Statsminister Gro Harlem Brundtland

AUF-leir

Utøya i Buskerud, 18. juli 1996

Den første uka i juli hørte jeg Unge Høyres nye formann på radioen. Han mente at velferdssamfunnet fortrenger og tar livsnæringen fra det vi burde oppmuntre i samfunnet - det private initiativ og det private ansvaret. Vi burde kvitte oss med alle statlige næringsinteresser og basere pensjonssystemet på privat sparing.

Så vet vi det, tenkte jeg. Unge Høyre kan vi stole på. Vi vet hvor vi har dem. Der sier nykommerne nettopp det samme som forgjengerne tenkte.

Det minner meg om Thorbjørn Berntsen på et skolevalgmøte i begynnelsen på 80-tallet. Unge Høyre kjørte som vanlig bredside mot det såkalte reguleringssamfunnet. Thorbjørn, som var vant med harde tak i politikken, kunne ikke dy seg, og sa: "Den eneste reguleringen du kan ha vært plaget av, må være tannregulering!"

For det var slett ikke lover og regler og en for omfattende velferdsstat som var hovedproblemet for 15- 16-åringer på 80-tallet. Det var stengte skoleporter. Det var vanskelig å få arbeid, særlig for ufaglært ungdom. Boligmarkedet gikk i den perioden nesten av hengslene, og stengte ungdom ute - der også.

Det var dette vi måtte ta fatt på etter jappetida og borgerlig styre. Det var ikke velferdsstatens stengsler som hemmet ungdoms utfoldelse. Det var den grunnleggende mangel på frihet det betyr å stå uten arbeid og uten utdanningsmuligheter.

Vi gikk i gang med å skape flere elevplasser, flere studieplasser og oppfylle ungdomsgarantien.

I dag har vi en annen situasjon. Alle 16 - 19-åringer har rett til videregående utdanning. Over 95 prosent benytter seg av denne retten. Det finnes praktisk talt ingen ledighet blant ungdom under 20 år.

Sterkt oppfordret av AUF gjennomførte vi også en ungdomsgaranti for dem mellom 20 og 24 år. Allerede nå - etter bare ett år - ser vi resultater. Ledigheten i denne gruppa har sunket mye mer enn for befolkningen som helhet. Vi har snudd en utvikling fra motløshet til muligheter.

Vi vet at utdanning til alle er nøkkelen til en politikk for rettferdig fordeling. Om det var viktig før, blir det enda viktigere i tida som kommer. Reform 94 og skolestart for 6-åringer skriver seg inn i vår lange reformhistorien - ja faktisk er noen av de tyngste utdanningsløftene tatt i vårt århundre - nettopp på 90-tallet.

På midten av 50-tallet var det under 4000 som tok eksamen artium. I vår var det rundt 25 000 som gikk opp til eksamen ved de videregående skolene. I dag er videregående utdanning for alle. Tenk på hvordan dette har omformet samfunnet. Det gir ungdommen en kunnskapsmessig ballast inn i arbeidslivet eller videre studier vi tidligere bare kunne drømme om.

Og Reform-94 betyr ikke bare at alle unge står bedre rustet til å møte et arbeidsliv som endrer seg stadig raskere - ungdommen står også mer likt rustet. Og det er like viktig. Vi glemmer ikke - kunnskap gjør det vanskeligere å kunne herses med! Det er erfaringen fra den dramatiske utviklingen som ligger bak oss i de siste tiårene.

Ved alle utdanningspolitiske reformer er spørsmålet reist: Trenger vi virkelig det - vi har ikke råd. Svaret er nå som før: Ikke noe annet har gitt høyere avkastning for samfunnet som helhet enn å løfte opp kunnskapsnivået til hele folket.

Ikke noe annet har gitt større frihet og trygghet enn utdanning og opplæring. Våre utdanningsreformer - fra skolestart for 6-åringene til den enorme utbyggingen av universitet og høyskoler - dreier seg egentlig om det helt grunnleggende: Det å gi alle lik tilgang på kunnskap.

I dag bruker vi omlag 10 milliarder kroner mer på utdanning enn vi gjorde for 10 år siden. Det er noe av svaret når noen spør om hvor vi gjør av alle oljepengene våre. Vi bygger framtidas Norge gjennom kunnskap.

16 000 ungdommer er nå klar til å starte den avsluttende opplæringen som lærlinger i bedrift. Staten og fylkeskommunene har hatt hånd om Reform 94-elevene i to skoleår - og det har gått svært bra!98% av de ungdommene som startet i videregående skole høsten 1994, er i opplæring eller arbeid. 94% av elevene er i det utdanningsløpet der de startet. Intet annet land kan vise lignende tall.

Den siste uka har problemene med å skaffe lærlingplasser fra høsten vært i fokus. Reform 94 er i første rekke en reform av fag- og yrkesopplæringen. Reform 94 er arbeidslivets reform. Framtidig kompetent arbeidskraft skal sikres.

Reformen er utviklet i nært samvirke med arbeidslivets parter; det gjelder også det faglige innholdet. Det er en klar oppfatning i arbeidslivet at man har fått den reformen man har bedt om.

Privat og offentlig sektor hadde pr. 1. mai i år lovet å ta i mot vel 15 500 ungdommer. Pr. juli er det tegnet bare 6000 lærekontrakter. Dette er urovekkende. 10 000 unge venter nå på beskjed om at de har fått en læreplass. 6000 av disse er ungdommer som etter Reform 94 har en lovfestet rett til å få fullføre opplæringen sin i skole eller i bedrift.

Hvor er løftene om læreplasser blitt av? Har bedriftene og kommunene mistet troen på sin egen opplæringsordning? Tror de ikke at de selv er kompetente til å utdanne framtidige ansatte?

Heldigvis finnes det mange unntak. Jeg siterer bedriftsleder Terje Næss som har ansatt to lærlinger - og som i Utdanningsdepartementets annonsekampanje sier: "Vi er flinke til å snakke om hvor opptatt vi er av bransjens framtid. Nå må vi vise at vi snakker sant".

Ungdommen har stolt på at arbeidslivet i offentlig og privat sektor ville stille opp. En viktig målsetting med Reform 94 var nettopp å få de unge til å tro på en framtid som fagarbeidere. Det har vi lyktes med. 16-åringene søker seg til yrkesfag som aldri før. Statistikken viser f.eks. at i skoleåret 1993/94 - altså før Reform 94 - søkte 45% av årskullet yrkesfag. Til kommende skoleår 1996/97 har 56% av årskullet søkt yrkesfag. Dette forplikter arbeidslivets parter, bransjer og enkeltbedrifter i privat og offentlig sektor.

Det er nå i sensommerukene det gjelder å skaffe seg en lærling - eller fem. 1. oktober er det for sent - da er skoleplasser opprettet - og arbeidslivet har mistet sjansen til selv å utdanne det første reformkullet. Og det var jo det de bad om å få gjøre. Det var slik de ønsket at det skulle bli.

Staten er blitt kritisert for å henge etter når det gjelder å tegne lærekontrakter. Staten skal gå foran med et godt eksempel. Det innebærer er en dobling av tidligere løpende lærekontrakter og er en stor utfordring for statlig sektor.

Jeg håper også kommunesektoren vil ta sin del av den utfordringen det er å skaffe faglært arbeidskraft til de mange viktige oppgavene vi står overfor ikke minst i helse-og omsorgssektoren.

Framtidas arbeidsmarked vil stille stadig større krav til kontinuerlig omstilling og fleksibilitet. Utdanning, og evnen til å lære, vil være nøkkelen til personlig utvikling og muligheter på arbeidsmarkedet.

Derfor blir den neste reformen på utdanningssektoren en reform for videre- og etterutdanning, - for livslang læring. De samme spørsmålene vil bli stilt: Har vi råd til dette? Burde ikke heller etterutdanning være et ansvar for den enkelte, og ikke noe det offentlige burde legge seg opp i? Det er helt sikkert at det kommer vi til å få høre - en gang til.

Det hevdes at om 10 år er 80 prosent av teknologien vi bruker i dag skiftet ut. Men samtidig vet vi at tre av fire av dem som er i arbeid i dag, vil være det også om 10 år. Det sier seg selv at videre- og etterutdanning er noe vi må ta tak i både med alvor og entusiasme. Det er et ansvar for den enkelte, og for samfunnet. Vi har ikke noe valg. Det er ikke lenger slik at vi kan ta en dose utdanning mellom 7 og 17 og leve på det de neste 50 år.

Igjen snakker vi om like rettigheter og det å ruste samfunnet til ei ny framtid. Her har vi sterke tradisjoner. All erfaring viser at det er Arbeiderpartiet som står opp for at alle skal kunne ta del i utviklingen. Det har vi alltid gjort - og det kommer vi alltid til å gjøre. Det kan folk i dette landet stole på.

Mye av den nye kunnskapen må skaffes til veie ute i bedriftene. Jobbrotasjon og utdanningsvikariater må bli en del av framtidas arbeidsliv. Læring og kvalifisering må bli en kontinuerlig oppgave på den enkelte bedrift. Men i tillegg vil det være behov for uker og måneder og av og til år på skolebenken.

Lik rett til utdanning og bedre muligheter på arbeidsmarkedet er de to innsatsområdene som uten tvil har betydd mest for unges frihet og muligheter. Det er dette som virkelig har betydd et velferdsløft for tusener av unge mennesker.

Tidligere i sommer så vi store oppslag om at det var ungdommen som hadde tapt i 90 åra. Dette var basert på Statistisk sentralbyrås ungdomsundersøkelse som i følge VG viste at gjennomsnittsinntekten for ungdom, særlig mellom 18 og 25 år, har gått ned fra 1990 til 1993.

Ja, det er ikke noe rart - men helt naturlig og riktig - at når langt flere i en gruppe tar utdanning i stedet for arbeid - så påvirker det også inntektene. Det skal ikke gi samme lønn å være i skole som å være i arbeid. Utdanningen gir først og fremst større inntekt - og trygghet for inntekt - senere i livet. Det er en investering å ta utdanning.

Mange er opptatt av at generasjonsperspektivene har en for svak plass i den politiske debatten - dere i AUF har lenge vært opptatt av dette. Jeg mener dere har rett.

Vi må av mange grunner være langt mer opptatt av virkningene beslutninger i dag kan ha på framtida. Vi vet vi blir mange flere eldre og de eldre skal ha større pensjoner enn i dag. Det er en rettighet dagens og morgendagens politikere ikke kan se bort fra.

Derfor er det helt nødvendig at det meste av økningen i oljeinntektene nå settes av og ikke brukes. Og ta ikke feil, det er ikke min generasjons pensjonsytelser som er utsatt. De er i høy grad sikret ved rettigheter i trygden. Det står om skattebyrden til de som skal være yrkesaktive ut i neste århundre - og det er dere - og det står om mulighetene for å sikre finansiering av andre offentlige tilbud som dere og familien deres kommer til å være avhengig av - Investeringer i utdanning, sykehus og kultur.

Det er helt nødvendig at vi har en løpende diskusjon om hvor mye olje vi bør vinne ut og hvor stor aktiviteten skal være på sokkelen. Det har også vært en viktig del av den offentlige debatten de siste 25 åra. Men det bør ikke være noen diskusjon om at en betydelig del av de oljeinntektene vi har i dag må settes av for framtidig bruk.

Dette er jo en svært viktig del av den økonomiske styringen. Vi kan ikke i dag bruke alt vi tjener. Det er økonomisk galt, det er gal fordeling mellom generasjonene og det ville skapt en forbruksbølge som ikke ville vært bærekraftig.

I dag er derfor det radikale svaret å holde igjen også i de offentlige utgiftene. Stadig oftere må vi stille spørsmål hva pengene over de offentlige budsjettene skal brukes til. Høyre har alltid gjort det - men da for å bygge ned den offentlige sektoren. Det er ikke vår vei og slett ikke vårt mål. Vi vet at den offentlige sektor må bli enda større enn den er i dag, når vi har som mål å skape enda flere og enda bedre tjenester til vår befolkning. Men vi klarer ikke denne oppgaven bare gjennom å plusse på.

La meg illustrere dette med et eksempel. Det vi kan kalle den underliggende utgiftsveksten i statsbudsjettet er i dag på rundt 1 prosent. Det betyr at vi reelt må legge til 1% på årets utgifter bare for å følge opp det som allerede er vedtatt. Veksten er særlig knyttet til utgifter som er vedtatt av tidligere Storting, men det er også flere andre ting.

Hvert år i flere år framover må vi altså finne rom for 4 nye milliarder kroner før vi har lagt inn en eneste ny prioritering i budsjettet.

Dette viser hvor viktig det er å være opptatt av utgiftsveksten i budsjettet - og om det er noe av denne vi skal revurdere og se på hva vi bruker til. Det er ikke lett. For det ligger mye drakamp og mye arbeid bak mange av de ordninger vi har. Derfor var det hverken noe eksempel på påstått høyre-dreining eller lefling med markedskreftene da vi i vår under Revidert nasjonalbudsjett klarte å begrense utgiftsveksten ved sekundær støtte fra Høyre.

Vi må ikke glemme at Arbeiderpartiet faktisk ikke har flertall i Stortinget. Det har vi ikke hatt på mange, mange år - og når SV og mellompartiene heller ikke denne gangen var opptatt av å begrense utgiftene, måtte vi hente den støtten andre steder. Det hadde faktisk vært mer oppsiktsvekkende og uansvarlig om Arbeiderpartiet bare hadde gitt blaffen, og vært med på den spiralen som fører galt av sted.

Å søke vekslende støtte i Stortinget for oss som er i mindretallsposisjon er ikke noe uvanlig. Men det ville likevel være en klar fordel om vi normalt kunne samarbeide tettere med de partiene vi ellers har mest tilslutning fra i den økonomiske politikken. Og vi vet hvem de er. Et stabilt sak-til-saksamarbeid med mellompartiene ville selvsagt være å foretrekke. Det er bare det at de vil ikke.

I Arbeiderpartiet har vi alltid hatt debatt om hvor mye vi skal satse på overføringer og hvor mye vi skal satse på offentlige tjenester. På 90-tallet har vi ment det var riktig å prioritere tjenester, og vi har et stykke på vei fått tilslutning i Stortinget for gradvis å vri penger fra overføringer til tjenester. Men dessverre ikke så langt som vi har ønsket.

I familiepolitikken kommer denne debatten kanskje aller klarest fram. Slik diskusjonen har utviklet seg, får man inntrykk av at valget i dag står mellom enten kontantstøtte til småbarnsforeldrene eller bare satsing på barnehager, skolefritidsordning og foreldrepermisjon til yrkesaktive.

Arbeiderpartiets familiepolitikk har aldri vært et enten eller. Barnetrygd er kontantstøtte. Ja, også ordningen med foreldrepermisjon er kontantstøtte. Men vi har ingen tro på at en stor økning av kontantstøtte på bekostning av tjenester, som barnehager, er veien å gå.

Og vi har gjort begge deler de siste årene. Antallet barnehageplasser er fordoblet på fire år. Foreldrepermisjonen er utvidet fra 18 uker, som var så langt vi nådde før den borgerlige regjeringen overtok i 1981. Så stod det dørgende stille i fem år - frem til 1986. I dag har vi ett år med 80 prosent lønnskompensasjon. I tillegg kan foreldre som ønsker det, ta deler av permisjonen i form av tidskonto. Det kan gi en av foreldrene sekstimersdag i nesten to år, for hvert barn.

Samtidig med dette har barnetrygden økt reelt med omlag 40 prosent siden 1985/86. Engangsstønaden for dem som ikke er i jobb, er doblet åtte ganger siden 1986. Vi har bredde i reformpolitikken - både økt kontantstøtte, rettigheter og barnehageplasser.

Dette har økt valgfriheten for foreldrene og gitt - ikke minst kvinnene - større mulighet til å ta omsorgsansvar for barn selv om man er i jobb.

Jeg tror også vi skal minne enkelte borgerlige partier om at det var kvinnene selv som gikk ut i arbeidsliv og utdanning - og så fulgte politikken etter. Det var ikke slik at noen satt i regjeringskontorene og planla barnehagene for å lokke kvinner og mødre ut i arbeidslivet. Vi skjønte hva jentene ville. Vi så hva de gjorde - Og så laget vi en politikk for at de skulle kunne gjøre det.

Kvinnene gikk ut av kjøkkenet og skapte seg et annet liv enn sine mødre.

Dette så vi i Arbeiderpartiet. Vi så hvilken gjennomgripende endring kvinners sysselsetting førte til. Vi må huske at mens vi på 70-tallet var blant landene i Europa med lavest kvinnelig yrkesaktivitet, var vi allerede 10 -15 år senere det landet som lå høyest.

Vårt politiske ansvar er å gjøre det mulig for familiene - både kvinner og menn - å kombinere det å ha små barn med også å ha jobb, slik de aller fleste ønsker.

Høyre argumenterer for økt valgfrihet. De mener at hjemmeværende må få like mye støtte som det ungene får for sin barnehageplass.

Dermed tar Høyre pengene fra barnehagene. Det vil svekke barnehagetilbudene, det er helt klart. Da vil vi ikke nå målet om barnehageplass til alle som ønsker det.

Vi har hatt AUF bak oss i den omfattende satsingen på utbygging av studiemulighetene her i landet. Å studere er ikke lenger forbeholdt de få.

Også studiefinansieringen er en del av dette. På tre år er stipendandelen økt fra 13 prosent til 26 prosent. Dette alene betyr en milliard i økte utbetalinger over statsbudsjettet. I tillegg er renta redusert fra 11,5 prosent i 1990 og til 6 prosent nå i forbindelse med revideringen av statsbudsjettet. Det har ikke vært lett å få til dette på toppen av den enorme utbygging av studiemuligheter.

Jeg vet at dere møter påstanden om at studiefinansieringen er bedret ved hjelp av Høyre og ikke Arbeiderpartiet.

Det riktige er at Arbeiderpartiet har foreslått forbedringer, men Høyre har gått ett halvt eller ett helt prosentpoeng lengre i noen tilfeller. Vær da klar over: Med unntak av i vår, har ikke Høyre vært opptatt av å finne reell dekning for disse påplusningene. Den jobben har de overlatt til Arbeiderpartiet.

Høyre finner dekning på det de kaller Høyres budsjetter. Men hva er det de budsjettene går ut på? Høyres 28 representanter utgjør ikke noe flertall. Det er budsjetter som ingen ville drømme om å vedta - ikke de selv en gang. De salderer studiefinansiering med redusert bistand til verdens fattigste, reduserte arbeidsmarkedstiltak og mindre til kultur. Det er ikke vår vei.

Men det blir vår oppgave å skaffe den nødvendige inndekning. Og jeg kan love dere: Arbeiderpartiet kommer aldri til å være med på at studentene skal få mer på bekostning av arbeidsledige unge! Arbeiderpartiet vil nå målet om 30 prosent stipendandel - uten å ta fra de arbeidsledige!

***

Da verdens sju ledende industrinasjoner møttes i Frankrike i vør kunne de glede seg over gode økonomiske utsikter. De kunne derimot ikke glede seg over utviklingen i ledigheten. De kunne registrere at den teknologiske revolusjonen og informasjonsteknologien gjør mange arbeidere og funksjonærer overflødige. Banker og butikker, teleselskaper og transportører, industri og distribusjon gjennomgår store forandringer. Hele bransjer endres - både strukturen i næringene og kompetanseprofilen til de ansatte.

Også i Norge har vi disse utfordringene. Forandringene skaper utrygghet. Men vi kan ikke la være å møte dem. Det er heller ikke særlig lurt å utsette dem. Tvert om har vi tjent på å ta dem. Sysselsettingen øker - samtidig som vi tar i bruk ny teknologi i stadig større omfang.

Informasjonsteknologien bidrar til så store endringer i samfunnet at den bare kan sammenlignes med framveksten av industrisamfunnet. Fordi den lar oss samle inn, bearbeide og lagre enorme mengder informasjon. Fordi vi kan kommunisere uavhengig av tid og sted. Fordi vi kan utveksle informasjon og utvikle nye former for samarbeid og samvær både privat og i arbeidslivet.

Det er viktig å forstå denne utviklingen. Hva er rekkevidden av den, hvilke muligheter og problemer kan oppstå, hvilke holdninger og normer kan den skape? Kan vi vurdere kildene, eller blir for mye tatt for god fisk? Hvordan håndterer vi mengden med tilgjengelig informasjon? Ja, spørsmålene er mange. Hvordan unngå uønsket informasjon? Hvordan avveie hensynet til personvernet mot de nye og rike muligheter som oppstår, bl.a. innen helsesektoren?

I den IT-debatten vi har hatt denne våren har enkelte laget kalde framtidsbilder av et samfunn der menneskene er isolerte, alene og seg selv nok.

Jeg tror ikke dere unge mest representerer denne frykten. Dere kan sikkert både ironisere over teknologien og samtidig ta den som en selvfølge. Ikke som teknologi, men som verktøy og hjelpemiddel i fritid, utdanning og arbeid for samarbeid og samvær. Denne teknologien gjør jo først og fremst noe med mulighetene for å kunne kommunisere.

Men fortsatt vil vi helst møtes i sosiale sammenhenger som her på Utøya. Slikt samvær vil aldri teknologien noen gang erstatte.

De som prøver å dreie IT-debatten i retning skrekkscenariene og som ser på teknologien som en trussel og ikke en mulighet, tror jeg egentlig har misforstått noe vesentlig. De er ikke opptatt av å finne fram til måter å påvirke utviklingen, men har i stedet malerpøsen full av svartmaling som de heller over alt og alle. Vårt grunnsyn har vært og bør være å ha en realistisk, men positiv holdning til teknologien. Vi er opptatt av likhetsperspektivet - at alle skal få ta del i de mulighetene ny teknologi gir. Slik vår bevegelse alltid har vært.

Ifølge en reklamekampanje som gikk i vår har dere som er under 30 år intet å frykte. For dere er bruk av informasjonsteknologi helt greit. Dere har hatt data på skolen og bruker PC i studier og jobb. Vi vet likevel at det er skiller, blant annet fordi ikke alle har tilgang på PC hjemme. Vår IT-politikk omfatter skole- og utdanningssektoren og skal bidra til å redusere forskjeller som skyldes sosiale forhold.

Stadig ser vi at teknologien endrer premissene for politikken så vi må ta i bruk nye virkemidler. På den ene siden har teknologiutviklingen undergravd gamle virkemidler på tele- og medieområdet. På den annen side ser vi muligheter for nye undervisningsformer i skolen, nye måter å organisere virksomhetene på i helsesektoren, muligheter for å fornye offentlig sektor og nye formidlingsformer og uttrykk i kultursektoren. IT stiller oss overfor nye veivalg av sosial og samfunnsmessig betydning på veldig mange områder.

Det er gjennom bedre utdanning til flere at land kan mestre de teknologiske sprangene. Slik er det også i andre land. Dette er en utfordring som er internasjonal.

Det er utdanning og helsetjenester, sammen med naturressursene våre, som har skapt den norske samfunnsutviklingen. Det er satsingen på helse og utdanning - hele demokratiseringen som vi har vært gjennom - som også har utviklet miljøpolitikken.

Vi har bak oss en rekke store internasjonale konferanser. Rio-konferansen, Cairo-konferansen om befolkning, København-toppmøtet om sosial utvikling, Kvinnekonferansen i Beijing.

Felles for dem alle var kravet om ansvarlig befolkningspolitikk, helsepolitikk og utdanningspolitikk. Dette er selve grunnmuren for utvikling, slik at folk selv kan ta styringen over sin egen framtid, og treffe informerte valg.

Store deler av vår økonomi er basert på fornybare ressurser, som vannkraft, fisk og skog. Vår industri ligger på et høyt teknologisk nivå og vi har løst mange viktige forurensningsproblemer. Likevel belaster vi miljøet langt mer enn en tilsvarende befolkningsmengde i et fattig land.

Men Norges miljøbelastning var langt større for 10 og 20 år siden da industrien var mer forurensende, og da tungolje ble brukt til fyring i byene, og da kloakken gikk urenset i sjøen. Slik sett også har vi den teknologiske, og miljøteknologiske utvikling felles med industrilandene. På norske spesialområder ligger vi i verdenstoppen, og har mye å bidra med, særlig overfor land som enda er utviklingsland. Men vi er netto-importør av teknologi, og er avhengige av at det gjøres teknologiske fremskritt i verden omkring oss.

I dag er de største miljøutfordringene globale og må løses internasjonalt. Det gjør ikke saken enklere. Det gjør den heller ikke mindre alvorlig. For markedskreftene alene vil aldri av seg selv fremme miljømessige kvantesprang. Det trengs politisk styring - mellom land. Vi trenger internasjonale avtaler for å presse frem en mer bærekraftig utvikling. Og her er nok avtalene om å fase ut de oson-nedbrytende stoffene det beste eksempel fra vår egen tid.

Der lyktes vi bl.a. fordi det viste seg at verdens land ikke var avhengig av å slippe ut freoner og klor-fluor-karboner eller de andre stoffene som bryter ned ozonlaget. Det fantes miljøvennlige erstatningsstoffer som vi kunne tvinge fram å bli tatt i bruk.

Noe av det mest krevende vi kommer til å stå overfor til høsten er de internasjonale klimaforhandlingene. Disse forhandlingene er viktig for Norge - viktige fordi vi har vært og er en pådriver i formingen av internasjonale miljøavtaler. De er viktige fordi uansett tenkelig utfall, kommer gjennomføringen av avtalen til å bli meget krevende for Norge. Ja, uansett klimaavtale, vil Norge være blant de landene som må ta de aller tyngste takene, fordi vi allerede har lave utslipp per innbygger, vi har spredt bosetting, kaldt klima og en mørk vinter. Land med lave utslipp får en mer krevende oppgave enn de med høye som har gjort lite.

Vi slipper ut 8 tonn co2 per innbygger. Dette er mindre enn de fleste andre industriland, som ikke har våre sub-arktiske levekår. USA, for eksempel slipper ut 20 tonn for hver eneste innbygger. Hver eneste tysker slipper ut mer enn hver nordmann.

Kina vil om kort tid gå forbi USA som den største kilde for utslipp av klimagasser. USA står i dag for 25% av de globale utslipp. Norge står for 2 promille. Alene kan vi altså utrette lite i den store sammenhengen - hvis vel og merke vi gjør det alene. Da har det liten betydning for klimaet. Det gjelder å få alle med. Å være pådriver i miljøpolitikken er å bidra til at flere - og helst alle - bidrar mest mulig ut fra sine forutsetninger.

Norge har siden Klimakonvensjonen ble forhandlet fram i forbindelse med Rio-konferansen stått på fire hovedelementer:

• Utslippsforpliktelsene for de enkelte land må fordeles på en mest mulig rettferdig måte. Det er dette vi kaller byrdefordeling. Det gjelder også fordelingen mellom i-land og u-land.
• Avtalen må omfatte flest mulig av klimagassene. Atmosfæren bryr seg ikke om hva gassen heter, men hvilken virkning den har.
• En avtale må inneholde muligheter for felles gjennomføring. Slik kan vi sikre at vi får mest mulig reduksjon i utslippene pr krone. Atmosfæren bryr seg ikke om hvor mye penger vi bruker på å få ned utslippene, men hvor mye utslippene går ned.
• Internasjonalt koordinerte økonomiske virkemidler - altså avgifter - er det beste virkemidlet. Det har vi ment hele tiden - og det mener vi fortsatt. Flere land - helst alle - burde innføre avgifter gradert etter hvor mye klimagasser produkter bidrar til. Da ville vi få en vridning over til produkter som gir lite klimagasser på bekostning av de som gir mye. I motsatt fall kan avgifter i ett land føre til at vi ikke flytter forbruket til mer miljøvennlige produkter, men flytter produksjonen til mindre miljøvennlige land. Da har vi tapt i dobbel forstand.

Men dessverre - foreløpig er det bare noen ganske få land som har co2-avgifter, og store og tunge land subsidierer i stedet bruk av kull.

Det er synd - men det er likevel ikke overraskende. Og det er dessverre alt for mange land som har noe å tjene på at forpliktelsene ikke fordeles mellom landene.

Derfor høres det kanskje flott ut når Tyskland har foreslått at alle OECD-landene skal redusere sine CO2-utslipp med 20 prosent innen 2010. Foreløpige beregninger tyder på at dette vil komme til å koste den norske velferdsstaten opp mot 10 milliarder kroner i året i form av lavere brutto nasjonalprodukt. Det må vi gjøre dersom det er den riktige måten. Mens de aller fleste land vil kunne ta dette uten at det koster noe særlig.

Det som undrer meg er at også en del nordmenn mener at vi skal sette håndjern på landets økonomi, og som heller ikke er bra for miljøet, mens alle vet hvilke store uløste oppgaver vi har foran oss. Kan dere forklare meg hvorfor?

For det er dette de går inn for som sier at vi må feie for vår egen dør, eller som til og med sier at norsk miljøpolitikk har et troverdighetsproblem. Jeg hører alt for lite at folk er opptatt av resultatet, nemlig det globale klima, og alt for ofte at vi må ta strupetak på oss selv, og så vente å se om andre land gjør noe som virkelig betyr noe. Dette er hverken radikalt, eller særlig klokt.

Hvis det var slik at vi skulle bruke 10 milliarder på reduserte CO2-utslipp, burde disse pengene settes inn der de ga mest reduksjon pr krone.

Det finnes ingen lettvinte løsninger for oss. Andre land kan stenge ulønnsomme kullkraftverk, innføre moderne teknologi eller gjennomføre andre tiltak som er økonomisk lønnsomme. De har lite å skryte av. De burde ha gjort dette for lengst og ikke sittet og ventet på avtaler om prosentreduksjoner innen år 2010.

Hvis klimaavtalen legger opp til like prosentvise reduksjoner for alle land, vil de største miljøsinkene få den letteste jobben. De som allerede har kostet i de verste krokene, sitter igjen med regninga. Og klimaet taper - miljøet taper.

Da har vi virkelig gjort miljøet et bjørnetjeneste. Da vil vi samlet sett få gjort mindre enn om vi fordelte byrdene mer rettferdig. Ja, vi har faktisk stilt oss slik at det "lønner seg" å gjøre minst mulig. Hva slags signal er det når det gjelder framtidige miljøutfordringer?

Derfor er det egentlig overraskende for meg at ikke norske miljøorganisasjoner er mer opptatt av nettopp byrdefordelingsspørsmålet, slik at vi kan få utrettet mest mulig sammen.

Nå må vi komme dit at landene blir vurdert etter hva de gjør - om de er villige til å gjennomføre tiltak som koster - og ikke etter hvor enkelt det er for dem å redusere utslippene. Ellers får vi den tragikomiske situasjon at store vestlige industriland fremheves som eksempler til etterfølgelse, mens de egentlig ligger langt etter Norge i innsats.

Vi har fokusert mye på den forventede økningen av CO2-utslipp fra Norge. Vi vil fortsatt gjøre det vi kan for å begrense økningen.

De norske CO2-utslippene var i 1989 ikke høyere enn i 1979. Et mål om å stabilisere på 1989-nivå betyr altså for Norge å stabilisere på 1979-nivå. Dette er ytterligere en illustrasjon på at stabilisering av utslippene betyr svært ulike ting - for ulike land.

Også AUF er enige i at hvis vår gass reduserer utslippene i andre land, er det positivt. Men det er i stor grad denne gassen som gir de store økningene av våre CO2-utslipp. Og da snakker jeg ikke om gasskraftverk, men gass "som gass i rør". Også den gassen øker våre utslipp i våre nasjonale klimaregnskap.

Hvis vi kuttet ut gasseksporten, ville det selvsagt bli dyrt for oss. Men i tillegg ville det øke CO2-utslippene i Europa samlet sett. Da har vi "straffet" både miljøet og oss selv.

Uansett hvilken avtale vi får, kommer det til å koste Norge. Foreløpig har jeg ikke sett en eneste modell for byrdefordeling som ikke innebærer at Norge er blant de som må betale mest. Det skal vi gjøre. Det har vi råd til. Men vi vil ha andre med oss!

Kommunevalget i 1995 viste oss at enkelte ikke går av veien for å bruke innvandring, fremmedfrykt - ja, rasisme - i politisk øyemed. Og vi så det ikke første gang i 1995. Det vi trenger nå er at alle vi som vil forsvare demokratiet, menneskerettighetene og individenes ukrenkelighet står sammen om de verdiene vi er enige om.

I alt for stor grad blir den politiske debatten preget av yttergruppene. Jeg vil be dem som benytter en hver anledning til å kritisere den politikken stortingsflertallet har lagt, om å tenke over om de egentlig bidrar til å bekjempe rasismen og fremmedfrykten?

Vi bør nå kunne si hva vi er enige om, nemlig:

• Alle asylsøkere som kommer hit og trenger beskyttelse fra forfølgelse, skal få det. Det er en selvfølge og følger også av vår tilslutning til FNs flyktningkonvensjon.
• Mange fyller ikke de relativt strenge kravene som flyktningkonvensjonen setter, selv om de er høyst reelle flyktninger. De gis derfor opphold på humanitært grunnlag. Også sterke menneskelige hensyn for øvrig gir grunnlag for slikt opphold.

Det hersker mye forvirring om tall i denne debatten. I sommer har man kunnet få inntrykk av at uenigheten om norsk flyktningepolitikk dreier seg om vi skal gi amnesti eller ikke til 70 personer i kirkeasyl. Noen har også hevdet at kirkeasyl er et resultat av en for streng flyktningepolitikk og at bare en mer liberal politikk kan løse problemet med kirkeasyl. Men vet de egentlig hvor mange som er gitt beskyttelse i Norge de senere år?

Oppdaterte tall viser nå at det i femårsperioden 1990-95 ankom i underkant av 45.000 personer til Norge med ønske om beskyttelse eller om å bli gjenforent med flyktninger som allerede var kommet. Av disse er 35.000 gitt beskyttelse her. Dette er langt mer enn i noen annen periode i vår historie. Det er et paradoks at vi setter rekord i å gi beskyttelse til mennesker på flukt samtidig som vi kritiseres for at vi blir stadig strengere.

I forhold til et tall på 35.000 vil alle se at debatten om 50, 60 eller 70 kirkeasylanter ikke dreier seg om tall. Det dreier seg først og fremst om respekten for lovlig fattede vedtak. Det ville bære ganske galt av sted om man skulle få rett til særbehandling hvis man, fremfor å respektere et vedtak som er fattet etter omfattende saksbehandling med advokatbistand, ankemuligheter og rettssikkerhetsgarantier, i stedet går inn i en kirke og nekter å gå ut igjen.

Det dreier seg også om at vi må innse at vår flyktningepolitikk skal være innrettet på å gi beskyttelse til dem som trenger det. Det kan være mange andre grunner til å forlate sitt hjemland. Vi verken kan eller skal moralisere over mennesker som søker en bedre fremtid for seg og sine. Likefullt kan vi ikke gjennom flyktningepolitikken påta oss et ansvar som ligger langt utenfor det som det er internasjonal enighet om at vi skal bruke ressursene på, - og det er mennesker på flukt.

***

Neste års valgkamp vil i stor grad dreie seg om velferdssamfunnets framtid; Høyre har allerede forsøkt å sette spørsmål om privatisering og om skattelettelser på dagsorden.

Da skal vi som sosialdemokrater alltid huske: Fellesgodene og den offentlige sektoren er ikke en måte å overlate ansvaret til andre på. Det er en måte å organisere oppgavene sammen på.

Når de konservative mener den offentlige sektoren tar ansvaret fra den enkelte, skyldes det i bunn og grunn at de ikke ser det offentlige som en måte vi sammen løser oppgaver på, men som "noe annet" enn det som angår dem selv.

Det må være slik den nye lederen i Unge Høyre tenker. Han ser ikke på fellesgoder og den felles organiseringen som skjer gjennom kommuner og fylker som noe han er med på - som noe som angår ham.

Det er når det som er felles ikke er en del av oss, at vi virkelig kommer galt ut.

Her har vi som sosialdemokrater et spesielt ansvar. Vi skal ikke la andre framstille det som om vi har valget mellom enten offentlig eller privat ansvar. Det må være begge deler, slik det alltid har vært for oss. Ellers kveler vi velferdssamfunnet vårt.

Det er ikke et politisk mål at flest mulig oppgaver løses av det offentlige. Målet er at flest mulig mennesker får de beste muligheter til å mestre sine egne liv, til å få kunnskap, til å ha innflytelse over styre og stell, til å forsørge seg selv og sin familie.

Det er menneskene som betyr noe. Det er menneskenes utfoldelse og frihet det dreier seg om. Da må vi ha en skikkelig fordelingspolitikk. Og vi må ha en sterk og effektiv offentlig sektor. Da må vi ha en politikk som setter både den enkelte og fellesskapet høyt. Det er det dere unge skal ha med dere - i den innsatsen dere skal gjøre i tryggingen av framtidas samfunn.

---

Lagt inn 25 juli 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjon