Tale på LO-skolen

Statsminister Gro Harlem Brundtland

LO-skolen, Sørmarka, 25. april 1996

Vi har på Stortinget i dag debattert fordeling, levekår og sosial utjevning på bakgrunn av en interpellasjon Anne Enger Lahnstein reiste. Dette er en viktig debatt. I fordelingspolitikken står vi alltid overfor nye utfordringer, fordi samfunnet endrer seg. Det er ikke nok å vise til at gamle forskjeller er visket ut, dersom nye og uønskede forskjeller oppstår. Derfor må særlig vi som er opptatt av rettferdig fordeling og like og rike muligheter for alle være opptatt av dette.

Men det er viktig at en slik debatt tar utgangspunkt i den virkelighet vi lever i. Her var Senterpartiet, og også SVs utgangspunkt at vi får et voksende forskjells-Norge. At vi får flere fattige og de rikeste blir bare enda mer rike. Det bildet har ikke Arbeiderpartiet av Norge. Vi mener det er grupper som er blitt hengende etter i utviklingen, og at vi må gjøre mer overfor dem. Det gjelder f.eks. aleneforsørgerne. Men det allmenne bildet av Norge, er ikke forskjells-Norge.

For oss i Arbeiderpartiet er fordeling av godene en av politikkens viktigste oppgaver. Vårt velferdsamfunn er blitt til gjennom å skape og å fordele verdier. Hvor langt utjevningen skal gå, vil være et av politikken største stridstemaer også i framtida.

Hva er så bildet av det Norge vi gjennom flere ti-år har bygget opp:

• Alle grupper i folket har opplevd inntektsforbedringer. Den solidariske lønnspolitikken har lange tradisjoner i Norge. Vi har betydelig grad av inntektsutjevning.
• Den offentlige sektor er skritt for skritt bygget ut. Aldri er det produsert så mange velferdsgoder som i dag. Aldri har så mange eid så mye. Aldri har boligstandarden vært bedre og færre bodd trangt.
• Det har skjedd en tilnærming i levekår mellom by og land. Det er forskjeller men ikke systematiske, og forskjellene slår begge veier.
• Levekårsundersøkelsene viser ingen brudd med en utvikling mot stadig bedre levekår for flere. Den velstandsveksten og bedringen i levekår vi har sett i etterkrigstida, har fortsatt også de siste ti åra.

Det viktigste vi kan gjøre i fordelingspolitikken, er å sikre folk arbeid og som gir en inntekt å leve av. Den store ledigheten vi har vært igjennom og som fortsatt er altfor høy, er vår største utfordring i fordelingspolitikken.

Rett til utdanning og grunnleggende helsetjenester - uavhengig av sosial bakgrunn - var de absolutt viktigste fordelingspolitiske kravene. Disse reformene har løftet samfunnet vårt. Det har gitt folk nye muligheter som hadde vært helt umulig uten en aktiv utjevningspolitikk.

Resultatene kan ikke overraske noen. De er konsekvenser av en villet politikk. I perioden 1980 til 1994 har det vært en reell økning i de offentlige utgiftene til velferdsformål på 65 prosent.

Vi har satset kraftig på utbygging av barnehager og skolefritidsordninger. Permisjonsordningene for småbarnsforeldre er bedret. Mulighetene for å kombinere arbeid med omsorg for barn er radikalt forbedret. Her er det skjedd et enormt løft. Småbarnsfamiliene har dessuten hatt en inntektsutvikling som ligger godt over gjennomsnittet. Alt dette har betydd en bedre fordeling mellom småbarnsfamilier og andre.

6-års reformen er viktig fordelingspolitikk. Jeg håper også et flertall i Stortinget innser dette, slik at denne viktige reformen blir satt i verk fra neste år av.Når alle barn på et tidlig alderstrinn får det samme tilbudet, bidrar det til å redusere forskjeller. Det vil redusere gapet mellom dem som har gode og mindre gode forutsetninger for læring og gi barna en jevnere ballast i møtet med utdanningssamfunnet.

Nå er videregående skole åpen for alle. Det var en utenkelig tanke for bare få år siden. Reform-94 er en fordelingsreform. Utdanningssystemet vårt favner i dag i realiteten alle. Aldri før har tallet på studieplasser vært høyere.

Likevel er det fremdeles enkelte unge som ikke ønsker utdanning eller som ikke finner seg til rette på skolebenken. Derfor suppleres utdanningspolitikken med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å bringe alle unge som ønsker det inn i arbeidslivet. Mulighetene er mange og det har aldri vært gjort mer fra samfunnets side for å gi de unge en god plattform for det voksne liv.

Utjevning og like muligheter har vært drivkraften bak denne politikken. Å utvide inngangsporten til arbeidslivet for de unge og for småbarnsforeldre, gir de som er unge i dag en tryggere plattform å stå på og et mer likt utgangspunkt for resten av livsløpet enn noen generasjon før dem.

Forskjellene i levekår mellom by og land bygges ned. Det har vært en viss reduksjon i folketallet i flertallet av norske kommuner. Det er imidlertid ingenting som tyder på at dette har sin årsak i større levekårsforskjeller mellom by og land.

Alle fylker har hatt relativt stabil eller økende befolkning i løpet av 90-tallet. Sysselsettingsveksten har vært sterkest i distrikts-Norge. Oslo er det fylket som har hatt den svakeste sysselsettingsutvikling siden 70-tallet. Og det er naturlig: I Oslo var sysselsettingen allerede høy - det er de andre fylkene som nå har nærmet seg Oslos nivå.

Dette henger ikke minst sammen med veksten i den kommunale sysselsettingen og utbyggingen av tjenestetilbudene. Siden 1986 har tallet på sysselsatte i kommunesektoren økt med over 100 000 personer. Uten en slik aktiv linje ville vi i dag hatt lavere sysselsetting og større sentralisering.

I dag er det en jevnere fordeling av unge kvinner og unge menn som bor i det man kan kalle perifere strøk enn i 1970. Inntektstatistikken understreker denne trenden ytterligere: Fra 1980-1994 var det kvinner i Finnmark som hadde den sterkeste veksten i pensjonsgivende inntekt pr. innbygger fordelt etter fylke.

En studie gjort av Luxembourg Income Study om inntektsfordeling i OECD-området viser at Norge sammen med to-tre andre land ligger helt i fordelingstoppen når det gjelder inntekt etter skatt per forbruksenhet i husholdningene. Undersøkelsen viser at forholdet mellom den delen av husholdningene med lavest og høyest inntekt var 1 til 2,8 mens forholdet i f.eks. USA var 1 til 5,7.

Analyser som er foretatt av inntektsfordelingen i Norge ,for de siste 10-15 åra viser en høy grad av stabilitet, både når befolkningen betraktes under ett og "gruppevis".

Ser vi på lønnsutviklingen viser den i følge Det tekniske beregningsutvalget at alle grupper i gjennomsnitt har hatt en total lønnsvekst fra 1985 - 95 på 63,8 prosent. Ser vi bort fra arbeidere i byggevirksomhet som hadde en svak lønnsutvikling rundt 1990, er lønnsutviklingen svært jevn når vi ser på ulike grupper både i privat og offentlig sektor. Det har vært en noe svakere lønnsutvikling i stat og kommune enn i privat virksomhet. Men forskjellene er ikke store, og de kan bl.a. skyldes endringer i yrkesstrukturen.

Ifølge Beregningsutvalget har det skjedd en tilnærming i lønninger mellom kvinner og menn. Mens gjennomsnittlig årslønn for kvinnene i industrien tilsvarte 84 prosent av mennenes årslønn i 1980, tilsvarte den vel 90 prosent i 1994. Den samme tendensen ser vi også i det offentlige.

Kvinneprofil i oppgjørene vil kunne forsterke dette ytterligere. I fjor hadde kvinnene i statlig sektor en lønnsøkning på i snitt 3,5 prosent. Menn fikk 2,8 prosent.

Økt kvinnelig yrkesaktivitet og et lønnsnivå som nærmer seg mennenes, har redusert forskjellen i pensjonsgivende inntekt mellom kvinner og menn. I 1970 utgjorde kvinners pensjonsgivende inntekt 26 prosent av menns. I 1994 var den oppe i 54 prosent. Denne utviklingen fortsetter og betyr økt utjevning i samfunnet.

Det har også skjedd en utjevning i inntekter og levekår mellom yrkesaktive og pensjonister. Som gruppe har alderspensjonistene hatt en betydelig inntektsheving. Minstepensjonen for ektepar har reelt økt med 46 prosent, for enslige med 34 prosent de siste 20 år.

Inntektsveksten gjør at husholdningene bruker en stadig mindre andel av inntektene sine til såkalte nødvendighetsgoder som mat, klær og skotøy. Vi bruker mer enn før på reiser og transport, på fritidssysler, utdanning og på boligen. I dag er det heller ikke systematiske forskjeller i utgiftene mellom husholdninger i byene og på landsbygda. Valgfriheten er blitt større både i bygd og by.

Et annent viktig handlingsrom for fordelingspolitikken er skatte- og avgiftspolitikken. Skattereformen fra 1992 innebar en vesentlig omlegging i retning av mer effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser og et mer rettferdig skattesytem enn vi hadde tidligere. Det ble oppnådd ved å sikre at faktiske inntekter i større grad enn tidligere bringes fram for beskatning, ved bl a å redusere muligheten for skatteplanlegging. Likebehandling av skatteytere med lik inntekt er et viktig trekk ved et rettferdig skattesystem.

Vi har i dag en reell progressivitet i skattesystemet. Den tidelen av inntektsmottakerne som har lavest inntekt, betaler i underkant av fem prosent av inntekten i skatt. Den tidedelen som tjener mest, betaler rundt 30 prosent av inntekten i skatt. Skattens andel av inntekten øker med økende inntekt, slik meningen er.

Også i dagens debatt kom det fram påstander om at vi har overlatt politikken til markedskreftene og at Arbeiderpartiet og Regjeringen nærmest har fått en tilskuerrolle i et samfunn der klasseskillene bare øker. Igjen må vi stille spørsmålet:

Er dette et korrekt bilde av dagens Norge? Er det slik landets største og dominerende parti er? En grunn til at Arbeiderpartiet og Regjeringen har så bred og samlende støtte i folket tror jeg skyldes at mange reagerer på en slik beskivelse. Jeg tror ikke folk mener at alt er såre vel og at alt bare peker til himmels i dette samfunnet vårt. Tvert om ser de at det går framvoer med samfunnet vårt og at Arbeiderpartiet tar ansvar.

Arbeiderpartiet har aldri vært mot marked. Vi har vært og er for at produksjons- og næringslivet vårt i all hovedsak skal bestå av private bedrifter som konkurrerer med hverandre. I denne konkurransen er det noen som taper og noen som vinner. Det betyr at noen går konkurs og nye blir etablert. Dette har bidratt til at produksjonen har økt som igjen har styrket det økonomiske grunnlaget for velferden.

Men markedsmekanismene må korrigeres og styres. Det har vi alltid ment og alltid lagt til grunn for politikken vår. Markedskreftene alene kan ikke skape en god fordeling. Dessuten må en sentral del av velferdsproduksjonen og finansieringen skje i offentlig regi.

Men det vil ikke si det samme som at bevisst bruk av markedet automatisk vil føre til dårligere fordeling. Vi har på noen områder benyttet markedet - for eksempel ved å bruke anbud både i statlig og kommunal regi. Dette har ikke ført til en svekkelse av fordelingspolitikken.

Når Oslo kommune har tjent rundt 1/2 milliard kroner på å legge en del anskaffelser ut på anbud, betyr jo det at kommunen kan bruke tilsvarende beløp til å øke den kommunale innsatsen på viktige velferdsområder med betydning for fordelingen mellom byens innbyggere.

På teleområdet har omstillingen ført til at vi er et av de land i verden med de laveste teletakstene og de korteste køene. Samtidig er tjenestetilbudene likeverdige over hele landet. Lavere teletakster har redusert bedriftenes, husholdningenes og det offentliges kostnader på årlig rundt 6 milliarder kroner i løpet av noen år. Dette sparer samfunnet, og ikke minst distrikts-Norge, for kostnader som i stedet blir brukt på andre områder.

Å legge vekt på lønnsomhet og effektivitet betyr ikke at fordelingspolitikken havner på skraphaugen. Tvert i mot. Det er en viktig forutsetning for en effektiv og aktiv fordelingspolitikk. Fordelingspolitikk dreier seg om å fordele ressursene annerledes enn de ellers ville fordelt seg uten en aktiv politikk. Fordelingspolitikk er ikke å bruke disse ressursene på unødvendige og fordyrende løsninger. Fordelingspolitikk dreier seg også om hva vi bruker penger på, ikke bare hvor vi får penger fra.

Jeg vil så komme inn på at annet viktig emne den politiske dagsorden, nemlig diskusjonen omkring utnyttelsen av våre petroleumsressurser og hensynet til miljøet og de framtidige generasjonene. I disse dager er det gasskraftverk som står på dagsorden. Landsstyret hadde dette oppe til behandling sist tordag og et klart flertall mente at vi bør kunne bygge gasskraftverk i Norge under forutsetning av at en del betingelser er oppfølgt.

Norge vil bli en stor gassprodusent i framtiden. Selv med bygging av de gasskraftverk det nå er søkt konsesjon for, vil bare en svært liten del av våre framtidige gassressurser bli anvendt i Norge. Til tross for at hvert av gasskraftverkene vil produsere like mye som noen av de største vannkraftverkene, vil de likevel bare bruke 1 1/2 prosent av den påventede samlede gassproduksjonen. Det aller, aller meste av den gassen vi vil vinne ut i framtida vil derfor gå til eksport, og mye av denne gassen for komme til erstatning for kull i de land vi eksporterer gassen til.

Hvorfor er Arbeiderpartiet positiv til gasskraftverk i Norge?

Jo, fordi:

• gasskraften vil gi inntekter og sysselsetting og betyr videreforedling av norske naturressurser.
• Norsk gasskraft er et alternativ til kull, olje og kjernekraft i Norden og kan dermed bidra til et bedre miljø.

Gasskraftverkene vil innebære en lenge etterlyst videreforedling av naturgassen i Norge. Gasskraftverk vil ytterligere styrke vår posisjon og kompetanse som energinasjon.

Gasskraften skal bygge på den best tilgjengelige teknologien og kraften skal gå til å dekke en økende etterspørsel etter elektrisk kraft i Norden. Energiøkonomiseringstiltak er viktig, og vi vil legge større vekt på slike tiltak i framtida, men likevel er ikke slike tiltak tilstrekkelige for å dekke den økende etterspørselen etter elektrisk energi i årene som kommer.

Og det er ikke industrien som etterspørr mer elektrisk energi. Det er i første rekke husholdningene og også i den offentlige sektor. Vi bruker mer kraft i husene - det blir flere og framfor alt større boliger -, på kontorene, på skolene og på sykehusene. Det er ikke minst en følge av de nye teknologiske mulighetene, større offentlige budsjetter og mer kjøpekraft i befolkningen. Fra 1985 til 1995 økte elforbruket med 1 1/2 prosent i gjennomsnitt pr år i Norden. En tilsvarende vekst framvoer vil gi en årlig økning i forbruket på 5 TWh. Det svarer til hele produksjonen i de konsesjonssøkte kraftverkene fra Naturkraft.

Klimadebatten er viktig og klimaproblemene er alvorlige. Utviklingen mot stadig større utslipp kan ikke fortsette. Det kan føre til klimamessige forstyrrelser vi i dag ikke kjenner rekkevidden av. Derfor må vi være føre var. Men klimaproblemene er ikke nasjonale, og kan ikke løses av enkeltland alene. Vi må gå sammen om det. Mange har pekt på at større bruk av gass som erstatter andre kilder kan redusere klimautslippene og dermed bidra til et bedre miljø. Det er i en slik sammenheng vi må se den norske gassen.

Utslippene av klimagasser påvirkes ikke av om gasskraftverket ligger i Norge eller andre steder så lenge teknologien for energiutnyttelse er den samme. Å si nei til lønnsom gasskraft i Norge og å akseptere gasskraft i andre land, er derfor å gi slipp på verdiskaping uten å oppnå noen gevisnter for klimautslippene.

De to gasskraftverkene det her er snakk om vil øke de nasjonale CO2-utslippene med rundt 5 prosent i forhold tild et utslippene fra Norge ellers hadde vært uten gasskraftverk. Men gasskraftverkene vil slippe ut om lag havlpraten så mye CO2 som et kullkraftverk. Det betyr at dersom om lag havlparten av gasskraften kommer til erstatning for kullkraft, så vil CO-2-utslippene gå ned. I tillegg gir gasskraft ikke utslipp av svovel, og vesentlig mindre utslipp av NOx enn fra kullkraftverk. Utslippene av svovel og NOx fører til både regionale miljøproblemer som sur nedbør og lokale miljøeffekter. I tillegg vil gasskraft redusere avhengigheten av kjernekraft. Derfor mener vi at gasskraftverkene vil bidra til et bedre miljø i Norden.

Hva så med nasjonale mål for klimautslipp? Skal vi ikke ha det lenger? Jo, men nasjonale mål er virkemidler som gir mening om de fører til at belastningene på atmosfæren samlet sett blir minst mulig. Og da gir det god mening når norsk gasskraft fører til at Nordens samlete utslipp reduseres samtidig som utslippene av svovel, partikler og nitrogen går sterkt ned sammenliknet med kullkraft.

Det som teller er verdens samlede utslipp av klimagasser til atmosfæren. Jordas atmosfære er ikke noe enkelt lands eiendom. Den kan ikke deles inn av nasjonale grenser. Klimagasser fordeler seg jevnt over hele jorda uansett hvor i verden utslippet finner sted. Virkningene vil berøre oss alle, og kanskje i sterkest grad de land som ikke selv i nevneverdig grad har bidratt til å skape problemet.

Energibruken i verden er langt fra bærekraftig. Det er beregnet at innen år 2030 vil Kinas energiforbruk bli 4-doblet, Indonesias, Thailands og Malaysias vil bli 8-doblet. Det vil føre helt galt avsted hvis en slik økonomisk vekst skal drives fram av kullkraft.

Vi befinner oss derfor i en overgangsperiode der ikke minst den teknologiske utvikling vil avgjøre om vi lykkes med å redde atmosfæren og det globale klima. I mellomtiden må vi velge de løsningene som gir minst miljøbelastninger. Gasskraftverkene vil føre til at Norden som region belaster atmosfæren mindre enn den ville gjøre om samme elektrisitet ble produsert i Sverige eller Finland på grunnlag av kull eller olje. For å få til denne reduksjonen i en nordisk sammenheng vil norske utslipp som nevnt kunne øke med 5-6 prosent.

Disse to saksfeltene jeg nå har kommet inn på - velferdsamfunnet og utviklingen av det og hvordan vi utnytter og forvalter naturressursene våre - henger sammen. Det er noen som mener at vi ikke burde røre de ressurene vi har under Nordsjøens bunn - de burde ha ligget der. Det går an å mene det, men da må de samtidig også erkjenne og ta konsekvensen av at vi ville hatt langt mindre til fordeling og at vi ville hatt et velstandsnivå som er klart lavere enn dagens. Og at vi ville manglet all den kunnskap og erfaring petroleumsvirksomheten hår gitt oss gjennom et kvart århundre.

---

Lagt inn 6 mai 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjon