Statsminister Gro Harlem Brundtland

Norge og Sverige i det nye Europa - en utfordring for gode naboer

Olof Palmes Internationella Centrum, Stockholm, 29. mai 1996

Det er flere av de store spørsmål Norge og Sverige står overfor som hører naturlig hjemme i en tale holdt i en ramme som bærer Olof Palmes navn - nå i denne tid. Olof var aldri nøytral. Han var fylt av vilje og brant for det han trodde på.

Han var sterkt engasjert av konflikter - uansett hvor i verden, og med et sosialdemokratisk perspektiv - for rettferdighet og solidaritet, for fred, demokrati og utvikling.

Han var sterkt engasjert i den kalde krigens utfordringer, ikke minst gjennom den kommisjon han ledet for nedrustning og utvikling, og gjennom fem-kontinentsinitiativet. Han var også sterkt engasjert i å løse framtidens energiforsyning i Sverige og Norden, og han anla et bredt skandinavisk perspektiv på saken.

Så er det også en glede for meg å besøke grannelandet i denne forandringens tid. For oss nordmenn er aldri et besøk i Stockholm likegyldig. Vi har for mye felles historie til dét. Nært har det vært, men sjelden likt. Sverige har en historie som nord-europeisk stormakt, mens Norge var en fattigere region i det Norden som ble dominert av Stockholm, København og St. Petersburg.

Den demokratiske "revolusjonen" kom kanskje tidligere til Norge, en følge av 1814. At selvbilder er seiglivede, ser vi av at mange nordmenn - nesten hundre år etter 1905-"revolusjonen" - fortsatt er opptatt av å bevise at Norge kan stå på egne ben. I dette århundre har vi vekslet om å gå foran når demokratiet har vært i utvikling. Politiske ideer fant raskt veien over Kjølen. Begge har vi hatt sosialdemokratiske regjeringer i størstedelen av dette århundret. Den nordiske velferdsmodell vokste fram at et felles idé-grunnlag som ble utviklet i Nordiske samarbeidsorgan, og gjennom de sterke nettverk som før og nå binder oss sammen, og lar oss ta del i hverandres erfaringer.

I bunnen av det hele ligger en sterk verdiforankring: Frihet, jämlikhet og solidaritet. En sterkt utviklet interesse og ansvar for internasjonale spørsmål preger begge folk. I 50 år i FN har Norden hatt større innflytelse en folketallet skulle tilsi. Og enda har vi ikke vært formelt allierte på snart 100 år.

Hva er så våre utfordringer for to gode granner i dagens og morgendagens verden - der den gjensidige avhengigheten mellom landene er så sterkt?

Jeg vil ta utgangspunkt i den avklaringen som fant sted om vårt forhold til EU. Den har gitt oss et ulikt ståsted - men samtidig har vår felles europeiske plattform aldri vært bredere.

Deretter vil jeg se på det bilaterale forholdet og hvordan den gjensidige avhengigheten knytter våre land tettere sammen enn noen gang før - på område etter område.

Endelig vil jeg kaste et blikk utover oss selv - mot utfordringer for Norden - og utfordringer for Europa og verden.

I vår nære fortid er det to historiske begivenheter som trekker opp rammene for forholdet mellom Norge og Sverige - det er slutten på det blokkdelte Europa med Berlin-murens fall i 1989 og utfallet av folkeavstemningene om EU-medlemskap høsten 1994.

Det som hendte i 1989 skulle få større betydning for Sverige og Finland enn for Norge. Da blokkdelingen opphørte reiste det flere spørsmål i de alliansefrie landene i vest - som hadde stått utenfor både NATO og EF. Vi opplevde at våre nordiske naboer i øst tok en mer grunnleggende debatt om egen plass i det nye Europa. Vi opplevde at svensker og finner så EU-medlemskap som et spørsmål om hvor Sverige og Finland hører hjemme - innenfor eller utenfor kjernen av det politiske samarbeidet i Europa.

Sveriges søknad om medlemskap var en direkte foranledning til den norske søknaden. Det sier i seg selv noe om båndene mellom våre to land. For mange nordmenn var de nordiske EU-søknadene det klareste uttrykk for at Europa var i endring. Det handelet ikke bare om et nytt Europa - det handlet like meget om et nytt Norden. I 1972 var det mange som argumenterte mot norsk EF-medlemskap med at Sverige og Finland ikke søkte. De ønsket ikke at Norden skulle bli delt i dette spørsmål. I 1994 var Sveriges og Finlands medlemsskap i EU et tungtveiende argument for at også Norge burde bli med.

For EU-tilhengerne i Arbeiderpartiet var dette av spesielt stor betydning. Vi så det som en styrke at de nordiske landene sto sammen i utviklingen av samarbeidet med EU - først gjennom EØS-forhandlingene og så gjennom forhandlingene om medlemskap.

Vi har sett mange analyser av hvorfor nordmenn og svensker stemte slik de gjorde. Stor var forskjellen ikke - og ett er sikkert: Av 52% ja i Sverige og 48% ja i Norge. Mange argumenter var de samme, på begge sider av Kjølen.

EUs utvidelse med EFTA-land er blitt beskrevet som den siste samlingen av Vest-Europa før den første samlingen av all-Europa. At de alliansefrie land - Sverige, Finland og Østerrike - sluttet seg til EU - det var å oppfatte som en fullføring av etterkrigstidens samling av de vestlige demokratiene.

Mange nordmenn så Norges situasjon som annerledes. Norge gikk med i NATO i 1949. Sikkerhetspolitisk var vår forankring i vesten avklart, og den nye sikkerhetspolitiske dagsorden, der integrasjon og samarbeid gjennom EU spiller en viktigere rolle, fikk ikke den tilstrekkelige gjennomslagskraft.

De økonomiske forbindelsene med EF og EU har vi utviklet gjennom handelsavtaler og den omfattende EØS-avtalen. I tillegg var norsk økonomi i en god forfatning og måtte ikke streve med de problemer Sverige nå opplever. Utfordringen med å tilpasse velferdsstaten til landets økonomi evne, - de spørsmål ble vi nødt til å ta tak i fra 1986, da et dramatisk fall i oljeprisene gjorde det nødvendig å stramme inn. Sveriges bredere industribase gjorde at landet kunne vente med de forandringer som nå tvinger seg fram.

Men begge land kjenner hvilke problemer dette er. Sikring av offentlige tjenester og sosialpolitikken på en måte som lar seg finansiere, langt inn i fremtiden, slik at folk har trygghet i hverdagen. Det er i den sammenheng, - også - at vårt forhold til Europa har slik en avgjørende betydning.

Sverige og Norge vokste frem som industriland ved den evne vi hadde til å ta opp den teknologiske utvikling i andre europeiske land. Nå består utfordringen i å beholde vår konkurransekraft i Europa og ta del i den europeiske politiske debatt, og forme sosialpolitikkens vilkår, miljøpolitikken, forsknings- og utdanningspolitikken.

Der står vi i dag. Vi har de samme utfordringer, og ulike ståsted. 1994 ble året da Europa forandret Norden, og det ble året da Norden forandret Europa. Samlet sett har årene 1989-1995 trukket hele Norden med i det bredere europeiske samarbeidet. Alle har tatt skritt i denne retning, selv om Sverige og Finland tok ett skritt lenger enn Norge og Island.

Likevel har Nordens land aldri hatt en så lik og tett tilknytning til europeisk samarbeid som i dag. Vi står hverandre nærmere i 1995 enn i 1990. Vi er en del av det samme markedet - det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, EØS. Vi er alle med i samarbeidet om sikkerhets- og utenrikspolitikk, selvom det skjer fra ulike ståsteder, i EU, NATO eller VEU. Og vi har alle interesse av å ta vare på det brede nordiske verdigrunnlaget.

Jeg mener det ville vært en fordel både for Norge, Norden og Europa om også Norge hadde vært med når nye nordiske land nå setter sitt preg på EU-samarbeidet. Jeg tror også det ville gitt oss enda bedre muligheter til å bygge ut det nordiske samarbeidet - og samarbeidet med Sverige - vår nærmeste nabo. Men når vi vet hvordan det gikk føler jeg det slik at for Norge er det en fordel at Sverige er med der de politiske beslutningene tas.

Vi ser virkningene allerede. Sysselsetting, likestilling, miljø og åpen forvaltning kommer sterkere på dagsorden. Dette er nordiske verdier vi har etterlyst i EU - dette er saker der Norge og Sverige alltid har vært enige om hovedsaken. Systematisk svensk arbeid trekker EUs fokus og ressurser mot Nordens nærområder - slik vi så det under Visby-møtet om utvikling av Østersjøregionen tidligere i måneden. I alt dette har Sverige Norges støtte - og vi gir den støtten der vi kommer til.

Hva er så utgangspunktet for vårt bilaterale samarbeid?

La meg begynne bortenfor alle avtaler og konvensjoner. Knapt noen landegrense er så usynlig som den norsk-svenske. I Østfold et sted står det et skilt der det heter: "Riksgrensen følger bekken". Slik vil vi ha det. Vi har et utgangspunkt i et naboforhold som er helt spesielt. Vi trenger ingen tolker eller ordbøker. Vi er representert med tusenvis av ambassadører som arbeider i begge land som den største selvfølgelighet av verden. De nettverk over grensene som finnes mellom mennesker, bedrifter, partier og organisasjoner er en ressurs som knapt noen nabofolk har maken til.

Flytter vi blikket til samhandel og samarbeid er forholdene lagt vel til rette. EØS-avtalen er blitt omtalt som den mest omfattende avtalen EU noen gang har inngått med noen tredjepart. Det er sikkert riktig. Men fra et norsk og svensk utgangspunkt er EØS-avtalen også den mest betydelige nordiske og norsk-svenske samarbeidsavtalen som noen gang er inngått.

For hva har vi her? Her har vi den avtalen hele Norden har etterlyst siden 1960-tallet. År etter år kom kravet om en avtale for det nordiske hjemmemarkedet. Men vi fikk det ikke til - ikke da vi forsøkte å skape NORDØK i 1970 - og ikke senere heller. Det måtte en bredere europeisk avtale til mellom 18 land - EØS-avtalen for å lykkes med det som begynte som en nordisk ambisjon - den gang vi var først i Europa med fri bevegelse av mennesker midt på 1950-tallet.

Hvilken lærdom kan vi trekke av dette? Jo - at det ikke finnes særnordiske løsninger på økonomi og markedsspørsmål. Til det er våre økonomier for åpne, og for små. Men derfor er det desto viktigere at vi nå kan sikre felles regler og felles rettigheter gjennom europeiske avtaler. Det er ikke et minus for nordisk samarbeid at vi nå finner løsninger i en bredere europeisk krets. Tvert i mot - det er en styrke.

Så utgangspunktet er klart; for alle praktiske formål er Norge en del av det indre marked. For alle praktiske formål har norske bedrifter de samme plikter og rettigheter som sine svenske konkurrenter og samarbeidspartnere.

Så kommer det et tillegg for Norges del - utenfor EU: Det er i vår interesse at rammevilkårene, prisene og skatte- og avgiftsnivået i hovedsak harmonerer med våre naboland. Ellers får vi handelslekkasjer. Vi ønsker grensehandel med Sverige - for mange nordmenn er det en av livets gleder å dra på handletur over Kjølen. En og annen svenske finner også glede i å ta turen motsatt vei. Men vi ønsker ikke at betydelig lavere priser i Sverige skal undergrave markedet for norske kjøpmenn på vår side av grensen. Det blir det vår egen jobb å motvirke - bl.a. ved å bidra til at prisen på norske landbruksprodukter fortsetter å nærme seg prisen på matvarer i våre naboland.

De siste årene har Tyskland samlet sett vært Norges viktigste eksportmarked. Etter første kvartal 1996 viser tallene at Sverige igjen topper listen, og det uten at Norge selger gass til Sverige. Sverige er det utenlandske marked som tiltrekker seg flest norske bedrifter - store som små. Sverige er et testmarked for norske bedrifter som vil prøve eksport. Og det bør de fortsette med - for tallene viser et solid overskudd i svensk favør.

Integrasjonen over Kjølen er omfattende - og ofte umerkelig. Den vanlige forbruker merker for eksempel lite til at det de siste årene har funnet sted en samordning av elektristetsproduksjonen i Sverige og Norge. Først gjennom Nordel-samarbeidet og nå gjennom kraftmarkedet. Lampene i denne salen kan akkurat i dag forbruke elektrisitet skapt av norsk vannkraft. Og lysene i en bolig i Oslo kan akkurat nå forbruke elektrisitet skapt av svensk kjernekraft. Vi vet det ikke - for kraften fålger etterspørselen over landegrensene. Det gir bedre utnyttelse av ressursene - og det gir forbrukerne billigere elektrisitet enn om vi hadde tenkt og handlet hver for oss.

Fortsetter veksten i det nordiske el-forbruket som i de seneste årene kan den vokse med 1 1/2 % pr. år i årene fremover. Det er mye. Bare denne veksten er like mye som de to planlagte norske gasskraftverk kan levere.

Vi må lykkes med energisparing, energiøkonomisering og bedre utnyttelse av kraftressursene. Vi må arbeide for løsninger med nye fornybare energikilder - som sol, vind og bølgekraft. Men det vil ennå ta tid - i dag står slike kilder for rundt 1 prosent av el-kapasiteten i Norden. Derfor vil fortsatt mye avhenge av de valg Norden ender opp med når det gjelder i første rekke kjernekraft, kull og gass.

Når vi er knyttet til det samme nettet - blir det vår felles utfordring å sikre tilgang på elektrisitet. Våre valg påvirker dere - deres valg påvirker oss. Avvikling av svensk kjernekraft får betydning for el-forbrukere i Norge. Og eventuelle gasskraftverk i Norge vil få direkte betydning for el-forbrukere i Sverige. Det ser vi allerede. Sverige har alt satset på gass - ved at svenske selskaper har gjort avtaler om kjøp av kraft fra norske gasskraftverk - om de blir bygget.

Vi vil se en sterkere integrasjon i det nordiske energimarkedet - slik ligger forholdene allerede til rette. Jeg har nevnt at elektrisitet fra norsk gasskraft allerede har svenske kjøpere. Samtidig skjer det en integrasjon på kraftsiden - med økt norsk-svensk krysseierskap. For noen måneder siden kjøpte norske Statkraft 8% i svenske Sydkraft. Og i forrige uke kjøpte svenske Vattenfall 10% i norske Hafslund.

Energi i Norden reiser også diskusjon om miljø i en ramme som går ut over hvert land. Jeg merket meg et utspill mot bruk av gass i den svenske debatten nylig der det ble argumentert med at bruk av gass ville skape en CO2-sky over Sverige.

Men det blir et galt bilde. CO2 fordeler seg jevnt over hele kloden, uavhengig av hvor utslippene finner sted. Det er de samlete utslipp, verden over, som teller. Om et samarbeid fører til at CO2-utslippene går litt opp i ett land og kraftig ned i ett annet - da vinner begge land.

La meg ta et eksempel: I oktober begynner norsk gass å forsyne det tidligere DDR. Der kommer mange steder den norske gassen til erstatning for brunkull. Eksporten av norsk gass fører til noe økte CO2-utslipp i Norge, men til en kraftig reduksjon av CO2-utslippene i det tidligere DDR.

Norsk gasseksport til Europa har økt pø 90-tallet. Det har ført til en økning i norske CO2-utslipp. Men hvor går gassen? Den går til Europa der den svært ofte erstatter kull - kull som slipper ut nesten dobbelt så mye CO2 som naturgassen.

De to norske gasskraftverkene som er under planlegging vil også øke norske CO2-utslipp. Men igjen - de slipper ut halvparten så mye CO2 som finske kullkraftverk av samme kapasitet - og utslipp av svovel og partikler fjernes dessuten helt når gass erstatter kull. Om halvparten av den norske gasskraften kommer til erstatning for kullkraft i Finland - da går de nordiske CO2-utslippene ned - og da gir vi et felles bidrag til bedret klima.

I våre nærområder er det slett ikke de miljøriktige energibærerne som dominerer - rundt Østersjøen er det kullkraft og usikre kjernekraftverk som står i sentrum. Jeg tror naturgassen vil komme til å spille en mer sentral rolle i energiforsyningen rundt Østersjøen. Fra øst er det er rørsystem for russisk gass - og fra vest er det et rørsystem for norsk gass. På sikt kan de komme til å møtes. Om det skjer gjennom Norden gjenstår å se.

La meg så flytte blikket mot det øvrige politiske samarbeidet i Norden. De siste årene har det vært bred enighet om at nordisk samarbeid ikke er et alternativ til europeisk samarbeid - det er en del av europeisk samarbeid.

Sammen har vi gjort en innsats for å tilpasse det nordiske samarbeidet etter folkeavstemningene i 1994. Vi vil ikke ha dobbeltarbeid. Vi vil ha bedre effektivitet for de midlene vi bruker.

Mye er gjort - og mye gjenstår. Vi har valgt en ny tredelt innretning på samarbeidet; de genuint nordiske saker som kultur og utdanning - europeiske saker som EU og EØS - og utvikling av samarbeidet med nærområdene i Østersjø- og Barentsregionen.

På det siste området er Norge og Sverige aktivt engasjert. Norge tok initiativet til Barentsregionen - Sverige er drivkraften i Østersjøregionen. Sammen kan vi binde de to regionene sammen - slik også EU gjør i sin handlingsplan. Det er i Nord at Russland møter Vest-Europa. Vår sikkerhet styrkes ved at vi greier å bygge ut handel og samarbeid fra Murmansk til de baltiske stater. Norge - ved Østersjøens utløp - stiller opp for Østersjøsamarbeidet. Nå ser vi frem til et aktivt år under svensk formannskap i Barentsrådet.

For folk i Norden er den nordiske fellesnevneren sterk - og den må vi ta vare på. Vi må ha vilje til å gi det helt spesielle verdi- og kulturfellesskapet som binder Nordens folk sammen en fornyet politisk dimensjon. Hver for oss er vi små i europeisk og internasjonal sammenheng. Den nordiske profilen har styrket oss enkeltvis og samlet.

Ulik EU-tilknytning betyr en ekstra utfordring - kanskje særlig i FN-sammenheng der også EU-landene samordner sine utspill. Men la oss ikke gjøre vanskelighetene større enn de er. Vi skal tale hver for oss, i de fora der vi deltar. Men vi må også se styrken i å markere et nordisk fellesskap verden omkring os har lært seg å kjenne. Europa og verden lytter til Norden når vi har noe å si, når vi har noe å vise til.

La oss så gå ut over Norden - til den krevende utfordringen begge våre land står overfor i utviklingen av en stabil og varig sikkerhetsordning i Europa. Jeg har vært inne på nærområdene. Her må og skal vi være pådrivere - hver for oss og samlet. Visby-toppmøtet viste potensialet - med 11 regjeringssjefer i aktiv diskusjon om hvordan samarbeidet kan utvikles. For 10 år siden ville ingen trodd at et slikt møte kunne finne sted. Nå ser vi det som helt naturlig.

For 10 år siden var det tabu å snakke åpent om sikkerhetspolitikk i nordiske fora. Nå er det en selvfølge. Nå er det naturlig at de nordiske land planlegger felles øvelser i Nord-Norge. Nå er det naturlig at norske og svenske soldater - sammen med nordiske og polske kolleger - gjør en felles innsats for fred under NATOs kommando i Bosnia.

Det er blitt naturlig - fordi vi ser Europa i et nytt lys. Og det må vi fortsette med. Nå som for femti år siden er det ikke et enkelt svar på hvordan vi skal bygge nye broer i et stadig åpnere Europa. Men det vi er vitne til er byggingen av all-Europa - ikke som en luftig idé, men som en møysommelig prosess - sten for sten.

Perioden 1990-1995 kan beskrives som forberedende år - som en søkende tid. Det gjelder lengst i øst - i det store, ressurssterke, men kriserammede Russland, som igjen trekkes mellom sin europeiske og asiatiske forankring - geografisk, politisk og kulturelt. Det gjelder de sentral- og øst-europeiske landene som skal forankre demokratiet og bygge den sosiale markedsøkonomien. Det gjelder de fleste landene i Vest-Europa som sliter med høy arbeidsledighet og vanskelige offentlige finanser. Det gjelder EU som skal finne samlende svar i balansegangen mellom utvidelse og utdyping. Og så må vi forlenge det europeiske perspektivet til USA - som igjen opplever en debatt mellom åpenhet og isolasjonisme, der nå spesielt unge konservative politikere trekkes mot eget kontinent og mot Asia.

Ut av denne søkeperioden - som ikke er over - står det frem to store og krevende oppgaver på veien mot århundreskiftet: Utvidelse av EU og utvidelse av NATO. Landene i Sentral- og Øst-Europa retter nå all sin kraft mot dette - å bli en del av det vest-europeiske samarbeidsnettverket. Vi har ingen rett til å vende dem ryggen.

I denne prosessen står Sverige sentralt i EUs arbeid - og Norge har sin plass i NATO. Selv om Norge selv sa nei - er det bred enighet i Norge om å støtte de nye demokratienes søknader om medlemskap. Vi gjør det vi kan for at EFTAs avtaler på handelssiden utvikles parallelt med EUs avtaler. Og vi støtter de svenske bestrebelsene på å sikre at søkerlandene - også de baltiske statene - kan stille på samme startstrek, når EU tar fatt på utvidelsen.

Hvordan ser så situasjonen ut med ståsted i NATO - den organisasjonen som kanskje har forandret seg mest siden 1989? Ved Berlin-murens fall og Sovjetunionens oppløsning fremstod NATO som historiens mest vellykkede forsvarsallianse. Over natten var trusselbildet totalt forandret. Men ingen av NATOs medlemmer var inne på tanken om å si opp den forsikringen som hadde fungert så bra gjennom årtier. Derfor var det heller ikke overraskende at flere av de land som endelig fikk frihet og demokrati, søkte mot NATO som så effektivt har slått ring om disse verdiene.

I et forandret Europa forandres også NATO - det er et budskap vi gjentar om og om igjen. Vi har forlatt den kalde krigens trusselbilde. Siden den kalde krigen er NATOs militære styrker redusert med 30%, amerikanske styrker i Europa er redusert med 60% og antall kjernevåpen med 80%.

Den nye tids trusler mot europeisk sikkerhet og stabilitet kommer i første rekke fra aggressiv nasjonalisme og etniske konflikter. De siste års erfaringer fra Balkan har vist hvor viktig det er at NATO også engasjerer seg i forhold til denne typen trusler. Dagens skjøre fred i Bosnia ville ikke ha vært mulig uten aktiv amerikansk deltakelse og transatlantisk samarbeid i NATO.

Hva så med utvidelse? Det spørsmålet må sees i en bredere sammenheng. Sikkerhet får en ny mening i et ikke lenger blokkdelt Europa. Etter 2. verdenskrig ble freden mellom demokratiene sikret ved handel, samarbeid, integrasjon og gjensidig avhengighet. Her er det organisasjoner som Europarådet, OECD, EFTA men i første rekke EF og nå EU som spiller hovedrollen. Arbeid, miljø og velferd, ja gjensidig avhengighet - det er de sivile sikkerhetsgarantiene.

Når blokkdelingen er borte er det EU som kan gi det største bidraget til å sikre økonomisk utvikling, demokrati og velferd i et åpent Europa. Derfor vil et EU av 20-25 medlemmer gjøre Europa til en sikrere verdensdel.

På NATOs toppmøte i januar 1994 fattet vi to historiske beslutninger for NATOs bidrag til et stabilt Europa.

For det første lanserte vi Partnerskap for Fred (PfP). Russland og landene i Sentral- og Øst-Europa, ja også Sverige og Finland, ble invitert til samarbeid med NATO om forsvars- og sikkerhetsspørsmål. Det har vært opp til hvert enkelt partnerland å bestemme bredden og aktiviteten i dette samarbeidet, som omfatter alt fra dialog og konsultasjoner til felles stabs- og feltøvelser. PfP har allerede bygget bro over tidligere konfliktlinjer og gjort forskjellene mindre mellom land som er medlemmer av og land som står utenfor NATO.

For det andre bekreftet NATO-landene det som alltid har stått klart i Alliansens traktat; NATO er åpen for nye medlemmer. Dette var et svar til de nye demokratier som selv ba om å få bli med. Den polske statsminister har oppsummert hvorfor: "Vi vil inn i NATO av samme grunn som dere ikke vil ut."

NATO forbereder nå utvidelsen. Alliansen slår fast at nye medlemsland må kunne vise solide fremskritt når det gjelder utvikling av demokrati og markedsøkonomi, sivil kontroll over de væpnede styrker, harmonisering av egne militære standarder med NATOs, samt bileggelse av tvister med naboland. Mange av landene i Sentral- og Øst-Europa har lagt seg i selen for å møte NATOs standarder for medlemskap. Dette har i seg selv virket positivt inn på reformprosessen i disse landene.

1996 brukes til å berede grunnen for utvidelse. Dette vil skje gjennom dialog og konsultasjoner med NATOs samarbeidspartnere, gjennom en styrking og utbygging av Partnerskap for fred og gjennom intern tilpasning for å sikre Alliansens effektivitet også etter utvidelse. Beslutninger tar vi trolig til neste år.

Hensikten med omformingen av NATO er å skape økt sikkerhet for alle. Opptak av nye medlemmer er én del av dette - utvidet og fordypet samarbeid østover en annen. Vi ønsker å gjøre skillelinjen tynnere mellom de som er medlemmer, og de som ikke er det. Alle land bør ha sin plass i det brede nettverk av samarbeid og sikkerhet.

For at det skal bli varig fred i Europa, må Russland trekkes med i et bredest mulig samarbeid. Vi som er naboer med Russland vet hva dette betyr - og hvilke muligheter som åpner seg. Russland er en selvfølgelig deltaker i samarbeidsnettverket. Samarbeidet med EU er i rask utvikling. Vi i vår del av Europa har vår jobb å gjøre gjennom samarbeidet i Barents-regionen og Østersjøregionen.

Også NATO bygger ut kontaktene med Russland. Vi møtes i det nordatlantiske samarbeidsråd. Vi vil ha flere felles øvelser innenfor rammene av PfP - og de må gjerne holdes i Norge. Dialogen skal være åpen. Vi skal vise hverandre kortene slik at alle ser og erfarer at NATO betyr sikkerhet og samarbeid - ikke konfrontasjon.

Forholdet mellom Norge og Russland er godt, ja det er trolig tettere og bedre nå enn noen gang tidligere. At Norge er NATO-medlem, har ikke lagt noen demper på handelsaktiviteten og folk-til-folk samarbeidet over vår felles grense i nord. Flere av de landene som nå søker NATO-medlemskap, ser på det norsk-russiske samarbeidet som modell for hvordan de selv ønsker å utvikle samarbeidet med Russland i fremtiden.

Norge og Sverige arbeider på noe ulike måter i sikkerhetspolitikken, men våre mål er de samme. Vi ga våre samfunn trygghet gjennom de valg vi gjorde i etterkrigstiden. Vi har fått ytterligere trygghet gjennom europeisk integrasjon og et tettere samarbeid østover. Det vil være velstandsutvikling, mer demokrati og åpenhet som vil gi de viktigste bidrag til Europas sikkerhet i fremtiden. Når vi alle har store fordeler av et nærmest mulig samarbeid, vil de røster som enda taler motsetningenes språk få redusert sitt publikum.

De fleste land i verden ser på Norden og samarbeidet her som en fjern, ideell målsetting. Ikke alle forstår hvordan nordisk samarbeid virker, fordi det på så mange måter er uformelt og ikke alltid lar seg observere. Det forutsetter en meget høy grad av integrasjon i tenkemåte. Her har vi også et sterkt internasjonalt fortrinn. Vi tenker likere enn de fleste. Vi har en sterk sans for rettferd, og en holdningslikhet i tilnærmingen til globale spørsmål, som vi ser igjen og igjen, ikke minst i likheten mellom de fem nordiske innlegg som ble holdt under FNs 50-års-jubileum.

Derfor vil vi fortsette å gjøre oss gjeldende, for ingen vil noen gang på alvor mene eller si at Sverige står nærmere de enkelte EU-land enn det står Norge.

---

Lagt inn 31 mai 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjon