Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Barentsregionens nye utfordringer

Momenter til innledning på møte i Kirkenes 21.8.95

Da planene om Barentssamarbeidet ble lagt i 1992, bestemte vi oss for å satse på Kirkenes bl.a. ved å legge etableringskonferansen hit. Gjennom opprettelsen av Barentssekretariatet og Østhandelssenteret har vi søkt å styrke Kirkenes' rolle som senter i Barentsregionen. Vi merker oss at russerne også valgte å legge et generalkonsulat til Kirkenes. Selvsagt var det riktig å satse på Kirkenes. Det sterke lokale engasjement er viktig for at samarbeidet skal utvikle seg på en fruktbar måte. Kirkenes har i så måte ikke skuffet oss, og særlig vil jeg framheve den store innsatsen som ordfører Alfon Jerijärvi har gjort.

Ikke minst her i Sør-Varanger ser vi at Barentssamarbeidet allerede har gitt resultater for næringslivet og befolkningen. Så mange som 90 bedrifter i kommunen er på en eller annen måte involvert i samhandel eller samarbeidsprosjekter på russisk side. Ifølge beregninger som Sør-Varanger Næringsråd har gjort, var den totale omsetningen i østhandelsrelatert virksomhet i 1994 på om lag én milliard kroner.

Næringssamarbeidet i Barentsregionen er nå i overgangen fra en fase der kontaktskaping, nettverksbygging og forprosjekter har vært de dominerende aktivitene, til et mer aktivt engasjement i konkrete samarbeidsprosjekter. Dette innebærer en viss konsentrasjon om færre og større prosjekter og oppmuntring til nettverksamarbeid. Enkelte av de større prosjektene på infrastruktursiden, innen miljøvern, energiøkonomisering eller modernisering av eksisterende industriforetak kan bli blinket ut som spesielle samarbeidsprosjekter i Barentsregi. På utenriksministermøtet i Barentsrådet i Rovaniemi 9. og 10. oktober vil vi drøfte den nye fasen i næringssamarbeidet. En målsetting er å enes om å satse på noen få, store prosjekter.

Moderniseringen av Petsjenganikel er en sak av særlig interesse. Vi kan med tilfredshet konstatere at dette arbeidet synes et langt skritt nærmere virkeliggjøring. Konkrete drøftinger er i gang mellom vestlige og russiske selskaper, og vi regner i nær framtid med å kunne underskrive et memorandum med russiske myndigheter om finansieringen av prosjektet. Fra norsk side vil vi bidra med 300 millioner kroner til dette prosjektet, som vil komme alle i Sør-Varanger til gode gjennom mindre luftforurensning. Dette vil være ett viktig skritt i retning av å løse de enorme miljøproblemene i våre nærområder.

Blant miljøproblemene er vi særlig opptatt av atomsikkerheten. På dette området har vi i år styrket innsatsen. Regjeringen presenterte i mars en handlingsplan for å bedre sikkerheten ved atominstallasjoner og forebygge radioaktiv forurensning gjennom tryggere behandling og lagring av brukt uranbrensel og radioaktivt avfall. For 1995 er satt av 130 millioner kroner til gjennomføring av prosjekter. Videre styrkes arbeidet mot dumping av radioaktivt avfall i Barents- og Karahavet og i tilsig til havet fra elver i Russland. Innsatsen mot våpenrelaterte miljøfarer styrkes også.

Et av de viktigste prosjektene under handlingsplanen er bedringen av sikkerheten ved Kola kjernekraftverk. I perioden 1992-94 ble det bevilget vel 25 millioner kroner til prosjektet, og vi er innstilt på å fortsette finansieringen av andre fase som nå har begynt. Prosjektets første fase må sies å ha vært en suksess, hvor utstyrsleveranser og faglig bistand har bidratt til en vesentlig forbedring av sikkerheten. Parallelt med prosjektet ved kjernekraftverket vil vi yte bidrag til studier og tiltak vedrørende bruk av alternative energikilder, energiøkonomisering og effektivisering av energisektoren.

Et annet interessant prosjekt er etableringen av en internasjonal rådgivningsgruppe for "Lepse". Fartøyet "Lepse" er brukt til lagring av radioaktivt avfall, bl.a. høyaktivt brukt uranbrensel, ved atomisbryterflåten i Murmansk. "Lepse" peker seg ut som et pilotprosjekt i samarbeidet med Russland. Gruppen, som ledes av Norge, består i tillegg av USA, Frankrike, Russland og Europakommisjonen og skal sikre myndighetene nødvendig innsikt i framdriften av arbeidet.

Sistnevnte prosjekt illustrerer noe av essensen i det norske atomsikkerhetsarbeidet, nemlig å trekke våre tradisjonelle samarbeidspartnere inn i arbeidet for å bekjempe trusselen fra radioaktiv forurensning i våre nordlige nærområder. I 1994 tok statsministeren initiativ overfor de sju største industrilandene, de såkalte G-7-landene, til utarbeidelse av en internasjonal handlingsplan og opprettelse av et internasjonalt fond for multilaterale prosjekter for å fremme sikker behandling og lagring av radioaktivt avfall og spaltbart materiale i Russland. De hensynene som ligger bak dette forslaget, ser nå ut til å fått alminnelig aksept i G-7-kretsen. Vi er derfor meget tilfreds med disse landenes tilslutning til President Jeltsins initiativ om å arrangere et toppmøte i Moskva i 1996 om atomsikkerhet og behandling og lagring av radioaktivt avfall.

En rekke store norske bedrifter har vist interesse for prosjekter med sikte på de russiske atomavfallsproblemene. Mange norske bedrifter vil kunne finne et marked her, ikke minst ved å søke samarbeid med utenlandsk industri med tidligere erfaring fra atomavfallshåndtering. Et eksempel på dette er Kværner, som med støtte fra handlingsplanens midler, kartlegger mulighetene for et engasjement for opphugging av utrangerte russiske atomubåter.

Mangel på langsiktig investeringskapital utgjør en betydelig flaskehals i det langsiktige næringssamarbeidet i Barentsregionen. I denne sammenheng er et viktig tiltak lanseringen av det regionale risikokapitalfond på USD 50 millioner for investeringer i små og mellomstore bedrifter i Nordvest-Russland som EBRD sammen med Norge, Sverige og Finland står bak. Det vil være operativt i løpet av året og skal ha Murmansk, Arkhangelsk og Karelen som hovednedslagsfelt. Det norske bidraget til fondet beløper seg til ca. NOK 43 millioner over 3 år. Sentrale områder for investeringer vil være fiskerisektoren og maritim virksomhet, metallurgisk industri, miljøforbedringer, konsummarkedet samt skog- og trelastvirksomhet. Et konsortium med deltakelse fra Norge, Sverige og Finland er tildelt oppgaven som fondsadministrator. Fra norsk side er SND og DnB med.

I Stortingsmeldingen om Handlingsprogrammet for Østeuropa som ble framlagt medio juni i år, signaliserte Regjeringen at man ville vurdere å opprette et statlig investeringsfond for Østeuropa for å stimulere norsk næringsliv til økt satsing der. Det vil også kunne lette norske bedrifters tilgang på kapital fra internasjonale finansinstitusjoner, som ofte legger til grunn at en nasjonal finansieringsinstitusjon kan dekke en del av et prosjekts samlede finansieringsbehov.

Næringslivets Østhandelsforum i Troms har gjennom lengre tid arbeidet aktivt for å etablere et risikokapitalfond for bedrifter som ønsker å satse i Nordvest-Russland. Barents Invest ble etablert i slutten av 1994 med en kapitalbase på NOK 33,5 millioner, hvorav UD har bidratt med 10 millioner kroner.

I tillegg til finansieringsproblemene kommer garantispørsmålet. Det eksisterer i dag en statlig garantiordning som dekker politisk risiko ved eksport til og investeringer i SUS-landene og de baltiske stater. Da ordningen ble etablert i 1992, ble det bl.a. forutsatt motgaranti fra kjøperlandets sentralmyndigheter. Regjeringen har endret ordningen slik at dette kravet om motgaranti - selv om det opprettholdes som hovedregel - nå kan frafalles ved kortsiktige kreditter inntil to år mot remburs fra akseptabel bank i kjøperlandet, samt ved samfinansiering med multinasjonale finansinstitusjoner. Også i visse andre tilfeller kan kravet om statlig motgaranti frafalles mot båndlegging av midler i et tapsfond, som nå er på 50 millioner kroner. For de prioriterte samarbeidsområdene i Nordvest-Russland og Baltikum kan også motgaranti fra fylkesmann eller regionale myndigheter aksepteres mot båndlegging av tapsfondet.

Mye gjenstår før rammebetingelsene for næringssamarbeidet er som de bør være. Norske bedrifter som ønsker å satse i Russland, opplever fortsatt en urimelig stor usikkerhet på en rekke plan og hindringer av administrativ og byråkratisk art. Stadige endringer i lover og regler for import, fortolling, beskatning, sertifisering, etablering og liknende skaper ikke det forutsigbare klima som næringslivet er avhengig av ved langsiktig satsing. Høyt skatte- og avgiftsnivå, mangelfullt regelverk og manglende evne og vilje til å håndheve eksisterende lovverk skaper fortsatt vanskeligheter. Russisk framgangsmåte for å overvinne problemene synes dessuten i mange tilfeller å komme i konflikt - ikke bare med vestlig tankegang, men også med forretningsmoral. De vanskelighetene bedrifter som Statoil og Rossnor har møtt, tør være velkjente. Jeg har tidligere sagt at dersom ressurssterke norske selskaper ikke lenger ser noen hensikt i å forsøke å arbeide seg gjennom det russiske byråkrati, så vil det ha en meget uheldig signaleffekt overfor andre deler av norsk næringsliv. Dette har vi gjort klart overfor russerne ved en rekke anledninger.

Regjeringen vil fortsatt legge stor vekt på at nordnorske bedrifter skal ha gode muligheter for satsing i Nordvest-Russland. Med geografisk nærhet som et forsterkende fortrinn og en stadig bedre utbygd kontaktflate østover har firmaer og institusjoner i Nord-Norge det beste utgangspunkt for å høste fordeler av økt handel og næringssamarbeid. Regjeringen vil videreføre Handlingsprogrammet for Østeuropa på en slik måte at den positive utviklingen i næringssamarbeidet mellom nordnorske og nordvestrussiske bedrifter kan fortsette.

Perspektivene som ligger i framtidige koplinger mellom de enorme ressursrikdommene i Nordvest-Russland - skog og fisk, malmer og mineraler, olje og gass - og norsk kompetanse og teknologi er store. Olje og gass-sektoren er kanskje den som har de mest spennende framtidsutsiktene. Det finnes trolig store gass- og oljeforekomster på ubestridt russisk område i Barentshavet - ressurser der norske oljeselskaper med sin erfaring fra Nordsjøen og Norskehavet burde være svært konkurransedyktig. Planene om en olje- og gassterminal i Petsjenga - bare noen kilometer fra Kirkenes - er interessante også for næringslivet på norsk side av grensen.

Vi er klar over at vi snakker om en region med sårbar natur og store miljøutfordringer. Med vestlig kompetanse på moderne og miljøvennlig teknologi er det mulig å utnytte ressursene i Nordvest-Russland på en mer bærekraftig måte enn de gamle sovjetiske metodene. Her ligger det framtidsutsikter for en meget positiv økonomisk utvikling i hele Barentsregionen. En utvikling i denne retningen i Nordvest-Russland vil medføre store muligheter for nordnorsk næringsliv både til eksport og investeringer i et marked med tre millioner mennesker.

En viktig utfordring framover blir å håndtere de interessemotsetningene som kan dukke opp mellom urfolkenes interesser i tradisjonelle næringsveger og livsformer og ny, økonomisk virksomhet som vil etablere seg. Slike konflikter har allerede meldt seg når det gjelder fiskerettigheter i lakseelver på Kola. Jeg vil understreke at den type konflikter ikke er et resultat av Barentssamarbeidet. Tvert imot, situasjonen slik den var i det gamle Sovjetunionen, var ikke akkurat preget av sterke hensyn til urfolksrettigheter. Det kan samene på Kola fortelle mye om. Jeg er overbevist om at urfolkene på russisk side er tjent med at slike saker nå kommer på dagsordenen og kan bli diskutert mellom samiske institusjoner og regionale myndigheter i Norden og Russland. I samarbeid med Sametinget planlegger UD en reise til Kola i nær framtid for å studere samenes situasjon der. For oss er urfolksdimensjonen en av de viktigste i Barentssamarbeidet. Jeg vil framheve det generelt meget konstruktive samarbeidet vi føler vi har med Sametinget og ikke minst med president Ole Henrik Magga.

Her vil jeg også nevne at vi har lagt stor vekt på å fremme de dimensjoner i Barentssamarbeidet som går ut på å støtte utviklingen av frie faglige organisasjoner. I overgangen fra statsstyrt kommandoøkonomi til markedsøkonomi som russerne opplever, er et av hovedproblemene mangelfullt utviklet fagbevegelse og andre sivile og folkelige organisasjoner. Likeens har vi sett det som viktig å støtte kvinneorganisasjoner i deres arbeid for å bedre kvinners kår. Jeg forstår den kritikk som er reist for manglende kvinnerepresentasjon i de styrende organene i Barentsregionen. Vi avventer Regionrådets vurdering av de ulike forslag som tar sikte på å gi større bredde i de regionale organene.

Samhandelen mellom Norge og Russland har vist en positiv utvikling i 1994 og til nå i 1995. I løpet av 1994 vokste norsk-russisk samhandel med 66 prosent. Eksporten fra Norge økte med 30 prosent til 870 millioner kroner, mens importen økte med 77 prosent til vel 4,4 milliarder kroner. Jeg vil likevel minne om at vi på eksportsiden fortsatt ligger langt bak våre nordiske naboland.

Den positive utviklingen er først og fremst skjedd innen fiskeeksporten. Mens vi i 1. halvår 1994 eksporterte fisk til Russland for 110 millioner kroner, overstiger tallet for tilsvarende periode i år 210 millioner kroner - en økning på hele 90 prosent. Fisk utgjør nå over 40 prosent av total norsk eksport til Russland. Blant fiskeeksportørene er det stor interesse for å introdusere nye og mer "eksklusive" produkter på det russiske markedet, og markedsmulighetene vurderes som oppløftende av Eksportutvalget for fisk i Tromsø. Jeg minner også om at det er en hovedutfordring å bygge videre på det konstruktive samarbeidet som er etablert i forvaltningen av fiskeriressursene. Dette må gjøres mer framtidsrettet gjennom økt samarbeid blant annet på produksjons- og verftssiden.

Importvarestatistikken domineres av metaller (43 prosent) etterfulgt av fisk (31 prosent) og kjemiske produkter (10 prosent). Importen av malmer og avfall av metaller har falt betydelig de første månedene i år, men dette er imidlertid blitt mer enn oppveid av veksten i import av metaller og fiskeråstoff. Det er fortsatt slik at import av russisk fiskeråstoff spiller en viktig rolle for virksomheten i deler av nordnorsk fiskeindustri.

Den positive utviklingen i norsk-russisk samhandel kan selvsagt ikke bare tilskrives Barentsamarbeidet. Den generelle åpningen av øst/vest-grensene, Russlands demokratiseringsprosess og innføring av markedsøkonomiske prinsipper er de grunnleggende forutsetningene for den utviklingen vi er inne i. Gjennom Barentssamarbeidet og Regjeringens Handlingsprogram for Østeuropa kan vi utnytte disse mulighetene praksis. Målsettingene både med Barentssamarbeidet og Handlingsprogrammet er å støtte en sunn økonomisk utvikling, bygging av demokratiske institusjoner og tettere forbindelser mellom aktører i Nordvest-Russland og i Norden. Dette er ikke bare for å hjelpe Russland i en vanskelig situasjon - en positiv utvikling i Russland gir økte muligheter også for norsk og nordnorsk næringsliv i Russland.

Situasjonen som er oppstått med EU-utvidelsen gjør Barentssamarbeidet på mange måter enda mer betydningsfullt for oss enn før. Samarbeidet gir oss et viktig tilknytningspunkt både til våre nordiske naboer og EU. Vi arbeider nå for at grenselinjen mot EU får minst mulig betydning for det praktiske samarbeidet. Riktig utnyttet kan det svenske og finske medlemskapet være positivt fordi det gir muligheter til å bruke EUs regionalpolitiske virkemidler i regionen i tillegg til de enkelte lands nasjonale ressurser. Norge ønsker å kople seg til EUs INTERREG-Barentsprogram gjennom å dekke egne kostnader. Det foregår nå et intensivt arbeid både på regionalt og sentralt nivå for å avklare hvordan dette skal utformes i praksis. Det er god grunn til å tro at dette lar seg løse slik at Norge deltar som likeverdig partner også i denne delen av samarbeidet. Samtidig vil vi arbeide for at Regionrådet i Barentsregionen beholder sin sentrale stilling i utviklingen av Barentssamarbeidet, blant annet ved å opprettholde vår støtte til rådets Barentsprogram på et høyt nivå også til neste år.

Barentssamarbeidet er ikke bare et redskap for regional utvikling i nordområdene. Det er også vårt viktigste bidrag til å trekke Russland tettere med i et samarbeid med de andre europeiske landene. På denne måten møtes i Barentssamarbeidet tre av de viktigste linjene i norsk utenrikspolitikk - forholdet til EU-landene, forholdet til våre nordiske naboer og forholdet til Russland.