Norges forhold til FN

Statssekretær Jan Egeland, Utenriksdepartementet

Norges forhold til FN

Konferanse om FN
Universitetet i Oslo, 24.10.95

FN har i femti år vært et viktig instrument i norsk utenrikspolitikk. I nært samarbeid med de øvrige nordiske land har vi brukt organisasjonen til å fremme altruistiske verdier og våre egne interesser internasjonalt. Vår støtte til den multilaterale ide og til FN har vært klar og ubrutt, og vi har kunnet spille en rolle som langt overstiger det størrelsen på våre land skulle tilsi. Dette har kommet til uttrykk blant annet ved at Norden har bidratt med to av organisasjonens seks generalsekretærer og en rekke personer til andre fremtredende verv. Norden har vært en særdeles tung og viktig bidragsyter til organisasjonens fredsbevarende virksomhet og dens bistandsarbeid, og har i stor grad preget FNs utvikling på disse områdene. Norden har videre vært en pådriver i FNs arbeid for fremme av menneskerettighetene og i normsettende virksomhet på andre områder. Selv om tre av de nordiske land er medlemmer av EU, har de politiske lederne i Norden vedtatt at den nordiske profilen i FN skal opprettholdes. Ved FNs femtiårs-jubileum deltar vi i fremste rekke blant de land som aktivt ønsker å styrke og reformere organisasjonen.

Man hører ofte ulike former for kritikk av FN. Bl.a. hevdes at FN er ineffektiv, og at den er en resolusjonskvern som i liten grad bidrar til praktiske løsninger på de problemene verdenssamfunnet står overfor. I lys av slike argumenter vil enkelte si at Norge har viet FN for stor plass i utenrikspolitikken, og at dette har skjedd delvis på bekostning av forholdet til landets nærområder og sikkerhetspolitikken. Jeg vil avvise en slik argumentasjon. Det er klart at FN ikke kan løse alle mulige internasjonale problemer og at noe av kritikken kan være relevant. Jeg vil likevel hevde at FN har spilt en sentral rolle på viktige felter internasjonalt i etterkrigstiden og at det norske og nordiske engasjementet så absolutt har vært vel verdt innsatsen.

Vi opplever i dag en raskt tiltagende internasjonalisering, med økende grad av gjensidig avhengighet mellom nasjonene og med globale problemkomplekser som ikke kjenner landegrenser. Dette gjør at FN - med sin universalitet - i årene fremover vil bli viktigere enn noen sinne for fremme av internasjonal fred og sikkerhet og en bærekraftig utvikling. Verken Norge eller andre europeiske land kan skjerme seg fra fattigdom, overbefolkning, mijløproblemer eller rasisme og voldelig intoleranse på det europeiske kontinent, i Europas nærområder eller i den tredje verden. Det vil derfor være i norsk egeninteresse å opprettholde et aktivt FN-engasjement. Samtidig må vi i erkjennelsen av organisasjonens begrensninger, bidra til reformer som kan effektivisere den og gjøre at innsatsen i større grad enn hittil konsentreres om områder der den internasjonalt har komparative fortrinn og der den mest realistisk kan oppnå resultater.

Internasjonal fred og sikkerhet.

FN-ideen sprang ut av den annen verdenskrigs allianse i kampen mot ekspansive og aggressive diktaturer. Formålet var å unngå en tredje verdenskrig, bidra til konfliktløsning og til gjenoppbygging slik at sosial og økonomisk fremgang kunne avløse krigens sult og kaos. Vi kan slå fast at ingen altomfattende krig mellom stormaktene har funnet sted. Fra Korea i '50-årene til Kuwait i '90-årene har FN bidratt til å stoppe og reversere aggresjon. I Midtøsten og på Kypros har FN-tropper i tiår bidratt til stabilitet. I Kambodsja etablerte FN sin mest komplekse operasjon for gjenoppbygging av landet etter 13 års krig. I Mocambique bidro FN til demobilisering av 100 000 tropper, demokratiske valg og opprettelsen av et enhetlig forsvar. FN har også bidratt til fred i Namibia, El Salvador og Angola. I Bosnia har organisasjonen gjort en betydelig humanitære innsats.

Når problemene med å skape fred i Somalia og Rwanda tas som bevis på at FN har mislykkes, så er det delvis urealistiske forventninger skapt etter Gulf-krigen som ligger til grunn for dette. FN har i realiteten en lang meritt-liste med innsats for fred og stabilitet. Virksomheten var riktignok hemmet av de ideologiske motsetningene under den kalde krigen, men de siste fem årene har aktiviteten til gjengjeld skutt fart. Mens Folkeforbundet bare overlevde to tiår, fremstår FN etter femti år som et sentralt instrument i arbeidet med internasjonal konfliktløsning.

Norge vil derfor bidra til å videreutvikle FN som det globale organ for kollektiv sikkerhet. Vi går inn for utvidelse og reform av Sikkerhetsrådet for å styrke dets stilling internasjonalt. Det råder over en rekke virkemidler for håndtering av konflikter, som mekling, fredsoperasjoner, sanksjoner, og det kan iverksette eller autorisere fredsopprettende operasjoner med bruk av militær makt. Med et såvidt omfattende mandat, som innebærer at det kan fatte vedtak av helt avgjørende betydning for medlemslandene, er det av overordnet betydning at Sikkerhetsrådet til enhver tid nyter den nødvendige anerkjennelse og legitimitet internasjonalt. Samtidig er det viktig at reformer ikke svekker Rådets handlekraft. Spørsmålet om utvidelse og reform av Sikkerhetsrådet vil derfor kreve en forsiktig balanse mellom behovet for økt legitimitet på den ene siden og bevaring av Rådets effektivitet på den annen. I dette spørsmålet samarbeider vi nært med de øvrige nordiske land.

Vi ser det som viktig at det så ofte som mulig er et nordisk medlem av Sikkerhetsrådet, slik at vi internasjonalt jevnlig kan fremme nordiske synspunkter på fred og sikkerhet. I FN begrunner vi en relativ hyppig nordisk deltakelse med våre lands betydelige bidrag til fredsoperasjoner, humanitær innsats og bistand. EU-landenes manglende koordinering når det gjelder Sikkerhetsrådet gjør det realistisk å regne med et nært nordisk samarbeid på dette området i lang tid fremover. Norge har vært medlem av Rådet i tre perioder av to år og vil ventelig stille til valg for perioden 2001/2. Men først er det Sveriges tur, som stiller til valg neste år.

Fra norsk side ser vi det som en sentral oppgave å utvikle FNs evne til å arbeide med preventivt diplomati og fredsbygging. Informasjonstilgangen og analysekapasiteten må styrkes og beredskapen for rask reaksjon - både når det gjelder mekling og andre former for bistand - må utbygges. Samtidig er det viktig å fremme samarbeidet med regionale organisasjoner og enkeltland om konfliktløsning og forebyggende tiltak. Norge har i flere konflikt-områder spilt roller som dels har vært forberedende, komplementære eller støttende til FNs innsats.

I Midtøsten er vi glade for den aktive og omfattende bistanden fra FNs side ved Terje Rød Larsen i arbeidet med gjennomføringen av Oslo-avtalene. I dette tilfellet har FN og Norge komplementære roller. Norge har tilrettelagt forhandlinger mellom partene, bistått med organisering og finansiering av den nye palestinske politistyrken, ledet den internasjonale bistandsgruppen og koordinert den internasjonale tilstedeværelsen i Hebron, osv. FN og Verdensbanken planlegger på sin side hundrevis av prosjekter som ledd i utviklingen av de områdene som styres av palestinske myndigheter. Sammen med Norge og Verdensbanken koordinerer FN det lokale bistandsarbeidet. Etter at tiden for den hemmelige Oslo-kanalen er over, er FN i ferd med å bli den viktigste fredsbyggeren i i området.

I Guatemala spiller Norge og fem andre såkalte "Venner av fredsprosessen" en støttende rolle til FNs mekling mellom regjeringen og geriljaen. Fredsprosessen startet i 1990, da geriljaen og presidentens fredskommisjon møttes for første gang i Oslo. Det ble imidlertid raskt klart at verken Norge, Mexico eller andre land kunne makte å få partene til å fortsette med reelle forhandlinger. Det var derfor et gjennombrudd da vi i 1993 fikk overbevist partene om at bare FN ville kunne bekle rollen som en kontinuerlig megler mellom partene. Siden den gang er flere avtaler blitt inngått, bl.a. også i Oslo i fjor sommer.

I det tidligere Jugoslavia har vi støttet opp om FNs og Thorvald Stoltenbergs meklings- og fredsbevaringsarbeid. I tillegg til betydelige bidrag til FNs fredsbevarende styrker har vi gjennom våre norske beredskapsordninger bidratt med flere hundrede nødhjelpsarbeidere for FNs høykommissær for flyktninger, FNs barnefond UNICEF og andre internasjonale hjelpeorganisasjoner.

På det regionale området har vi nylig tatt flere initiativer for å gjøre Sør bedre i stand til å svare på regionale utfordringer. Det er meddelt norsk støtte på 60 millioner kr. til et UNDP-program for styrking av OAUs mekanismer for konflikthåndtering og fremme av demokrati. Videre ble det i september inngått avtale om institusjonelt samarbeid om fredsfremme og krisehåndtering i det sørlige Afrika. Prosjektet har vært planlagt i samarbeid med myndighetene i Sør-Afrika, FN og OAU og vil bli gjennomført med personellstøtte fra FNs avdeling for fredsbevaring.

FN har i etterkrigstiden stått for utviklingen av fredsbevarende operasjoner som et nytt og viktig instrument for krisehåndtering. De nordiske landene har vært sentrale i denne prosessen allerede fra den første større operasjonen i Sinai i 1956 og fram til i dag. Norge har gjennom årene bidratt med nær 44 000 kvinner og menn til FNs fredsbevarende operasjoner, og det er mer enn 1% av vår befolkning. Vi har bidratt til vektlegging av utdanning og trening av fredsbevarende personell og til utarbeidelse av FN-retningslinjer på området. Vi har bidratt til etableringen av et system med stående styrker i medlemslandene øremerket for FN, og høsten 1993 tok vi - i lys av den eksplosive økningen av operasjoner - et initiativ for styrking av FNs kommando- og kontrollsystem.

Sammen med de øvrige nordiske land sto vi for den første preventive utplasseringen av fredsbevarende tropper, som skjedde i Makedonia. Hittil må denne operasjonen kunne beskrives som vellykket. Vi har riktignok nylig bak oss et attentatforsøk mot landets president, men de mer omfattende konfliktene i Bosnia og Kroatia har ikke spredd seg til Makedonia. Operasjonen fremstår dermed som et eksempel til etterfølgelse i andre potensielle konfliktområder. Vi kan i dag bare spekulere over hvordan utviklingen i Det tidligere Jugoslavia kunne ha vært dersom vi gjennom FN hadde tatt advarslene fra 1989, '90 og '91 alvorlig og utplassert en betydelig preventiv styrke i Bosnia og Krajina. Det er en bitter lærepenge at de nåværende utsatte fredsbevarende styrkene i området kunne ha vært en atskillig mer effektiv fredsbevarer dersom den hadde vært på plass før krigen og den massive etniske utrenskningen begynte.

Det er norsk syn at fredsbevarende operasjoner i FN-regi også i fremtiden vil være et viktig instrument i arbeidet for fred og sikkerhet. Vi er derfor pådrivere i videreutviklingen av FNs fredsbevarende operasjoner. Det arbeides bl.a. med ulike forslag om en form for en fast stående FN-brigade, forhåndslagring av standard utstyr for fredsbevarende styrker, et partnerskap mellom regjeringer som trenger utstyr og regjeringer som kan bidra med utstyr, mobile opplæringsenheter i FN-regi, en atferdskodeks for fredsbevarende operasjoner og styrking av reglene for personellets sikkerhet. De nordiske land ser det som viktig at kretsen av troppebidragsytere utvides, og bistår som et konkret tiltak de baltiske land med utvikling av styrker for fredsbevaring. Norge står sentralt i oppbyggingen av en evalueringsenhet for fredsoperasjoner i FN ("Lessons learned") og har som et bidrag til styrking av operasjonenes beredskap tilbudt etablering av et lager for sanitetsutstyr og medisiner i Oslo.

Internasjonalt humanitært hjelpearbeid.

FN har i etterkrigstiden vært en kilde til hjelp fra nød og lidelser rundt om i verden. Høykommissæren for flyktninger har siden 1951 ytet mat, husvære, medisiner og utdanning for over 30 millioner flyktninger. UNRWA har gjort et enestående arbeid for palestinske flyktninger i Midtøsten. FN-programmer har immunisert 80% av verdens barn mot sykdommer, noe som sammen med prosjekter innen sanitære forhold og ernæring har bidratt til å halvere barnedødeligheten i utviklingsland. Norge har hele tiden vært blant de stor og tunge bidragsyterne til slike programmer og prosjekter.

Den erfaringen vi har opparbeidet oss viser at internasjonalt humanitær hjelpearbeid kan bevare fred, redde liv og beskytte menneskerettigheter og demokrati - forutsatt at bistanden når sårbare grupper i tide. Vi har altfor ofte vært passive observatører og tapt enestående muligheter, fordi vi som nasjoner og FN-medlemmer ikke mobiliserer ressurser i tide. Gjentatte ganger har vi sett hvordan konfliktutsatte samfunn har lidd fordi for lite hjelp kom fram for sent. De nordiske land har derfor tatt initiativer for å bedre koordineringen og effektiviteten av internasjonal humanitær bistand. En del strukturelle forbedringer har allerede funnet sted. Det er opprettet en egen avdeling ved FN i New York for humanitær bistand ledet av en visegeneralsekretær. Det er etablert et rullerende fond som øker mulighetene for å kunne reagere raskt på potensielle kriser, og det er opprettet en stående komite mellom de ulike FN-organene som er involvert i humanitær bistand.

Fortsatt er det imidlertid behov for ytterligere tiltak som kan bedre den praktiske koordineringen av den humanitære innsatsen, særlig i felten. I Norge har vi fulgt opp dette gjennom opprettelsen av NOREPS - Norwegian Emergency Preparedness System - der nødhjelpsutstyr er organisert i beredskapslagre både i Norge og i utsatte områder. Alt utstyret kan være flybårent i i løpet av 24 timer. NOREPS inkluderer også en stående beredskapsstyrke NORSTAFF med 300 erfarne hjelpearbeidere som er trenet og klare for utplassering i løpet av 72 timer. Siden 1991 har utstyr og personell fra dette systemet i økende grad blitt brukt i ulike deler av verden av FN-organer og andre internasjonale organisasjoner.

I Norge har vi også etablert NORDEM, som er en "ressursbank" av eksperter som på kort varsel er klare til å bistå FN og andre i kampen for menneskerettigheter.

Basert på erfaringene fra de tragiske krisesituasjonene i Somalia og Rwanda arbeider vi i dag med å videreutvikle beredskapssystemene våre ved å etablere det vi kan kalle "service-pakker". Dette innebærer at vi vil søke å knytte varer, tjenester og personell innen NOREPS og NORDEM sammen til enheter som kan flys umiddelbart til konfliktområdene. I denne sammenhengen vil vi være avhengige av et nært samarbeid med de frivillige organisasjonene. Internasjonalt blir dette samarbeidet mellom myndigheter og ikke-statlige organisasjoner kalt "Den norske modellen".

Menneskerettigheter og demokrati.

Troen på de grunnleggende menneskerettighetene ble nedfelt allerede i forordet til FN-pakten. I de femti årene som er gått siden den gang, har den internasjonale betydningen av menneskerettighetene økt enormt og har hatt revolusjonerende følger i flere land. Sammen med informasjonseksplosjonen har de bidratt til diktaturers fall.

Det er bygget opp en rekke mekanismer for beskyttelse av menneskerettighetene. Vi har FNs menneskerettighetskommisjon med sine spesialrapportører og arbeidsgrupper og vi har spesielle komiteer som overvåker de ulike konvensjonene om grunnleggende rettigheter. Opprettelsen av stillingen som Høykommissær for menneskerettigheter høsten 1993 var en historisk begivenhet som ytterligere styrket den internasjonale strukturen på dette området.

Norge har i hele etterkrigstiden vært en pådriver i arbeidet for å styrke menneskerettighetenes stilling internasjonalt. Vi har vært medlem av FNs menneskerettighetskommisjon tre ganger. Vi har fostret kjente personligheter i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet, og vi har opprettet vårt eget institutt for menneskerettigheter. De seneste årene har vi bidratt med initiativer bl.a. når det gjelder internflyktninger, minimumsstandarder, menneskerettighetsforkjempere, minoriteter og urbefolkninger. Vi har vært aktive i arbeidet for bedring av menneskerettighetene i enkeltland, og vi har fremstått som et av de mest uttalte land i kampen mot den utålelige trusselen som ligger i fatwaet mot Salman Rushdie og alle assosiert med hans bok. For oss vil FN-arbeidet med fremme og beskyttelse av grunnleggende rettigheter fortsatt være en høyt prioritert oppgave.

I dag er det ikke mangel på normer og konvensjoner som preger MR-arbeidet internasjonalt. Den viktigste utfordringen er å få allmenn tilslutning til og gjennomføring av de mange eksisterende instrumentene. Det vil også være viktig dels å kunne forebygge en negativ utvikling i land som har problemer og kunne reagere på akutte og omfattende menneskerettighetsbrudd. I den forbindelse er det nylig gjort nyttige erfaringer med feltoperasjoner i henholdsvis Guatemala og Rwanda. Disse erfaringene må brukes til å styrke FNs muligheter for å kunne agere i felten i ulike situasjoner, og vårt eget NORDEM bør kunne spille en viktig rolle her.

Det er et sentralt prinsipp at personer som er ansvarlige for alvorlige brudd på Folkeretten må stilles til ansvar for sine handlinger. Sikkerhetsrådets opprettelse av ad hoc domstolene for henholdsvis Det tidligere Jugoslavia og Rwanda var et gjennombrudd for håndhevelsen av dette prinsippet. Norge støtter de to domstolene både med personell og finansiering. I lys av den presedens opprettelsen skapte, gikk vi sammen med andre land i bresjen for å gjenoppta arbeidet med etablering av en fast internasjonal straffedomstol. Saken er nå til behandling i Generalforsamlingen, og for første gang er det visse muligheter for at det kan bli sammenkalt en diplomatkonferanse for forberedelse av en konvensjon for en slik domstol.

Demokrati vil i det lange løp være den viktigste enkeltfaktor for fremme av menneskerettigheter og sosial og økonomisk utvikling, og dermed også for fred og sikkerhet. Norge har sammen med andre vestlige land brukt FN til å fremme demokrati internasjonalt, og særlig i årene etter den kalde krigen har innsatsen båret frukter. FN har bidratt med bistand til demokratiske valg i over 40 land. Etterspørselen har vært økende, og dette har ført til etablering av en egen valgbistandsenhet i Sekretariatet, noe vi ser på som meget viktig.

Bærekraftig utvikling.

Ser vi på den økonomiske utviklingen i FNs tid, kan vi konstatere at gjenoppbygging erstattet krigens kaos. FN bidro til en styrt og ordnet avkolonisering, og utviklingsprosessen har spesielt i det folkerike Asia skutt fart og skapt sterke uavhengige økonomier i land som for få tiår siden var avhengige kolonier. Til tross for betydelige fremskritt er imidlertid det globale bildet fortsatt dystert på viktige områder. En betydelig del av jordens befolkning lever i dyp fattigdom under uakseptable forhold. Forurensningen av hav, ferskvann, luft og jord fortsetter. Radioaktiv forurensning er blitt en økende trussel. Jorderosjon, avskoging, forørkning og utryddelse av biologiske ressurser fortsetter i høyt tempo. Denne situasjonen vil om den varer ved, uten tvil gi næring til konflikter. Bildet må endres. Vi må skape en bærekraftig utvikling.

For å oppnå forandringer trenger vi fremgangsrike økonomier, betydelige investeringer og teknologisk nyskapning, spesielt i utviklingslandene. Men vi må samtidig sikre at den økonomiske virksomheten ligger innenfor jordens bæreevne. Innholdet i den økonomiske veksten må gradvis endres.

Spørsmålet melder seg om hvilken rolle FN skal spille på det økonomiske området. Dette er spesielt en aktuell problemstilling etter at vi i tillegg til de internasjonale finansinstitusjonene har fått opprettelsen av den nye organisasjonen for verdenshandelen, WTO. Det synes umiddelbart rimelig å søke en fornuftig internasjonal arbeidsdeling og et nært samarbeid mellom de ulike aktørene. FN vil aldri kunne styre verdensøkonomien. Det er verken mulig eller ønskelig. Men FN kan bidra til mobilisering av ressurser og bistå land med å utvikle sin økonomiske og sosiale politikk. FNs ulike fond og programmer vil fortsatt ha en viktig rolle å spille, men det kan være grunn til å se på relativt vidtgående reformer i strukturen.

Statsminister Brundtland har antydet at de ulike utfordringene burde grupperes sammen og behandles på en integrert måte. F.eks. kunne en særorganisasjon få ansvaret for befolkning, utdanning og helse, mens en annen kunne få ansvaret for energi, miljø, vitenskap og teknologi. Samtidig burde man gå bort fra oppsplittingen i flere utviklingsfond. De nordiske land - som bidrar med 30% av ressursene til FNs fond og betydelige andeler til særorganisasjonene bistandsprogrammer - vil som ved tidligere reformer spille en helt sentral rolle i det arbeidet som nå tvinger seg fram på dette området.

FN vil også kunne ta opp, drøfte og definere felles mål for bærekraftig utvikling. Det sosiale toppmøtet i København og kvinnekonferanse i Beijing er eksempler på viktige FN-tiltak. Det bør imidlertid vurderes om denne typen virksomhet i fremtiden fortrinnsvis bør overtas av FNs generalforsamling i stedet for den stadige avholdelsen av internasjonale mammutkonferanser. FN vil for øvrig stå helt sentralt i det som er nødvendig av normsettende arbeidet for å fremme en bærekraftig utvikling, f.eks. nye og bedre miljøkonvensjoner.

Det normsettende arbeid.

I de femti årene med FN, har vi bak oss en helt enestående periode med multilaterale forhandlinger og normsetting på et bredt spektrum av områder. Norge er tilsluttet flere hundrede internasjonale konvensjoner og traktater. Flertallet av disse er blitt initiert gjennom FN-systemet, og utgjør viktige atferdsregler i det internasjonale samfunn. Havrettstraktaten og konvensjonen om regulering av fiske på det åpne hav er eksempler på normsetting som går direkte på norske egeninteresser. Det finnes mange slike. F.eks. deltok Norge aktivt i utformingen av klimakonvensjonen. Det er i år opprettet et skogpanel i FN, der man bl.a. drøfter spørsmålet om internasjonale regler for skogsdrift som vil være av helt sentral betydning for Norge, Sverige og Finland.

Nedrustning er et annet viktig område for internasjonal normsetting.
På dette området arbeidet FN lenge i skyggen av den kalde krigens motsetninger og de bilaterale forhandlingene mellom USA og Sovjetunionen om kjernefysisk nedrustning. Likevel ble det gjennom FN tatt initiativet til en rekke viktige nedrustningsavtaler i perioden, bl.a. avtalen om delvis prøvestans og ikke-spredningsavtalen.

Etter den kalde krigen er det på relativt kort tid oppnådd nye viktige resultater innen nedrustning. I 1992 ble det opprettet et FN-register for eksport og import av militære fly, fartøy, missiler, stridsvogner og konvensjonelle våpen. I januar 1993 ble avtalen om forbud mot kjemiske våpen undertegnet og det er håp om at den vil tre i kraft i løpet av 1996. Norge hadde det første året formannskapet i den organisasjonen som bygges opp for overvåking av konvensjonen. Det er forventet at en avtale om full kjernefysisk prøvestans vil kunne inngås neste år, til tross for at Frankrike og Kina med sine prøvesprenginger svekker det internasjonale arbeidet på dette området. Den seismologiske stasjonen NORSAR utenfor Oslo vil kunne spille en sentral rolle i overvåkningssystemet for avtalen.

Selv om masseødeleggelsesvåpen utgjør den største globale trusselen, er det de konvensjonelle våpnene som daglig dreper og ødelegger soldater og uskyldige sivile. Et av de alvorligste problemene i den forbindelse er den ukontrollerte spredning og bruken av landminer. Norge vil være i første rekke for å redusere trusselen fra vilkårlig bruk av anti-personellminer, og bidra til at slike miner ikke hindrer sosial og økonomisk utvikling i de områdene som trenger det mest. Vi vil også arbeide for å utvikle mest mulig effektive kontrollmekanismer slik at ulovlig bruk av miner kan avdekkes.

Det kunne neves andre områder der det er utviklet internasjonale instrumenter av stor viktighet, men jeg vil begrense meg til å fastslå at vi fra norsk side - i lys av globaliseringen - fortsatt vil tillegge FNs rolle i det internasjonale normsettende arbeid den største betydning.

Finanser og reform.

FN befinner seg i dag i en dyp finansiell krise. Medlemslandene skyldte pr. 15 september organisasjonen 3,5 mrd. dollar og utsiktene til en bedring av situasjonen er i øyeblikket bleke. Bakgrunnen for situasjonen er den eksplosive økningen av fredsbevarende operasjoner - som i 1994 kostet tre ganger så mye som det regulære budsjettet - parallelt med et meget svakt betalingsmønster hos en del av de store bidragsyterne, særlig USA som skyldte over 1 mrd. dollar. I lys av krisen er det fra ulike hold fremmet en rekke forslag til hvordan medlemslandenes betalingsdisiplin kan bedres og om alternative finansieringsformer. Norge og de nordiske land deltar aktivt i denne prosessen. Vekten ligger på utarbeidelse av en ny og mer rettferdig bidragsskala og positive incitamenter som får medlemmene til å betale i tide. Det vurderes også en form for FN-skatt på flyreiser.

Det har ofte vært pekt på at bidragene til FN er små for de aller fleste land i forhold til deres egne statsbudsjetter, deres forsvarsbudsjetter og kostnader som de synes villige til å påta seg ved å gripe inn etter ar konflikter har fått utvikle seg. Således tilsvarte FNs samlede utgifter i 1994 - USD 4,8 mrd. - bare 0,02% av den globale BNI og 0,5% av verdens totale militærutgifter. Når medlemslandene likevel ikke betaler sine bidrag - og pr. utgangen av august gjaldt det 64 land eller over 1/3 av medlemmene - så er det antakelig et utslag av at organisasjonen for mange ikke fremstår som tilstrekkelig viktig eller relevant. Finanskrisen bør derfor påvirke den reformprosessen som er i gang. Det er viktig å forme FN slik at organisasjonen på visse områder fremstår som en viktig og integrert del av både store og små medlemmers utenrikspolitikk og dermed som et instrument de finner det verdt å betale for.

Små land har alltid hatt mest å tjene på å slå sammen sine ressurser for å nå felles mål. Men også større land står etterhvert overfor økonomiske begrensninger når de skal møte globale utfordringer alene. Multilateralismen blir derved nødvendig i håndteringen av globale felles problemer og samtidig et uunnværlig instrument for fremme av nasjonale interesser. Og ingen annen institusjon vil være bedre skikket til å møte de felles globale utfordringene i de neste 50 årene enn De forente nasjoner.

For oss har engasjementet i FN og ulike regionale konflikter vært et middel til at vi utenfor EU har kunnet videreføre en nær kontakt med sentrale internasjonale aktører. F.eks gjelder det USA og EU i forbindelse med Midtøsten, Spania i forhold til Guatemala og Russland når det gjelder Jugoslavia. Derved får vårt engasjement en ekstra dimensjon som i dag er av stor betydning for Norge.

---