Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Internasjonalt regionalt samarbeide og forholdet til nasjonalstaten

Møte i kontaktutvalget for fylkeskommunene på Østlandet, 16. juni 1995

I tiden som utenriksminister har jeg hatt gleden av å møte svært mange av de norske fylkesordførerne. Fylkesordførerne fra de tre nordnorske fylkene er blitt naturlige samarbeidspartnere for oss gjennom Barentssamarbeidet, og jeg har møtt fylkesordførerne fra kystfylkene fra Hordaland til Østfold i forbindelse med vårt engasjement i Østersjøregionen. For en uke siden holdt jeg foredrag i Grimstad på et møte i Nordsjøkommisjonen der også de fleste norske Nordsjøfylker var representert.

Dette samspillet mellom utenriksledelsen og den politiske ledelsen i fylkene er noe nytt som har vokst fram de siste tre-fire år. Det har sammenheng med det vi vanligvis omtaler som den europeiske regionaliseringen, altså den langsiktige utvikling der europeiske regioner og fylker spiller en stadig viktigere rolle som politiske aktører.

De fleste av dere er vel kjent med denne prosessen. Siden 1970-årene har det funnet sted en utvikling i Europa som kan omtales som en regional vekkelse. Gamle europeiske regioner har våknet av en Tornerosesøvn og ønsker mer kontroll med egen utvikling, særlig på det kulturelle og økonomiske området. I noen europeiske regioner har kravene gått lengre i retning regionalt selvstyre - enten det har vært skotsk, flamsk, baskisk eller katalansk.

Denne europeiske utviklingen ble tidlig satt inn i en teoretisk ramme. Særlig franske og spanske intellektuelle formulerte en politisk tenkning, den såkalte regionalisme. En hovedtanke hos de fremste teoretikerne var at de tradisjonelle nasjonalstatene hadde nådd et metningspunkt i sin utvikling. De hadde problemer med å fungere tilfredsstillende i en tid hvor varer, kapital og informasjon beveget seg på tvers av landegrensene. I dag, hevdes det, er nasjonalstatene både for store og for små. De er for små til å løse mange av de store nye utfordringene politikerne står overfor, som miljøvern og styring av den økonomiske utvikling. Derfor trenger vi et europeisk samarbeid. Samtidig er nasjonalstatene for store til å dekke folks behov for selv å ta seg av de nære oppgavene, og for store til å sikre det kulturelle mangfold og til å møte folks behov for å identifisere seg med egen landsdel og region. Derfor trenger vi sterke regioner.

Denne europeiske regionaliseringen har for lengst gjort sitt inntog i europeisk samarbeid. Forsamlingen av europeiske regioner, Assembly of European Regions (AER), som jeg vet mange av dere er opptatt av, er et uttrykk for det. Forsamlingen har som formål å organisere og fremme samarbeid mellom europeiske regioner. Den arbeider på et praktisk plan for å utveksle erfaringer og overføre kunnskap mellom regioner. Det er også en viktig oppgave å arbeide for en fast regional representasjon i europeiske organer. Tanken er at regionene bør ha en rolle som aktører i det europeiske samarbeidet. De bør være med på å utforme det nye Europa.

Dette arbeidet har gitt resultater. Europarådet har lenge hatt det såkalte Regionutvalget innenfor rammen av "Konferansen for regionale og lokale myndigheter". I EU-samarbeidet er det etablert en regionkomité som følge av et initiativ med utspring i AER. Regionutvalget og Regionkomitéen gir regioner/fylker en mulighet til å delta i det praktiske arbeidet innenfor henholdsvis Europarådet og EU.

Siden mye av dagens oppmerksomhet er rettet mot Regionkomitéen i EU, og siden Østlandsfylkenes mest naturlige samarbeidspartnere vil være EU-regioner i Sverige og Danmark, vil jeg knytte noen kommentarer til EU og regionene.

Allerede i Romatraktaten ble regionbegrepet innarbeidet, men regionene ble den gang ikke gitt noen konkret rolle i samarbeidet. Men de siste årene har mye skjedd i EU. I den europeiske debatt om regionalisering er det mange som ser kimen til en form for koalisjon mellom regionene og EU. De mener at begge utfordrer de tradisjonelle nasjonalstatene på en konstruktiv måte. Regionene presser på nedenfra og ønsker å få desentralisert beslutninger som best kan fattes på regionalt nivå. I EU-systemet er det støtte for en slik tenkning. Europeiske regioner vender seg ofte til Brussel for å få støtte for sine ambisjoner. Det er derfor ikke tilfeldig at skotske separatister taler om "et uavhengig Skottland i et samlet Europa".

I forbindelse med Maastricht-prosessen ble Regionkomitéen etablert og dermed har regionene i EU fått en plass og rolle i selve EU-systemet. De høres når beslutninger som angår regionene skal fattes. Nå må det føyes til at foreløpig er dette en rådgivende rolle. EU-landene har avsatt betydelige fondsmidler til samarbeid mellom regioner i EU. Det dreier seg gjerne om såkalte INTERREG-midler. Det synes å være en utbredt oppfatning at regionene kan få styrket sin rolle i EU enda mer når Maastricht-traktaten skal revideres i 1996. Det er blant annet på tale om å anvende "nærhetsprinsippet" i EU til også å gjelde regionene.

Selve idéen med nærhetsprinsippet er at beslutninger skal treffes på det laveste nivå der de er effektive. Dette prinsippet legges til grunn for forholdet mellom medlemsstatene og EU. Tanken er at spørsmål bare skal tas opp på EU-nivå hvis de vanskelig kan håndteres på lavere nivå. Dersom prinsippet også anvendes regionalt, får vi en interessant illustrasjon av de fire beslutningsnivåene i Europa: det lokale, det regionale, det nasjonale og det europeiske. Man må vurdere hvor det er mest hensiktsmessig at beslutninger treffes ut fra ønsket om å ha effektive beslutninger og samtidig ha dem nærmest mulig de som blir berørt.

Den europeiske regionalisering kom relativt seint til Nord-Europa. Det gikk for eksempel lang tid før begrepene "region" og "regionalisme" dukket opp i norsk debatt, og de er enda ikke del av vårt daglige politiske språk. En kraftfull regionalisme av den type man finner i Skottland er ukjent hos oss. Det henger selvsagt sammen med vår tradisjon og historie. Vi kjenner få eksempler på regionalt baserte politiske bevegelser eller tankeretninger hos oss. Men sterke tradisjoner for lokalt selvstyre har vi, og grunntanken er den samme: Beslutningene skal tas nærmest mulig dem det gjelder. I Norge har vi siden 1837 praktisert en desentraliseringslinje særlig overfor kommunale organer, noe som skaper "nærhet" til de innbyggerne det gjelder.

Selv om den europeiske regionaliseringstenkningen er relativt ny hos oss, har Regjeringen latt seg inspirere av den europeiske regionaliseringsprosessen, og den har også gitt viktige bidrag til denne prosessen. I 1992 var Norge med på å etablere Østersjørådet. Vi la tidlig vekt på å trekke norske fylker med i arbeidet på norsk side. Fylkesordfører Arne Øren deltok i den norske delegasjonen til møtet i København der rådet ble opprettet. På siste møte i Østersjørådet i Gdansk for noen uker siden deltok Ragnar Kristoffersen.

I 1993 tok Regjeringen initiativet til å etablere Barentsregionen som dekker fem nordiske fylker og tre provinser i Russland. I den forbindelse fikk vi i stand et regionråd der ledelsen for fylkene deltar. Her fikk fylkene en rolle i forholdet til fylker i andre deler av regionen. På møtet i Nordsjøkommisjonen i Grimstad for en uke siden foreslo jeg at Nordsjøfylkene vurderer å holde en egen Nordsjøkonferanse der også regjeringene og Europa-Kommisjonen deltar. På konferansen kan vi foreta en statusoversikt over Nordsjøsamarbeidet og vurdere perspektivene framover.

Den bredere europeiske regionaliseringstenkningen er fanget inn i den siste stortingsmeldingen om norsk regionalpolitikk, St.meld. nr. 33 (1992-93) "By og land, hand i hand. Om regional utvikling". Her trekker vi inn de europeiske perspektivene og framhever dessuten at i en region bør utviklingen i sentrale områder ses i sammenheng med utviklingen i regionens utkantomåder. I meldingen er det som tidligere var en distriktspolitikk, blitt justert i retning en regionalpolitikk som vurderer regionene under ett. Dette er særlig viktig for fylkene på Østlandet som nettopp består av en kombinasjon av bygder og utkant på en side og betydelige befolkningskonsentrasjoner på den annen side.

Dette bringer meg naturlig over til dagens møte i Kontaktutvalget for fylkeskommunene på Østlandet. Fylkene på Østlandet kom relativt seint i gang med et regionalt samarbeid hvis vi sammenholder med det som har skjedd i Nord-Norge, i Midt-Norge og på Vestlandet. Med etableringen av Kontaktutvalget og utvelgelsen av samferdsel, næringsutvikling, miljø og internasjonalt samarbeid som fokuseringsområder har dere lagt kimen til det som kan framstå som en viktig, funksjonell samarbeidsregion. Kanskje ser vi begynnelsen på en Østlandsregion med en sterkere identitet?

Jeg er naturlig nok særlig opptatt av den internasjonale siden ved fylkessamarbeidet på Østlandet. Med den tyngde de sentrale deler av Østlandsregionen representerer befolkningsmessig, økonomisk og med hensyn til infrastruktur, bør regionen ha de beste forutsetninger for å bli en vinner. Østlandsfylkene har dessuten en fordel når det gjelder samarbeid over grensene mot sør og øst på grunn av historie og geografi. Østlandsområdet, og da særlig områdene rundt hovedstaden, har spilt en viktig rolle når det gjelder å bringe impulser fra Europa til resten av Norge. Jeg tror det er nyttig å ha denne historiske rolle i bakhodet når Østlandsområdet skal posisjonere seg i forhold til andre norske fylker og i forhold til fylker og regioner i utlandet.

For det gir seg selv at Østlandsfylkene kan bli særlige viktige når vi nå ser regionaliseringen som et element i en norsk Europapolitikk. Jeg minner om hvor viktig de nordnorske fylkene ble da vi så regionalisering som et viktig element i en ny norsk øst/vest-politikk i nord. Jeg tror også Østlandets sentrale plass i norsk utvikling kan spille en viktig rolle i arbeidet med å styrke Østlandsregionens identitet. Her kan man kanskje hente noen impulser fra arbeidet for å bygge opp og styrke en regional identitet i Barentssamarbeidet ved å fokusere på regionens kultur og historie.

Jeg er kjent med planene for den interregionale konferanse i Oslo i januar 1996, hvor Østlandsfylkene vil invitere representanter for svenske, danske og nord-tyske regioner. Konferansen kan bli et offensivt og viktig steg i arbeidet med å posisjonere Østlandsområdet i forhold til svenske og danske områder som ligger inn mot Østlandet, og i forhold til regioner som Mälardal-samarbeidet i Stockholmsregionen og SYDSAM i Sør-Sverige og Øresundsregionen rundt København/Malmø. Jeg ser det som særlig viktig at dere får bygd opp en godt nettverk til EU-fylker i Sverige, Danmark og Nord-Tyskland, slik at dere på et tidlig tidspunkt kan bli informert om regionale samarbeidsopplegg og kan vurdere hvordan de kan innpasses med norske regionale behov. Jeg synes at konferansen er et positivt utspill som passer med den regionaliseringstenkning som ligger i Regjeringens politikk og med viktige europeiske prosesser.

Det har vært Regjeringens linje å være offensiv, å forsøke og ligge i forkant i regionaliseringsutviklingen. Vi har ønsket å være med å legge premissene for den grenseoverskridende regionaliseringen i Nord-Europa. Vi føler at dette er blitt enda viktigere etter at Norge sa nei til medlemskap i EU, fordi vi ikke kan risikere at EUs regioner samarbeider stadig mer seg imellom mens vi blir stående på sidelinjen. Vi må ikke risikere at svenske, danske og finske fylker som ligger nær oss, og som får innpass i EUs Regionkomité og miljøet omkring den så vel som tilgang til EUs fondsmidler, nå søker partnere i EU på en måte som igjen kan føre til at de kan vende oss ryggen.

Det er en viktig grunn til at vi forsøker å få nær tilknytning til det regionale samarbeidet som organiseres innenfor EU. Jeg tenker da ikke minst på samarbeidsprogrammer som organiseres innenfor EUs INTERREG-program. Den norske regjering fikk i mai invitasjon fra Sverige og Finland til å utarbeide INTERREG-programmer langs hele den norske grensen mot disse to landene. I Østlandsområdet får man to INTERREG-regioner som på norsk side omfatter Hedmark og Østfold fylker, samt Aurskog-Høland kommune i Akershus. Disse vil samarbeid med Värmland, Kopparberg, Älvsborg og Bohuslän i Sverige.

Mye tyder på at vi her skal få til praktiske samarbeidsordninger. Det innebærer selvsagt at vi på norsk side må dekke de kostnader som følger av vår medvirkning. Regjeringen tar sikte på å avsette midler på budsjettet for 1996 til slik deltakelse. Også fylkeskommunene og kommunene vil på norsk side bidra til finansiering av INTERREG, antar jeg. EU-midler er naturlig nok forbeholdt EU-landene. Når vi skal omsette dette i konkret samarbeid mellom fylker på tvers av landegrensene, er vi selvsagt helt avhengige av fylkenes kontaktnett og initiativ. På regionalt nivå er INTERREG-arbeidet forankret i fylkeskommunene, som her må samarbeide nært med kommuner, statlige myndigheter på fylkesnivå og næringslivet. Som dere vet, har kommunal- og arbeidsminister Gunnar Berge alt hatt møte med fylkesordførerne i grensefylkene for å drøfte organisering av arbeidet og innholdet i planene.

Nå behøver ikke regionalt samarbeid med utenlandske regioner være grenseregionalt i den betydning at det omfatter områder som ligger inn mot samme riksgrense. Vi tenker oss også samarbeid mellom Østlandet og andre regioner i EU. Det er i den forbindelse verdt å merke seg mulige INTERREG-programmer i regi av Østersjøsamarbeidet som oppfølging av EUs Østersjøprogram av 29. mai i år. Også her kan man tenke seg norsk deltakelse. Regjeringen er oppsatt på å følge med i utviklingen og så se til at forholdene legges best mulig til rette, slik at norske fylker skal kunne delta i disse EU-programmene der det er mulig.

Jeg har med interesse merket meg den oppmerksomhet dere viser for Forsamlingen av europeiske regioner. Norske fylker kan ikke delta i EUs regionkomité sammen med svenske, finske og danske fylker. Derfor er det viktig at de kompenserer det med å delta i organer som er åpne for oss. Det er i denne forbindelse jeg noterer med interesse at Østfold, Hedmark, Oppland, Buskerud og Akershus er registrert som medlemmer i AER pr. mai 1995, og at de tre gjenværende fylker vurderer å følge etter. Medlemskap i AER vil gi mulighet til å bli bedre kjent med det europeiske regionaliseringsmiljø. Det gjelder særlig det vesteuropeiske miljø, men også østeuropeiske regioner deltar. Så vidt jeg skjønner, er også Moskva medlem. Arbeidet kan åpne for en nyttig informasjons- og erfaringsutveksling mellom norske og europeiske regioner.

Jeg har også notert meg at Telemark fylkeskommune har etablert et "utekontor" som Vestfold og Buskerud vurderer å slutte seg til. Det står for meg som Østlandsfylkenes forhold til europeiske organisasjoner og til fylker i EU-området og kontaktarbeidet med Østersjøfylkene kan egne seg for økt samkjøring og samhandling.

Når vi snakker om forholdet mellom regionalt samarbeid og nasjonalstaten, vil jeg først si at jeg ikke ser noen motsetning mellom det internasjonale arbeidet på nasjonalt nivå og arbeidet på regionalt nivå. Staten og fylkene har felles interesse i en regionalisering som stimulerer økonomisk utvikling, et bedre miljø og regionale kontakter over landegrensene. Jeg er med andre ord helt enig med fylkesordfører Ragnar Kristoffersen da han i et foredrag i mai i år konkluderte at "så langt synes altså internasjonalt kontaktarbeid å være kommet inn i et spor hvor vi er medspillere og ikke utfordrere til nasjonalstaten".

Mitt utgangspunkt er at vårt samfunn bør søke å få flest mulig berøringspunkter med det europeiske samarbeid våre naboland deltar i, enten det er på nasjonalt eller lokalt nivå. Slike berøringspunkter og nettverk er ofte en forutsetning for å få til konkrete samarbeidsopplegg. Jeg mener dessuten at vi har mange gode eksempler på at regionalt samarbeid på tvers av landegrensene utfyller nasjonalstatenes samarbeid på en fruktbar måte.

Det har vi sett tydelig i Barentssamarbeidet, hvor fylkene spiller en aktiv rolle gjennom det såkalte Regionrådet, mens regjeringene deltar i Barentsrådet. Vi har lagt opp til at det skal bli et best mulig samspill mellom de to organer. Vi har stort sett bare positive erfaringer med dette opplegget, og jeg tror de nord-norske fylkene vil si det samme. I dag ser vi hvorledes det ville vært vanskelig å få mobilisert lokale krefter, dersom ikke de nord-norske fylkene fikk en selvstendig rolle i samarbeidet. Vi ser hvorledes fylkene har kunnet være gode aktører for arbeidet med å ivareta norske interesser i nord. En lang rekke samarbeidsoppgaver i forhold til Nordvest-Russland kan best løses lokalt. Det gjelder ikke minst spørsmål som går på menneskelig samkvem. Men det gjelder også større saker som går på miljø og samferdsel. Et eksempel er at når Staten nå delfinansierer en ny vei på russisk side av grensen, så skjer det som følge av en avtale som er sluttet mellom Finnmark fylkeskommune og Murmansk fylke.

Det er naturlig at sentralmyndighetene legger til rette for et samarbeid om de praktiske oppgavene som best løses av fylker og kommuner. Derfor blir det viktig å sikre et best mulig samspill mellom det som skjer på statlig og det som skjer på lokalt nivå. Det er også viktig å stimulere utviklingen av regionalt samarbeid på tvers av grensene gjennom institusjonelle overbygninger, og ikke minst etablere økonomiske virkemidler for en slik utvikling.

Også på statlig nivå har vi en del ugjort når det gjelder tenkningen omkring grenseoverskridende regionalt samarbeid. Det gjelder for eksempel spørsmålet om hvorledes vi skal organisere samspillet mellom staten og fylkene, men også på hvorledes vi skal håndtere det grenseoverskridende regionale samarbeidet på statlig nivå. På et tidspunkt bør vi nok vurdere hvordan vi skal videreutvikle en norsk regionalpolitisk strategi i samarbeid med fylkene. I den forbindelse er det særlig viktig å tenke igjennom hvorledes vi best kan få EU-regioner, og da særlig nordiske EU-regioner, interessert i å satse på et fortsatt nært samarbeid med norske fylker.

Som del i en større klargjøringsprosess har vi nylig satt i gang et forskningsprosjekt omkring regionalisering som vi kaller "Norge på veg mot år 2005". Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Utenriksdepartementet, Kommunaldepartementet, Kulturdepartementet og Miljøverndepartementet som utføres i regi av forskningsstiftelsen Europaprogrammet. I dette prosjektet håper vi å kunne få belyst en rekke av de mer prinsipielle sider ved forholdet mellom norske regioner/fylker og fylker i andre land.

Her vil man se på forutsetningene for at fylkene skal få til et hensiktsmessig samarbeid med andre regioner. Vi vil bl.a. se på hvordan vi best kan organisere forholdet mellom fylkene eller regionene og statlige fagetater og departementer. Vi vil også foreta en samlet vurdering av de erfaringer norske fylker har vunnet så langt når det gjelder samarbeid over grensene.

I dette arbeidet vil man sikkert være meget interessert i de erfaringene de åtte Østlandsfylkene nå høster gjennom Kontaktutvalget. Dere vil på deres side vil antakelig også kunne hente viktige faglige vurderinger fra forskergruppen, ikke minst med tanke på den konferansen dere skal organisere i januar neste år. Jeg vil derfor foreslå for forskergruppen at den holder nær kontakt med dere.

Jeg vil avslutningsvis summere opp mitt budskap: Det skjer en regionalisering av Europa; mange mener vi beveger oss mot et Regionenes Europa. Denne utviklingen er av stor betydning for norske fylker og for det norske samfunn som helhet. Det er derfor viktig at vi er offensive og mentalt og praktisk forberedt på denne prosessen.

Med etableringen av Kontaktutvalget for fylkeskommunene på Østlandet har dere gitt et første viktig bidrag til denne prosessen. Jeg ser møtet i dag og den planlagte konferansen i januar som positive steg for å forberede Østlandsområdet, og derved også Norge, på en utvikling som vi kommer til å merke stadig mer til, og som vi derfor bør forholde oss aktivt til.

Lykke til !

---

Lagt inn 24 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen