EUs regjeringskonferanse fra et norsk synspunkt

Statssekretær Siri Bjerke, Utenriksdepartementet

EUs Regjeringskonferanse fra et Norsk synspunkt

Innledning ved seminar om EUs Regjeringskonferanse 1996 i regi av Europakommisjonens delegasjon i Norge. Bergen og Oslo, den 27. og 28.9.95.

I 1996 skal EU-landene drøfte den videre utvikling av EU-samarbeidet i en regjeringskonferanse. Drøftingene vil legge rammene for neste utvidelsesrunde i EU. Vi ser konturene av et samarbeid med kanskje så mye som 27 medlemsland. Nye oppgaver og nye medlemsland vil sette nye krav til EU-samarbeidet.

Vi avklarte i november i fjor vårt forhold til EU. Medlemskap står ikke på Regjeringens dagsorden. Men Europa eller europeisk samarbeid valgte vi ikke bort. Mye av det som bestemmes i EU påvirker oss i Norge. Når EU-samarbeidet forandres, får det konsekvenser for oss. Derfor følger vi nøye EU-landenes forberedelser til Regjeringskonferansen og arbeidet i den såkalte Refleksjonsgruppen.

Vi vil bruke bilaterale kontakter, nordisk samarbeid og EØS-rammen for å gjøre våre synspunkter kjent. Like viktig er det at vi i våre egne debatter her hjemme - i det politiske miljø, i forskningsmiljøet, i presse og media - løpende har EU og Norges plass og rolle i europeisk samarbeid på dagsorden. Jeg er derfor glad for denne anledningen til å gi noen synspunkter, selv om det fortsatt er tidlig i prosessen fram mot EUs regjeringskonferanse .

Gjennom EØS-avtalen deltar vi i det indre marked og er nært knyttet til de øvrige deler av EU-samarbeidet. Vi har tette forbindelser med EU-landenes utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid og justissamarbeidet. Når våre viktigste europeiske partnere for handel og økonomisk samkvem, våre europeiske allierte og våre nordiske naboland skal trekke opp de videre linjer for samarbeidet, betyr det at det fastlegges rammebetingelser som er av stor betydning også for Norge. Utfallet av Regjeringskonferansen og senere medlemskapsforhandlinger med søkerlandene i Sentral- og Øst-Europa vil berøre grunnleggende norske politiske og økonomiske interesser. Det er i dag en enestående anledning til å bygge et samarbeid på tvers av Europa bygget på lov og rett og med like kjøreregler for alle. Hvor problemene løses ved forhandlingsbordet, og hvor det må finnes kompromisser i samarbeid mellom flere parter.

Vår største utfordring i Europa i dag er å bidra til å utstrekke demokratiet, sikre sosial og politisk stabilitet og bygge bro over velstandkløften mellom vest og øst. Utvidelsen av EU med nye medlemsland er et spørsmål om solidaritet. Det er også en politisk og moralsk forpliktelse. Det vil være av fundamental betydning for sikkerheten og stabiliteten i Europa. Alle europeiske organisasjoner må gi bidrag til arbeidet med europeisk integrasjon. Men EU har særlige forutsetninger og en god mulighet til å spille nøkkelrollen på grunn av sin økonomiske og politiske tyngde, sitt brede saksfelt og sitt brede spekter av økonomiske og politiske virkemidler. Norge vil selv og som medlem av frihandlesorganisasjonen EFTA, ta sin del av ansvaret for samarbeid med de øst- og sentral-europeiske landene. EFTA har i dag frihandlesavtaler med dem.

De nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa har EU-medlemskap som en overordnet målsetting. Det er ikke bare av økonomiske grunner, men like mye fordi EU-medlemskap vil befeste deres europeiske tilhørighet og dermed indirekte også trygge deres sikkerhet.

Det er også i norsk interesse at de nye demokratiene i Europa gradvis trekkes inn i EU-samarbeidet og etterhvert blir medlemmer. Fra norsk side ser vi det som ønskelig at medlemskapsforhandlinger begynner så snart som mulig etter avslutningen av Regjeringskonferansen og på samme tid for alle de assosierte sentral- og øst-europeiske land, også de baltiske land. Det bør være åpenhet om kriteriene for medlemskap, og hvert land må vurderes individuelt. Søkerlandene må på sin side arbeide videre med nødvendige politiske og økonomiske reformer. Nye medlemsland må kunne konkurrere på det indre marked, og gammelt konfliktstoff mellom land, regioner og folkegrupper må ryddes av veien.

EU har en annen enorm utfordring som regjeringskonferansen må bidra til å løse. Samarbeidet må få bredere oppslutning og legitimitet i de europeiske lands befolkninger. EU er ikke en union av regjeringer, men av land, folk og velgere. Visjonen om at internasjonaliseringen på alle områder av samfunnet må møtes med ny politikk nasjonalt og mer samarbeid over landegrensene både mellomstatlig og overnasjonalt, må gjøres til konkret politikk. Generelt inviterer dette ikke til en kurs med overnasjonalt samarbeid på en rekke nye områder. Men det vil være naturlig å gå gjennom hvert enkelt felt med et praktisk utgangspunkt. Resultatene fra Regjeringskonferansen skal godkjennes i hvert enkelt medlemsland. Flere land vil ventelig legge resultatet ut til folkeavstemning. Enkeltmenneskenes interesser og behov må være fokus for den videre utvikling av EU-samarbeidet. EU må vise resultater i forhold til de utfordringer som krever felles innsats på europeisk nivå.

De europeiske sosialdemokratene har sagt det slik:

"Vi har bruk for en Europeisk Union som er et velfungerende fellesskap for fred, med engasjement i de demokratiske prinsipper og tradisjoner for sosiale framskritt. Men før vi når disse mål, har vi fortsatt en lang vei å gå. Mange mennesker ser i Den europeiske union vi har i dag:

• for mye byråkrati og for lite demokrati
  
• for mye ulikhet og for lite solidaritet
  
• for mange kortsiktige økonomiske interesser og for lite engasjement i miljøspørsmål
  
• for mange nasjonale interesser og for liten enighet om utenrikspolitikk.
  EU står stadig fjernt fra det Europa vi ønsker oss. Dette vil vi endre."
  
  

  Vi trenger et sterkt og handlekraftig EU-samarbeid for å ta tak i utfordringene knyttet til fred og sikkerhet, sysselsetting og miljø, velferd og internasjonal kriminalitet. Men vi ønsker ikke et EU som bruker tid, ressurser og krefter på spørsmål og saksområder som medlemslandene bedre kan ta seg av selv. Europas framtid ligger ikke i en sentralisert superstat som gradvis tilføres mer myndighet på stadig flere områder. Bare et demokratisk Europa er et sterkt Europa, og bare åpenhet kan skape tillit og oppslutning i befolkningene. Derfor er det en god ide å konkretisere det såkalte nærhetsprinsippet og klargjøre avgrensningen av EUs kompetanse, f.eks. når det gjelder innretningen av velferds- og fordelingspolitikken i hvert enkelt land.

  Sysselsetting er en av de største utfordringene vi står overfor i 90-årene. Bare i Vest-Europa er mer enn 20 millioner mennesker arbeidsledige. Det blir stadig mer kostbart for landene å ta hånd om de problemer langvarig ledighet fører til - økende fattigdom, større ulikheter mellom de som har og de som ikke har arbeid og økte offentlige utgifter. Langvarig høy ledighet truer sosial velferd og stabilitet. De europeiske landene må ta et krafttak for å redusere arbeidsledigheten. Vi trenger en strategi på europeisk plan, i tillegg til nasjonale virkemidler, slik at landene trekker i samme retning i den økonomiske politikken.

  Det er et nasjonalt ansvar å holde orden på egen økonomi, bygge ut infrastruktur, satse på utdanning og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Men orden i eget hus er avhengig av at det fastlegges stabile rammevilkår på europeisk nivå for økonomisk virksomhet. Vi støtter målsettingene i Maastricht-traktaten om pris- og valutastabilitet, bærekraftig vekst og reduserte budsjettunderskudd. Det vil bidra til å sikre sunne offentlige finanser i det enkelte land. Det vil også skape større trygghet for arbeidsplasser, investeringer og langtidsplanlegging.

  Men til Maastricht-traktatens målsettinger om en økonomisk og monetær union hører det med en mer aktiv sysselsettingsstrategi. Da kan en sikre at fordelene ved en stabil valutapolitikk og et tettere økonomisk og monetært samarbeid brukes aktivt og målrettet for å øke sysselsettingen. Vi tror også at en aktiv sysselsettingsstrategi i EU vil virke positivt for å fremme målsettingene om økonomisk stabilitet og reduserte budsjettunderskudd. Økt sysselsetting vil bedre den offentlige økonomien. Trygdeutgiftene vil gå ned og skatteinngangen øke. Dermed kan det også bidra til å redusere det offentlige budsjettunderskuddet.

  Arbeidsledigheten står selvsagt allerede på EUs dagsorden. Norge har presset aktivt på for dette og tok i 1993 initiativ til jevnlige møter mellom EU- og EFTA-landenes økonomi- og finansministre for å drøfte sysselsetting. På fellesmøtet mellom økonomi- og finansministrene i EU og EFTA/EØS-landene den 18. september i år var arbeidsløsheten hovedtema. Fra norsk side la vi frem rapporten "Put Europe to work". Her understrekes behovet for en felles europeisk strategi bl.a. for å øke det private og offentlige investeringsnivået i Europa, å forsterke satsingen på kunnskap og utdanning og å føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk som fremmer omstilling og kompetanseheving. EU må utvikle klare politiske retningslinjer for en samlet strategi for full sysselsetting. Derfor er det grunn til å støtte det svenske initiativet om at sysselsetting tas inn i som et eget kapittel i EUs traktatgrunnlag. Det vil være et klart og viktig politisk signal om at både medlemslandene enkeltvis og i fellesskap aktivt vil satse og trekke i samme retning gjennom en felles strategi for å redusere arbeidsledigheten.

  Å sikre miljøet og knappe ressurser for kommende generasjoner er et felles ansvar for alle europeisk land. Vi trenger et forpliktende miljøsamarbeid over landegrensene. Det er nødvendig med felles håndhevelsesmekanismer for å gi miljøpolitikken større tyngde.

  De nære handelsforbindelsene og det økonomiske samkvem mellom landene i Europa øker behovet for forpliktende internasjonalt miljøsamarbeid. Konkurransesituasjonen er det sterkeste argument mot nødvendige miljøtiltak i hvert enkelt land, særlig når det gjelder avgifter og reguleringer. Derfor blir tiltakene mer effektive når de gjennomføres på europeisk nivå.

  Maastricht-traktatens miljøavsnitt innførte viktige miljøprinsipper. Regjeringskonferansen må sikre at disse prinsippene legges til grunn på viktige områder som f.eks. landbruk, transport og industri. Det kan legge grunnlaget for en mer ambisiøs miljøpolitikk i EU. Bindende minstekrav til miljøet i medlemslandene bør i større omfang enn i dag kunne vedtas med kvalifisert flertall i Rådet. Minimumskrav til miljøavgifter er et eksempel på et viktig spørsmål der kvalifisert flertall bør kunne benyttes. Miljøgarantien bør forbedres og også kunne anvendes med tilbakevirkende kraft dersom ny kunnskap avdekker at vedtatte regler har uheldige miljøvirkninger.

  EU bør satse sterkere også i det internasjonale og globale miljøarbeidet, ikke minst i forhold til miljøproblemene i Øst-Europa. Her finner vi noen av de mest alvorlige miljøtrusler i Europa. EU kan overføre penger og teknologi og på andre måter bidra til å redusere disse miljøproblemene. På kort sikt er det særlig grunn til å være urolig over sikkerheten ved de øst-europeiske og russiske kjernekraftverkene. Dette arbeidet prioriteres også i Norge, og det ligger til rette for et samarbeid.

  Internasjonaliseringen av økonomien har ført til økt konkurranse mellom nasjoner og regioner for å trekke til seg kapital, investeringer og arbeidsplasser. Næringslivet kan bli fristet til å presse nasjonale myndigheter for å oppnå gunstige rammebetingelser for etableringer, f.eks. i form av lavere skatter, avgifter, lønnskostnader og sosiale kostnader. Dette er i dag i all hovedsak spørsmål som avgjøres nasjonalt og bør fortsatt være det i framtiden.

  Utfordringen for det europeiske samarbeidet er å arbeide aktivt for å motvirke at landene ender opp i en ødeleggende alles kamp mot alle for å sikre økonomisk vekst og sysselsetting innenfor egne grenser. Internasjonale avtaler eller bestemmelser om grunnleggende kjøreregler - utformet på europeisk nivå i samarbeid med arbeidslivets parter - er nødvendg for å forhindre at flernasjonale selskaper og internasjonal kapital spiller nasjonale myndigheter og arbeidstakere ut mot hverandre. Utbyggingen av det indre marked må derfor gå hånd i hånd med større rettigheter for arbeidstakerne. I EU er det oppnådd enighet om bestemmelser som gir arbeidstakerne rett til innflytelse på konsernnivå i flernasjonale selskaper. Vi ønsker at EU i 1996 tar et skritt videre langs denne veien ved at bestemmelsene i den sosiale protokoll innlemmes i traktaten. Det må slås enda klarere fast at gjennomføring av direktiver i det enkelte land kan overlates til arbeidslivets parter, og at beslutninger i større grad kan fattes med kvalifisert flertall når det gjelder minimumsregler for sosiale standarder og spørsmål som berører arbeidsmiljø- og arbeidsrettslige forhold.

  Økningen i organisert kriminalitet som narkotikatrafikk, økonomisk kriminalitet, hvitvasking av penger, organiserte bestillingstyverier og menneskesmugling er en utfordring for alle europeiske land. I tillegg utgjør internasjonal terrorisme en trussel mot staters og enkeltmenneskenes sikkerhet. Kriminaliteten og terrorismen må bekjempes både på nasjonalt, europeisk og internasjonalt nivå. Det er behov for et effektivt og handlekraftig samarbeid mellom landene for å trygge enkeltmenneskenes hverdag.

  Utfordringene vil bli ennå større når det indre marked omfatter flere land enn i dag. Det angår også Norge som EØS-land. Vi er også en del av samarbeidet om fri personbeveglighet på det indre marked. Et bredt europeisk samarbeid for å motvirke kriminalitet og narkotikaomsetning og om asyl-, innvandringspolitikk og ytre grensekontroll er helt nødvendig. Vi er fra norsk side tilfreds med at EU gradvis trekker de assosierte sentral- og øst-europeiske landene med samarbeidet om søyle III-spørsmål. Vi ser det som ønskelig at dette samarbeidet er åpent for bred deltakelse, også land som i dag ikke er medlemmer i EU. Det er et viktig skritt for å forebygge og motvirke uønsket kriminalitet. Fordi det er nødvendig med bred deltakelse, vil det være mest naturlig med en styrking av dette arbeidet på mellom-statlig grunnlag. Men Søyle III-samarbeidet må også være handlekraftig og effektivt. I avveiningen mellom mellomstatlighet og at enkelte deler av samarbeidsområdene legges inn under Fellesskapets kompetanse, bør resultatene, mer enn prinsippene, bestemme samarbeidets form.

  EU-samarbeidet skiller seg på mange måter fra andre former for internasjonalt samarbeid. Det er rimelig å stille større krav til EUs demokratiske forankring og åpenhet enn til andre former for internasjonalt samarbeid. Uten en solid demokratisk forankring, større parlamentarisk innflytelse og åpenhet og innsyn for folk flest, vil samarbeidets oppslutning og legitimitet i den offentlige opinion svekkes.

  EU er et samarbeid mellom selvstendige og demokratiske land grunnlagt på demokrati og respekt for menneskerettighetene. Både i Norge og i EU's medlemsland reises det kritikk mot mangler ved den demokratiske beslutningsprosessen i EU. EU's beslutninger har stor betydning for Norge selv om vi står utenfor. Derfor ønsker vi, ikke minst sammen med våre nordiske naboland, å gjør vår stemme gjeldende for å skape større åpenhet og mer demokrati i EU-samarbeidet.

  Det må ikke reises tvil om at de beslutninger EU treffer, har sitt grunnlag i demokratiske styringsprosesser i hvert enkelt medlemsland. Rådet, som består av representanter for demokratisk valgte regjeringer i medlemslandene, henter sin legitimitet fra de nasjonale regjeringene. De er på sin side ansvarlige overfor velgerne gjennom medlemslandenes nasjonalforsamlinger. Samarbeidets demokratiske legitimitet hviler derfor i stor grad på den demokratiske prosess i det enkelte medlemsland, det vil si i nasjonalforsamling og regjering. De ordninger som f.eks. er etablert i Danmark og Sverige er gode eksempler på modeller for løpende samråd og konsultasjon mellom regjering og nasjonalforsamling. Samtidig vet vi at det også finnes medlemsland som ikke har utviklet slike regelmessige ordninger.

  Det er utvilsomt rom for å bedre de demokratiske styringsprosesser i medlemslandene. Selvsagt er det opp til hvert enkelt medlemsland å utvikle ordninger for samråd og konsultasjoner om Europapolitikken mellom regjering og nasjonalforsamling. Men EU bør på Regjeringskonferansen i 1996 gi et sterkt og klart politisk signal til medlemslandene om å styrke denne viktige siden ved samarbeidets demokratiske forankring. Slik kan samarbeidet i EU være med på å ta vare på - og styrke - demokratiet i det enkelte medlemsland.

  Styringsprosessene i det enkelte medlemsland er ikke den eneste

  demokratiske dimensjon i EU-samarbeidet. Også den parlamen-tariske innflytelse som utøves gjennom det direkte valgte Europa-parlamentet, er viktig. Europaparlamentets medbestemmelse i lovgivningssaker - innenfor rammen av medbestemmelsesprosedyren- bør utvides til å omfatte flere saksområder enn i dag. Etter mitt syn bør man også se nærmere på en utvidelse av Europaparlamentets rett til å fremme initiativ til lovgivning. Parlamentets viktige politiske kontrollfunksjoner, både i forhold til Kommisjonens utøvende virksomhet og når det gjelder budsjettoppfølging, bør også styrkes.

  EU-samarbeidet er et samarbeid mellom suverene og selvstendige stater. Den direkte folkevalgte forsamling vil derfor aldri kunne få tilsvarende myndighetsfunksjoner i det europeiske samarbeid som det nasjonalforsamlingen har i medlemslandenes parlamentariske demokratier.

  Allerede i Maastricht sa EU-landene under forhandlingene om det nåværende traktatgrunnlag, nei til en utvikling mot en europeisk superstat. Nettopp fordi det dreier seg om et samarbeid mellom selvstendige stater, som gjennom Det europeiske råd og Rådet selv vil beholde den øverste styringen av samarbeidet, var det viktig for mange av medlemslandene å understreke at en styrket demokratisk medvirkning og kontroll ikke bare kunne skje gjennom en styrket rolle for Europaparlamentet. Også Rådets demokratiske grunnlag burde bringes sterkere inn i samarbeidet. Medlemslandene var enige om at nasjonalforsamlingene burde trekkes sterkere inn i samarbeidet, b.l.a ved bedre informasjonsutveksling, kontakt og møter mellom Europaparlamentet og de nasjonale parlamenter. En ytterligere politisk understrekning av behovet for slikt økt kontakt bør om nødvendig gjentas i 1996.

  Åpenhet og innsyn for folk flest i institusjonenes arbeid og samarbeidets beslutningsprosesser, er en avgjørende forutsetning for et levende demokrati.

  På dette området er det etter mitt skjønn mye som gjenstår. Vi har fra norsk side de siste månedene, i EØS-organene og overfor EU i andre sammenhenger, bedt om bedre innsyn i arbeidet med å utforme nytt regelverk i EU. Vi har møtt betydelig forståelse for dette ønsket. Vi støtter også våre nordiske nabolands krav om større offentlighet i i det daglige arbeid i EU-forvaltningen. Større åpenhet må også gjelde i forhold til media. Bare slik kan EU-samarbeidet bringes nærmere og gjøres mer tilgjengelig for folk flest. Det vil gi organisasjoner og enkeltpersoner bedre mulighet til å øve innflytelse i forhold til de nasjonale politiske organers behandling av EU-saker. Også Rådets møter, der de viktigste beslutninger fattes, bør i større grad gjøres åpne for offentligheten og det enkelte lands stemmegivning og stemmeforklaring i saker være tilgjengelig for offentligheten.

  Større grad av åpenhet og forenklete arbeidsformer og beslutningsprosedyrer vil også bidra til å gjøre samarbeidet mer effektivt. Evnen til å fatte beslutninger og til å sette disse ut i livet er i avgjørende betydning i alt politisk og demokratisk arbeid. EU-samarbeidet må derfor gi konkrete resultater på de utfordringer som enkeltmennesker i dag opplever som de sentrale - sysselsetting, miljø, velferd og internasjonal kriminalitet. På slike viktige områder bør en derfor være åpen for å benytte flertallsavgjørelser i større grad enn i dag. Samtidig bør det fortsatt være slik at medlemslandene beholder sin rett til å blokkere et vedtak dersom det helt klart berører vitale nasjonale interesser. Enstemmighet bør også fortsatt være hovedregel på områder som krever endringer i traktatene og i beslutninger som berører forfatningsmessige spørsmål.

  Ikke noe land bestemmer alene over hvilke betingelser det skal eksistere under i fremtiden. Alle land, store som små, er blitt stadig mer sammenvevet i politiske og økonomiske avhengighetsforhold. Bare et nærmere internasjonalt samarbeid kan gi fornuftige løsninger på våre felles problemer.

  Sikkerhetspolitikken illustrerer dette. Europa har gjennomgått omfattende endringer etter Murens fall. Blokkdelingen blir nå erstattet av et nytt sikkerhetspolitisk samarbeid som omfatter alle europeiske land. Det utvidede sikkerhetsbegrep betyr en felles erkjennelse av at sikkerhet også er avhengig av demokrati, velferd og miljøhensyn i de ulike land. De ulike europeiske organisasjonene og institusjonene har alle viktige roller å spille framover. På denne bakgrunn er det ingen tvil om at de største utfordringene for Norge i forhold til Regjeringskonferansen vil være knyttet til den videre utviklingen av EU-landenes utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. EUs utenrikspolitiske dagsorden favner bredt og omfatter alle sentrale utenrikspolitiske saksområder. I EU drøftes utformingen av den framtidige sikkerhetsstruktur i Europa, utviklingen av VEU, NATO-utvidelsen, de transatlantiske forbindelser, forholdet til Russland og integrasjon av de nye demokratier i Sentral- og Øst-Europa. For Norge, geografisk plassert i skjæringspunktet mellom det trans-atlantiske, europeiske og russiske, er samarbeid om disse felles utfordringer av vital interesse.

  Regjeringen legger derfor stor vekt på å utvikle tettest og nærest mulige forbindelser med EU innenfor alle de saksområder det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet dekker. Den kontakt- og dialogordning som er etablert mellom EU og EFTA/EØS-landene, sikrer oss regelmessig kontakt og samråd med EU på politisk nivå og ekspertplan, innenfor internasjonale organisasjoner som FN og OSSE og i hovedsteder i land utenfor EU-området. Muligheten til å slutte seg til eller assosiere seg med EU-initiativer, erklæringer, innlegg og uttalelser om aktuelle utenrikspolitiske spørsmål av felles interesse er viktig. Vi har allerede benyttet denne muligheten ved flere anledninger og vurderer hele tiden hvordan og på hvilken måte vi kan delta.

  Mange vil hevde at den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken ikke har fungert godt nok. Men overgang til flertallsavgjørelser er i alle fall ikke noen hokus pokus løsning i spørsmål som er så sterkt knyttet til nasjonale interesser og utøvelse av nasjonal suvernitet. Dette samarbeidet bør fortsatt bygge på et mellomstatlig grunnlag. Men vi har all interesse av at EU-landenes tette samråd om utenrikspolitiske spørsmål styrkes. Det er enighet mellom EU-landene om behovet for å gjøre det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet mer handlekraftig og effektivt. EU bør få en felles planleggings- og analysekapasitet, og arbeidsformene bør gjennomgås på nytt. Det er behov for et bredt spekter av virkemidler i utenrikspolitikken for å håndtere de nye sikkerhetsutfordringene. Derfor er det så viktig å sikre den nødvendig samordning og sammenheng mellom handels-, bistands- og utenrikspolitikken.

  Europa sikkerhetspolitiske landskap er under omforming. Vår viktigste oppgave i dag er å integrere de sentral- og østeuropeiske landene og Russland i europeiske og euro-atlantiske samarbeidsordninger. Bred og forpliktende deltakelse, med alt det innebærer, er en forutsetning for fred og sikkerhet i Europa. De nye sikkerhetspolitiske utfordringer og oppgaver i Europa virker også inn på forholdet mellom europeiske og nordamerikanske allierte. Vi trenger økt og bedre koordinert innsats fra de europeiske land for å møte de nye sikkerhetsutfordringene. EU-samarbeidet er sentralt fordi det dekker alle sider ved det utvidede sikkerhetsbegrepet. Svaret er ikke å bygge opp et nytt militært forsvar i Europa. Det har vi gjort gjennom NATO. Vi løser ikke de nye utfordringene ved å løse de gamle omigjen. Langt bedre da å bygge ut strukturer som kan håndtere de utvidede sikkerhetsoppgavene, miljøsikkerhet, fredelig konfliktløsning og forebygging av konflikter. Vi trenger også et mer effektivt europeisk samarbeid om fredsbevarende oppgaver for å forebygge og bilegge konflikter og yte humanitær hjelp. I dette arbeidet vil Den vesteuropeiske union (VEU) kunne være et tjenlig redskap. VEU er både NATOs europeiske pilar og EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske instrument.

  Disse spørsmålene berører vitale norske interesser. Norge har, sammen med alle de andre land i NATO, sluttet seg til ønsket om at de europeiske allierte i fellesskap påtar seg et større ansvar for de nye sikkerhetsutfordringene i Europa. Som assosiert medlem i VEU ønsker Norge å ha en plass og rolle i den videre utviklingen av det europeiske sikkerhetssamarbeid.Vi ser det som ønskelig at VEUs evne til å påta seg fredsbevarende og humanitære operasjoner styrkes.

  Vi vil gjennom vårt assosierte VEU-medlemskap gi vårt bidrag til dette arbeidet. Dersom VEU fullt ut integreres i EU slik det nå er forslag om, vil det reise en rekke vanskelige spørsmål bl.a. for de land - som Norge - som ikke deltar i EU-samarbeidet, men som deltar i VEU. Det vil kunne føre til et mer lukket samarbeid, i stedet for å legge grunnlaget for et bredt eueopeisk sikkerhetssamarbeid. Men hvis EU blir styringsorgan for VEU, blir det nødvendig å utvikle egnede assosieringsordninger blant annet for de land som er NATO-medlemmer, men ikke EU-medlemmer.

  Den videre utvikling av EU-samarbeidet vil i stor grad legge rammene for det nye Europa. Vi er en del av det indre marked gjennom EØS-avtalen, vi er alliert med 11 av de 15 EU-landene i NATO, og vi er assosiert medlem av VEU. Det er også viktig for Norge at Regjeringskonferansen får et positivt utfall og legger grunnlaget for et forsterket samarbeid for å møte de overordende oppgaver de europeiske land må hanskes med i årene framover. Vi vil ivareta egne interesser, og vi vil bidra med synspunkter. Det er viktig å føre debatt om den videre utviklingen av europeisk samarbeid også i Norge. Jeg vil takke Europakommisjonens delegasjon som har invitert til dette seminaret og ser frem til å høre synspunkter fra flere hold i den videre diskusjonen.

  ---