Handelsminister Grete Knudsen

Handelsministerens handelspolitiske redegjørelse for Stortinget, 12. oktober 1995

Stortinget 12. oktober 1995

President,

Tillat meg innledningsvis å sitere et avsnitt fra Regjeringens langtidsprogram for inneværende fireårsperiode. Langtidsprogrammet fastslår Regjeringens mål som

"... et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske. Da må vi øke verdiskapningen innenfor de grenser naturen setter, sikre en rettferdig fordeling og gi den enkelte mulighet til å bruke sine evner og kunnskaper gjennom aktiv deltakelse i samfunnet."

Jeg vil tro at dette er mål som de fleste kan gi sin tilslutning til. Virkemidlene kan det stå strid om. For Regjeringen står det klart at målene ikke kan nås gjennom nasjonale virkemidler alene. Slik har det vel alltid vært. Men i takt med den økonomiske sammenvevingen mellom landene ser vi at vår egen politiske verktøykasse blir mindre rikholdig. Dels blir våre nasjonale tiltak mindre treffsikre. Dels blir vi lettere ofre for tiltak truffet i andre land.

Etter avviklingen av den kalde krigen er handelspolitikk og utenriksøkonomisk politikk i vid forstand trådt frem som den del av vår utenrikspolitikk som har størst betydning for trygge levekår og velferd i Norge. Det må også være en indre sammenheng mellom målene i handelspolitikken og målene i vår hjemlige politikk. For meg er dette et spørsmål om politisk moral. Også i handelspolitikken må vi tenke på naturens tålegrenser, på rettferdig fordeling og på mulighetene for demokratisk deltakelse. I årene som kommer vil ikke minst linkdoc032005-993663#docVerdens handelsorganisasjon ( linkdoc#docWTO) bli et forum for arbeidet med slike problemstillinger.

Jeg skal komme tilbake til dette etterhvert. Først til Norges plass i det europeiske økonomiske samarbeidet.

For et snaut år siden ble noen av våre nærmeste og viktigste handelspartnere medlemmer av Den europeiske union. Det innebærer at EU-markedet er blitt av større betydning for Norge. Området avtar i dag omlag 80 pst. av linkdoc032005-993664#docnorsk eksport.

Avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet - linkurlhttp://www.uio.no/offentlig/eos/index-2.html_blankEØS-avtalen - utgjør selve bærebjelken i vårt forhold til EU. EØS-avtalen sikrer at norske bedrifter langt på vei har konkurransevilkår på det europeiske markedet som er likeverdige med de vilkår europeiske konkurrenter står overfor. Samtidig utgjør EØS-avtalen en kanal som vi kan bruke til også å ta opp spørsmål på andre felter.

Jeg vil her trekke fram noen av de utfordringer vi hanskes med i EØS. Det gjelder særlig utfordringer som er knyttet til utforming av nye regler for EU/EØS-området.

Vi har arbeidet hardt for å få avtalen til å fungere etter hensikten og for å dra maksimal nytte av de avtalte informasjons- og konsultasjonsordningene. Gjennom dette arbeidet har vi fått et realistisk bilde av våre muligheter for å øve innflytelse ved utforming av nytt regelverk. Våre synspunkter skal fremmes sammen med de to andre landene som er knyttet til EU gjennom EØS-avtalen, det vil si Island og Liechtenstein. Denne gruppen har liten tyngde i forhold til de femten land som i dag er med i EU. Forslag til nytt EU-regelverk forelegges EFTA-landene til uttalelse. Senere i beslutningsprosessen, når medlemslandene drøfter og fastlegger nytt regelverk, er vi ikke med. Etter at EØS-relevant EU-regelverk er vedtatt i EUs råd, kommer det til behandling i EØS-komiteen som forslag til nytt EØS-regelverk.

Mens EØS-avtalen er av stor betydning for Norge, Island og Liechtenstein, har den mindre betydning for de fleste EU-land. Til sammen avtar EFTA-landene i EØS omlag to pst. av EU-landenes eksport. Det betyr i praksis at vi ikke kan velge "på øverste hylle". Regjeringen foretar en grundig vurdering av de enkelte forslag til nytt regelverk som kommer til behandling i EØS-komiteen. De norske interesser som knytter seg til enkeltforslag, må avveies mot vår interesse av å bevare det enhetlige EØS-regelverket. Det betyr i praksis at norsk bruk av veto mot nytt EØS-regelverk må vurderes i lys av virkningen på EØS-samarbeidet som helhet. Jeg minner om at lik regelutvikling i EU og EFTA-pilaren er en hjørnestein i EØS-avtalen. Avtalen ble vedtatt av Stortinget med 3/4 flertall.

La meg så kort si noe om arbeidet med EØS-saker i forvaltningen hjemme og på utenriksstasjonene. Det må ikke herske noen tvil om hva Norge mener. Vi er avhengige av å alliere oss med andre for å få gjennomslag. Da er det avgjørende å fremstå med en klar profil, slik at andre land vet hvor de har oss. Vi bør ikke gape for høyt, men må konsentrere oss om det som virkelig teller. En god del av regelverket innenfor det økonomiske samarbeidet i EU er i utgangspunktet relevant for EØS. Derfor må Norge og EFTA prioritere innsats under det forberedende arbeid som skjer i EU-systemet før endelig vedtak fattes. Særlig på områder av stor betydning for Norge som energi, skipsfart og fisk, er det viktig at vi så tidlig som mulig søker å påvirke beslutningstakerne i EU, både i hovedstedene og i Kommisjonen, når det gjelder de lange politiske linjene.

Skal EØS-avtalen fungere som en bærebjelke, må også den andre part oppfatte avtalen som viktig. Det er ikke uten videre gitt. I dag er det et problem at avtalen er dårlig kjent i deler av EU. Det fører til at norske bedrifter kan ha problemer med å få forklart sine forretningskontakter Norges plassering i forhold til EUs indre marked. For å bøte på dette har vi på norsk side tatt initiativet til å øke informasjonen om EØS-avtalen i EUs medlemsland.

Det er helt avgjørende for Norge at EØS-avtalen ikke undermineres eller nedprioriteres, hverken av oss selv eller av EU. Regjeringen startet derfor umiddelbart etter folkeavstemningen arbeidet med å utnytte EØS-avtalen og sikre at Norges kontaktordninger med EU ble så gode som mulig. For oss var det viktig å understreke overfor EU-landene at Norges "nei" til medlemskap ikke var å betrakte som et nei til europeisk samarbeid. Så langt har EU erkjent at Norge gjennom EØS-avtalen har et særlig forhold til EU. Fordi Norge er integrert i det indre marked, og fordi det nordiske samarbeidet nå er knyttet nærmere opp mot spørsmål med tilknytning til EU, er det naturlig at vi står i en særstilling.

Av de mer konkrete problemstillinger som har opptatt oss i samarbeidet med EU, står eksporten av fisk og fiskeprodukter sentralt. Etter at Sverige og Finland ble medlem av EU, måtte det, for produkter der EØS-avtalen ikke gir tollfrihet, betales EU-toll på vår eksport av fisk og landbruksvarer til disse landene. Gjennom vanskelige forhandlinger utover våren, oppnådde vi tollfrie kvoter som sikrer at omfanget av tradisjonell handel med fisk kan videreføres. Tradisjonell handel med landbruksvarer kan videreføres gjennom midlertidige kvoter for bearbeidede varer og permanente kvoter for råvarer. Men dersom eksporten økes utover historiske kvanta, vil det måtte betales full toll. Situasjonen er ikke gunstig med tanke på en utvidet landbruks- og fiskeeksport til EU. Forhandlingsprosessen ga oss også en viktig lærdom: Vi kan ikke basere oss på at våre nordiske naboer som EU-medlemmer alltid vil forsvare norske interesser.

EØS-avtalen åpner for en utvikling av samarbeidet på fiskerisektoren. For oss er det en stor utfordring å få bedre markedsadgang for norske fiskeprodukter. For landbruksvarer åpner EØS-avtalen for en mulighet til å øke den gjensidige handelen mellom Norge og EU. Vi arbeider med å finne en løsning for bearbeidede landbruksvarer basert på gjensidige innrømmelser. Dette er viktig ikke minst for næringsmiddelindustrien. Vi har som mål å få en varig ordning på plass så snart som mulig, men forhandlingene er kompliserte. Et hovedproblem er de høye norske prisene på jordbruksråvarer. For noen landbruksprodukter har vi fått en viss markedsadgang til EU gjennom EØS-avtalen, f.eks. for jordbær, moreller og noen grønnsaker. Nå skal man starte opp drøftinger om utvidelse i samhandelen mellom Norge og EU, og det er en økende eksportinteresse i norsk landbruk.

EØS-regelverket på veterinærområdet har ikke vært oppdatert siden 1. januar 1994 til tross for at det har skjedd en vesentlig utvikling i EU på dette området. EUs veterinære grensekontroll, som etter planen vil bli vesentlig skjerpet fra 1. mars 1996, medfører allerede nå betydelige kostnader og ulemper for fiskerinæringen. For å bøte på dette har vi innledet samtaler med EU for å se på mulige løsninger som kan ivareta våre interesser. Det er en forutsetning at det norske salmonella-programmet videreføres og anvendes i forbindelse med importkontroll.

Vi er også opptatt av mer generelle spørsmål som er med på å fastlegge rammene for EØS-samarbeidet. Vi er bekymret for bruken av ikke-offentlige erklæringer under EUs rådsmøter som kan påvirke tolkning og praktisering av vårt felles regelverk. Vi har bedt om å få opplysninger om erklæringer som kan ha relevans for EØS-samarbeidet. La meg for ordens skyld understreke at erklæringene ikke har noen formell rettslig status, og ikke kan legges til grunn av EF- eller EFTA-domstolen. Det pågår en diskusjon i EU med sikte på å redusere bruken av slike erklæringer, og EUs Råd har nettopp gjort et vedtak som innebærer en betydelig innskjerping i så måte. Jeg konstaterer at utviklingen går i riktig retning.

Regjeringen legger vekt på offentlighetens muligheter til innsyn i arbeidet med EØS-avtalen. Det gis innsyn i dagsorden for møter i EØS-komiteen. Forut for hvert møte i EØS-komiteen offentliggjør Utenriksdepartementet også korte sammendrag av de forslag til nye regler som kommer til behandling.

Konsultasjonsrutiner med Stortinget i EØS-saker er etablert og i godt gjenge.

I 1996 vil EU, i samsvar med bestemmelsene i linkurlhttp://www.uio.no/offentlig/maastricht/index-2.html_blankMaastricht-traktaten, innlede sin regjeringskonferanse for å revidere traktatgrunnlaget. Utenriks- og sikkerhetspolitikk, endringer av institusjonelle forhold, bl.a. som forberedelse av utvidelse mot øst, sysselsetting, demokrati og åpenhet er temaer som trolig vil stå sentralt. Konferansen vil kunne få stor betydning også for Norge. Vi er spesielt opptatt av den kommende utvidelsen østover og den innvirkning det kan få på EØS-avtalen. Det er derfor viktig at Norge følger dette arbeidet nøye, og vi har hatt en rekke kontakter med EU om konferansen. Selv har jeg møtt lederen av EUs såkalte refleksjonsgruppe,den spanske Europa-minister Westendorp, på vegne av EFTA to ganger. Vi har avtalt å treffes igjen senere i høst.

Sammenknytningen mellom øst og vest står i dag helt sentralt på den politiske dagsorden i Europa. EU er drivkraften i denne prosessen. Det er enighet om å utvide EU sør- og østover. Vi må regne med at forhandlinger om dette vil bli innledet så snart regjeringskonferansen er avsluttet. EUs utvidelse østover er viktig for oss, først og fremst politisk, men også på det handelspolitiske feltet. Avtaler EU inngår med tredjeland, kan føre til at norsk eksport blir diskriminert i disse landene i forhold til eksport fra EU. EUs videre håndtering i forbindelse med landene i det østlige Europa vil legge rammene også for EFTAs tredjelandspolitikk.

For å sikre våre bedrifter like gode vilkår som bedrifter i EU, arbeider vi i EFTA for å få til mest mulig samkjøring med EU når det gjelder nye avtaleforhold, særlig med landene i Sentral- og Øst-Europa. I dag har EFTA-landene frihandelsavtaler med Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Bulgaria, Romania, Tyrkia og Israel. Under EFTAs ministermøte i Bergen 13.-14. juni i år undertegnet EFTA-landene en frihandelsavtale med Slovenia. Likeledes ble det overlevert utkast til frihandelsavtaler mellom EFTA og Estland, Latvia og Litauen til representanter for disse landene. Vi ønsker å ta i bruk EFTAs kompetanse til å bidra konstruktivt til europeisk integrasjon. Frihandelsavtalen med Slovenia og forhandlingene med de baltiske stater er viktige bidrag til nedbygging av skillet mellom øst og vest i Europa.

Landene i Sentral- og Øst-Europa spiller i dag en beskjeden rolle for norsk eksport. Men samhandelen er i betydelig vekst, og vi ser et stort potensial som et resultat av økonomiske reformer og betydelige investeringer i infrastruktur og næringsliv i området. For oss vil Nordvest-Russland kunne bli viktig fordi norske bedrifter her har et fortrinn gjennom nærhet. De kan dessuten bygge på kontakter og velvilje som vi har etablert gjennom linkdoc032005-993638#docBarents-samarbeidet.

Økt samhandel med de østlige deler av Europa er et av de mest konstruktive bidrag vi kan gi til stabiliteten i disse landene. Stabilitet er viktig for vår sikkerhet, og av stor betydning for vår egen og hele regionens økonomi. Det tilsier et nært samspill mellom norsk næringsliv og norske myndigheter.Vi har flere eksempler på at økonomiske og kommersielle bånd er blitt knyttet østover etter at myndighetene først har vært inne og lagt det politiske grunnlaget. Jeg kan nevne Barents-samarbeidet og det nordiske engasjement for de baltiske stater.

I samarbeidet østover er linkdoc032005-993649#docHandlingsprogrammet for Øst-Europa et viktig virkemiddel. Handlingsprogrammet går i 1996 inn i sitt siste virksomhetsår. I stortingsmelding nr. 47 (1994-1995) er det gitt en orientering om de erfaringer som er gjort så langt. Disse er overveiende positive når det gjelder kontaktskaping over de tidligere politiske skillelinjer mellom øst og vest. Det er gjennomført en omfattende innsats innen kompetanseoppbygging og opplæringsprogrammer. Når det gjelder norske etableringer og investeringer i Øst-Europa, har disse vært beskjedne så langt. Dette henger sammen med de usikre politiske og økonomiske rammebetingelser i området, ikke minst i Russland, hvor hovedtyngden av de norske aktivitetene finner sted.

Evalueringer som er foretatt så langt, har vist at de tiltakene som er gjennomført fungerer etter hensikten. Når det gjelder videreføring av programmet, vil en sterkere konsentrasjon av innsatsen være et klart mål for støttebruken.

Overfor landene i Sentral- og Øst-Europa har Norge i dag omfattende og konkurransedyktige finansierings- og garantiordninger. Omleggingen av Garantiinstituttet, endringene i SUS/Baltikum-ordningen og Handlingsprogrammet for Øst-Europa har bidratt til økning i eksportindustriens etterspørsel etter offentlig medvirkning. Det gjelder særlig GIEKs garantiordninger. Som en følge av at garantirammen ble utvidet fra 16 til 30 mrd. kroner i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett, kan GIEK spille en stadig mer aktiv rolle i å fremme norsk eksport.

Garantiordningene må hele tiden vurderes opp mot de ordninger som finnes i andre land. Samtidig må det understrekes at ansvaret for de kommersielle sidene ved norsk eksport må ligge hos bedriftene selv.

President,

Under den kalde krigen var det viktig å bevare den vestlige handelspolitiske "orden" som var organisert innenfor særlig Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Det var viktig å unngå handelskonflikter mellom de viktigste aktørene i Amerika, Europa og Japan. Det vestlige samhold ble da heller ikke satt på noen avgjørende prøve.

Nå er situasjonen annerledes. Norge må mer enn før må være forberedt på å kunne bli påvirket av internasjonale handelskonflikter. Dette gjelder i forhold til vestlige land, som vi er vant til å betrakte som allierte, men også i forhold til land i øst og sør. For Norge blir det derfor en hovedoppgave å virke for styrking og videreutvikling av det multilaterale regelverket gjennom arbeidet i linkdoc032005-993663#docVerdens handelsorganisasjon.

Et viktig trekk i utviklingen er den utbredte internasjonalisering av industri og handel i mange land. De store internasjonale foretakene opererer nå med regionale eller globale strategier og ingen regjering er alene i stand til å regulere og kontrollere deres virksomhet. Verdenshandelen skjer i økende grad innen industrisektorene og innen de multinasjonale selskapene, og ikke mellom dem slik det i større grad var før. Internasjonaliseringen har ført til en betydelig økning i de direkte investeringer på tvers av landegrensene bl.a. som følge av en generell liberalisering av kapitalbevegelsene og økt internasjonal konkurranse om investeringer.

I dag har vi ikke noe regelverk på investeringsområdet slik som vi har for handel i WTO. På OECDs Ministerrådsmøte i mai d.å. ble det vedtatt å igangsette forhandlinger om en investeringsavtale. Målet er å bli enige om et regelverk for internasjonale investeringer både når det gjelder liberalisering av investeringsregimene og for investeringsbeskyttelse. Avtalen skal ha effektive tvisteløsningesprosedyrer. Den skal være frittstående og i første omgang forhandles mellom OECD-land. Avtalen vil være åpen for tiltredelse også for land utenfor OECD.

Det regionale handelspolitiske samarbeidet er økende i flere deler av verden. I Vest-Europa har den nære kontakten mellom landene, både økonomisk og politisk, ført til utvidelser av EU og til fremveksten av EØS. NAFTA i Nord-Amerika, Mercosur i Sør-Amerika og ASEAN i Sør-Øst-Asia går alle inn for å oppnå regional frihandel. Slik regionalisering, med økt økonomisk vekst og næringsmessig effektivitet, stimulerer til større økonomisk effektivitet også i en videre sammenheng. På den annen side vil en ytterligere utvidelse av det regionale samarbeidet og et utvidet avtalenett mellom viktige regioner kunne svekke interessen for det globale samarbeidet innen WTO, og særlig for land som står utenfor det regionale eller inter-regionale samarbeidet. For å unngå at det oppstår økonomiske barrierer mellom Norge og våre handelspartnere, må vi styrke vår kontakt med EU og samtidig arbeide aktivt på dette feltet i de multilaterale organisasjonene OECD og WTO.

Dialogen mellom EU og USA om et tettere transatlantisk samarbeid omfatter både sikkerhets-, utenriks- og handelspolitikk. En eventuell frihandelsavtale synes å ligge langt fram i tid. Selv om den britiske utenriksministeren tidligere denne uken igjen tok opp spørsmålet. Men konkrete forhandlinger er i gang innen avgrensede handelspolitiske felter. Dette får konsekvenser for Norge. Vi må arbeide for at Norge gjennom EØS-samarbeidet får en plass i denne dialogen. Vi må også arbeide for at det nye, transatlantiske samarbeidet ikke kommer i konflikt med WTO-regelverket.

For å unngå eller i det minste minimalisere risikoen for å bli offer for handelstvister er det nå blitt viktigere enn noen gang for Norge å sikre at det multilaterale regelverket er så sterkt som overhodet mulig. En aktiv norsk deltakelse i WTO vil kunne gi oss noe av den stabilitet, trygghet og forutsigbarhet som et lite land med stor utenrikshandel, men med begrenset handelspolitisk forhandlingstyngde, har bruk for.

President,

Den verdensomspennende økonomiske sammenvevingen mellom landene skaper nye behov for politisk styring. Etableringen av Verdens handelsorganisasjon er et eksempel på at landene tar dette styringsbehovet på alvor. Men når et regelverk er resultat av møysommelige forhandlinger mellom en lang rekke land, vil resultatet sjelden fremtre som fullgodt for noen.

Jeg nevnte innledningsvis at det må være sammenheng mellom vår nasjonale og internasjonale politikk. I handelspolitikken betyr det at vi må interessere oss mer for spørsmål som er knyttet til den økonomiske utvekslingen mellom landene, og ikke bare for regler for handelen som sådan.

Som handelsminister har jeg arbeidet for økt oppmerksomhet om og fremdrift i det internasjonale arbeidet med handel og miljø. Dette er et komplisert felt. Særlig er mange utviklingsland bekymret for at miljøkrav skal gjøre markedsadgangen til de rike landene enda vanskeligere. Det snakkes om "grønn" proteksjonisme.

Studier gjennomført av UNCTAD tyder på at miljøstandarder i OECD-landene så langt ikke har hatt vesentlig negativ virkning på utviklingslandenes markedsadgang og konkurranseevne. Men i sektorer der utviklingsland har særlige eksportinteresser, er det oppstått en del tilpasningsproblemer. På denne måten kan vårt arbeid for et bedre miljø komme i konflikt med våre ønsker om en bedre internasjonal fordeling.

Slike problemer må ikke bli et argument for å redusere innsatsen for strengere miljøkrav.

Vi må møte uheldige fordelingsvirkninger av miljøarbeidet med stort alvor. Handelsrestriksjoner må ikke bli et lettvint virkemiddel å gripe til for å straffe miljøsyndere i fattige land. Vi må være på vakt mot proteksjonisme under falskt miljø-flagg. Derimot bør vi trappe opp vår innsats for å sette utviklingsland i stand til å håndtere miljøkrav i eksportmarkedene. Det kreves både sakkunnskap, organisasjon og teknikk. Regjeringen vil i høstens omfordelingsproposisjon for bistandsbudsjettet legge frem forslag om å bidra med 15 mill kroner til etablering av et fond i WTO for faglig bistand til de minst utviklede land, med vekt på Afrika. Bistanden skal sette disse landene bedre i stand til å utnytte de muligheter det multilaterale handelssystemet gir, og blant annet gradvis utarbeide egne miljøplaner.

Lignende problemstillinger gjør seg gjeldende når vi ser på handel og arbeidstakerrettigheter. Dette saksfeltet er under utredning i OECD, og Regjeringen har arbeidet for å sette det på dagsordenen i Verdens handelsorganisasjon. Dette møter betydelig motstand, ikke minst fra u-landenes side. Det er åpenbart at bruk av handelstiltak for å gjennomføre regler for arbeidstakeres rettigheter i de enkelte land, lett kan ses som et konkurransevridende tiltak til fordel for den rike verden.

Vi må derfor unngå at disse spørsmålene skaper en konfrontasjonslinje mellom de rike land med veletablerte sosiale ordninger og de fattigste land som er avhengige av økt handel for å skape det økonomiske grunnlaget for en bedre hverdag. Erfaringer fra utviklingsland viser at det er en sammenheng mellom økonomisk fremgang og en mer åpen handel og forbedrede arbeidsstandarder. I en overgangsfase kan bistand bidra til å bedre situasjonen for de dårligst stilte arbeidstakergrupper slik at presset for å gå inn i uholdbare arbeidssituasjoner blir mindre. Fra norsk side må vi bidra til brobygging gjennom tillitsskapende tiltak i forhold til de fattigste landene i WTO. Bistand kan her være ett viktig virkemiddel.

For å styrke samarbeidet med utviklingslandene må vi handle mer med dem. Det er utviklingslandenes uttrykte ønske. Regjeringen har nylig foretatt en revisjon av ordningen med generelle tollpreferanser som legger forholdene til rette for økt import av landbruksvarer fra u-land.

I sluttdokumentene fra Kvinnekonferansen i Beijing er det flere referanser til internasjonal handel, særlig til globalisering av økonomien og hensynet til kvinner. Det pekes på behov for kjønnskonsekvensanalyser før reformer igangsettes. I sluttdokumentet anmodes FNs generalforsamling om å vurdere å be WTO se på hvordan organisasjonen kan bidra til å gjennomføre konferansens handlingsplan.

Det finnes få overgrep som er verre enn dem som voksne utsetter barn for når de tvinger barn til å utføre livstruende og helseødeleggende arbeid. Barn helt ned til treårsalderen blir tvunget til å utføre slikt arbeid. Barnearbeid er et tiltakende problem, og Norge har tatt opp dette med myndigheter og andre aktører i enkelte land der barnearbeid forekommer. Vårt syn er at det er viktig å støtte opp om landenes egne initiativ for å avskaffe barnearbeid. Samtidig har vi fått bekreftet at internasjonalt press er effektivt for å få land til å sette temaet på dagsordenen. Det er derfor viktig å følge nøye med i ILOs arbeid med oppfølging av konvensjoner mot barnearbeid, og å styrke innsatsen fra UNICEF på dette området. Regjeringen vil fremheve behovet for å få en bred diskusjon om disse spørsmålene bl.a. med utgangspunkt i det utredningsarbeidet OECD utfører, med sikte på å utvikle multilaterale strategier. I denne sammenheng vil en særlig vurdere hvilken rolle Verdens handelsorganisasjon kan spille når det gjelder å bedre arbeidsstandardene og motvirke barnearbeid.

Regjeringen har satt i gang en utredning om omfanget av barnearbeid knyttet til varer importert til Norge. Utredningen vil være ferdig ved årsskiftet.

Jeg vil igjen understreke at i kampen mot barnearbeid er det viktig å støtte opp om de enkeltes lands egen innsats mot overgrep mot barn, og Regjeringen vil bruke målrettet bistandsinnsats for å støtte opp om dette arbeidet.

President,

I norsk handelspolitikk må vi ha vilje til å satse på nye eksportmarkeder.

Asia er i ferd med å bli et tyngdepunkt i verdensøkonomien. Landene i Øst- og Sør-øst-Asia vokser sterkest. Kina er i ferd med å bli en økonomisk stormakt. Land som Malaysia og Indonesia har omfattende industrialiseringsplaner som de følger opp med stor besluttsomhet og effektivitet. Enkelte av landene i regionen hører allerede med blant verdens fremste handelsnasjoner. I tillegg arbeides det aktivt for ytterligere styrking av handelen både innen regionen og med andre land, spesielt landene rundt Stillehavsbassenget. Dette er en utvikling som vil berøre Norge og norsk næringsliv i stadig sterkere grad, og som vi må forholde oss aktivt til.

Det er på denne bakgrunn Regjeringen har utformet en norsk strategiplan for land i Asia, den såkalte linkdoc032005-993665#docAsiaplanen. Arbeidet med planen startet for to år siden. Den grunnleggende strategi er utformet i et nært samspill mellom næringslivet og myndighetene. Asiaplanen bygger på tre søyler: Politisk dialog, handel og økonomisk samarbeid, og kultur og informasjon. Planen er nå i gjennomføringsfasen.

Seks næringsområder er prioritert. Disse sektorer er olje og gass, miljøteknologi, vannkraft, informasjonsteknologi inklusive telekommunikasjoner, skipsutstyr og fisk. På alle disse næringsområdene har Norge anerkjente og internasjonalt konkurransedyktige produkter og kompetanse, og landene i regionen har klare behov for styrket innsats på disse områder i sin videre utvikling. Landene i Øst- og Sør-Øst-Asia legger stor vekt på langsiktighet når de velger sine utenlandske samarbeidspartnere. Det er dem som vil være med på å utvikle landene gjennom å dele sin erfaring og teknologi som foretrekkes.

Vi har i løpet av det siste året hatt en mer omfattende besøksutveksling på politisk nivå mellom Norge og land i Asia. Slike besøk gir ofte konkrete resultater for handel og økonomisk samarbeid. Samtidig gir de en anledning til å drøfte handel og økonomi i en bredere sammenheng. Det er en utfordring å sikre at handel og økonomisk samkvem bidrar til større åpenhet og gir demokrati og menneskerettigheter gode vilkår.

Selv om kultur og tenkemåte er svært forskjellig i Norge og Asia, er det ikke desto mindre forhold vi kan kjenne oss igjen i. Jeg tenker ikke minst på våre egne erfaringer som oljenasjon. Flere asiatiske land står overfor oppgaven å sikre nasjonal kontroll og nasjonal verdiskapning i oljesektoren. Dette ligner de utfordringene vi selv sto overfor da oljeletingen på norsk sokkel begynte. I tilnærmingen til Asia gjennom Asiaplanen ligger det også en utfordring til oss om å dra bedre nytte av den ressurs nordmenn med bakgrunn fra asiatiske kulturer representerer. Vi har mange eksempler på at etniske kinesere over hele verden har bidratt til utviklingen av økonomisk samarbeid mellom sine nye hjemland og Kina. På samme måte har mange av våre nye landsmenn forutsetninger for å bidra til utviklingen av nære forbindelser mellom Norge og land der de har sterke røtter. Deres lokalkunnskaper og kjennskap til språk og kultur utgjør et lite utnyttet potensial for norsk næringsliv.

Erfaringer fra arbeidet med Asia-planen vil vi dra nytte av når planer for det sørlige Afrika, Midt-Østen og Latin-Amerika skal utarbeides.

Som ledd i gjennomføringen av Asiaplanen, og i arbeidet med å fremme norsk eksport generelt i årene framover, vil utenriksstasjonene våre stå sentralt. De vil i økende grad få i oppgave å koordinere den norske innsatsen og se ressursene under ett. Uteapparatet og hjemmeapparatet må være tett samkjørt.

Norges Eksportråd vil fortsatt være det sentrale eksportfremmende organ i Norge. Det vil bli organisert som en stiftelse fra 1. januar 1996. Stiftelsen vil få et styre med åtte medlemmer. Fire av disse vil bli nominert av Utenriksdepartementet, tre av næringslivets organer og en av de ansatte i Eksportrådet. Til Norges Eksportråd vil det bli knyttet et råd med 21 medlemmer fra myndighetene, næringslivet og andre institusjoner.

Norske eksportører har et særskilt behov for støtte fordi vi har et lite hjemmemarked og næringsstrukturen i stor grad består av små og mellomstore bedrifter. Vi trenger å utvikle kompetanse i markedsføring fordi vår eksport har vært dominert av råvarer og halvfabrikata. Regjeringen vil arbeide for en bedre integrering av tjenestesektoren i den eksportfremmende virksomheten. Et nytt satsingsområde som gjelder eksport av kulturprodukter vil bli etablert innenfor rammen av de eksisterende virkemidlene.

Den offentlige eksportfremmende virksomheten i markedene ute vil bli samlet under ledelse av den norske ambassadør eller generalkonsul. Denne stasjonssjefen vil få et overordnet koordineringsansvar også for Eksportrådets og NORTRAs og industriattacheenes virksomhet innen sitt embetsdistrikt, og virksomheten skal samlokaliseres så langt som mulig. Det arbeides også med å inkludere linkdoc#docEksportutvalget for fisk i denne ordningen.

Jeg har fulgt opp et initiativ fra arbeidslivets parter og vil etablere et handelspolitisk forum for å sikre et nærmere samarbeid mellom næringsliv og myndigheter med sikte på å forebygge og løse handelskonflikter.

President,

I sin linkdoc#docredegjørelse for statsbudsjettet 4. oktober gav finansministeren en oversikt over landets økonomiske situasjon. De fleste økonomiske indikatorer viser at vi er inne i en meget gunstig utvikling. Veksten er sterk, sysselsettingen øker, handelsbalansen med utlandet er positiv og Regjeringens fremlegg for statsbudsjettet neste år er gjort opp med overskudd. Jeg vil minne om den viktige rolle eksporten spiller i denne utviklingen. Vi oppnår i dag høye priser på viktige eksportvarer, og det er god etterspørsel etter norske produkter. Det gir igjen positive impulser til norsk økonomi. Nesten halvparten av det vi produserer i Norge, eksporteres.

Denne utviklingen kom for alvor i gang tidlig på 1960-tallet. Da ble det åpnet for en internasjonalisering av norsk økonomi. Derved la vi et avgjørende grunnlag for den sterke økonomiske vekst vi hadde i de påfølgende tiår. Uten denne internasjonaliseringen hadde vi neppe fått et økonomisk fundament for velferdsstaten og for de ulike overføringsordningene som ble viktige virkemidler i norsk politikk. Men internasjonaliseringen hadde også sin pris. Norsk økonomi ble sårbar for svingninger i internasjonale konjunkturer og for andre lands handelspolitikk. Det gjør ikke situasjonen enklere at størstedelen av norsk eksport består av råvarer, halvfabrikata og drivstoffer som er særlig følsomme for endringer i det internasjonale økonomiske klima.

Jeg vil understreke at Norge, med prisfølsom eksport og en spesiell handelspolitisk situasjon utenfor EU, kan bli særlig utsatt dersom konjunkturene blir dårligere og konkurransen øker.

For enhver norsk regjering blir det derfor viktig å ha en aktiv handelspolitikk med sikte på å ivareta norske handelsinteresser ute, for å sikre verdiskapningen hjemme. Vi må delta aktivt i arbeidet med å etablere internasjonale ordninger som gir forutsigbarhet for land med stor eksportavhengighet, og arbeide for internasjonale avtaler som gjør at de små land lettere kan sikre sine interesser.

Handelspolitikken er blitt nærmere knyttet til resten av utenrikspolitikken. Avslutningen av den kalde krigen har gjort det tydelig. Nasjonal trygghet er ikke bare spørsmål om en fornuftig sikkerhetspolitikk, men i økende grad blir handelspolitikken og den økonomiske politikken viktige elementer i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, handelspolitikk og økonomisk politikk kan ikke ses på som adskilte områder. I forholdet til Sentral- og Øst-Europa blir utvikling av gjensidige handelspolitiske fordeler viktig i arbeidet for å stabilisere områdene økonomisk og dermed også politisk.

Handelspolitikken får også virkninger for miljøpolitikken og forbrukerpolitikken. Denne utviklingen gjør at det blir stilt større krav til politisk avveiing mellom forskjellige økonomiske og politiske hensyn. Den fører også til at det blir stilt større krav fra interessegrupper og politiske organisasjoner om innsyn i politikken og krav om deltakelse i utformingen av den. Åpenhet og debatt er viktig. Regjeringen legger stor vekt på å informere om den handelspolitiske situasjon Norge befinner seg i og de norske interesser vi prioriterer når vi skal avveie forskjellige hensyn mot hverandre.

I denne redegjørelsen har jeg ikke gått inn på skipsfartspolitiske spørsmål. Det henger sammen med at det om noen måneder vil bli fremlagt en proposisjon om de maritime næringer.

President,

Norge har etter folkeavstemningen og den siste utvidelsen av EU kommet i en ny og mer utsatt stilling i det europeiske økonomiske samarbeidet. Denne situasjonen stiller økte krav til utformingen av handelspolitikken dersom vi skal sikre våre interesser og utnytte nye muligheter. Vi må samtidig ta vårt ansvar for en bedre utvikling i Europa og globalt.

Forholdet til EU må også i fortsettelsen gis høyeste prioritet. Resultatet av folkeavstemningen endrer ikke på det. EØS-avtalen og deltakelsen i det indre marked setter oss i en særstilling overfor EU. Vi må gjøre vårt ytterste for å sikre at EØS-avtalen blir et effektivt instrument for våre interesser. Dette er en krevende oppgave som preges av usikkerhet fordi vi må regne med mindre oppmerksomhet på EU-siden.

I utformingen av det bredere samarbeidet i Europa er det viktig at Norge ikke er fraværende. Vi må arbeide målbevisst for å styrke forbindelsene med landene i Sentral- og Øst-Europa. Også vi har et ansvar for utviklingen i Europa. Det er også avgjørende for vårt næringsliv og verdiskapningen her hjemme at vi oppnår like gode betingelser som EU-landene. Derfor vil vi søke mest mulig parallellitet til EUs avtaler. EFTA er vårt viktigste instrument for å oppnå dette. En videreutvikling av det transatlantiske samarbeidet mellom EU og USA kan på sin side stille oss overfor nye og krevende utfordringer.

Det er av stor betydning for vår økonomi og velferd at vi kan delta aktivt i et mest mulig omfattende og forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er derfor viktig å supplere vår innsats i det regionale samarbeid i Europa med initiativ i global sammenheng og med bilaterale kontakter med land innenfor og utenfor vår region. Vi må derfor bygge på allianser som kan styrke vår multilaterale posisjon. Her må vi ikke minst søke samarbeid med nærtstående land i Norden og EU, som tradisjonelt er våre nærmeste støttespillere. Både politisk og økonomisk har vi et nært og verdifullt interessefellesskap med disse landene.

President,

Det er en utfordring å finne en angrepsvinkel som gjør det mulig å forstå utfordringene og å bidra til for å skape en bedre og mer rettferdig verden, hvor hensynet til våre barn og barnebarn går foran kortsiktige økonomiske gevinster. For meg er det naturlig å løfte frem det beste i arbeiderbevegelsens historie, nemlig solidaritetstanken.

Solidaritet er også i våre dager å løfte i flokk, slik at de svakest stilte får et håp om en bedre fremtid. Vi må handle på en måte som respekterer andres rett til å skape levelige forhold, velferd og folkestyre. Dette er til syvende og sist også vår egen vei til overlevelse, livskvalitet og fred.

Den internasjonale kapitalen må møtes med felles internasjonal handling. Vi må hele tiden arbeide for at våre politiske verdier skal sette rammer for markedskreftene, og ikke la markedet overstyre politikken. Vi må kort og godt delta på den internasjonale arena i kampen om hvilke verdier som skal styre utviklingen. Bare på denne måten kan solidaritetstanken uttrykkes i praktisk norsk handelspolitikk.

Vår tid trenger politisk vilje og felles handlekraft der vi alene står avmektige. Veien er den møysommelige byggingen av siviliserende regelverk - den er ikke enkel, men den er den eneste ansvarlige og farbare veien å velge for Norge inn i en utfordrende fremtid.

Selv om handelspolitkk i stor grad dreier seg om å sikre våre egne vitale interesser, må vi i økende grad ta inn over oss det faktum at andres velferd er vår egen trygghet. Dette bør være en gylden regel i vårt eget flerkulturelle samfunn så vel som i det globale naboskapet vi alle er en del av.

---

Lagt inn 12 oktober 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen