STATSMINISTER GRO HARLEM BRUNDTLAND

Næringspolitisk konferanse

Tromsø, 20. september 1996

Det er flere grunner til at jeg er svært glad for oppslutningen om denne konferansen. Den er et uttrykk for at dialog bærer frukter. Den viser at vi kan finne nye veier gjennom samarbeid mellom myndighetene på sentralt og regionalt nivå og næringslivet i landsdelen. Sammen må vi forme politikken.

For å bidra til dette har vi etablert et spesielt kontaktforum på høyt politisk nivå som vi kaller Styringsgruppa for kontakt med Nord-Norge. Her er landsdelen representert ved fylkesordførerne og sametingspresidenten og Regjeringen med fem statsråder foruten meg selv.

Jeg ser fram til debatten og til innspillene som jeg håper vil komme i løpet av denne konferansen. Det er et markant og verdifullt trekk ved det nordnorske lynnet at det tales "rett fra levra." Jeg går ut fra at så også vil skje idag. En ting er sikkert: Her oppe risikerer vi iallefall ikke å få det svaret som en gang ble gitt under en meningsmåling. Spørsmålet var: Hva er den største fare du ser for vår framtid, likegyldighet eller uvitenhet? En av dem som ble spurt svarte nemlig slik: Ikke veit jeg og uansett - jeg bryr meg ikke om det heller!

Det er ikke så få som sprer myter om at det står dårlig til i distriktene og i Nord-Norge. Deres medisin er ofte enkel: Større overføringer. Av og til skapes det et bilde av landsdelen som en maroder pasient på intensiv overvåkning med kunstig tilførsel av næring gjennom kanyler og slanger. Stort galere kan det ikke tegnes. Så er det andre som sprer myter om at distriktene er så forferdelig dyre å holde liv i, og konklusjonen blir da den motsatte: Kutt overføringene. Det blir like galt.

Det norske samfunnet er preget av likhet. Det har kostet, men du verden hva det også har gitt oss. Resultatet ser vi da også når vi sammenligner oss med land på kontinentet: Deres begrunnelse for det vi kaller distriktspolitikk ligger i omfattende og vedvarende inntektsvikt, regelrett fattigdom og svært stor arbeidsledighet i utkantregioner. Heldigvis - men langt fra tilfeldigvis - er det ikke slik hos oss.

Vi har arbeidet bevisst for å skape et Norge der velferden blir fordelt noenlunde likt, uavhengig av hvor man bor. Og vi har lykkes bra. Vi har vært klar over dette: Vi er alle en del av et fellesskap. Vi er avhengige av hverandre, vi lever av hverandres arbeid, ikke av andres, og denne avhengigheten den vil bare øke etter hvert som åra går.

Det er ikke alle som erkjenner at det er slik det er. Ja, det er faktisk noen som forsøker å skape det motsatte inntrykket, - at når vi sikrer norske interesser så gjør vi det nærmest på bekostning av arbeidet for distriktene. Vi husker det fra bl a debatten om EØS-avtalen. Men rettferdige, avtalte kjøreregler for verdenshandelen er jo et være eller ikke være for flere av våre næringsgrener, bl a fisk og fiskeforedling. Ja, i dag er det for svake avtaler med EU - ikke for sterke, som skaper problemer - bl.a. for oppdrettslaksen for ikke å snakke om tollsatsene på bearbeidet fisk.

Den grunnleggende økonomiske politikken er avgjørende for næringslivet og velferdsnivået i hele landet vårt. Vi har sett gode resultater i det siste: De lave rentene har bidratt til at investeringslysten er tilbake i bedriftene, og de har bidratt til å lette den økonomiske situasjonen for folk flest. I de tre siste åra er det skapt godt over 100 000 nye arbeidsplasser. Det er mer enn folketallet i Bodø, Tromsø og Vadsø til sammen. Og framfor alt fører det til at flere kommer i arbeid. Det har skjedd i alle deler av landet.

Vi skal trekke minst en lærdom at dette: Det er ikke slik at det er én politikk som virker i distriktene, og en helt annen som virker andre steder. Vi er alle mannskap i samme båt, i samme farvann, og vi har alle viktige oppgaver om bord. Distriktspolitikk er derfor ikke noe som kan komme til erstatning for annen politikk. Det må være en del av den øvrige politikken.

Vi har en høy ambisjon: Vi ønsker å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. I utkastet til nytt partiprogram for Arbeiderpartiet står det bl a (sitat):

"Vi vil holde fast på målet om at hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal opprettholdes. Virkemidlene vil i stor grad være de samme som før. Vi vil satse på lokale- og regionale sentra, et likeverdig velferdstilbud over hele landet og etablering av arbeidsplasser innenfor nye vekstnæringer. Primærnæringene, høsting og foredling av naturressurser vil fortsatt være en viktig basis for bosettingen".

Men fordi vi har så høye ambisjoner, har vi også store utfordringer. Hvor folk skal bo i vårt langstrakte land kan ikke fastsettes gjennom vedtak. Det er resultatet av en sum av beslutninger tatt av hundretusener av familier og enkeltpersoner. Men det er selvsagt en sammenheng mellom disse beslutningene og de rammebetingelser myndighetene legger. Derfor er bosettingsmønster også i høyeste grad et politisk spørsmål.

Hovedbildet for 90-tallet så langt er at vårt desentraliserte bosettingsmønster i hovedtrekk er opprettholdt - i alle fall når vi ser det innenfor fylker og landsdeler. At det har skjedd er ingen selvfølge. Men innenfor dette bildet har det skjedd en viss regional konsentrasjon. Flere bor i byer og tettsteder.

For å kunne opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret må vi gjøre minst to ting: For det første må vi stimulere til en utvikling i regioner, det vil si i sammenhengende arbeidsmarkeds- og service-områder som kan imøtekomme folks behov og ønsker. Utkantene svekkes aller mest av svake sentra - og ikke av sterke, for da går flyttingen enda lengre vekk og mulighetene for tilbakeflytting blir mindre. Men i tillegg må vi også ha en politikk for de områdene som ikke ligger innenfor vanlig reiseavstand til større steder, noe vi gjør bl a gjennom både bygdepolitikken, i landbrukspolitikken og gjennom den særskilte distriktspolitiske innsatsen. At det skal bo folk i det som kalles utkantene har også med det norske mangfoldet å gjøre, det har med verdien av å bevare kulturlandskapet. Men først og fremst er saken denne: Der ligger det også utviklingsmuligheter.

Postverket og Televerket har i generasjoner vært pillarer i samfunnsbyggingen. Telefontrådene var et fysisk symbol på at menneskene ble knyttet sammen. Ikke minst i Nord-Norge med store avstander både innen landsdelen og mot verden forøvrig vil de løsninger vi velger for kommunikasjonene være av grunnleggende betydning.

Nettopp vårt spredte bosettingsmønster, nettopp de store avstandene gjør at vi må ha gode og billige telekommunikasjoner siden vi er helt avhengige av dem. Norge ligger helt i fronten av utviklingen og har i dag en godt utbygd tele-infrastruktur i alle deler av landet. Mest moderne er den i Finnmark. Som første fylke i landet ble Finnmark fullt digitalisert for 14 dager siden. Tenk på hva et fullt utbygget telenett betyr for mulighetene til å drive næringsvirksomhet.

Både privatpersoner og bedrifter - ikke minst i distriktene - nyter godt av at prisene på teletjenester reduseres og at de blir mindre avhengig av avstand. Siden 1989 er teleprisene blitt halvert og de synker fortsatt, ikke minst på lange avstander. En ti-minutters samtale fra Hammerfest til Oslo kostet i 1989 27 kroner og 50 øre. Nå koster den 7 kroner for privatkundene og enda mindre for bedriftskundene. Det er da nesten et prismessig paradoks at en samtale Oslo-Roma - samme avstand som Oslo-Hammerfest - koster over 40 kroner!

Infrastruktur er noe langt mer enn kommunikasjoner. Den største formue vi har ligger i menneskene. Den satsingen Regjeringen har gjort på utdanning de senere år, er en investering for framtida. Erfaringene tilsier at utdanningsinstitusjoner som ligger i Nord-Norge er en viktig faktor for at ungdommen forblir i landsdelen. Det var også noe av bakgrunnen for at regjeringen gikk inn for å opprette en politihøyskole i landsdelen.

Men utbyggingen av utdanningsinstitusjonene og ringvirkningene av dette, betyr mer enn bare utdanningsplasser. Universitetet her i Tromsø, høyskolene, og forskningsinstituttene er tydelige eksempler på fruktbart samarbeid mellom bedrifter og kompetansemiljøer. Likevel: Jeg er overbevist at dette kan utnyttes enda mer.

Vi kan gjøre mye gjennom offentlige budsjetter sentralt og lokalt, men vi kommer ikke utenom denne grunnleggende sannheten: Vi må kunne produsere noe som andre vil kjøpe. Man må gjerne kalle det markedstenkning, men slik er det.

Moderne produksjonsteknologi og nye kommunikasjonsformer påvirker sterkt bedriftenes konkurransebetingelser. Dette stiller nye og store krav til vårt nærings- og arbeidsliv både i sentrale strøk og i distriktene, men det stiller også krav til alle former for offentlig virksomhet om at disse må finne fram til nye arbeidsmåter og nye tenkemåter. Denne erkjennelsen har Regjeringen for lengst tatt inn over seg, og det er nødvendig at andre også gjør det.

I Arbeiderpartiets program for Nord-Norge, kalt Omstilling under trygghet, som er et viktig grunnlag for vår politikk for landsdelen, står det:

"Bosettingen i Nord-Norge er historisk sett sterkere knyttet til internasjonal handel enn noen annen del av landet. Landsdelen ligger nær et av verdens rikeste fiskefelt, nær markedene i Russland, og den har særlige kultur- og miljøkvaliteter som gir opplevelser for norske og utenlandske turister. Her finnes mye som det internasjonale markedet etterspør".

Dette er en selvfølge for dere som bor i denne landsdelen. Jeg tror likevel det går an å utnytte de mulighetene som ligger i dette enda bedre. Avisa Nationen hadde i sommer et par reportasjer fra Vega. En av dem hadde overskriften "Sola skinner på Vega" og med ingressen "Pessimismen er utryddet på Vega. Tilbake er 1450 optimistiske øyboere som tror på en framtid med fiske, landbruk og turisme". Landpostbud Gisle Nes sier at "Det var mye skepsis da postkontoret ble lagt ned, men jeg har inntrykk av at det har gått smertefritt". Og han sier videre: "Det er mye opp til oss selv om det er en framtid for Vega. Det er optimisme blant de yngre. Mulighetene er her".

Jeg tror nettopp det Gisle Nes sier er landsdelens fremste fortrinn. Det er mange som tror at det nytter. Som ser mulighetene og arbeider for å realisere dem. Så må vi som arbeider med den sentrale politikken bygge opp under entusiasmen.

Et eksempel på noen som har sett mulighetene er de kvinnene som tok initiativet til Nettverkskreditt i Lofoten for noen år siden. Det består av bankvirksomhet, nettverksutvikling, faglig og sosial oppfølging. Det har gitt driftige kvinner muligheter til å etablere egen virksomhet. Ordningen har fungert godt for å utvikle ny næringsvirksomhet kombinert med annen aktivitet. Nettverkskreditt-ordningen har i dag spredt seg til hele landet, og i overkant av 200 kvinner har skapt eller er i ferd med å skape sin egen virksomhet ved hjelp av denne ordningen. Nettverkskreditt er et viktig supplement til øvrige støtteordninger som tar sikte på å bevare bosettingsmønsteret, få til en sunn kjønnssammensetning og forebygge arbeidsledighet.

Det er den næringsbaserte virksomheten som må være fundamentet for bosettinga i landsdelen. Bærebjelken er der gjennom ressursene, gjennom markedsmulighetene og gjennom en befolkning som ser mulighetene og kan bruke dem. Nå må et bedre reisverk bygges. Og det er det vi idag er kommet hit til Tromsø for å arbeide videre med. Hvordan utnytte enda bedre den rikdommen som ligger der i form av fornybare naturressursser og aller mest: Hvordan få mer ut av de menneskelige ressurser og våre evner til å samarbeide på tvers av innarbeidede skillelinjer - både mellom bedrifter og myndigheter?

Vi skal legge denne holdning til grunn, når vi ser på både menneskene og naturen: Sentrum er der ressursene finnes. Slik blir det hvis vi anvender kompetanse og kunnskap nær ressursene. Det krever vilje og innsats. Offentlige myndigheter kan legge til rette, men det er bare den nord-norske befolkning selv, næringslivet, fagbevegelsen og lokale myndigheter, som kan utnytte mulighetene og rammebetingelsene til å skape ny utvikling.

Det vi ser er at mer og mer av verdiskapingen og den kommende sysselsettingen skjer fjernere og fjernere fra der naturressursen finnes. Over hele verden slåss man om de samme markedene uansett om det er fisk eller elektroniske produkter det dreier seg om. Dette er en situasjon vi ikke kan melde oss ut av. Vi kan heller ikke kjøpe oss ut av den. Vi må snarere konkurrere oss inn i den.

Jeg vil så si litt om noen strategier videre og som også berører tema og veivalg som de fire sektorgruppene har arbeidet med. 120 personer har vært involvert gjennom flere møter.

Først litt om ressursene i havet og fiskeriene som både idag og framover vil være den absolutt viktigste næringen i landsdelen. Ressursforvaltningen vil alltid stå sentralt i denne landsdelen. Hele Nord-Norges historie er uløselig knyttet til disse naturressursene. Havrettsutviklingen som lot oss opprette 200-mils soner rundt hele kysten, sikret ressursene i havet for kystfolket. Det var et viktig politisk ansvar. Det har ofte vært internasjonal strid og forhandlinger om fiskeriressursene. Da Fridtjof Nansen var det unge Norges ambassadør i London sa den britiske utenriksminister til ham at Storbritannia var beredt til å gå til krig om spørsmålet om Norge skulle ha en 3 eller 4 mils sjøgrense.

Slike spørsmål må løses på den internasjonale arenaen og er et myndighetsansvar. Samtidig må den samlede fiskerinæring være med på å finne løsninger på hvordan vi skal få avsetning på den fisken som kan bli og blir landet langs kysten. Dette er spørsmål om såvel eierforhold som prisforhold. Det angår både flåtesammensetning og markedsinnsikt. Jeg håper at debatten her ikke bare kommer til å stå om ytterpunktene - i form av at dagens situasjon må bevares for enhver pris med den begrunnelse at eiere utenfor landsdelen kritiseres for å overta alt. I en moderne økonomi er det heller et spørsmål om å finne balansen mellom på den ene siden noen tyngre eierinteresser og på den andre siden en aktivt samarbeidende fangst- og foredlingsindustri som er det mest framtidsrettede.

Fiskeriene er den absolutt viktigste motor for økonomi, næringsliv, sysselsetting og bosetting i Nord-Norge.

Samspillet mellom fiskeflåte og foredling i industrien på land er selve fundamentet. Dette samspill mellom flåte og videre bearbeiding på land ønsker Regjeringen skal styrkes og videreutvikles.

Men det fordrer en rekke politiske grep fra Storting og regjering:

• at vi fortsetter med en forsiktig ressursforvaltning slik at vi kan ta ut mest mulig stabile høye kvoter,
• at vi legger forholdene til rette for en fornyelse av både havfiskeflåten og kystfiskeflåten,
• at vi legger forholdene til rette for kontinuerlig omstilling i fiskeindustrien til de skiftende forbrukervaner hos dem som skal betale for varen, nemlig kunden i Tokyo og Shanghai, i Lisboa og London, i New York og Brazilia.
• at vi legger forholdene til rette for en kontinuerlig kunnskapsoppbygging omkring markedenes funksjonsmåte og endringer.

Vi kan fra myndighetenes side stille opp med virkemidler, både på flåte- og industrisiden; men selve jobben for å få lønnsomhet som kan sikre arbeid og bosetting, må profesjonelle aktører i båt og på land stå for. Og nettopp derfor er det gledelig å se at det er nord-norske aktører som trår til og skaper nye bedriftskonsepter på de fleste stedene i Finnmark hvor man i vinter hadde konkurser og stillstand.

Mer enn noe annet land har vi satset på en differensiert fiskeflåte med plass for store og små. Norge er vel internasjonalt i en særstilling når 67 % av den mest verdifulle bestanden i Norge, torskebestanden, er forbeholdt stor, mellomstor og den mindre kystflåte. Resten er forbeholdt trålen.

Ingen må være i tvil om at den desentraliserte infrastrukturen på veger, bosetting, utdanning og næringsliv, er en svært viktig faktor bak den suksess som norsk oppdrettsnæring har vært, og er. Men fortsatt befinner vi oss i ungdomsårene for norsk oppdrettsnæring. Det ligger store muligheter framover. Og vi kan også se for oss en kombinasjon mellom kystfiskeflåte og havbruk. Teknologien gir muligheter for det idag.

Selv om vi har mange uløste oppgaver virker det som fiskerinæringen selv har en mye mer positiv holdning til egen framtid enn bare for kort tid siden. Dette har også smittet over til de holdninger den vanlige mann og kvinne har til næringen. Den er nok mye mer positiv i dag enn for 10 år siden.

I den politiske debatt er ordet markedstenkning ofte et negativt ladet ord. Og i den blandingsøkonomi vi har skal vi heller ikke overlate alt til markedet. Det offentlige skal ha et betydelig ansvar og være en viktig medspiller. Men orientering mot markedet er ikke det samme som markedsliberalisme. Det er en erkjennelse av det enkle faktum at fisken må selges i et marked.

Når det gjelder fiskeriene mener de fleste i dag at nøkkelen til videre framgang i første rekke ligger i en sterkere satsing mot markedet - og i en mer markedsorientert næring - slik også sektorgruppa for fisk har påpekt i den framlagte rapporten.

Tilpasning til markedet vil være næringens eget ansvar. Myndighetenes bidrag vil være å bistå med kompetansebygging og midler til markedsforskning. Og vi kan gi næringen muligheter til økt felles markedsføring slik det skjer gjennom Eksportutvalget for fisk finansiert av næringen selv.

Men også adgang til markedet er et tema som er myndighetenes ansvar. Norsk fisk er sannsynligvis den næring som møter de største handelshindringer, enten det gjelder toll eller tekniske handelshindringer, som feks krav til kontrollsystemer.

Nå er det en undersøkelse i gang i EU rettet mot norsk laks. Slikt skjer, så lenge vi ikke fikk full frihandel og så lenge fisk ikke fullt ut er en del av EØS-avtalen. Og slikt skjer fordi konkurrentene våre i Europa bruker EUs organer for alt det er verdt. Dette er en interessekamp, og de som er våre motstandere bruker de mulighetene de har.

Vi skal i alle fall bruke EØS-avtalen, som vi heldigvis har, for alt den er verdt. Norge er ikke noe hvilket som helst tredjeland i forhold til EU når det gjelder fisk. Det skal vi kjempe for å få fram, og kjempe så hardt som nødvendig.

Regjeringen har nå bestemt at det virkemiddelapparatet som arbeider internasjonalt skal samordne sin virksomhet under ledelse av Utenriksdepartementet. De som inngår i dette samarbeidet er Næringsdepartementet, Norges Eksportråd, SND, Nortra, Teknologisk Institutt, Fiskeridepartementet og Eksportutvalget for fisk.

Mulighetene i denne landsdelen er langt mer enn fisken. Etter fiskeriene er reise- og opplevelsesnæringen antagelig det området som har det største potensialet for landsdelen på mellomlang sikt. Dette ligger i alt fra ekte og levende kulturlandskap tilknyttet primærnæringene til helt uberørt og vakker natur. Mange misunner landsdelen Nordkapp, Saltstraumen, Rorbuene, Hurtigruta og Finnmarksvidda med Samelandssenteret. Mye gjøres for å høste fruktene av dette, men her ligger det sikkert adskillig mer å hente gjennom bl.a. markedsutvikling over tid.

Så har vi Barents-regionen - som dekker de nordlige fylkene i Norge, Sverige, Finland og Russland. La oss dvele et sekund ved Europa-kartet. Det regionale samarbeidet vil bli avgjørende for å bygge broer der det en gang gikk et jernteppe. Da går det en linje gjennom tre B'er - Barents - Baltikum og Balkan. Det vi får til her, vil være avgjørende for fred og utvikling i Europa.

Og i dette perspektivet tror jeg Barentsregionen vil lede an - for vi har et jordnært og pragmatisk samarbeid som engasjerer de som bor i regionen og som går for konkrete prosjekter. Da Torvald Stoltenberg lanserte ideen om Baretsregionen ble det av mange betraktet som et luftslott. Men det har mobilisert ressursser og interesser fra næringslivet i hele landsdelen.

Og resultatene kommer. En rekke større bedrifter investerer og engasjerer seg. Men det følges også opp i det små. I Nikkel har nordmenn åpnet bakeri som lever byens beste brød. Da russerne bygget om hotel Pechenga i Zapoljarny var kontrakten på 33 millioner kroner, hvorav 10 millioner havnet i Kirkenes. Her ser vi spirene til et mønster som kan komme Nord-Norge til betydelig gode.

Vi har sett kultursatsninger, og miljøsatsninger og det er utviklet en betydelig kompetanse her i nord når det gjelder forretningsmessige samarbeid. Men fortsatt kan det gjøres mer for å få til en bedre samordning og koodinering av dette arbeidet.

Åpningen mot øst gir oss store utfordringer - og ikke alle liker vi - som alle miljøproblemene og de usikre kjernekraftverekene. Vi arbeider aktivt med russerne for å bistå i opprydningen - og gradvis får vi flere med oss - som USA, Frankrike og EU-kommisjonen.

Men fremfor alt er Nord-Vest-Russland mulighetens marked som på en god måte illustrerer samarbeidet mellom næringsliv og myndigheter.

Fra Regjeringens side har vi lagt særlig vekt på å utvikle Kirkenes som et brohode for vår innsats mot Nordvest-Russland. Det vil nå bli foretatt omfattende utbedringer av havne- og flyplassforholdene i Kirkenes for å ruste opp den fysiske infrastrukturen. Neste skritt blir allerede diskutert - nemlig hvordan landeveisforbindelsene mellom Kirkenes og Murmansk må utbygges.

Opprettelsen av et eget fond for investeringer på Kola er en annen viktig brikke i Nordvest-Russland-politikken. Stortinget har sluttet seg til at et fond på 150 millioner kroner stilles til rådighet for næringslivs-satsinger. Det er naturlig at SND er motoren i denne virksomheten. Det er like naturlig at den kompetansen som allerede finnes i landsdelen blir tatt i bruk når et slikt fond skal bli operativt.

Finnmarksvidda er et annet område hvor ressurssgrunnlaget setter begrensninger. Det synes ikke å være noen stor uenighet om at reintallet må reduseres. Jeg har ikke noen problemer med å forstå at det er smertefullt å finne måter å gjøre det på, så tungt integrert som denne næringen er i hele den samiske kulturen. Først og fremst må vi ta vare på alle de som forlater sin tradisjonsrike næring. Dessuten må vi finne fram til langsiktige, effektive og akseptable måter å kontrollere den videre utviklingen på.

Og vi må finne fram til alternativ næringsvirksomhet som også kan bære kulturen videre. Vi er fullt klar over den tunge oppgaven og den store innsatsen som legges ned av de ansvarlige for den pågående omstillingen; med fylkesordføreren i Finnmark i spissen.

Jeg registerer også med interesse den økende betydning Sametinget tillegger næringsutvikling som et av sine arbeidsfelt. Samisk kultur og samiske lokalsamfunn er avhengige av et livskraftig næringsliv, og utgjør selv en viktig del av Nord-Norges samfunnsliv og næringsliv. Levende samisk kultur og særegne næringstilpasninger gir et potensiale for ny næringsvekst. For at det skal skje på en forsvarlig og god måte er er det viktig at Sametinget er aktivt med på å forme næringutviklingen i landsdelen. Gjennom Samisk utviklingsfond har Sametinget vist at det kan forvalte et virkemiddel på en fleksibel og effektiv måte.

Nord-Norsk næringsliv er ikke bare fisk, selv om dette ofte blir et dominerende trekk ved debatten. De tunge industrimiljøene i Harstad og Mo i Rana gir oss gode eksempler på hvordan nye samarbeidskonstellasjoner mellom bedrifter gir perspektiver for framtida. Jeg synes også det er spennende å høre om nye typer virksomheter som vokser fram, ofte med et betydelig teknologi-innhold i produkter og produksjonsmåter. Ofte ser vi at disse knytter sterke kontakter til den forskningsekspertise som finnes i landsdelen. Jeg tror denne utviklingen er en riktig utvikling for en fortløpende modernisering og gradvise strukturendringer i nord-norsk næringsliv.

SND er i dag det viktigste finansielle virkemidlet vi har for næringsutvikling i distrikts-Norge. Å starte næringsvirksomhet eller utvide virksomheten kan nok i en del tilfeller være mer økonomisk usikkert i distriktene enn i sentrale strøk. Det kan gjøre at private investorer er mer tilbakeholdne. De "klarer seg" med det de har av prosjekter i sentrale strøk. Derfor trenger vi SND. Og det å få kapital og støtte fra SND er ikke noe bevis på en svak bedrift.

Siktemålet skal være lønnsomhet, men der det offentlige går inn, må vi kunne vise mer langsiktig tålmodighet overfor dette målet enn det andre kredittgivere eller eiere har.

Nord-Norge får en betydelig del av de distriktsrettede lånene og tilskuddene, og SND går også inn med egenkapital i nord-norske bedrifter. I fjor gikk nær halvparten av de øremerkede tilskuddene til distriktene til bedrifter i Nord-Norge og vel en fjerdepart av de øremerkede risikolånene. Uten disse virkemidlene ville nok situasjonen for mange nord-norske bedrifter vært en helt annen.

En annen rammebetingelse for næringslivet lengst nord er tiltakssona for Finnmark og Nord-Troms. Denne sona består av en rekke ordninger som direkte og indirekte retter seg mot å gi langsiktige bedrede rammebetingelser for næringsvirksomhet. Sona har nå eksistert i fem-seks år, og jeg vil gjerne markere helt klart og tydelig at vi ikke akter å ta vekk de lettelser i skatter, avgifter og andre stimulanseordninger som ligger inn i den. Det skal ikke brukes mindre penger på dette, men det er viktig at de omlag 2 milliard kroner som brukes virker best mulig for de som bor og arbeider her. En gjennomgang av ordningene skal ha det som utgangspunkt. Store avstander, et barskt klima og spredt bosetting er en del av produksjonsvilkårene her oppe. Det skal det tas hensyn til når vi utformer virkemidlene.

Kommunene har hatt, og skal ha en viktig distriktspolitisk rolle. Å opprettholde bosettingen i distriktsnorge krever en særlig sterk offentlig sektor i disse delene av landet. Ikke minst har veksten i kommunal sektor gitt viktige arbeidsplasser til kvinnene.

Men vi må med visse mellomrom se på hvordan statlige overføringer til kommunene bidrar til velferdsutviklingen i ulike deler av landet. Mange kommuner mente, med henvisning til statistikk over utbygingsgrader etc, at det inntektssytemet vi hadde bidro til å skape ulikheter, framfor å gi grunnlag for likeverdige tjenester til hele befolkningen.

Analysene som Rattsø-utvalget gjorde viste bl a at smådriftsulempene innenfor kommuneadministrasjon betyr mindre enn tidligere antatt. Analysen viste også at sosiale forhold må vektlegges i større grad ved beregning av kommunenes utgiftsbehov. Derfor var det nødvendig med en viss omlegging.

For å gi utkantkommuner et økonomisk grunnlag utover det som følger av behovet for et likeverdig tjenestetilbud, fikk Regjeringen tilslutning til at det fra neste år gis et særlig regionaltilskudd til små kommuner i distriktene. I tillegg vil Nord-Norge-tilskuddet bli videreført, og skjønnsmidler blir tatt i bruk, i de kommuner som ikke kommer godt ut av omleggingen. En viktig grunn til at Regjeringen foreslo dissse endringene i inntektssystemet er hensynet til bosettingen i utkantkommuner.

Regjeringen vil innenfor en samlet kommuneramme, også etter 1997, øke regionaltilskuddet etterhvert som overgangsordningen i inntektssytemet øker omfordelingseffektene knyttet til ny kostnadsnøkkel. Slik vil endringene bli gjennomført ved at tjenestetilbudet løftes der det i dag er dårligst uten at det svekkes der det fra før er godt.

Jeg har lagt stor vekt på samspillet mellom offentlig virksomhet og næringsliv, men også samspillet mellom det nasjonale nivået og det regionale. Dette har jeg gjort nettopp fordi disse tingene henger så tett sammen.

Vi har høstet erfaringer fra en slik dialog bl.a. i det nasjonal forum for verdiskaping hvor LO og NHO, utvalgte bedriftsledere og forskere møter regjeringen for å utveksle synspunkter. Jeg er overbevist om at de fleste ting blir bedre av at de snakkes om og diskuteres, selv om vi selvsagt må holde fast ved at rollene til myndigheter og næringsliv er og bør være ulike.

Samtidig er det mye som tyder på at samhandling om utformingen og gjennomføringen av politikken er den moderne formen for samfunnsplanlegging på mange områder. Vi må fortsette med å søke etter former som kan gjøre disse samspillene så fruktbare som mulig. Jeg har tro på slike prosesser som har ledet fram til denne konferansen, og jeg kan forsikre at vi skal følge den opp på den politiske banehalvdelen.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen