Svar på interpellasjon fra Anne Enger Lahnstein

Statsminister Gro Harlem Brundtland

Svar på interpellasjon i Stortinget fra Anne Enger Lahnstein vdr. fordeling m.v

Oslo, Stortinget 25. april 1996

President,

Fordeling av godene er en av politikkens viktigste oppgaver. Vårt velferdssamfunn er bygd opp ved at vi har evnet både å skape og å fordele verdier.

• Heldigvis er Norge blant de land i verden som har den jevneste fordelingen i materielle og sosiale levekår.
• Heldigvis er det politisk flertall for fortsatt å sikre en rettferdig fordeling.
• Heldigvis har vi handlingsrom for å drive en aktiv fordelingspolitikk.

Den offentlige sektor er skritt for skritt bygget ut. Aldri er det produsert så mange velferdsgoder som i dag. Aldri har så mange eid så mye. Aldri har boligstandarden vært bedre og aldri har så få bodd trangt. Den solidariske inntektspolitikken har bred oppslutning.

Levekårsundersøkelsene gir heller ikke belegg for å si at utviklingen går mot et kaldere samfunn. De viser ingen brudd med en utvikling mot stadig bedre levekår. Den velstandsveksten og bedringen i levekår vi har sett i etterkrigstida, har fortsatt også de siste ti åra.

Dette er resultater av en bevisst politikk som et flertall i Stortinget har støttet opp om.

Likevel er noen blitt hengende etter i utviklingen, slik vi har beskrevet det i Velferdsmeldingen. Det gjelder bl.a. enslige forsørgere. Derfor har vi foreslått både å øke overgangsstønaden og legge til rette for at de skal stå sterkere på arbeidsmarkedet.

Det viktigste vi kan gjøre i fordelingspolitikken, er å sikre folk arbeid som gir en inntekt å leve av. Arbeidsløsheten er vår største utfordring når det gjelder fordeling.

Rett til utdanning og tilgang til grunnleggende helsetjenester - uavhengig av sosial bakgrunn - står helt sentralt når det gjelder fordelingen av goder i samfunnet. Reformene på disse områdene har løftet samfunnet vårt. Det har gitt folk nye muligheter som vi bare kan sikre gjennom en aktiv utjevningspolitikk.

Vi har satset kraftig på utbygging av barnehager og skolefritidsordninger. Permisjonsordningene for småbarnsforeldre er bedret. Mulighetene for å kombinere arbeid med omsorg for barn er radikalt forbedret. Her har det skjedd et enormt løft.

6-års reformen er viktig fordelingspolitikk. Når alle barn på et tidlig alderstrinn får det samme tilbudet, bidrar det til å redusere forskjeller. Det vil redusere forskjellen mellom dem som har gode og mindre gode forutsetninger for læring og gi barna en jevnere ballast i møtet med utdanningssamfunnet.

Nå er videregående skole åpen for alle. Det var en utenkelig tanke for bare få år siden. Reform-94 er også en fordelingsreform. Utdanningssystemet vårt favner i dag i realiteten alle. Aldri før har tallet på studieplasser vært høyere.

Likevel er det fremdeles enkelte unge som ikke ønsker videregående utdanning eller som ikke finner seg til rette på skolebenken. Derfor suppleres utdanningspolitikken med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å bringe alle unge som ønsker det inn i arbeidslivet. Mulighetene er mange og det har aldri vært gjort mer fra samfunnets side for å gi de unge en god plattform for det voksne liv.

Utjevning og like muligheter har vært drivkraften bak denne politikken. Å utvide inngangsporten til arbeidslivet for de unge og for småbarnsforeldre, gir de som er unge i dag en tryggere plattform å stå på og et mer likt utgangspunkt for resten av livsløpet enn noen generasjon før dem.

Forskjellene i levekår mellom by og land bygges ned. Alle fylker har hatt relativt stabil eller økende befolkning i løpet av 90-tallet. Sysselsettingsveksten har vært sterkest i distrikts-Norge. Oslo er det fylket som har hatt den svakeste sysselsettingsutvikling siden 70-tallet. Og det viser noe av den utjevningen som har foregått: I Oslo var sysselsettingen allerede høy - det er de andre fylkene som nå har nærmet seg Oslos nivå.

Veksten i offentlig tjenesteyting har bidratt til en jevnere fordeling av sysselsettingen i ulike deler av landet. Siden 1986 har tallet på sysselsatte i kommunesektoren økt med over 100 000 personer. Uten en slik aktiv linje ville vi i dag hatt lavere sysselsetting og større sentralisering.

I dag er det en jevnere fordeling av unge kvinner og unge menn som bor i det man kan kalle perifere strøk enn i 1970. Inntektstatistikken viser at det fra 1980-1994 var kvinner i Finnmark som hadde den sterkeste veksten i pensjonsgivende inntekt pr. innbygger fordelt etter fylke.

En studie gjort av Luxembourg Income Study om inntektsfordeling i OECD-området viser at Norge sammen med to-tre andre land har den jevneste fordelingen av inntekt etter skatt per forbruksenhet i husholdningene. Undersøkelsen viser at forholdet mellom den delen av husholdningene med lavest og høyest inntekt var 1 til 2,8 mens forholdet i f.eks. USA var 1 til 5,7.

Analyser som er foretatt av inntektsfordelingen i Norge, for de siste 10-15 åra viser en høy grad av stabilitet, både når befolkningen betraktes under ett og "gruppevis".

Statistisk Sentralbyrås inntektsstatistikk kan tyde på at det har vært en svak tendens til noe større ulikhet i inntektsfordelingen i husholdningene i Norge fra 1986 til 1994. Man kan likevel ikke uten videre slutte at de faktiske inntektsforskjellene er blitt større.

Her står vi overfor spesielle måleproblemer. Det skjer endringer over tid, f.eks. i hva som regnes med som inntekt og hvordan formue registreres. Gjennom skattereformene er inntektsgrunnlaget utvidet. Det betyr at vi regner med flere typer inntekt i dag enn i l986. Ikke minst blir inntektstyper som høyinntektsgruppene normalt har mest av, fanget bedre opp og beskattet, slik vi har ønsket det. Da kommer mer av inntekten også til syne i statistikken.

I tillegg skjer det betydelige endringer i sammensetningen av inntektsmottakere. F.eks. er det de siste åra blitt langt flere studenter og mange av dem er samtidig registrert som inntektsmottakere. At flere studenter i dag enn tidligere skaffer seg ekstrainntekter utenom studielånet, betyr jo ikke at inntektsforskjellene i samfunnet har økt.

Ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har det skjedd en tilnærming i lønninger mellom kvinner og menn. Mens gjennomsnittlig årslønn for kvinnene i industrien tilsvarte 84 prosent av mennenes årslønn i 1980, tilsvarte den vel 90 prosent i 1994. Den samme tendensen ser vi også i det offentlige.

Kvinneprofil i oppgjørene vil kunne forsterke dette ytterligere. I fjor hadde kvinnene i statlig sektor en lønnsøkning på i snitt 3,5 prosent. Menn fikk 2,8 prosent.

Økt kvinnelig yrkesaktivitet og et lønnsnivå som nærmer seg mennenes, har redusert forskjellen i pensjonsgivende inntekt mellom kvinner og menn. I 1970 utgjorde kvinners pensjonsgivende inntekt 26 prosent av menns. I 1994 var den oppe i 54 prosent. Denne utviklingen fortsetter og betyr økt utjevning i samfunnet.

Det har også skjedd en utjevning i inntekter og levekår mellom yrkesaktive og pensjonister. Som gruppe har alderspensjonistene hatt en betydelig inntektsheving. Minstepensjonen for ektepar har reelt økt med 46 prosent, for enslige med 34 prosent de siste 20 år.

Inntektsveksten gjør at husholdningene bruker en stadig mindre andel av inntektene sine til såkalte nødvendighetsgoder som mat, klær og skotøy. Vi bruker mer enn før på reiser og transport, på fritidssysler, utdanning og på boligen. I dag er det heller ikke systematiske forskjeller i utgiftene mellom husholdninger i byene og på landsbygda. Valgfriheten er blitt større både i bygd og by.

President,

Representanten Lahnstein mener at handlingsrommet for å drive fordelingspolitikk er blitt mindre ved at mer er overlatt til markedet alene. Det er vanskelig å forstå hva representanten faktisk legger i denne påstanden.

Markedskreftene alene kan selvsagt ikke skape en god fordeling. Markedsmekanismene må korrigeres og styres. Dessuten må en sentral del av velferdsproduksjonen og finansieringen skje i offentlig regi. I perioden 1980 til 1994 har det vært en reell økning i de offentlige utgiftene til velferdsformål på 65 prosent. Dette er et helt sentralt fundament for den politikken denne regjering, med støtte fra Lahnsteins parti, har ført også siden 1986.

Men det er ikke det samme som at bevisst bruk av markedet automatisk vil føre til dårligere fordeling. Vi har på noen områder benyttet markedet - for eksempel ved å bruke anbud både i statlig og kommunal regi. Dette har ikke ført til en svekkelse av fordelingspolitikken.

Når Oslo kommune har tjent rundt 1/2 milliard kroner på å legge en del anskaffelser ut på anbud, betyr jo det at kommunen kan bruke tilsvarende beløp til å øke den kommunale innsatsen på viktige velferdsområder med betydning for fordelingen mellom byens innbyggere.

På teleområdet har omstillingen ført til at vi er et av de land i verden med de laveste teletakstene og de korteste køene. Samtidig er tjenestetilbudene likeverdige over hele landet. Lavere teletakster har redusert bedriftenes, husholdningenes og det offentliges kostnader på årlig rundt 6 milliarder kroner i løpet av noen år. Dette sparer samfunnet, og ikke minst distrikts-Norge, for kostnader som i stedet blir brukt på andre områder.

Å legge vekt på lønnsomhet og effektivitet betyr ikke at fordelingspolitikken havner på skraphaugen. Tvert i mot. Det er en viktig forutsetning for en effektiv og aktiv fordelingspolitikk. Fordelingspolitikk dreier seg om å fordele ressursene annerledes enn de ellers ville fordelt seg uten en slik aktiv politikk. Fordelingspolitikk er ikke å bruke disse ressursene på unødvendige og fordyrende løsninger. Fordelingspolitikk dreier seg også om hva vi bruker penger på, ikke bare hvor vi får penger fra.

Av hensyn til rettferdig fordeling og like muligheter for alle, ønsker vi en godt utbygd og effektiv offentlig sektor. Det er viktig for den sosiale likhet at barna får gå på de samme skolene og at vi blir behandlet ved de samme sykehusene. Arbeiderpartiets ambisjoner er ikke blitt mindre. Med de store utfordringer vi ser foran oss, særlig innenfor helsesektoren og eldreomsorgen er det ganske utenkelig at vi vil bruke den offentlige sektor mindre aktivt i framtida enn i dag.

Et annet viktig handlingsrom for fordelingspolitikken er skatte- og avgiftspolitikken. Skattereformen fra 1992 innebar en vesentlig omlegging i retning av mer effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser og et mer rettferdig skattesystem enn vi hadde tidligere. Det ble oppnådd ved å sikre at de faktiske inntekter i større grad enn tidligere bringes fram for beskatning, ved bl a å redusere muligheten for skatteplanlegging. Likebehandling av skatteytere med lik inntekt er et viktig trekk ved et rettferdig skattesystem.

Vi har i dag en reell progressivitet i skattesystemet. Den tidelen av inntektsmottakerne som har lavest inntekt, betaler i underkant av fem prosent av inntekten i skatt. Den tidelen som tjener mest, betaler rundt 30 prosent av inntekten i skatt. Skattens andel av inntekten øker med økende inntekt, slik meningen er.

Et viktig handlingsrom - i alle fall for denne regjering - er det inntektspolitiske samarbeidet. Slik det har fungert de siste årene, har det gitt oss større politisk handlingsrom. Gjennom en lavere pris- og kostnadsvekst, får vi kronene til å strekke lenger, - også i det offentlige. Samtidig har det inntektspolitiske samarbeidet lagt grunnlaget for økt sysselsetting og større likhet.

President,

Levekårsundersøkelsene, inntektsstatistikkene og ulike spørreundersøkelser ellers tyder ikke på at vi beveger oss i retning av et nytt forskjells-Norge. Flere sier i dag enn for ti år siden at de har en god sosial tilværelse.

Men dette betyr ikke at vi ikke har utfordringer. Den største utfordringen er å få ledigheten ytterligere ned. Heldigvis er det nå stadig færre som havner utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Også langtidsledigheten - kanskje den største samfunnsutfordringen - blir mindre. Vi er på rett vei, men har fortsatt en viktig jobb å gjøre.

President,

Ulikheter i dag dreier seg om andre forhold enn det vi er vant til fra det tidligere klassesamfunnet. Fordelingspolitikk er likevel ikke mindre krevende enn for noen tiår siden.

Vi har fortsatt sosiale problemer i samfunnet som må bekjempes. Det er stadig noen som faller utenfor. Kriminalitet og økt bruk av rusmidler utfordrer samfunnspolitikken i stort, også fordelingspolitikken. Det er gjerne de som har minst som også rammes hardest når samfunnet blir mer utrygt.

De opplagte svarene på hva som skal gjøres med disse problemene finnes neppe. Problemet er at vi ikke alltid når dem som trenger det mest.

Svaret finner vi ikke bare gjennom en ny post på statsbudsjettet. Hvert enkelt menneske har også et ansvar til å hjelpe og til å si i fra. Vi har mye hverdagssolidaritet mellom mennesker i Norge, men vi trenger enda mer av den for å gjøre et godt samfunn godt for alle.

Men det er heller ikke hele svaret. Norge er et samfunn der alle de viktigste behovene er dekket, der alle borgerne i prinsippet har lik tilgang til grunnleggende goder, der flere og flere nyter godt av en valgfrihet og handlingsfrihet som er ukjent for den største delen av verdens befolkning. Vi har likevel store oppgaver foran oss - særlig i eldreomsorgen, helsevesenet og i å fullføre utdanningsreformene. Vi må fortsette arbeidet for å gi de unge et bedre oppvekstmiljø og gi folk større trygghet. Klarer vi å løse disse oppgavene på en god måte, gir det både et løft i nivå og en bedre fordeling av velferdsgodene.

Dagens norske velferdssamfunn er et resultat av tidligere generasjoners innsats. For å løse morgendagens oppgaver må vi fortsatt ha vilje til å løfte i flokk. Regjeringen vil gjennom en aktiv og målrettet politikk arbeide for å bedre levekårene for hele befolkningen, og særlig for de dårligst stilte.

---

Lagt inn 26 april 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjon