Bistandsminister Kari Nordheim-Larsen

Innlegg under budsjettdebatten i Stortinget

8. november 1995

Bistandsbudsjettet er foreslått økt med over 650 mill kroner i 1996, det vil si en økning på omlag 8 prosent. Det er mer enn de fleste andre budsjettområder i statsbudsjettet.

Jeg vil i 1996 konsentrere budsjettøkningen om tre satsingsområder; Hjelp til flyktninger og menneskerettigheter, miljøtiltak og sosiale tiltak. Geografisk vil Afrika fortsatt være hovedsatsingsområdet.

Hjelp til flyktninger i utlandet og tiltak for menneskerettigheter planlegges økt med 275 mill kroner, til et nivå på 1,2 mrd kroner i 1996. FN-systemet og norske frivillige organisasjoner er våre viktigste kanaler for å nå fram med denne hjelpen.

Bistandsarbeidet har nær sammenheng med den helhetlige norske flyktningpolitikken. Viktigst i denne innsatsen er å forebygge flukt, beskytte mennesker som er på flukt, og å legge forholdene til rette for tilbakevending og rehabilitering.

Behovene for humanitær bistand er store, blant annet i det tidligere Jugoslavia, i Somalia, Angola, Rwanda, Afghanistan, i Midtøsten og i Mellom-Amerika.

Støtte til miljøtiltak er planlagt økt med 240 mill kroner, til et nivå på 1,5 mrd kroner. Det tilsvarer drøyt 18 prosent av de totale midlene. Det er lagt opp til en økt satsing i land der vi allerede er godt igang med slik innsats. I tillegg vil vi satse på å utvide miljøsamarbeidet med land i Asia. Dette dreier seg ikke bare om Indonesia og Kina - som en kan få inntrykk av i debatten - men også andre fattige land der rask økonomisk vekst og industrialisering har medført stort press på miljøet. Manglende kompetanse og kapasitet til å håndtere miljøproblemene preger disse landene. I samarbeidet vil norsk miljøteknolegi og kompetanse stå sentralt.

Satsing på grunnleggende sosiale behov er avgjørende for et lands sosiale og økonomiske utvikling. Regjeringen foreslår en økning på 250 mill kroner til sosial sektor. Innsatsen skjer særlig gjennom flere multilaterale bistandsorganisasjoner, men også den bilaterale bistanden vil i større grad enn tidligere bli rettet mot sosiale tiltak. Satsingen vil være spesielt rettet inn mot kvinner og barn. Støtten til barn vil særlig gå til grunnutdanning, helse og tiltak mot barnearbeid.

Det regionale perspektivet i bistanden vil bli styrket gjennom økte regionbevilgninger for Afrika og Asia. Landprogrammene vil bli noe redusert. Dette er en videreføring av den linje som har vært fulgt de senere årene. På denne måten ønsker vi å utfordre utviklingslandene til å komme opp med gode tiltak som de ønsker vår støtte til. Dette tror jeg vil skape større dynamikk i samarbeidet. Det vil også gi oss mulighet til å satse der behovene er store og der utviklingseffekten antas å bli størst.

Jeg merker meg at et mindretall i komiteen mener at bistandsinnsatsen er blitt "mindre fattigdomsorientert, mindre konsentrert om de som har størst behov for bistand og ... at en stor andel av bistandsmidlene i realiteten er tilbakeføringer til Norge".

Det er forunderlig å møte denne type argumentasjon. Jeg har brukt mye av min tid denne høsten på saker i forbindelse med lederskapet for midtveisgjennomgang av FNs handlingsprogram for de minst utviklede land - såkalte MUL-land. På konferansen berømmet utviklingslandene Norge nettopp for sin fattigdomsorientering. Norge ligger langt over den internasjonale målsettingen for bistand til MUL-land. I forhold til gjennomsnittet for OECD-land gir vi faktisk hele 5 ganger så mye i bistand til disse landene.

Jeg viste innledningsvis til satsingsområdene i 1996-budsjettet. La meg da spørre:

Hvem er det som er flyktninger i f.eks. Angola og Rwanda? Hvem er det som rammes når menneskerettigheter brytes? Er ikke det oftest de fattigste?

Hvem er det som først får sine levekår forverret og sin helse truet av miljø-forstyrrelser, enten det nå er i form av ødelagt jordsmonn eller forurenset drikkevann? Er ikke det de fattigste?

Hvem er det som særlig vil nyte godt av et styrket tilbud innen helse og utdanning? Hvem er de kvinnene og barna vi vil hjelpe? Er ikke det de fattigste?

Og så til den geografiske spredningen: Når landrammer og regionalbevilgningene for Afrika øker med over 5 pst, d.v.s. at bevilgningene øremerket Afrika er mer enn 4 ganger større enn den som er øremerket Asia - hva slags profil er det vi har da? Prioriterer vi ikke Afrika?

Når det gjelder bekymringen over at deler av bistanden føres tilbake til Norge, må jeg si jeg er forundret over den vinklingen dette gis av komiteens mindretall. Fra begynnelsen av 1990-tallet og fram til idag er leveransene av varer og tjenester til FN og Verdensbanken fra norsk næringsliv blitt fordoblet. Dette synes jeg er flott. &Aelig;rlig talt, er det noen som tror at alternativet for FN og Verdensbanken ville vært å foreta disse innkjøpene i fattige land, f.eks. i Bangladesh, i Tanzania? Når det gjelder den bilaterale bistanden som ytes over landrammene, regionalbevilgningene og særbevilgningene, så viser faktisk den siste oversikten at tilbakeføringsprosenten sank litt fra 1993 til 1994.

Jeg synes det er positivt at vi samarbeider med næringslivet når dette kan skje i tråd med målene for bistanden. Spesielt er jeg glad for at vi de siste årene har klart å få til et økt engasjement fra norsk næringsliv i Afrika. Det er både på kort og -ikke minst - på lang sikt positivt for utviklingslandene at de får dra nytte av de ressurser og den kompetanse som norsk næringsliv representerer.

La meg til slutt kommentere et par av de punktene som har vært omtalt med kritikk, spesielt av talere fra Kristelig Folkeparti, Senterparti og SV. La meg starte med å si at Regjeringen nå foreslår at globale miljøtiltak kan dekkes over bistandsbudsjettet. Norge har i internasjonale sammenhenger, spesielt i OECD, arbeidet for at GEF ikke bør vurderes som offisiell utviklingshjelp. Og Norge var sammen med Storbritannia, det siste landet som aksepterte dette, og det for å få et resultat i en organisasjon som er avhengig av konsensus. Hovedargumentet fra OECD var at 84 prosent av midlene faktisk blir benyttet i utviklingsland. Når dette prinsippet først er vedtatt i OECD, ser Regjeringen det som hensiktsmessig at alle land bruker samme rapporteringsmåte. Regjeringen foreslår derfor at også Norge nå reporterer 84 prosent av GEF som offisiell utviklingshjelp og heller ser dette i sammenheng med det totale budsjettnivået til formålet. Det beløpet vi her diskuterer, representerer da også mindre enn 8 prosent av årets økning i bistandsbudsjettet.

Så noen få ord om forslaget om at også ikke-NORAD-godkjente garantier kan vurderes i Parisklubben for gjeldslette. For de land som skylder oss penger, og som kommer til Parisklubben for å få gjelden redusert, er det selvfølgelig den totale gjeldsbyrde som er av interesse, og ikke hvorvidt NORAD har garantert for leveranser eller ikke. Derfor er det både for land som kommer til Parisklubben, og for oss praktisk å se dette i sammenheng. Når jeg foreslår denne endringen, er det etter å ha forvisset meg om at dette ikke kommer til å belaste bistandsbudsjettet med milliardbeløp, som det har blitt hevdet. Totalt representerer den gjelden det her er snakk om, rundt 500 millioner kroner. Det betyr at det med dagens regler i Parisklubben vil dreie seg om maksimalt - jeg understreker maksimalt - 300 millioner kroner over lang som vil kunne bli belastet bistandsbudsjettet. De tre store enkeltpostene er gjeld fra Burma, Zaire og Senegal, og ingen av disse landene tilfredsstiller de kravene som stilles for å få gjeldslette i Parisklubbregi i dag. Når det gjelder Zaire og Burma, er det ikke sannsynlig at de vil komme i en slik situasjon med det første. Ut fra dette er det min vurdering at den endringen som Regjeringen nå foreslår, ikke vil belaste budsjettet med store beløp i de nærmeste årene.

Flere har nevnt at en er av den oppfatning at Regjeringen i dette budsjettet foreslår endringer, og det er i debatten brukt begrep som "utidige" endringer, og det i forkant av en stortingsmelding. La meg si det slik: Det er tre år siden kommisjonen startet arbeidet, og i hele denne perioden har jeg møtt argumenter fra enkelte partier om at ingen endring må skje med bistandsbudsjettet. Men Regjeringen kan ikke føre en helt statisk politikk. Vi må følge med i verden. Vi må se hvor det oppstår nye behov. Vi må se hvor situasjonen har endret seg, og vi må oppsummere erfaringene. Dette må kunne komme til uttrykk i de årlige budsjettforslag. De endringer som har blitt foretatt i denne perioden, har vært presentert for Stortinget for debatt på en ordentlig måte. At ikke alle har vært enig i alle endringene, er et vanlig fenomen i et demokrati, og jeg vil si at slik er det også i år. Jeg vil slutte med å si at vi kommer tilbake til en bredere debatt når bistandsmeldingen blir presentert før jul i år.

---

linkdoc#doc

Lagt inn 16 november 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen