Statsminister Gro Harlem Brundtland

Åpningen av medisinerutdanningen

Universitetet i Bergen, 21. august 1996

Rektor, universitetsdirektør, dekanus, lærere og studenter ved Det medisinske fakultet !
Jeg er glad for å kunne være sammen med dere i dag for å markere to viktige begivenheter:

For det første feirer vi i år 50-års jubileum for Stortingets vedtak om å opprette Norges andre universitet, Universitetet i Bergen. Allerede samme år, august 1946 - to år før den offisielle åpning av universitetet, ble det gitt klinisk undervisning for 20 legestudenter. Planene for et medisinsk fakultet i Bergen hadde hatt lang modningstid og flere berømte forkjempere, bl.a. Armauer Hansen.

Den andre begivenheten er studiestart for det største studentkull noen sinne ved det medisinske studium i Bergen. Fra den første forsiktige start med 20 studenter er dere nå 150 som påbegynner studiet her i dag.

Dere har gjort et viktig valg i livet- valget av utdanning. Det samme valget som jeg selv gjorde som 18-åring. For meg hadde det lenge vært det avgjørende at jeg ved å velge medisinerutdanningen kunne lære å forstå samfunnet og menneskene. Kunne arbeide med noe som betyr noe for andre. Men da det virkelig skulle velges, kom motforestillingene. Hva med barn? Hva med å kombinere legerolle og morsrolle? Jeg led kvaler, spurte om råd - og klarte først å ta standpunkt da jeg til sist nærmest fikk tvunget et råd ut av en motstridende far: Kanskje det tross alt var bedre å velge tannlegeyrket!

Jeg har ikke angret på mitt yrkesvalg - og jeg føler idag at jeg har drevet helsearbeid hver eneste dag - forebyggende helsearbeid.

Helse og utdanning er to viktige grunnpilarer i det norske velferdssamfunnet. Det er derfor ikke bare jeg som har forventninger til hva som blir det endelige resultatet av det arbeidet som helseminister Gudmund Hernes har satt igang i sitt departement. Jeg skal ikke love for mye, men jeg kan love at mye vil se annerledes ut når alle steiner er snudd og nytt land skal dyrkes.

Noen grunnleggende forutsetninger vil imidlertid ikke bli endret: Vi vil ikke ha et todelt helsevesen - ett for dem som kan kjøpe seg helsetjenester og ett for dem som ikke har anledning til det.

Et offentlig helsevesen er den beste garantien for et likeverdig helsetilbud. Men da må dette helsevesen møte de krav til kvalitet som stilles til det - både fra samfunnet, fra pasienter og fra de som arbeider der

De fleste av dere - for ikke å si alle - vil på en aller annen måte komme til å arbeide innenfor det offentlige helsevesen. For oss blir det en viktig oppgave å legge til rette for at dere der skal finne innsatsen givende og meningsfylt.

Nå er det selvfølgelig også slik at det offentlige helsevesen ikke greier alle oppgaver. Vi har hatt private innslag til alle tider, og vil trolig få se flere i åra som kommer. Jeg ser heller ikke bort fra at det kan dukke opp nye tilbud som det offentlige kan lære mye av, og de skal vi i så fall ta imot.

Men det grunnleggende står fast: Der samfunnets helsemidler skal brukes, der skal også alle ha lik tilgang på tjenestene.

Få ting er så sterke drivkrefter i menneskene som det ikke å akseptere sykdom - enten det gjelder en selv eller ens nærmeste. Det er naturlig at folk forventer hjelp og forlanger at noe gjøres når de vet at det finnes muligheter til behandling. Utviklingen stiller derfor store krav til oss om solidaritet med de syke og funksjonshemmede som kan hjelpes til et kvalitativt bedre liv. Det stiller store krav til oss som samfunn om å utvikle de løsninger som best kan tjene et slikt mål.

Mennesker med psyiske lidelser trenger i aller høyeste grad vår oppmerksomhet. Psykiatrien har ikke hatt høystatus innenfor medisinen. Jeg vil si dessverre. Psykiatrien er et felt med store både faglige og menneskelige utfordringer. Jeg håper at en del av dere vil komme til å være med på et krafttak innen denne spesialiteten.

I dag er det for mange med til dels alvorlige lidelser som må vente for lenge for å få behandling. Det økende antall eldre betyr ikke bare økte utgifter til pensjoner, men også økte oppgaver for helsetjenesten. "De stigende forventningers misnøye" er noe vi vil får oppleve minst like sterkt i årene som kommer. På få andre områder kommer den umiddelbare nytten av teknologisk utvikling så klart til syne som innen helsetjenesten. Der legen bare for få år siden måtte gi opp, kan vi nå gi god hjelp. Den teknologiske utvikling vil fortsette. Behandlingstilbudene vil øke. Behandlingsmåtene vil forbedres. Vi skal ta disse mulighetene i bruk. Og vi skal gjøre dem tilgjengelige for alle.

Dere som utdannes nå vil i enda sterkere grad møte spenningen mellom to viktige drag i utviklingen: Spesialisering og demokratisering.

Spesialiseringen er en konsekvens av den rykende kunnskapsutviklingen i faget. Intet kull vil lære så mye medisin som dere. Og likevel: Knapt noe kull vil, når det forlater studiet, kunne så lite av den samlede medisinske viten. Hvert døgn publiseres det 800 fagartikler i medisin. Det er ugjørlig å følge med på alt - selv innen spesialitetene. Da var det enklere den gang legen kunne si at de fleste onder skyldtes gikta - og folk slo seg til ro med det.

Dermed er vi over på det andre drivet i utviklingen - demokratiseringen. For mens legen før i stor grad kunne forordne behandling og kur og pasientene lydig fulgte opp, så krever nå pasientene både å informeres og å ta del. Dette forsterkes av at det ikke bare er medisinere som får bedre utdanning - det er noe alle får. Ja, det er verd å minnes nettopp det ved dette jubileum: vi har fått verdens best utdannede befolkning. Men demokratiseringen skyldes også et annet trekk : den medisinske kunnskap er blitt lettere tilgjengelig. Det er ikke lenger nødvendig å gå i bibliotekene for å orientere seg eller få tilgang til medisinske informasjon: Med noen få klikk kan man for eksempel komme seg inn til databasene i National Institute of Health eller komme i kontakt med eksperter i andre land. Ja, det er mulig å få råd om hva man skal spørre legen om før man går til en konsultasjon. Mange vil på den måte få alternativer til den informasjon og den hjelp dere kan gi som leger. Ja,for å si det paradoksalt: Dette gjør skolemedisin til alternativ medisin.

Dette endrer legerollen og forholdet til pasienten. Pasienten er ikke noe legen gjør noe med, men en person man gjør noe sammen med. Vi beveger oss mer og mer bort fra den tradisjonelle, av og til autoritære legerollen til den demokratisk medvirkende. Pasientene vil i større grad ønske å være med på de vanskelige valg - og det er jo ikke urimelig når så mange av avgjørelsene må tas under usikkerhet og avveiningene er komplekse. Mer enn det: Det er nær sammenheng mellom etikk og politikk. Og folk vil ønske å være med på de kriterier vi skal følge og de normer som skal gjelde for medisinsk behandling. Med andre ord: Både som lege og politiker ser jeg det slik at prioriteringer og veivalg innen helsepolitikken i sterkere grad vil løftes inn som sentrale demokratiske spørsmål der folk vil ønske og kreve å være med.

Dere husker kanskje at helseministeren etter sine 100 dager lanserte det han kalte "Pasienten først". Det er faktisk nødvendig å fastholde og utdype dette. Det dreier seg i stikkordsform om tilgjengelighet, lydhørhet, faglighet, forsvarlighet, ansvarlighet, punktlighet, åpenhet, helhet, vennlighet og gjensidighet.

Og vi må starte allerede med utdanningen. Bekymring for pasientens plass i legestudiet er ikke av ny dato. I sin tale under årsfesten ved Universitetet i Oslo 2. september 1967 sa Peter F. Hjort at "studentene ofte de-idealiseres i studietiden. De begynner studiet med interesse for syke mennesker og avslutter det med interesse for sykdommer, og motivering for tjeneste i utkantstrøk synker under studietiden". Om han den gang hadde rett, får vi håpe at utviklingen er gått i retning av at studentenes interesse for den enkelte pasient blir styrket i løpet av studietiden.

Det som gjør legeyrket så fantastisk spennende, er at det som få andre forener kravet til vitenskapelige kunnskaper med behovet for menneskelig innlevelse, at man må forene evnen til å analysere og syntetisere med kraften og viljen til å handle, forene den praktiske kliniske erfaring og intuisjon med evnen til å mestre moderne instrumenter og høyteknologi - alt dette med en usvikelig solidaritet med dem som lider nød og trenger hjelp, enten det er øyeblikkelig hjelp eller langvarig og vedvarende hjelp. Den som vil fylle sitt liv med innhold og mening får det her. Jeg lover dere ikke at dere får det lett. Men jeg lover dere at dere aldri vil kjede dere!

Jeg gratulerer Universitetet i Bergen med de første 50 år og ønsker ansatte og studenter lykke til i det videre arbeid. Spesielt vil jeg ønske de 150 nye studentene lykke til i de 6 årene med ny innsikt og hardt arbeid som ligger foran dere!

---

Lagt inn 26 august 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjon