Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Åpningsinnlegg ved markeringen av utenriksdepartementets 90-årsjubileum

15. juni 1995

Det var spørsmålet om utenriksstyret og utenriksrepresentasjonen som i 1905 veltet unionen med Sverige. Kong Oscar II nektet å sanksjonere loven om eget norsk konsulatvesen, som Stortinget hadde vedtatt enstemmig. Det gjorde unionsstriden akutt, og 7. juni 1905 konstaterte Stortinget at unionen med Sverige var oppløst. Samme dag vedtok regjeringen en resolusjon - med virkning fra 15. juni - om opprettelsen av et eget Udenrigs-Departement.

Forutsetningene for at Norge skulle kunne opprette forbindelse med fremmede stater, var at unionsoppløsningen ble godkjent av det internasjonale samfunn. Karlstadforhandlingene resulterte i at Kong Oscar II anerkjente Norge som en fra Sverige adskilt stat 26. oktober 1905. Da først kunne den norske regjering sende ut egne norske diplomatiske og konsulære representanter - først til USA, og i løpet av én uke (6. - 11. november 1905) var Norge representert i 5 av de ledende stormakter. Til sammenlikning har vi i dag diplomatiske forbindelser med 144 nasjoner.

Fra midten av 1890-årene hadde norsk politikk vært "ingen udenrikspolitik at have". Formuleringen er av enkelte tillagt vår første utenriksminister, Jørgen Løvland. Han reserverte seg imidlertid overfor et slikt syn. "Oppgaven må være å holde oss utenfor deltagelse i de kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigseventyr med noen av de europeiske krigerstater", uttalte han allerede 28. oktober 1905. Løvland-doktrinen, om man kan kalle den det, fastla dermed en utenrikspolitikk som består i å bevare fedrelandet fra å bli innblandet i konflikter og vanskeligheter. Hva Jørgen Løvland ville ha ment i 1972 og '94, får stå ubesvart.

Prinsippet om alliansefri nøytralitetspolitikk som middel til å opprettholde landets fred og stor tilbakeholdenhet når det gjaldt politiske avtaler med stormaktene, fortsatte å være retningsgivende for norsk utenrikspolitikk helt fram til 1940. Den andre verdenskrig og utviklingen i de første etterkrigsårene gjorde det klart at vår nøytralitetspolitikk hadde spilt fallitt. Medlemskap i De forente nasjoner ga heller ikke tilstrekkelig sikkerhet. Norge valgte et forpliktende forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid gjennom medlemskap i NATO.

Siden den gang har verdensbildet gjennomgått store forandringer. Med avslutningen av den kalde krigen er gamle konfliktområder forsvunnet, mens nye dessverre er kommet til. Vi snakker i dag om det "utvidede sikkerhetsbegrep". Det er en erkjennelse av at sikkerhet og stabilitet også bygger på menneskerettigheter, demokrati, sikring av minoritetsrettigheter, velstand og politisk samarbeid på tvers av landegrensene.

Dette har nødvendigvis ført til endringer for utenrikstjenesten - både når det gjelder oppbyggingen av tjenesten og våre arbeidsoppgaver.

Utenriksdepartementet er i dag fagdepartement ikke bare for vår "tradisjonelle" utenriks- og sikkerhetspolitikk, men også for utenriksøkonomi og handelspolitikk og vår bistandspolitikk.

Vi har valgt å markere vårt 90-årsjubileum med en forelesningsrekke som dekker noen hovedaspekter innenfor de fagområder departementet har ansvaret for. Gjennom fire foredrag ønsker vi å belyse utviklingen i vår sikkerhetspolitikk, vår tidlige ekspansjon nordover, vårt forhold til Europa, - og aspekter ved vår bistandspolitiske historie. Foredragsholderne deltar alle i forskningsprosjektet "Norsk utenrikspolitikks historie", som representerer Utenriksdepartementets største satsing på historieforskning til dags dato. Leder for prosjektet er forskningssjef Olav Riste, som selv holder det første foredraget om noen minutter.

Departementets egen tilblivelseshistorie belyser vi gjennom en utstilling i Dokumentasjonssenteret i 1. etasje. Utstillingen er utarbeidet av vår nye Informasjonsseksjon i samarbeid med Arkivkontoret. De av dere som har anledning og ønsker å se utstillingen, er velkommen til det.

Fra å være noe som bare noen få stelte med, har utenrikspolitikk utviklet seg til å bli noe nesten alle er opptatt av eller mener noe om. Utenrikspolitikken er altfor viktig til å være en sak for bare utenriksministrene, som jeg pleier å si det. Den berører også vår hverdag på en helt annen måte enn før. Behovet for og pågangen etter informasjoner og grunnlagsmateriale for debatt og meningsbryting er følgelig mye større.

For å kunne møte etterspørselen etter informasjon og yte en tilfredsstillende service har Utenriksdepartementet samlet ressursene på informasjonssektoren i en egen seksjon som har et spesielt ansvar for å formidle informasjon til det norske samfunn. Publikum skal nå kunne ringe gratis til UD på et fast grønt nummer og bestille informasjonsbrosjyrer og annet materiale. Jeg håper at vi dermed kan bidra til økt kunnskap i det norske samfunn om vårt internasjonale engasjement.

Med disse ord markerer jeg starten på Utenriksdepartementets 90-årsdag. At et departement fyller 90 år, påkaller neppe den brede, spontane folkelige begeistring. Derfor feirer vi i relativ beskjedenhet oss selv, vel vitende om at vi føler det er fortjent. Gratulerer med dagen!