Statsminister Gro Harlem Brundtland

Norges økonomi; fremtidsutsikter og muligheter

Tale til norsk-svensk handelskammer, Stockholm, 29. mai 1996

I dag har vi fått høre en nyhet som setter en passende ramme rundt dette arrangementet: I første kvartal 1996 har Sverige igjen overtatt førsteplassen som Norges viktigste eksportmarked. Handelen mellom Norge og Sverige økte begge veier i 1995.

Slik ønsker vi at det skal være mellom gode naboer og nærere handelspartnere enn Norge og Sverige finnes ikke - i allefall sett med norske øyne. Ingen land i verden har så høy samhandel som våre land sett i forhold til folketallet. Ikke noe eksportmarked tiltrekker så mange norske bedrifter - store som små - som det svenske. Sverige er et nøkkelmarked for store norske bedrifter. Og det er et testmarked for mange små - som ønsker å ta et første skritt utover Norge.

Jeg er invitert til en svensk talerstol for å snakke om utsiktene for norsk økonomi. Da passer det å begynne med eksporten. I Norge som i Sverige er eksporten en bærebjelke i nasjonaløkonomien - ikke bare for de inntekter den bringer - men for de krav et åpent marked stiller til verdiskapningen i hele nærings- og arbeidslivet. Vi vil ha det beste ut av det vi skaper sammen. Derfor spiller handel med andre land en nøkkelrolle i vår blandingsøkonomi.

Alle land i Europa står overfor store utfordringer i finansieringen av helse og velferd - ikke minst når pensjonsforpliktelsene øker inn i neste århundre. Skal vi klare dette løftet må vi ha bedrifter som kan yte sitt beste på hjemmebane som på bortebane. I dag ser vi det klarere enn noen gang hvilket skjebnefellesskap det er mellom verdiskapning og velferd.

Rammen rundt norsk-svensk handel er europeisk. EØS-avtalen er blitt omtalt som den mest omfattende avtalen EU noen gang har inngått med noen tredjepart. Fra et norsk og svensk utgangspunkt er kanskje det viktigste med EØS-avtalen at det er den mest betydelige nordiske samarbeidsavtale som noen gang er inngått. Ja, kanskje er det den viktigste svensk-norske avtalen også.

EØS-avtalen ble den avtalen hele Norden har etterlyst siden 1960-tallet. År etter år kom kravet om en avtale for det nordiske hjemmemarkedet. Men vi fikk det ikke til - ikke da vi forsøkte å skape NORDØK i 1970 - og ikke senere heller.

Så utgangspunktet er klart; for alle praktiske formål er Norge en del av det indre marked. For alle praktiske formål har norske bedrifter de samme plikter og rettigheter som sine svenske konkurrenter og samarbeidspartnere. De kan konkurrere i hverandres markeder. De kan legge inn anbud om offentlige innkjøp. De har det samme rettslige vernet.

Hva betyr det da at Norge ble stående utenfor EU? Det betyr først og fremst at EØS-avtalen er blitt enda viktigere. EØS i dag ser annerledes ut enn da avtalen ble forhandlet fram - med seks EFTA-land på samme side av bordet. På EFTA-siden har vi mindre innflytelse - men slik var folkets valg. Derfor gjør vi det vi kan for å bygge på denne avtalen som er vårt viktigste brohode til EU.

Likevel må vi gjøre mer på egen hånd - når vi står utenfor EU. Vi må sikre at rammevilkårene, prisene og skatte- og avgiftsnivået i hovedsak harmonerer med våre naboland. Ellers får vi handelslekkasjer. Vi ønsker grensehandel med Sverige. For mange nordmenn er det en av de store gleder å dra på handletur over Kjølen. En og annen svenske finner også glede i å ta turen motsatt vei. Men vi ønsker ikke at betydelig lavere priser i Sverige skal undergrave markedet for norske kjøpmenn på vår side av grensen. Det blir det vår egen jobb å motvirke - bl.a. ved å bidra til at prisen på norske landbruksprodukter fortsetter å nærme seg prisen på matvarer i våre naboland.

Det har vært visse problemer på handelssiden etter at det kom en EU-grense langs Kjølen. De aller fleste av dem har vi nå bak oss - og der bør de bli liggende.

En annen utfordring har bestått i å holde grensene åpne. Den nordiske passfriheten er det fremste kjennemerke ved nordisk samarbeid - det at vi kan kjøre over Svinesund eller lande på Arlanda uten å vise pass. Ikke minst har dette vært av stor betydning for næringslivet. Lenger sør i Europa var det noen teoretikere og juridiske vinkelskrivere som lekte med tanken om at Kjølen skulle bli EUs felles yttergrense. Men holdningen endret seg da vi tok dem på en helikoptertur langs grensen. De så det alle nordmenn og svensker vet - den grensen går det ikke an å kontrollere fra nord til syd.

Nå er vi på vei mot at to reisefrihetsområder i Europa kopler seg sammen - Norden - som har hatt det slik siden 1950-tallet - og Schengen-landene - som følger i våre fotspor. Det betyr forenklinger - og det betyr forsterket samarbeid mellom politimyndighetene for effektiv kamp mot narkotika og organisert kriminalitet.

En annen side ved det økonomiske forholdet mellom Norge og Sverige gjelder utviklingen i våre nærområder. Regionalt samarbeid og samhandel er blitt en drivkraft i dagens Europa. Dette kjenner vi i Norden - og det skal vi bygge videre på. Norge vil delta sammen med Sverige og Finland i utviklingen av EUs Interreg-samarbeid i våre nærområder. Vi stiller opp for seks ulike prosjekter som dekker grenseområdene mot Sverige, Finland og inn i Russland.

Så har vi samarbeidet i Barents- og Østersjøregionen - Norge tok initiativet til det første - Sverige er drivkraften i det andre. For fire uker siden satt statsministre fra 11 land rundt bordet i Visby for å diskutere samarbeidet rundt Østersjøen. Tenk hvilket potensiale som ligger her. Dette er kanskje den mest kunnskapsrike vekstregion i verden. Næringslivet i området ser muligheter for en årlig vekst på 5% i de neste 10 til 20 årene. Her har både Sverige og Norge store muligheter - hver for oss og sammen.

Integrasjonen over Kjølen er omfattende - og ofte umerkelig. Den vanlige forbruker merker for eksempel lite til at det de siste årene har funnet sted en samordning av elektristetsproduksjonen i Sverige og Norge. Først gjennom Nordel-samarbeidet og nå gjennom kraftmarkedet. Gatelyktene i Stockholm kan i natt forbruke elektrisitet skapt av norsk vannkraft. Og gatelyktene i Oslo kan samtidig forbruke elektrisitet skapt av svensk kjernekraft. Vi vet det ikke - for kraften følger etterspørselen over landegrensene. Det gir bedre utnyttelse av ressursene - og det gir forbrukerne billigere elektrisitet enn om vi hadde tenkt og handlet hver for oss.

Fortsetter veksten i det nordiske elforbruket som i de seneste årene kan den vokse med 1 1/2% pr. år i årene fremover. Det er mye. Bare denne veksten er like mye som to planlagte norske gasskraftverk kan levere.

Vi må lykkes med energisparing, energiøkonomisering og bedre utnyttelse av kraftressursene. Vi må arbeide for løsninger med nye fornybare energikilder - som sol,vind og bølgekraft. Men det vil ennå ta tid - i dag står slike kilder for rundt 1 prosent av el-kapasiteten i Norden. Derfor vil fortsatt mye avhenge av de valg Norden ender opp med når det gjelder i første rekke kjernekraft, kull og gass.

Når vi er knyttet til det samme nettet - er det en felles utfordring å sikre tilgang på elektrisitet. Våre valg påvirker dere - deres valg påvirker oss. Avvikling av svensk kjernekraft får betydning for el-forbrukere i Norge. Og eventuelle gasskraftverk i Norge vil få direkte betydning for svenske el-forbrukere. Det ser vi allerede. Sverige har alt satset på gass - ved at svenske selskaper har gjort avtaler om kjøp av kraft fra norske gasskraftverk - om de blir bygget.

I årene som kommer vil det skje en sterkere integrasjon i det nordiske energimarkedet. Jeg har nevnt at elektrisitet fra norsk gasskraft allerede har svenske kjøpere. Samtidig skjer det en integrasjon på kraftsiden - med økt norsk-svensk krysseierskap. For noen måneder siden kjøpte norske Statkraft 8% i svenske Sydkraft. Og i forrige uke kjøpte svenske Vattenfall 10% i norske Hafslund.

Energi i Norden reiser også diskusjon om miljø i en ramme som går ut over hvert enkelt land. Jeg merket meg et utspill mot naturgass i den svenske debatten nylig der det ble argumentert med at bruk av gass ville skape en "CO2-sky" over Sverige.

Det er å gripe problemet i feil ende. Vårt felles klima måler ikke utslipp av klimagasser pr. land - her er det summene som teller. Om CO2-utslippene går litt opp i ett land og kraftig ned i ett annet - ja da vinner jo begge land. Norsk gasseksport til Europa har økt kraftig på 90-tallet. Det har ført til en økning i norske CO2-utslipp selv om andre klimagasser fra Norge er kraftig redusert. Men hvor går gassen? Den går til Europa der den svært ofte erstatter kull - kull som slipper ut nesten dobbelt så mye CO2 som naturgassen.

De to norske gasskraftverkene som er under planlegging vil også øke norske CO2-utslipp. Men igjen - de slipper ut halvparten så mye CO2 som finske kullkraftverk av samme kapasitet - og dertil kommer at utslipp av svovel og partikler fjernes helt når gass erstatter kull. Om halvparten av den norske gasskraften kommer til erstatning for kullkraft i Finland - da går de nordiske CO2-utslippene ned - og da gir vi sammen et bidrag til bedret klima.

La meg avslutte med noen kommentarer til situasjonen i norsk økonomi. Norsk økonomi er i god stand. Oppgangen kom i 1993 med vekst i privat forbruk, boliginvesteringene og eksport av tradisjonelle varer. I fjor fikk oppgangen bredere feste med vekst i investeringene i fastlandsnæringene. Veksttakten ble noe avdempet med mer moderat vekt i det private forbruket og lavere økning i den tradisjonelle vareeksporten. Selv om vekstutsiktene internasjonalt er blitt svekket de siste månedene, så fortsetter oppgangen i norsk økonomi.

Gjennom disse årene har sysselsettingen vært i kraftig vekst og arbeidsledigheten er gått ned. Ved utgangen av 1996 kan vi komme til å kunne telle 100 000 nye arbeidsplasser siden 1994. Ledigheten er gått fra 6% i 1993 til 4,9% i 1995. Så langt i 1996 er ledigheten gått ytterligere ned til drøye 4%.

Statsfinansene er solide. Vi har overskudd på driftsbalansen overfor utlandet og vi har igjen overskudd i statenes finanser - etter flere år med betydelige underskudd.

Økte inntekter fra olje og gassvirksomheten har vært til god hjelp i den norske snuopperasjonen. Men den viktigste årsaken til resultatene er det felles løft vi har fått til mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Vi har kalt det Solidaritetsalternativet der vi har greid å kombinere en kraftig konjunkturoppgang med moderat vekst i priser og lønninger. Vi som er inne på arbeidsmarkedet har gjort terskelen lav for de som står utenfor. Dette er kommet alle til gode - og vi har fortsatt ambisjoner om å trekke de som ennå er ledige ut av køen.

Vi vil gjøre det vi kan for å holde fast ved denne kursen - selv om det kan bli mer krevende å unngå press i økonomien når det har gått bra gjennom flere år. Det blir mer krevende å holde igjen når forskjellige grupper mener tiden er kommet for å slippe seg løs.

Men regjeringen vil gjøre det den kan og må for å ta vare på resultatene. Det er de vi skal bygge videre på. Det er i gode tider vi legger grunnlaget for økonomisk trygghet den dag vindene snur. Vår linje er å benytte oppgangen til mer langsiktige investeringer og styrking av de offentlige finanser. Vi vil videreføre en stram budsjettpolitikk og fortsette med å sette til side en vesentlig del av de statlige inntekter fra olje- og gassvirksomheten i det såkalte Petroleumsfondet. Netto avsetning til fondet i år anslås å bli om lag 25 milliarder kroner.

Det viktigste grunnlaget for å møte morgendagens utfordring er kunnskap. Noen mener vi er for avhengige av petroleumsressursene. Men slik ser ikke jeg det. Rundt 70% av Norges nasjonalformue er den menneskelige ressurs - bare vel 7% er olje og gass. Hadde naturressursene alene gitt oss verdier hadde Norge vært rikt for hundrevis av år siden. Fisk, vannkraft, olje og gass har gitt oss muligheter fordi mennesker med kunnskaper så hva naturressursene kunne brukes til. Fordi vi utviklet vår egen industri samtidig som vi åpnet for teknologi og kapital fra utlandet - og fordi mennesker sto klare med sin arbeidskraft.

Kompetansesamfunnet er ikke noe nytt. Det har vokst fram gjenom hele dette århundret og vært en forutsetning for den verdiskapningen som har gitt oss et moderne velferdssamfunn. Kravet til utdanning er kanskje den lengste linjen i norsk politisk historie. Og linjen er ikke ferdig strukket. Det nye samfunnet krever større kunnskaper og økte ferdigheter.

Ved alle utdanningspolitiske reformer er spørsmålet reist: Trenger vi det - og har vi råd? Svaret er nå som før: Ikke noe annet har gitt høyere avkastning for samfunnet som helhet enn å løfte opp kunnskapsnivået i befolkningen. Ikke noe annet har gitt de mange større frihet og trygghet enn utdanning og opplæring. I dag bruker vi over de offentlige budsjetter 10 milliarder kroner mer på utdanning enn for 10 år siden. Det er noe av svaret til dem som spør om hvor vi gjør av alle oljepengene våre. Vi bygger framtidas Norge gjennom kunnskap.

Økte investeringer i menneskers kunnskap er en forutsetning for å beholde plassen i den økonomiske førstedivisjon. Framtidens arbeidsmarked vil stille stadig større krav til kompetanse, omstilling og fleksibilitet. Det hevdes at om 10 år er 80 prosent av teknologien vi bruker i dag skiftet ut. Men samtidig vet vi at tre av fire av dem som i dag er i arbeid, vil være der også om 10 år. I denne situasjon vil utdanning, evnen til å lære, avgjøre om vi greier å ta mulighetene i bruk.

For fire år siden hadde jeg glede av å være til stede ved åpningen av norsk-svensk handelskammer i Oslo. Jeg husker den gang at Peter Wallenberg sa at det var merkelig hvor lite personlig kontakt det er mellom norske og svenske industriledere. Det var grunn god nok til å etablere handelskammeret.

Hvor står vi så i dag - er det gjort fremskritt? Jeg ser at det fortsatt arbeides med saken - at en viktig oppgave for handelskammeret på denne siden av grensen er å stimulere nettverket og kontaktene.

Vi på myndighetsiden vil gjøre det vi kan for å luke vekk det som måtte oppstå av vanskeligheter på vår banehalvdel. Som tidligere ambassadør Bodstrøm en gang sa; jo mer man interesserer seg for grenseproblemene - jo flere finner man. Vår oppgave er å få dem fjernet. Derfor vil vi ha dialog med næringslivet og med handelskamrene.

Vi skaffer selv våre venner - vi skaffer selv våre uvenner - men våre naboer får vi ta som de er. Vi nordmenn har vært heldige i så måte. Og slik vi ser det, har ikke svenskene særlig grunn til å klage heller.

Så lykke til med det videre samarbeidet!

---

Lagt inn 31 mai 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjon