorgen billigere uten å gå på akkord verken med nasjonal lovgivning eller underbetale sine ansatte, må en også spørre om det ikke er noe galt med den kommunale driften som i tilfelle er årsaken til at private kan utføre den billigere. For det andre må man jo kritisk vurdere hva kommunen vil tape på å overlate driften av viktige velferdsoppgaver til private. Kan man f.eks. være trygg på at kommunen får bestemme hvem som får plass?

For min del synes jeg det er klokt å innta en kritisk holdning til hele denne tankegangen om privatisering.

Vi har likevel lang tradisjon for et innslag av privat virksomhet i helsevesenet vårt. Det gjelder frivillige organisasjoner som har drevet ulike former for institusjoner. Tenk bare på hvilken innsats sanitetsforeningene har gjort i så måte. Vi har privatpraktiserende leger og fysioterapeuter som mange steder fyller behovene på en utmerket måte. Vi har hatt og har private laboratorier og røntgeninstitutter som tar og analyserer prøver og bilder. I seinere år har vi også fått private tilbud innenfor veldefinert kirurgi og andre medisinske sykehustjenester. Felles for alle disse tilbudene når de fungerer godt, er at det offentlige har styringen.

Regjeringen er opptatt av at det skal være attraktivt å jobbe på de offentlige sykehusene slik at det blir mindre behov for ulike typer av "garasjepraksis" blant legene. Derfor har Regjeringen for vel en uke siden fremmet en stortingsmelding om en revidert ventelistegaranti, sammen med et forslag om et større innslag av innsatsbasert finansiering. Ikke bare i poliklinikkene, men også for inneliggende pasienter. En slik omlegging skal ledsages av en markert økning i ressurstilførselen fra staten til de fylkeskommunale sykehusene.

Det tredje området jeg vil trekke fram, der kommunene og fylkeskommunene ikke bør gi fra seg den daglige drift, er når det foreligger en reell monopolsituasjon. Private monopoler, der folk ikke har noe valg, står for meg som et alvorlig tankekors. Derfor er jeg skeptisk til å overføre f eks ansvaret for vannforsyningen til private krefter. Jeg snakker selvfølgelig ikke her om f eks små bygdesamfunn som går sammen om et privat vannverk, der alternativet er at hver har sin egen brønn, men jeg tenker på situasjoner der kommunene vurderer å flytte hele denne oppgaven ut til private storselskaper.

At det foreligger en reell monopolsituasjon er i seg selv et argument for offentlig drift, for å forhindre at den fortjenestemulighet som ligger i et monopol tilfaller private. Men at det i slike tilfeller er naturlig med offentlig drift, er selvfølgelig ikke det samme som at tjenesten ikke skal drives så rasjonelt som mulig. Dette gjelder enten tjenesten betales i hovedsak gjennom avgifter som tilfellet er med vannforsyningen eller det skjer gjennom en skattefinansiering. I begge tilfeller må de folkevalgte representere brukerne og være opptatt av effektive løsninger. Det er alt for enkelt å velte kostnadene ved et ineffektivt monopol over på brukerne.

Vi må dessuten være klar over at monopolstilling ikke er et fenomen som skal gjelde til evig tid. Det vi har sett og ser i ekstrem grad innenfor telesektoren og nå etterhvert også innenfor post, er at den teknologiske utviklingen kombinert med en stadig sterkere internasjonalisering, fjerner grunnlaget for tidligere monopoler. Den tekniske utvikling driver fram nye tilbud som gjør hverdagen lettere, og kostnadene ved å framstille dem synker så raskt, at det ikke er mulig å beholde tidligere strukturer.

Venter en med omstilling for lenge, vil resultatet kunne bli en katastrofe for arbeidsplassene over tid. Det er dette de ansattes organisasjoner innenfor Postverket har sett, når de går sammen med styret om den kraftige omstrukturering postetaten nå skal gjennom. Skal norske virksomheter kunne bestå i konkurranse med internasjonale giganter, må de kunne konkurrere på like fot. Derfor ble Telenor et aksjeselskap. Tiden der en kunne bestemme teletakster, gjennom politiske vedtak etter behovet for midler på statsbudsjettet, er definitivt forbi.

Innenfor den kommunale sektor har vi hatt oppmykning av kraftmarkedene, som har medført at elektrisiteten blir bedre utnyttet, men som også representerer en utfordring for eierne av kraftverkene.

Et annet prinsipp er viktig for sosialdemokrater, og der går et viktig skille i politikken: Mye av den internasjonale tenkingen bak privatiseringsdebatten på 80-tallet, hentet sitt ideologiske grunnlag fra England og Thatcher. Et av de sentrale drivkreftene bak privatisering var å knuse fagforeningenes innflytelse. Vi vil ikke tillate at privatisering skal innebære svekkelse av de faglige rettighetene. Og spillereglene i arbeidslivet skal gjelde for alle.

Da Kommunaldepartementet, sammen med arbeidslivets parter startet på prosjektet Ren-utvikling i 1992 var det ut fra en vinkling om arbeidsmiljø i renholdsbransjen. De useriøse fikk et konkurransefortrinn nettopp fordi de brøt lover og regler, og dermed ble billigere. Arbeidsgruppen som jobbet med dette foreslo et frivillig godkjenningsstempel for å premiere de seriøse i bransjen. En del kommuner praktiserer å etterspørre slike godkjenningsbevis som vilkår for å få oppdrag. Statens innkjøpsreglement er under revisjon, og i denne forbindelse vil det bli nærmere vurdert å regelfeste kriterier som skal hindre useriøse aktører i å få statlige oppdrag. Vi har virkemidler både med anti-kontraktørklausuler og skatteattester som flere kommuner har tatt i bruk.

Privatiseringsdebatten er en utfordring for oss som aktivt vil forsvare de offentlige velferdsordningene. Skal vi lykkes i å videreutvikle de offentlige tilbudene må vi sette brukernes interesser i fokus for alt vi gjør. Her dreier det seg like mye om å forandre holdninger og kulturer som organisasjon og struktur. Det må være en grunnholdning hos alle offentlig ansatte at vi hele tiden skal være på jakt etter gode løsninger tilpasset de behov og krav brukerne har. Det er ingen tvil om at vi har mye arbeid å gjøre for å gi de tilbud og den trygghet befolkningen trenger og krever.

Jeg ser denne konferansen som et bidrag i dette arbeidet.

---

Lagt inn 12 juni 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjon