Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Nordsjøbassenget - perspektiver på en europeisk kjerneregion.

Foredrag for Nordsjøkommisjonen, Grimstad 8. juni 1995

Jeg har nok alle deltakerne med meg når jeg sier at det er hyggelig å være her i Grimstad. Denne byen er et ektefødt barn av Nordsjøkulturen. Dere har sikkert merket at Grimstad ligger med ansiktet mot sjøen. Og de tallrike småbåtene på havna forteller tydelig at sjølivet er en del av byens hverdag. For over 100 år siden var dette enda tydeligere. Da var reden preget av stolte seglskip og byen av en salt, maritim kultur. Grimstad hadde den gang hele 40 skipsverft. Det var enestående for en by med et par tusen innbyggere. Det ble da sagt om en av byens store menn, stortingsrepresentant og skipsreder Morten Schmidt Petersen, at han fikk sine skjorter strøket i London. Det skal neppe forstås dithen at det gikk lang tid mellom hvert skjorteskift, men at det var lett å komme til London. I sommerhalvåret kunne det faktisk være enklere å komme til London enn til Oslo.

Nordsjøbassenget har hatt en sentral plass i europeisk utvikling. Siden vikingenes dager og selv før den tid var Nordsjøen en viktig handelsveg. Kontaktene rundt Nordsjøen ble bygd ut under Hansa-tiden, og seinere under den hollandske og engelske stormaktstiden, fram til midten av 1800-tallet. Nordsjøstatene utgjorde det viktigste befolkningssentrum og ressursmessige tyngdepunkt i Europa. Rundt Nordsjøen fant sjøfartsnasjonene nesten alle datidens "strategiske råvarer", som tømmer til skip og master, hamp til seil og tjære for å hindre at treverk og skip råtnet. Fra Grimstad eksporterte de tømmer og jern til vekstområdene på den andre siden av havet. Det var ikke bare varer som flyttet. Mange mennesker fra denne delen av Norge dro til Holland som sjøfolk og tjenestepiker på 1600-tallet, og på 1700-tallet hadde vi en innflytting av jyder, mens flytteveien gikk motsatt retning på 1800-tallet. Over andre deler av Nordsjøen, for eksempel mellom England og det europeiske fastlandet, fant det sted langt større folkeflyttinger. Alle bidro til å skape en Nordsjøkultur.

Historien forteller oss om et område der nære kontakter og bånd har vært utviklet og vedlikeholdt i århundrer. Det økonomiske og politiske samspill har økt i omfang og blitt stadig tettere. Nordsjøregionen har derfor et solid grunnlag til å spille en viktig rolle i det "Regionenes Europa" som vi ser vokse fram.

På norsk side har vi lenge arbeidet for at regioner og fylker skal kunne spille en mer aktiv rolle i det framtidige Europa. Det gjelder også samarbeidet på tvers av landegrensene. Siden 1977 har vi engasjert oss aktivt i regionalt samarbeid på tvers av grensene i Norden. Jeg minner om at vi var med på å stifte Østersjørådet i 1992 og at vi tok initiativet til Barentssamarbeidet.

Hvis vi skal trekke opp noen perspektiver på den regionale utvikling av Nordsjøområdet, kan fire forhold danne et godt utgangspunkt:

For det første taler vi, som nevnt, om en historisk region med gammel samkvemstradisjon.

For det annet har Nordsjøen en svært viktig geo-politisk og geo-økonomisk rolle. Nordsjøen utgjør porten til Atlanterhavet for noen av de tyngste industriområdene i Europa og for store deler av "innlands-Europa". Nordsjøen er også den naturlige inngangen til Østersjøen. Det er en vel utbygd infrastruktur i området, og i dag er hele Nordsjøbassenget del av EUs indre marked.

For det tredje er Nordsjøbassenget i en særstilling hva angår ressurser. Her finner vi noen av verdens rikeste fiskebanker som produserer sjømat i et enestående utvalg, og enorme rikdommer av olje og særlig gass, i kort avstand fra de europeiske markedene. Storbritannia og Norge er de største utvinnere av energiressursene, men ilandføringen skjer rundt hele Nordsjøbassenget.

For det fjerde er det utviklet mer praktisk samarbeid i Nordsjøbassenget enn rundt tilsvarende internasjonale havområder. På regjeringsnivå er det et utstrakt samarbeid som har resultert i et stort antall tosidige og flersidige konvensjoner, særlig om ressurser og miljø. På fylkesplan er det i gang et fruktbart samarbeid i regi av Nordsjøkommisjonen, som denne forsamling kjenner godt til. Det er viktig at dette samarbeidet er knyttet til EU gjennom Den europeiske organisasjonen for perifere kystområder (CPMR). Jeg vil også nevne North Sea Society, Skagerrak/Kattegat-gruppen, Vest-Norden-samarbeidet og ordningen med vennskapsbyer.

Disse fire forholdene skulle tilsi at Nordsjøregionen også står på den politiske dagsorden i de nordeuropeiske hovedstedene. Men det er ikke uten videre tilfelle. I hovedstedene i Nordeuropa er det i dag mer tale om Østersjøregionen og Barentsregionen, og i Brussel får Middelhavsområdet langt større oppmerksomhet enn Nordsjøregionen. Det er ikke så vanskelig å forklare hvorfor. Andre områder der det har rådd eller rår spenninger, og der det følgelig kan synes mer komplisert å få til samarbeid, har fått forrang.

I 1992 tok EU-Kommisjonen initiativet til tre omfattende analyser av utviklingen i EUs nærområder. Det dreide seg om Norden og Østersjøområdet, Sentral- og Østeuropa og Nord-Afrika. Kommisjonen var interessert i å se utviklingen i disse områdene i sammenheng med de tema som står på dagsorden i Brussel.

Analysearbeidet ble fulgt opp. I dag er EUs forhold til de nordiske områdene avklart gjennom dansk, svensk og finsk medlemskap og norsk og islandsk tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen. Forholdet til de baltiske stater og Polen inngår som elementer i en strategi for utvidelse av EUs forbindelser østover. Den 29. mai vedtok EUs utenriksministermøte en Østersjøstrategi. Det neste store utviklingsområdet for EUs forbindelser framover synes å bli Middelhavsområdet, og da særlig forholdet til nord-afrikanske land.

Sett fra Brussel har man altså foretatt en første systematisk gjennomgang av forholdet til EUs nordlige, østlige og sørlige nærområder. I denne situasjon er det viktig at Nordsjøregionen ikke taper oppmerksomhet og betydning. Det er viktig at vi har vilje og evne til å sette også dette samarbeidet på det politiske kartet.

Dette er et strategisk argument for å få europeiske hovedsteder til å se på det jeg vil kalle "det fjerde europeiske hjørnet". På norsk side har vi selvsagt en selvstendig nasjonal interesse for å delta i denne prosessen på grunnlag av vår EØS-avtale med EU. For oss er det viktig å bygge ut et regionalt samarbeid, slik at vi kan delta i utformingen av våre nærområder også i Nordsjøbassenget. For Norge blir Nordsjøsamarbeidet en viktig arena for vårt regionale engasjement framover. Det gjelder ikke minst vår internasjonale miljøinnsats, og har gitt seg utslag i at vi har påtatt oss å etablere og finansiere et sekretariat.

Vi går inn i dette arbeidet med en bagasje av praktiske erfaringer som også kan være av interesse for andre Nordsjøland i arbeidet med å utvikle vår felles region. Allerede i 1954 fikk vi passfrihet og et felles arbeidsmarked mellom de nordiske land, og det åpnet for styrket kontakt over de nordiske grensene. Vi har 20 års erfaringer fra et grenseregionalt samarbeid mellom nordiske land. I dette samarbeidet er det åpnet for at lokale og regionale myndigheter skulle kunne samarbeide bedre over riksgrensene. Som del av dette samarbeidet, som finansieres gjennom Nordisk Ministerråd, har de nordiske regjeringer og parlamentene forpliktet seg til å fjerne nasjonal lovgivning som kan gjøre samarbeidet vanskelig og byråkratisk. Dette grenseregionale samarbeidet var den gang en nyskaping i det grenseregionale samarbeid i Europa. De nordiske erfaringene ble derfor viktige når både Europarådet og EU de siste 5-10 årene har fokusert så sterkt på det grenseregionale samarbeidet i Europa.

De nordiske land har også viktige erfaringer fra samarbeidet i Østersjøregionen, og vi for vårt vedkommende særlig i Barentsregionen. Europa-Kommisjonen deltar i begge disse regionale samarbeidene, så vi kan her tale om erfaringer høstet innenfor en bredere europeisk ramme. I Barentssamarbeidet har vi vunnet viktige erfaringer for samspillet mellom regjeringene som deltar gjennom Barentsrådet, og fylkene som deltar gjennom Regionrådet. Vårt utgangspunkt har hele tiden vært at samarbeidet mellom fylkene skulle være selve drivverket i Barentssamarbeidet. På den måten ville vi sikre at samarbeidet først og fremst skulle tjene dem som bor i regionen.

Den norske regjering ga gjennom Barentsinitiativet norske fylker i nord politiske og økonomiske muligheter til å gå inn i samarbeidsavtaler med andre fylker på tvers av det gamle øst/vest-skillet. De behøvde altså ikke alltid å gå via hovedstedene. Det sier seg selv at siden dette samarbeidet har klare sikkerhetspolitiske overtoner, og siden det skulle bygges opp fra grunnen, måtte hovedstedene spille en viktig rolle, særlig i første fase. Jeg tror at den modellen vi har utviklet med Barentsrådet i en viss grad kan være av interesse i en diskusjonen om utvikling av de formelle strukturene i Nordsjøregionen.

Et Nordsjøsamarbeid må selvsagt utvikles med utgangspunkt i det samarbeid som er skapt fram til i dag, og på en måte som tar hensyn til de særlige forhold i regionen. Her er det ikke tale om å "pløye ny mark", men å utløse samarbeidspotensialet mellom en gruppe vennligsinnede naboer som kjenner hverandre vel. Dette må skje først og fremst innenfor den felles-europeiske politiske ramme som utgjøres av EU-samarbeidet. Derfor tillegger jeg det stor verdi at Europa-Kommisjonen er representert på dette møtet ved Belinda Pyke fra Neil Kinnocks kabinett.

Det regionale samarbeidet må forankres i de politiske forhold i lokalsamfunnene rundt Nordsjøen. Det er ikke noe nytt at vi her finner en utbredt skepsis til sterkt overnasjonale løsninger. Ønsket om å bevare den lokale og nasjonale innflytelse på utviklingen har av og til blitt sett på som en begrensing når man skal utvikle samarbeidet i Europa. Det er i virkeligheten omvendt. Nettopp det lokale engasjement i næringsliv, organisasjonsliv og folkevalgte organer gir styrke til et reelt samarbeid på tvers av landegrensene. Men mellomstatlige tiltak og løsninger kan ofte være nødvendig for å få samarbeidet på gli.

Omsorgen for det lokale og det regionale ansvaret er nettopp det som er regionens viktigste politiske aktivum, og som gjør at vi rundt Nordsjøen kan utvikle spennende nye arbeidsformer på regionalt nivå. Jeg tror at denne vilje til å dele og utvikle det demokratiske ansvar og styrke forståelsen for demokratiske arbeidsformer kan gi regionen en ledende rolle i utviklingen av demokratiske strukturer i det nye Europa.

Mitt syn på Nordsjøsamarbeidet er enkelt: Vi må utvikle et regionalt samarbeid her som må forbli forankret i det europeiske samarbeidet, samtidig som regionens rolle som naturlig inngang til Østersjøen og port til USA må omsettes til politiske aktiva for de europeiske landene og for de transatlantiske forbindelsene. Østersjøsamarbeidet og Nordsjøsamarbeidet må sees i sammenheng med hverandre. Og Nordsjøens rolle som port til USA er ikke bare av historisk interesse. Nordsjøen har spilt og må spille en viktig rolle i de transatlantiske forbindelser. Vi ønsker ikke et Festung Europa, heller ikke et innadvendt USA.

Når vi skal videreutvikle de regionale strukturene som er bygd opp, blir det særlig viktig å bygge på de kontakter som byer, kommuner og lokalsamfunn i lang tid har utviklet over Nordsjøen. I den utstrekning fylkene og lokalsamfunnene rundt Nordsjøen føler behov for sterkere engasjement fra regjeringenes side, bør vi være villige til å vurdere om det er behov for fastere strukturer på regjeringsnivå.

Utviklingen i Nordsjøen har i lang tid vært regulert gjennom et stort antall konvensjoner og samarbeidsavtaler. Det kommer stadig nye avtaler. I den forbindelse vil jeg vise til den nye Nordsjødeklarasjon som miljøministrene fra de ni Nordsjølandene og EUs kommisjonær for miljøvern tar sikte på å undertegne i Esbjerg i morgen.

Det er et regjeringsansvar å utnytte disse avtalene best mulig i et felles Nordsjøperspektiv. Det vil være særlig viktig å stimulere de ulike regjeringer til å videreføre sin nasjonale politikk i dette perspektivet. I denne sammenheng vil jeg reise spørsmålet om det er behov for et regionalt forum der vi kan fange opp og videreføre lokale og regionale initiativ, og hvor regjeringenes ansvar og oppgaver drøftes på tvers av landegrensene. I et slikt forum kan vi drøfte motsetninger som kan oppstå. Et viktig formålet med et slikt forum må være å gi et godt bidrag til det europeiske arbeidet med å utvikle nye former for folkelig og demokratisk engasjement i spørsmål som har internasjonale årsaker og nasjonale virkninger. Dette er viktig nettopp i en region hvor folk legger så sterk vekt på å bevare lokal og nasjonal innflytelse.

Samarbeid på regjeringsnivå kan dessuten gjøre det lettere å arbeide for at den nasjonale lovgivning fremmer regionale prosjekter. Dette er også viktig når vi skal gi Nordsjøregionen en plass på EUs dagsorden. Vi bør utrede mulighetene for på sikt å få til INTERREG-programmer over sjøgrensene i området og eventuelt starte en dialog med aktuelle EU-land om mulighetene. Her bør vi kunne studere erfaringene fra INTERREG-programmene mellom Finland og Estland og programmene som dekker den finske og svenske skjærgård.

Jeg vil foreslå at de fylkene som er representert i Nordsjøkommisjonen, ser nærmere på behovet for å bygge opp et mer integrert Nordsjøsamarbeid, og at de vurderer om det er behov for en Nordsjøkonferanse hvor regjeringsrepresentanter eventuelt også kan delta. En slik konferanse bør gjøre opp status for det regionale samarbeidet i Nordsjøregionen og trekke opp perspektiver framover.

Både nasjonale myndigheter og Europa-Kommisjonen vil kunne ha en naturlig plass i en slik konferanse.

Viktigere enn organer og konferanser er de praktiske resultater av de forskjellige samarbeidsprogrammer. I tillegg til Nordsjøkommisjonens utkast til samarbeidsprogram bør de berørte fylkene og relevante fagdepartementer kunne komme opp med forslag. Jeg vil i den forbindelse nevne det regionalpolitiske samarbeidet som i 1994 ble innledet mellom de nordiske land og Skottland, selv om dette er samarbeid på sentralt nivå. Det omfatter tema som er relevante for næringsutviklingen i utkantene, samarbeid mellom små og mellomstore bedrifter, praktisk anvendelse av IT-teknologi for næringsutvikling og etablering av nettverk mellom universiteter/høgskoler og næringsliv.

Jeg vil for egen del peke på den utvikling av hurtiggående sjøkommunikasjoner som vi nå ser. Den er viktig for å knytte regionen nærmere sammen og kan bli et viktig ledd i en fornyelse av regionens transportsystem i en tid hvor nasjonale og felles-europeiske prioriteringer i lang tid har kretset om landverts forbindelser. En utbygging av sjøtrafikken, havneutvikling og ikke minst en teknologisk og logistisk kopling mellom den kystnære trafikken og elve- og kanaltrafikken, kan bli viktig.

Vi må ha konkrete forestillinger om finansiering av det regionale samarbeidet. I denne omgang er vi på norsk side sterkt interessert i å utvikle samarbeidet om pilotprosjekter under artikkel 10 i EUs Regionalfond. Sammen med svenske og finske myndigheter har vi i disse dager lagt opp til et nært grenseregionalt samarbeid med utgangspunkt i EUs INTERREG-program. Pilotprosjekter for grenseregionalt samarbeid vil ikke kunne få et tilsvarende omfang, men vil skape grunnlag for et utvidet samarbeid i Nordsjøregionen. Jeg er kjent med at kommunalministeren har mottatt en foreløpig søknad om delfinansiering av den norske andelen av Nordsjøkommisjonens program for 1995-97. I likhet med kommunalministeren er jeg positiv til norsk deltakelse innenfor rammen av pilotprosjekter. En eventuell statlig medfinansiering vil bli avklart når et ferdig utformet program foreligger.

Et regionalt samarbeid forutsetter at man styrker og utvikler en regional samkjensle. Her har vi et særlig godt grunnlag rundt Nordsjøen på grunn av den felles historie. I den forbindelse er det interessant at kulturell oppmerksomhet nå i økende grad blir knyttet til de europeiske "innhav". Vi har sett dette rundt Middelhavet; i Østersjøen har vi hatt gjennom kunstmanifestasjonen Art Baltica, og i Barentsregionen har vi brukt midler på Barentsfestivaler og på å belyse de gamle historiske bånd mellom Russland og denne del av Norden.

I dette arbeidet kan vi trekke på en ny oppmerksomhet omkring kystene i Europa. Betegnelsen "Kyst-Norge" er blitt vanlig, og vi har de siste år fått mange "kystkultursentre". Økt oppmerksomhet mot kysten er selvsagt ikke uttrykk for noe ønske om å skape noe skille mot innlandsbefolkingen, men for at vårt nære forhold til sjøen gjennom århundre har vært grunnlag for økonomisk aktivitet, kultur og livsform. Våre nære farvann: Skagerrak og Kattegat, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet har ikke bare omkranset landet, de har gjennom tidene vært arenaer både for samvær med grannene på den andre siden og som farleder for vår kontakt med omverdenen.

Jeg tror det kan være spennende for forskere, mediafolk og kunstnere å fokusere på det nære historiske samspillet rundt Nordsjøen og på det vi kan kalle vår felles Nordsjøkultur. Vi må se det som en viktig oppgave å gi en bedre forståelse av den nærhet som alltid har eksistert rundt Nordsjøen. Da er det viktig å gjenskape den del av Nordsjøens historie som er blitt utelatt i den nasjonale historieskrivning. På den måten kan vi styrke bevisstheten om det fellesskap vi finner mellom tallrike små kystsamfunn rundt det mektige Nordsjøbassenget. At dette fellesskapet er levende, fikk vi et lite bevis på da the Highlands and Islands i EUs regionalpolitiske rapport "Europa år 2000" ble gruppert under "the Atlantic Arc" som gir dem en tilhørighet sørover. Protestene uteble ikke, og i de nye strategidokumentene til EU av 1995 er de igjen blitt del av Nordsjøregionen, hvor de etter mitt syn hører hjemme.

Ofte kan det ved å se bakover bli lettere å se framover. De gamle stolte sjøfartskulturene langs Nordsjøen gav et viktig grunnlag for den moderne industriproduksjon som egentlig ble født i denne regionen. I de siste tiårene har regionen tatt teknologiske sprang som savner sidestykke i historien, ikke minst gjennom olje- og gassvirksomheten. Vi så et uttrykk for det for noen måneder siden da det største byggverk mennesket noensinne har konstruert, ble flyttet ut i Nordsjøen fra en norsk fjord, nemlig Troll-plattformen. Jeg lar henvisningen til denne perspektivrike hendelse være avslutningen på mitt foredrag om Nordsjøsamarbeidet som en viktig del av det nye regionenes Europa.