Tale til PILs årskonferanse

Statsminister Gro Harlem Brundtland

Hva skal vi leve av - og hvordan skal vi leve?

Oslo, PILs årskonferanse, 10. mai 1996

Vi lever i en tid med store forandringer - og få steder ser vi det bedre enn i den norske prosessindustrien.

Prosessindustrien har vært - og er - et bilde på det moderne Norge. Slik har det vært gjennom hele dette århundre - helt fra den gang ingeniørene så hvordan vannkraften kunne gi industrien billig elektrisitet. Det var ikke vannkraften som ga gjennombruddet. Det var kunnskapen om hvordan vi kunne bruke den som var avgjørende. Hadde naturressursene alene gitt oss verdier hadde Norge vært rikt for hundrevis av år siden.

Vannkraft, olje og gass har gitt oss muligheter fordi mennesker med kunnskaper så hva naturressursene kunne brukes til. Fordi vi utviklet vår egen industri samtidig som vi åpnet for teknologi og kapital fra utlandet. Og fordi mennesker sto klare med sin arbeidskraft.

Bruken av de norske fossene ble springbrettet inn i industrialderen og oljen og gassen har båret dette videre. Prosessindustrien har både vært ryggrad og plog i møte med den nye tiden. Her ligger historiske erfaringer. Her ligger kunnskaper og visjoner. Og her ligger en av bærebjelkene for det norske velferdssamfunnet inn i et nytt århundre.

Derfor gir PILs årskonferanse anledning til å trekke lengre linjer: I tid - tilbake til årene da Norge møtte sin industrielle revolusjon ved århundrets begynnelse - og i rom - for å se sammenhengen mellom verdiskapningen i industrien og det norske velferdssamfunnet.

"Hva skal vi leve av og hvordan skal vi leve" - disse to spørsmålene knytter industri og velferd sammen.

Hvordan skaper vi verdier? Hvordan utnytter vi naturressursene, fisken, vannkraften, oljen, gassen og den viktigste av dem alle - den menneskelige ressurs?

Og hvordan fordeler vi? Hvordan sikrer vi en rettferdig fordeling som gir alle trygghet og mulighet for egen utvikling?

Om det er en politisk tråd i den norske samfunnsutviklingen gjennom dette århundre - så er det samspillet mellom verdiskaping og velferd. Slik er det mer eller mindre i alle land. Men hvert land har sin egen historie.

Hva var Norges utgangspunkt? - blir vi spurt når regjering og industri sammen presenterer Norge i den del av verden som nå er i den industrielle støpeskjeen - i f.eks. Sør-Øst-Asia.

Vi svarer at få land i Europa har vært igjennom så grunnleggende forandringer som Norge. Vårt land gikk inn i det 20. århundre blant Europas fattigste - et spredt befolket jordbruksland med lite eller ingen industri - men med nyvunnet demokrati og selvstendighet. Så tok vi steget inn i industrialderen - med prosessindustrien som den fremste drivkraften.

Industrialisering og demokratisering har gått hånd i hånd i det norske samfunnet. Klasseforskjellene var store, men de var mindre og ikke så grunnleggende befestet som lenger sør i Europa. Vi var allerede kommet et stykke på vei i demokratiseringen da industrireisningen startet. Og industriutviklingen kom ikke bare til å omforme bosetting og produksjon - den skulle også legge grunnlaget for en sosial og politisk omforming av det norske samfunnet.

Det var klassekamp. Men den norske arbeiderklassen og fagbevegelsen rettet framfor alt sin innsats inn mot å styrke og bruke demokratiet for å vinne politisk gjennomslag. Reformer gjennom demokratiske vedtak ga håndfaste resultater som alle kunne se og som alle fikk glede av. At folk fikk ansvar gjorde også at de tok ansvar. Det gjorde at samarbeid lå oss nærmere enn konfrontasjon. I det norske folk var det bred tilslutning til at de verdiene vi skapte skulle fordeles rettferdig - mellom folk og mellom deler av landet. Det var på dette grunnlaget sosialdemokratiet ble den ledende reformerende kraft i det norske samfunnet.

Norge ble en industrinasjon med høy verdiskapning. Og Norge ble et velferdssamfunn - kanskje det mest utviklede i verden. Det har vært tiår med utjevnings- og fordelingspolitikk. Mer enn i andre land har det vært enighet om at ingen får det dårligere ved at det store flertallet får det bedre - at velferd, arbeid og kunnskap når ut til alle. Det har gitt menneskene et rikere liv og det har gitt industri og næringsliv medarbeidere med et høyt kunnskapsnivå.

Dette er et norsk varemerke - og dette legger vi vekt på i samtaler med politikere og industrifolk - enten det er i Kina, i Sør-Øst Asia eller i Sør-Afrika. I land som Kina, Indonesia og Sør-Afrika legger vi vekt på at utjevningspolitikken ikke er kommet i stedet for økonomisk vekst - tvert om - den har bidratt - ja kanskje vært mye av forutsetningen for den vekst vi har hatt i Norge.

Et sterkt velferdssamfunn med godt helsestell, gode barnehager og stor satsing på utdanning og opplæring - det gir et godt og varig grunnlag for sterke bedrifter. Det går en linje fra de første utdanningsreformene på 30-tallet til Reform 94 med tilbud om videregående skole for alle, utvidelse av kapasiteten ved universitet- og høyskoler og skolestart for 6-åringer. Det handler om å gi menneskene kunnskaper og like muligheter til å ta egne evner i bruk. Det handler om å gi industri og næringsliv et kompetansenivå som gjør at vi kan hevde oss i den internasjonale førstedivisjonen. For der må vi ha fast tilhold om vi ønsker å trygge og videreutvikle velferdsgodene.

For sosialdemokratiet har det vært en rød tråd i alle disse reformårene å finne samlende svar på de to spørsmålene: "Hva skal vi leve av - og hvordan skal vi leve". Jeg vil belyse noen av disse sammenhengene - først noen av de utfordringene næringslivet står overfor; det gjelder bl a organisasjon og kompetanse - miljø og energi. Deretter noen av de utfordringer vi møter for norsk økonomi og velferdssamfunn - særlig når vi inn i neste århundre blir stadig flere eldre.

La meg begynne med kunnskap og kompetanse. Vi er blitt for avhengige av naturressursene sier noen. Men egentlig er det ikke riktig. Rundt 70% av Norges nasjonalformue er den menneskelige ressurs - bare vel 7% er olje og gass. Kompetansesamfunnet er ikke noe nytt. Det har vokst fram gjenom hele dette århundret og vært en forutsetning for den verdiskapningen som også har gitt oss et moderne velferdssamfunn.

Kravet til utdanning er kanskje den lengste linjen i norsk politisk historie. Og linjen er ikke ferdig strukket. Det nye samfunnet krever større kunnskaper og økte ferdigheter.

Utdanning til alle er nøkkelen til en politikk for rettferdig fordeling. Om det var viktig før, blir det enda viktigere i tiden som kommer. Reform 94 og skoleplass for 6-åringer skriver seg inn i den lange reformhistorien - ja faktisk er noen av de tyngste utdanningsløftene i dette århundre tatt på 1990-tallet.

I 1955 var det 3 750 personer som tok eksamen artium - det var to år før mitt russekull. I vår vil det være nærmere

25 000 personer som går opp til eksamen ved de videregående skolene. I dag er videregående utdanning for alle. Tenk på hvordan dette har omformet samfunnet. Det gir ungdommen en kunnskapsmessig ballast inn i arbeidslivet eller til videre studier vi tidligere bare kunne drømme om.

Ved alle utdanningspolitiske reformer er spørsmålet reist: Trenger vi det - og har vi råd? Svaret er nå som før: Ikke noe annet har gitt høyere avkastning for samfunnet som helhet enn å løfte opp kunnskapsnivået til det brede lag av folket. Ikke noe annet har gitt folk større frihet og trygghet enn utdanning og opplæring.

I dag bruker vi over de offentlige budsjetter reelt omlag 10 milliarder kroner mer på utdanning enn for 10 år siden. Det er noe av svaret til dem som spør om hvor vi gjør av alle oljepengene våre: Vi bygger framtidas Norge gjennom kunnskap!

Det står alltid strid om reformene når de drives fram. Men merk det at idag er det ingen debatt om det var riktig å vedta Reform-94. Nå er alle opptatt av at reformen skal virke best mulig. At arbeids- og næringslivet får den kompetanse det trenger for framtida, at utdanningen møter de behov for arbeidskraft som trengs og at den videregående skole gir en god plattform for videre studier. Mitt inntrykk er at det er en god dialog i dag mellom de ulike parter omkring disse viktige spørsmålene.

EU har gjort 1996 til året for livslang læring. I Europakommisjonens Hvitbok står det at større investeringer i menneskenes kunnskap vil være en forutsetning for å sikre verdiskapning og velferd. Og om framtidas arbeidsmarked står det at det vil stille stadig større krav til kontinuerlig omstilling og fleksibilitet. Utdanning, evnen til å lære, vil være nøkkelen til suksess hva gjelder både stilling i arbeidslivet og personlig utvikling.

Dette er en tilnærming regjeringen deler fullt ut. Derfor blir den neste reformen på utdanningssektoren en reform for videre- og etterutdanning. Vi skal legge fram en stortingsmelding neste vår om hvordan vi kan sikre at kvinner og menn får den videre- og etterutdanning de har behov for.

I arbeidet med denne stortingsmeldingen vil vi trekke arbeidslivets parter aktivt med - slik vi har lang tradisjon for. Det er særlig viktig på dette området. Vi vet at det er de som arbeider ute i bedriftene og deres organisasjoner som best kjenner hvor skoen trykker. Dette handler om et omfattende løft der det offentlige og bedriftene må dele på regningen.

Ingen kan si at vi har lagt utdanningen bak oss. Det vil stadig være behov for å kunne noe nytt. Det heves at om 10 år er 80 prosent av teknologien vi bruker i dag skiftet ut. Men samtidig vet vi at tre av fire av dem som er i arbeid i dag, vil være der også om 10 år. Det sier seg selv at videre- og etterutdanning er noe vi må ta tak i både med alvor og entusiasme. Vi har ikke noe valg. Det er ikke lenger slik at vi kan ta en dose utdanning mellom 7 og 17 og leve på det de neste 50 år.

Mye av den nye kunnskapen må vi få fram ute i bedriftene. Jobbrotasjon og utdanningsvikariater må bli en del av framtidas arbeidsliv. Læring og kvalifisering må bli en kontinuerlig oppgave på den enkelte bedrift. I tillegg vil det være behov for timer, uker og måneder på skolebenken. Her må det offentlige inn og legge til rette.

Den svenske økonomiprofessoren, Kjell Anders Nordstrøm, som også er medlem av konsernstyret i Stokke Fabrikker på Sunnmøre, sa mye treffende om dette i et TV-program tidligere i vinter: Han sa at de foretak som opplever suksess og framgang, eies av arbeiderne i kraft av den kunnskap de sitter inne med. Den egentlige eiendomsretten sitter ikke i aksjene, men i hjernen til de som gjør jobben. Hvis de mange som sitter inne med kunnskap forlater bedriftene, er grunnlaget for bedriftens suksess borte.

Derfor utvikles det også nye former å lede bedriftene på. Gamle autoritære ledelsesformer er avleggs. En moderne bedrift må evne å trekke alle medarbeidere med.

Utdanningssamfunnet har ikke minst endret situasjonen for kvinnene. Det er i dag flere kvinnelige enn mannlige studenter. Mange glemmer at det er skjedd en revolusjon de siste tjue årene. Tidlig på 70-tallet var faktisk Norge blant de land i Europa som hadde lavest kvinnelig yrkesandel i befolkningen. I dag er det omvendt - den norske kvinneandelen ligger nesten på toppen. Revolusjonen begynte på utdanningsområdet. Nå er kvinnene på full fart inn i alle deler av arbeidslivet. Men farten er ikke stor nok alle steder. Når jeg ser meg om i denne sal, så er det svært synlig hvor de største mulighetene og potensiale for norsk næringsliv ligger. De som nesten ikke er her - kvinnene,- de besitter den største kunnskapsbasen - merk dere det.

Ledelsen i bedriftene må våge å tenke originalt når det skal satses på kunnskap og kompetanse. Den aller største muligheten og potensiale for framtiden for norsk næringsliv ligger nok hverken i internasjonalisering, skattesystemet eller i forskningen. Det ligger i å ta i bruk den andre halvdelen av den norske befolkning - med kvinnenes kompetanse, innfallsvinkler, evner og vyer. Av topplederne i Norge er kun 3 prosent kvinner. Antar vi at kompetansen er likt fordelt mellom kjønnene, så kan altså ledelse forbedres med svært mange prosentpoeng.

Selvom de som egentlig eier bedriftene, er de som sitter på kunnskapen, er det selvfølgelig ikke uviktig hvem som sitter på den økonomiske kapitalen. Godt eierskap har alltid vært viktig. Vårt utgangspunkt har alltid vært at det er mange fordeler med et nasjonalt eierskap, men at utlendinger er ønsket som eiere i norske bedrifter. Ja, de er ikke bare ønsket - det er av fundamental betydning at de er her. Hvis ikke var det mangt et industriprosjekt i Norge som ikke hadde sett dagens lys. Og i et stadig mer internasjonalisert næringsliv - og med vår åpne økonomi - må vi legge til grunn at vi vil ha en betydelig utenlandsk eierandel i norsk industri.

Men samtidig må vi være på vakt. Utenlandske eiermiljøer må supplere de norske - ikke bare erstatte dem.

Eierstrukturen i norsk næringsliv er spesiell i OECD-sammenheng. Både statlig og utenlandsk eierskap er høyt i norske børsnoterte selskaper.

Dette henger blant annet sammen med sparing på private og statlige hender. Den finansielle sparingen i norske foretak og husholdninger var negativ hvert eneste år fra 1975 til 1989. I samme periode hadde offentlig sektor en betydelig positiv finansiell sparing. Denne fordelingen av sparingen har vært spesiell for Norge i forhold til resten av Europa. Et slikt utgangspunkt bidrar også til at eierstrukturene blir annerledes enn i andre land.

Nå endrer bildet seg. Husholdningene og ikke-personlige foretak sparer. Skattereformen har begrenset bindingene av kapitalen gjennom å fjerne dobbeltbeskatningen av utbytte. Vi har fått et konkurransedyktig skattenivå og kapitalmarkedet er betydelig restrukturert. Og store aktører har engasjert seg direkte blant annet ved at Folketrygdfondet har fått anledning til å plassere i aksjer. Et annet eksempel er SND som har etablert en egenkapitalordning.

Så må vi heller ikke glemme dette; norske bedrifter er aktive på eiersiden i utlandet. Det følger av en åpnere verdensøkonomi. Vi ønsker også at det skal være slik - at de som lykkes her hjemme er sterke nok til å lykkes ute. Det er i seg selv en test på kvalitet og styrke som kommer oss til gode.

Det finnes ingen fasit for riktig eierstruktur. På den ene side er store langsiktige eiere ønskelig for å følge selskapene nøye. Av hensyn til likviditet er det imidlertid viktig at det også er mange kjøpere og selgere i markedet.

En fornuftig næringsstruktur basert på trygge og varige arbeidsplasser etableres først og fremst gjenom økonomiske og juridiske rammevilkår som stimulerer til etablering og opprettholdelse av lønnsom næringsvirksomhet i Norge. Både norske og utenlandske eiere er avhengige av slike rammevilkår.

Det må være attraktivt å drive internasjonal forretningsvirksomhet ut fra Norge. Kampen står om ideene og om hovedkontorene. Næringslivet må ikke selges på billigsalg. Bedrifter med høyt kostnadsnivå og ineffektiv produksjon kan være utsatt for oppkjøp og flytting av arbeidsplasser, fordi oppkjøpere oppfatter at mulighetene for avkastning ikke utnyttes godt nok. Dette understreker igjen betydningen av at bedriftene lever i omgivelser der det stilles krav slik at ressurser og muligheter utnyttes best mulig. Svikter det her kan resultatet bli flytting av produksjonsvirksomhet og ledelses- og utviklingsfunksjoner fra Norge.

Et gjennomgående trekk i to undersøkelser fra OECD er at lønnsnivå og verdiskaping ligger høyere i industribedrifter med utenlandske eierandeler enn i andre bedrifter. Undersøkelsene antyder også at enkelte strategifunksjoner og de viktigste forskningsoppgavene ofte lokaliseres til morselskapets hjemland.

Utflytting av strategiske hjemmebaser fra Norge er mer bekymringsfull enn om norske bedrifter kjøpes opp av utenlandske eiere. Slike strategiske hjemmebaser skapes imidlertid ikke gjennom skatteparadis. Derimot er høyt utdannet arbeidskraft sentralt og det oppnår vi gjennom satsing på universiteter og høyskoler, infrastruktur, helsesystem, kulturtilbud, fritidsmuligheter. Og her kan vi tilby mye - selvom vi vanskelig kan tilby noe norsk solbelte.

Mange i næringslivet retter søkelyset mot formuesskatten og mener den svekker norsk eierskap. Vi kan ikke se bort fra at det kan være tilfelle. Men det er heller ikke noe sesam sesam å fjerne den. Et skattesystem med flere skattekilder gjør det mulig med lave skattesatser. Det er et viktig fortrinn ved dagens skattesystem.

La meg så gå over på noen av sammenhengene mellom verdiskapning og velferd. Industri og tekniske framskritt har satt naturen og livsgrunnlaget under press som aldri tidligere i menneskenes historie. Det meste har skjedd fordi vi ikke visste bedre. Vi manglet kunnskap om konsekvensene av forurensingen. Vi svarte på spørsmålet "hva skal vi leve av" - men deler av svaret fikk negative følger på utfordringen fra "hvordan skal vi leve". Og fordi konsekvensene var negative - og fordi demokratiet virker - ble det lagt et nødvendig press tilbake på hvordan vi produserer og forbruker.

Idag er vi kommet så langt at vi vet vi kan drive industriell virksomhet uten å skade naturen varig. Vi var tidlig ute i Norge med streng lovgivning som påla bedriftene å legge om. Dette førte til at industrien måtte legge seg i selen, og utviklet produksjonsmåter som spiller på lag med naturen og ikke imot den.

Utslippene fra industrien er da også radikalt redusert. Vi kan trygt utvikle norsk industri videre uten at det skal gå på bekostning av vår natur. I Norge har vi klare miljømessige fortrinn for å utvikle vår kraftintensive industri. Det er Arbeiderpartiets mål at denne industrien fortsatt skal være en av hjørnesteinene i industri-Norge. Vi er derfor opptatt av å gi den langsiktige og stabile rammer.

Norsk prosessindustri har tatt positivt imot Regjeringens initiativ i Klimameldingen om å inngå forhandlede avtaler på klimaområdet. Dette arbeidet er vi nå igang med. Det sentrale for Regjeringen er å redusere de globale utslipp av klimagasser. Vi må derfor hele tiden vurdere virkemiddelbruken i lys blant annet av internasjonale avtaler og hva vi faktisk oppnår. Grønn skattekommisjon som kommer med sin innstilling om et par uker, vil også kunne gi oss viktig informasjon.

Vi har oppfattet PILs holdning på denne måten: Målet om et bedre miljø står myndighetene og industrien sammen om. Det vil Regjeringen gjerne støtte opp om. Men vi kan ikke låse fast miljøpolitikken. Den må utvikle seg i tråd med ny kunnskap nå som før. Det har for eksempel vært et viktig mål for Regjeringen å få til gjenvinning og reduksjon av emballasje. Her ligger det store forventninger til de frivillige avtalene vi har inngått med industrien.

Tross sterk økning av produksjonen, har forbruket av elektrisk kraft i den kraftforedlende industrien i Norge holdt seg nærmest konstant de siste 15 år. Det tyder på høy energibevissthet. Likevel øker elektrisitetsforbruket både i Norge og i Norden forøvrig - med omlag 1 1/2% i året. Det er like mye elektrisk kraft som de to gasskraftverkene på Vestlandet vil produsere til sammen.

Vi i Norge er blitt vant til å tro at vi har all verdens energi å forsyne oss av. Men det er faktisk en myte. Som mange her vil vite opplever Norge ganske ofte faktisk energimangel og er nødt til å importere. Noen harselerer over det, og hevder at vi bare kan slanke vekk denne veksten i etterspørselen med ENØK-tiltak. Sannheten er jo at vi trenger både ENØK-tiltak og nye energikilder.

Idag dekkes mesteparten av det økte elforbruket i Norden av kullkraft. Siden 1989 er det bygget seks nye kraftverk i Norden som kan fyres på kull. I år med normal nedbør og tilsig kan Norge risikere å bli netto importør av elektrisitet. Vi vil derfor i stigende grad bli avhengig av å importere kullkraft fra Danmark eller kjernekraft fra Sverige. Det er denne virkeligheten vi må ha klart for oss når vi diskuterer utnyttelsen av norsk gass, som næringsministeren har vært inne på tidligere i dag.

Samtidig må det slås fast at klimaproblematikken må tas på alvor. Dette er en av vår tids største globale utfordringer og stiller store krav til det internasjonale samfunnet. Vi kan ikke løse dette problemet alene, men må sammen med andre ta ansvar for å finne effektive internasjonale virkemidler. La meg i denne sammenheng minne om at Norge allerede har gjort langt mer enn de fleste land for å redusere klimautslipp. Og det gir resultater! Norges netto utslipp er betydelig redusert sammenlignet med 1989. Dette fordi de totale utslippene av alle klimagasser inklusive CO2, er stabilisert samtidig som de totale opptakene av CO2 i norske skoger har økt.

Jeg har nå berørt kunnskap, eierskap og miljø/energi som viktige faktorer for vekst og framgang i Norge. Hadde tiden tillatt det ville jeg også sagt noe om behovet for et inntektspolitisk samarbeid, om sysselsetting og en stø og forutsigbar økonomisk politikk. Men her går jeg ut fra at dere kjenner regjeringens holdning. Den har vi også uttrykt i praktisk politikk de siste årene - og den akter vi å holde fast ved.

I stedet skal jeg bruke resten av tiden til en av de viktigste velferdsutfordringene vi står overfor - og som så klarere enn noe viser at vi må skape verdier for å løse velferdsoppgavene.

Vi blir stadig flere eldre. Hver enkelt av framtidens eldre har opparbeidet høyere rettigheter til pensjoner enn dagens pensjonister har. Folketrygdens utgifter stiger derfor sterkt. Mens antall alderspensjonister øker med 50 prosent til nesten 1 million i 2030, vil Folketrygdens utgifter til alderspensjoner ha steget med 120 prosent målt i fast grunnbeløp i samme periode.

Fra tid til annen blir det tatt til orde for store forbedringer som generell nedsettelse av pensjonsalderen og kraftig heving av minstepensjoner. Men så enkelt er det ikke - og mange glemmer hvilken formidabel oppgave det er bare å opprettholde de gjeldende reglene.

Det folketrygdens fedre og mødre ikke så, var at fødselskullene skulle synke, og at utdanningssamfunnet skulle utvikle seg slik at få går ut i arbeid i pur ung alder. Forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister har kort og godt endret seg kraftig. De så heller ikke at levealderen ville øke og at den faktiske pensjoneringsalderen ville bli ned mot 60 år. Man er med andre ord pensjonist med rettigheter i flere år enn det man tenkte seg den gangen.

Å holde gjeldende ytelser og regler har derfor dimensjoner som langt overstiger de fleste reformer. Derfor er Regjeringen så opptatt av arbeidslinja. Det gjelder å holde arbeidsstyrken oppe med god utdannelse. Bare på denne måten kan vi få de inntektene vi trenger for å betale for velferdsoppgavene.

Det økende antall eldre betyr også økte krav til tjenestene. Endringer i demografiske forhold tilsier at vi kan få en økning i utgiftene til pleie og omsorg fra 25 milliarder i 1993 til 43 milliarder i 2030. I tillegg er det ønskelig å bedre standarden på visse områder i forhold til den vi har i dag.

Flere eldre gjør at flere trenger aktiv sykehusbehandling. Den medisinske utvikling gjør dessuten eventyrlige framskritt. Legene kan behandle eller lindre der de tidligere sto maktesløse. En del av denne behandlingen bidrar til effektivisering og til billigere behandling. Men ofte vil nye behandlingsteknikker være kostbare og personellkrevende.

Noen framstiller dette som et problem. Men selvfølgelig er det en fordel at man kan hjelpe flere. Det forventes, og med rette, at vi tar metodene i bruk når de så klart kan bedre folks helse. Men derfor må vi også være innstilt på å bruke mer på helseområdet framover.

Utviklingen i befolkningen er ikke særnorsk. Vi ser hvordan enkelte land nå begynner å lete etter løsninger som reduserer ytelsene eller strammer inn på annen måte. Det er ikke vår linje. Pensjoner skal være forutsigbare. 700 000 yrkesaktive har ingen annen pensjonsordning enn folketrygden. De og alle andre skal vite at vårt system med en folketrygd som både gir omfordeling til de med laveste inntekter, og tilleggspensjoner som avspeiler inntekt i yrkesaktiv alder - det skal bestå.

Da er det viktig at vi holder kursen i den økonomiske politikken - at vi skaper verdier - at vi utvikler kunnskapen og at Norge holder plassen i industriens første divisjon. Det tror jeg er en absolutt forutsetning for å lykkes.

Det er ikke så ofte jeg sitere Karl Marx - spesielt ikke i en forsamling som denne. Men også Marx filosoferte over det gode liv - over hvordan menneskene burde leve. For ham måtte det gode liv være å arbeide på formiddagen, dra på jakt og fiske om ettermiddagen og filosofere om kvelden. Mange vil dele den drømmen og mange realiserer den - både arbeider og direktør. Andre drømmer om å gjøre andre ting. Er ikke drømmene altfor livsfjerne kan de som regel bli oppfylt.

Det er et stempel som noen har forsøkt å sette på oss i arbeiderbevegelsen - dette at vi vil at alt skal være likt og alle skal leve likt. Det mener vi ikke - slett ikke. Det ville blitt et grusomt kjedelig samfunn. Menneskene er ikke like. Vi er alle forskjellige og vi har forskjellige behov og ønsker.

Men vi er opptatt av - ja, det er et overordnet mål for oss - at alle mennesker skal få likeverdige utviklingsmuligheter. Vi setter oss som mål at alle skal klare seg selv så langt som mulig. Det vil gi oss et rikere og tryggere samfunn.

Materielle verdier er ikke de egentlige verdier, vil mange si. Og det er riktig. Nøkkelen til en god samfunnsutvikling ligger i å frigjøre menneskelig skaperkraft og kompetanse, slik at alle kan få brukt evnene sine. Likeverd betyr at alle skal ha lik rett til utdanning og helsetjenester, uavhengig av sosial bakgrunn. Solidaritet er evne til å sette seg inn i andres situasjon og vilje til å ta ansvar for hverandre. Tid til hverandre er et gode mange setter høyt.

Da er jeg til bake til utgangspunktet - den styrken jeg tror det er at vi i Norge har for vane å se sammenhengen mellom svarene på de to spørsmålene: "Hva skal vi leve av" og "hvordan skal vi leve". I industrien - i våre daglige liv og i det fellesskapet som det norske samfunnet utgjør kan dette være en god ledetråd: At alle gis muligheten til å yte sitt beste. Bruker vi alle mulighetene og alle evnene som vi besitter sammen - ja da vil Norge fortsatt være et godt samfunn å leve i for oss og kommende generasjoner.

---

Lagt inn 14 mai 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjon