Innlegg om velferdsmeldinga

Statsminister Gro Harlem Brundtland

Innlegg om velferdsmeldinga

Stortinget, 14. mars 1996 kl. 1800

President!

Det er gledelig å konstatere at det er bred enighet om hovedtrekkene i velferdspolitikken. Ikke minst pensjonspolitikken bør være tuftet på løsninger som har bred tilslutning i denne sal og i det norske folk. Hovedtrekkene her må ligge fast. Bare slik kan man skape alminnelig tillit til ordningene, som jo må være forutberegnelige over lang tid.

En velferdspolitisk debatt vil alltid være en fordelingsdebatt. Men før vi kan fordele, må vi skape. Full sysselsetting er derfor den viktigste pilaren for velferdssamfunnet vårt. Arbeid gjør det mulig å leve av egen inntekt, til å bruke egne krefter og anlegg, og det gir et nettverk og samvær med andre mennesker. At mange er i arbeid er derfor en forsikring for den enkelte sævel som for samfunnet. Derfor handler regjeringens arbeidslinje om noe mye mer enn hvilke trygderegler vi skal ha.Det dreier seg ikke minst om å skape et samfunn som bygger opp under det valget kvinnene de siste 20 årene har gjort - et valg som har medført at kvinnenes yrkesdeltakelse nå nærmer seg mennenes.

Vi opplever nå store inntekter fra tidligere investeringer i olje- og gassvirksomheten. I revidert nasjoanlbudsjett, som regjeringen la fram sist fredag anslår vi at det blir avsatt 25 mrd kr til oljefondet. Likevel bruker vi 32 av 57 milliarder kroner over statsbudsjettet. Skal vi kunne ha reserver til å føre en aktiv motkonjunkturpolitikk når det igjen måtte bli nødvendig, og skal vi kunne sette av reserver til å møte framtidige forpliktelser innenfor eldreomsorg, helsetjenester og pensjoner, er det nå vi prøves. Derfor foreslår Regjeringen i revidert budsjett at noen bevilgninger bør justeres nedover fordi andre må justeres opp, og fordi prisstigningen heldigvis er blitt enda lavere enn de anslag som lå i budsjettet. Jeg håper, president, at det vil være oppslutning om en økonomisk politikk som er meislet ut også i forhold til de langsiktige utfordringer vi står overfor.

De siste ti årene har vært preget av en rekke reformer. Det er gjennomført en landsomfattende reform for psykisk utviklingshemmede, fødelspermisjonen er vesentlig utvidet, antall barnehageplasser er fordoblet og det er innført pensjonspoeng for omsorgsarbeid - reformer som ikke minst er viktige for kvinner. Vi har etablert rett til videregående opplæring og nå arbeides det aktivt for å skaffe flertall for gjennomføringen av 10-årig grunnskole. Alt dette er sentrale velferdsoppgaver.

Å videreføre hovedprinsippene i folketrygdens pensjonssystem er ingen ny reform, men like fullt er det en svært krevende oppgave. Folketrygdens mødre og fedre hadde nok ikke i 1967 tenkt seg både at levealderen skulle øke, fødselskullene skulle gå ned, at mange på grunn av utdanningssamfunnet først skulle begynne i arbeidslivet når de nærmer seg 30 år, at den faktiske avgangsalderen skulle krype ned mot 60 år og at over 236 000 personer skulle være uføretrygdet. Nå vet vi alt det. Vi må løfte i flokk for å klare disse oppgavene, når flere blir pensjonister og de har rett til høyere pensjoner.

Regjeringen har ikke villet endre bærebjelken i pensjonsordningen vår: En grunnpensjon for alle og en tilleggspensjon som står i forhold til tidligere inntekter. Vår folketrygdordning er et viktig redskap for å omfordele inntekter i vårt land. Den er med på å skape større likhet blant annet fordi høyinntektsgruppene må betale inn i forhold til inntektene, mens det er grenser for hvor mye som kan tas ut. Erfaringene fra land som har en ordning med lik offentlig pensjon for alle, er at forskjellene øker. Det er ikke alle som har en arbeidsgiver som vil eller kan betale for en tilleggspensjon. De som trenger det mest, får minst. De som trenger det minst, får mest.

Vi ser ofte at det skremmes med at folketrygden ikke er sikker, - hver og en må derfor sikre seg selv ved å tegne egen pensjonsordning eller få arbeidsgiveren til å lage gode tilleggspensjonsordninger. Dette gjør ikke vår felles utfordring lettere. Det øker bedriftenes kostnader og svekker skattefundamentet, og dermed finansieringen av blant annet folketrygden.

Om hovedlinjene ligger fast, må vi aldri være redde for å endre sider ved velferdsordningene i takt med endringer i samfunnsutviklingen og familiemønsteret. Derfor foreslås det i velferdsmeldingen slike tilpasninger på flere felter, blant annet for å understøtte arbeidslinja. Derfor trenger vi større mulighet til å kombinere arbeid og trygd.

Utjamning og rettferdig fordeling er et vikig mål for Regjeringen. Selv om utjamningspolitikken har gitt fine resultater, har jeg også nylig fra denne talerstol pekt på at visse grupper er blitt hengende etter i utviklingen. Det gjelder blant annet enslige forsørgere. Når en har fulgt debatten rundt dette spørsmålet får en inntrykk av at enkelte partier kappes om å holde flest mulig på trygd. Men for dem som kan arbeide, vil passive trygdeordniger alltid være nest beste løsning. Trygdeordninger kan ikke, og bør ikke, konkurrere ut det å kunne livnære seg av egen inntekt. Derfor må vi finne et balansepunkt mellom behovet for å være hjemme for å ta seg av små barn, og behovet for å ha et levebrød som gir inntekt. Regjeringen mener vi når dette balansepunktet best når vi øker inntekten ved overgangsstønad samtidig som vi legger til rette for at enslige forsørgere skal stå sterkere på arbeidsmarkedet. Gjennom forsøk i flere fylker har vi sett at denne politikken virker. Fordi 96 % av de som mottar overgangsstønad er kvinner, er dette også god kvinnepolitikk.

Jeg har pekt på at den framtidige utfordringen er stor når det gjelder pensjoner. Men flere eldre betyr også at vi må bygge ytterligere ut tjenestetilbudet i eldreomsorgen og i helsetjenesten. Utbyggingen må tilpasses de lokale forhold og ikke minst: tilbudet må tilpasses brukernes ønsker og behov. Framtidas brukere innen eldreomsorgen vil stille større krav til tilbudets innhold enn de som vokste opp i trange kår. Men i tillegg til å stille krav vil de gjennomgående også ha andre forutsetninger, f eks når det gjelder boligstandard, inntekt og skatteevne. Dette er også forhold vi må ta med når framtidas eldrepolitikk skal utformes.

Det kommunale tjenestetilbudet er av vital betydning for velferdsnorge. Og kommunesektoren har høy prioritet. I perioden 1986 -95 har kommunesektoren hatt en realvekst i sine inntekter på 22%. Tallet på årsverk har steget fra 289.000 til 382.000 - tallet på sysselsatte har økt fra 377 000 til 498 000.

I kommuneøkonomiproposisjonen varsler Regjeringen en reell vekst i kommunesektorens inntekter på opp mot 1,5% fra 1996 til 1997. Statlige overføringer til 6-årsreformen og en ytterligere satsing på økt behandlingskapasitet i sykehusene kommer i tillegg til de inntekter kommunene og fylkeskommunene har fra før. Slik kan vi gjennomføre sentrale satsinger uten at viktige velferdsområder som f eks eldreomsorgen blir skadelidende. Regjeringens opfølging av Rattsø-utvalgets forslag innebærer at kommuner som tidligere har fått for lite, i 1997 kan bedre tilbudet uten at de som til nå har fått mye, trenger redusere viktige velferdstilbud.

President, jeg berører disse spørsmålene for å undertsreke det viktige samspillet det er mellom nasjonale og lokale myndigheter, sammen med innsatsen fra mange frivillige organisasjoner, familie og nabolag i et velferdssamfunn som vårt. Jeg tror behandlingen av velferdsmeldingen vil være et bidrag til en positiv videre utvkling av de ordningene som er et viktig sikkerhetsnett for alle, og som er så viktig for tryggheten i samfunnet vårt.