Nye sikkerhetspolitiske utfordringer for de nordiske land

Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Nye sikkerhetspolitiske utfordringer for de nordiske land.

Oslo handelsgymnasium 3. 11.95

Jeg takker for invitasjonen og er glad for å ha fått anledning til å være med og åpne den nordiske prosjektuka her ved Oslo Handelsgymnasium. Ekstra hyggelig er det selvsagt at også min gamle skole deltar. Jeg ser fram til å bli litt bedre kjent med alle dere som er med på prosjektet, når vi skal spise lunsj sammen i Skien i morgen.

"Veier til vår tid" er et spennende prosjekt. Det er ingen lett oppgave dere har tatt fatt på når dere skal studere hva som har særpreget den sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjon i de nordiske land i etterkrigstida. Jeg håper at prosjektuka vil gi dere økt innsikt i nordisk samtidshistorie og dermed et viktig grunnlag for å forstå den utvikling vi står midt oppe i.

Det er særlig på dette siste punktet jeg håper å kunne bidra når jeg nå skal si litt om de nye sikkerhetspolitiske utfordringene som de nordiske land står overfor i dag. Jeg må nok vedgå at i møtet med dagens virkelighet er det ikke alltid at innsikt i historien gir tilstrekkelig veiledning for å velge hvilken politikk som bør føres. Vi vet også at det er lettere å bedømme resultatene av en politikk i ettertid enn i det øyeblikk den skal fastlegges.

Norden stilles i dag overfor nye og helt andre utfordringer på sikkerhetspolitikkens område enn vi gjorde inntil for få år siden. Europa har gjennomgått dype politiske, økonomiske og samfunnsmessige omveltninger de siste årene. Dermed er de ytre forhold - rammevilkårene - for de nordiske lands sikkerhetspolitikk blitt helt endret. Faren for et militært overfall er ikke lenger så truende at sikkerhetspolitikken bare dreier seg om militære tiltak for å avverge en slik fare. Vi må revurdere gamle fiendebilder.

Innholdet i sikkerhetspolitikken er følgelig også blitt grunnleggende forandret. Øst og Vest kjemper ikke lenger mot hverandre som fiender; sammen skal vi bekjempe felles fiender som miljØtrusler, arbeidsledighet, fattigdom, rasisme. Vår sikkerhet dreier seg om langt mer enn militære forhold. Vi taler om det utvidete sikkerhetsbegrep. Det beskriver en virkelighet hvor betydningen av demokratiets styrke, Økonomiske og sosiale forhold, miljØ, etniske og nasjonale spØrsmål er blitt mye klarere enn fØr, for hver enkelt nasjons og for vår felles europeiske sikkerhet.

Det nye Europa er fortsatt i stØpeskjeen. Dagens utfordring er å utnytte de muligheter som vi nå har til å utvikle nye samarbeids- og sikkerhetsmØnstre. Skal vi greie dette, må vi fØrst og fremst gjØre vårt for at utviklingen i de sentral- og Østeuropeiske landene, inkl. Russland, skal gå rette veien. Det er i felles europeisk interesse at reformarbeidet der lykkes. Dette er den beste garanti for vår egen sikkerhet. Ved å trekke reformlandene med i et forpliktende alleuropeisk samarbeid skaper vi de beste forutsetninger for varig fred.

Det nordiske samarbeidet kan på mange måter tjene som forbilde for det Europa vi etter hvert Ønsker å utvikle. I Norden har vi lang tradisjon for samarbeid - med passfrihet, felles arbeidsmarked og samarbeid i internasjonale organisasjoner. Vi har ofte sammenfallende interesser. I de tilfeller vi ikke har det, tyr vi til forhandlinger eller i noen få tilfeller domstolsavgjØrelser.

Norden er også et godt eksempel på at vi har sikkerhet i fellesskap, at sikkerhet er et gode som vi deler - ikke konkurrerer om. Med tre nordiske land som medlemmer av EU og tre som medlemmer av NATO har det nordiske samarbeidet nå fått en ny dimensjon i forhold til de sikkerhetspolitiske spØrsmål. Det er i vår felles interesse å ha et nært nordisk samarbeid og samordning, ikke minst for å Øke omverdenens interesse for utfordringene i våre nærområder.

Dette er særlig viktig på grunn av de store miljØproblemene i det nordlige Russland. I dette området har vi verdens stØrste oppsamling av radioaktivt avfall, og mye av det lagres uforsvarlig. Der finnes usikre atomkraftverk og den russiske Nordflåtens enorme arsenal av atomvåpen og atomdrevne fartØyer. Et stort antall av disse fartØyene er nå tatt ut av tjeneste, men er ennå ikke hugget opp. I stedet ligger de ved kai og ruster. Vi taler om "den kalde krigens kirkegård".

På ansvarlig russisk hold er man klar over problemene, og det gjØres en stor innsats for å rydde opp. Russerne har imidlertid ikke ressurser til å lØse dem på egen hånd. Det vil være behov for en stØrre innsats enn det Russland og Norden kan klare alene. Vi har lykkes med å sette fokus på disse problemene og behovet for en omfattende internasjonal innsats. Så vel EU og USA som NATO er engasjert. Det er et viktig å styrke disse engasjementene.

Ikke bare sett fra miljØhensyn, men også i en bredere politisk sammenheng er det viktig for de nordiske lands egen sikkerhet å bidra til en positiv utvikling i våre naboland. Vi er særlig opptatt av de baltiske lands situasjon og i forholdene i Nordvest-Russland. Gjennom regionale samarbeidsordninger i nord og rundt ØstersjØen er de nordiske land pådrivere for å bygge ut praktisk samarbeid.

Barentssamarbeidet, som ble etablert på norsk initiativ i januar 1993, har fØrt til et nettverk av aktiviteter og personkontakter på tvers av grensene på Nordkalotten og i Nordvest-Russland. Det bidrar til å trekke Russland inn i europeisk samarbeid og gir drahjelp til reformene. Et særlig viktig trekk ved Barentssamarbeidet er den sterke vekten på lokale behov og lokal medbestemmelse.

ØstersjØsamarbeidet, som Danmark var en hovedinitiativtaker til, har samme funksjon. Gjennom et samarbeid der Russland, de nordiske, de baltiske og tilgrensende land deltar, skapes det Økt tillit i et område som lenge har vært preget av mistro og konflikt. Et av siktemålene med disse kontaktene er at de baltiske land og Russland gradvis skal utvikle et godt naboskap og lære å lØse problemer i fellesskap, slik vi i Norden har gjort.

De nordiske landene har omfattende programmer for stØtte til å utvikle Økonomisk samarbeid med reformlandene i Øst. Vi samarbeider til og med om spØrsmål som fredsbevaring, demokratisk kontroll med de væpnede styrker og miljØkonsekvenser av militær virksomhet.

Siden politisk stabilitet framfor alt er avhengig av Økonomisk framgang og velstand har EU nØkkelrollen i arbeidet for å integrere de sentral- og Østeuropeiske landene. Det er bare gjennom et nærmere forhold til EU at de kan få den markedsadgang og Økonomiske hjelp som er en forutsetning for vellykkede reformer. EU har den politiske tyngde og det brede sett av utviklingsprogrammer som er nØdvendig for å fremme en gunstig utvikling i disse landene.

Sveriges og Finlands medlemsskap i EU har gitt en ny dimensjon til EUs engasjement i våre nærområder. EU har nå felles grense med Russland. EU har undertegnet omfattende samarbeidsavtaler, såkalte Europa-avtaler, med de baltiske land og en partnerskaps- og samarbeidsavtale med Russland. EU utformer en samordnet politikk overfor ØstersjØområdet som omfatter innsats innen miljØ, atomsikkerhet, utdanning og samferdsel. Betydelige midler blir kanalisert til prosjekter som bidrar til å fremme Økonomisk vekst og politisk stabilitet.

SpØrsmålet om utvidelse av EU Østover har stor betydning. Av både Økonomiske og sikkerhetspolitiske grunner står EU-medlemskap hØyt på de sentral- og Østeuropeiske landenes dagsorden. Dette spØrsmålet er en av EUs aller stØrste utfordringer i forbindelse med den store Regjeringskonferansen i 1996. Utvidelse vil ta tid. Men av både sikkerhets- og solidaritetshensyn må de sentral- og Østeuropeiske landene få bekreftet at medlemskap er målet. Og det må skisseres hvorledes dette målet skal nås. Det vil bidra til å befeste demokratiet og fØre til tryggere Økonomisk utvikling med Økt verdiskaping, sysselsetting og velferd.

Mens EU-samarbeidets tyngdepunkt ligger i Økonomiske spØrsmål, er NATOs engasjement overfor reformlandene primært sikkerhets- og forsvarspolitisk. Selv om de nordiske land også har ulik tilknytning til NATO-samarbeidet, så har vi likevel en felles tilnærming til spØrsmålet om å innlemme de nye demokratier i det vestlige sikkerhetspolitiske samarbeid. Vi legger vekt på at hvert enkelt land må få velge hvilken tilknytning til NATO som best ivaretar dets sikkerhetsbehov. Vi er enige om at praktisk militært samarbeid og bidrag til demokratisering av reformlandenes væpnede styrker er en investering i felles sikkerhet.

Derfor ser vi at også tradisjonelt alliansefrie land som Sverige og Finland deltar i NATOs samarbeidsaktiviteter med de sentral- og Østeuropeiske landene. Gjennom samarbeidsavtaler innenfor rammen av det som kalles Partnerskap for fred, medvirker NATO på en konkret måte til demokratisering og omforming av de væpnede styrker, samt praktisk opplæring og Øvelser for fredsbevarende operasjoner. Innenfor disse rammene har de nordiske land lagt særlig stor vekt på samarbeid med de baltiske statene. Vi bistår balterne i oppbyggingen av en felles fredsbevarende bataljon.

Parallelt med utbyggingen av Partnerskap for fred har vi sett en utvikling i retning av utvidelse av NATO. En rekke av partnerne i Øst har hele tida gjort det klart at NATO-medlemskap er det endelige målet. De mener at andre samarbeidsordninger bare er etapper på veien. Etter deres oppfatning er det bare medlemskap som kan ivareta deres sikkerhetsbehov. NATO-landene har i prinsippet åpnet Alliansen for nye medlemmer. Men en utvidelse vil ikke skje med det aller fØrste, fordi vi ennå ikke har full oversikt over fØlgene.

Utvidelse er jo ikke noe mål i seg selv, men et middel for å styrke europeisk sikkerhet. Formålet er dermed entydig politisk, og ikke et militært tiltak mot en mulig fiende. Utvidelse skal ikke fØre til at noen land får redusert sin sikkerhet eller at det skapes Økt spenning i Europa. Det blir viktig å ivareta interessene til de land som ikke blir medlem av NATO - iallfall ikke i fØrste runde.

Russland har reagert kraftig på planene om NATO-utvidelse. Det er ingen tvil om at russerne er redde for å bli isolert og omringet av en allianse de tradisjonelt har betraktet som en trussel. Denne reaksjonen illustrerer behovet for å trekke Russland inn i et samarbeid med resten av de europeiske land. Ved å styrke kontaktene og gi Russland medinnflytelse i utformingen av europeisk sikkerhet motvirker vi at russerne fØler seg satt utenfor og blir mindre interessert i samarbeid.

Utvikling av et nært samarbeid med Russland parallelt med utvidelse av NATO er derfor kanskje den stØrste utfordring vi står overfor når vi skal unngå nye skillelinjer og konfrontasjon. Dette spØrsmålet har stor betydning for de nordiske land, siden det berØrer den sikkerhetspolitiske utvikling i vårt viktigste naboland. Uten et stabilt og forutsigbart Russland kan vi ikke få et stabilt Europa.

NATO vil legge stor vekt på å få til samarbeidsordninger som ivaretar russiske behov. Russland deltar nå i Partnerskap for fred. I tillegg utvikles et særlig samarbeid på områder av felles interesse, bl.a. atomsikkerhet, spredning av masseØdeleggelsesvåpen og forurensning som fØlge av militær aktivitet. Jeg kan også nevne at Russland er Ønsket velkommen i arbeidet med å sette sammen en militær styrke som skal overvåke en fredsavtale i Bosnia.

I arbeidet med å utbygge forholdet til Russland må vi være tålmodige og vise fantasi. Russland er i ferd med å gjennomfØre gjennomgripende reformer på nær sagt alle områder av samfunnet. En slik prosess er langt fra smertefri, og en kan forvente tilbakeslag underveis. Men samtidig skal vi ikke unnlate å stille visse krav til Russland. Et samarbeid basert på åpenhet og gjensidig tillit må bl.a. ha som forutsetning at Russland etterlever grunnleggende menneskerettsprinsipper og inngåtte avtaler.

Nå er det ikke slik å forstå at de militære sider av sikkerhetspolitikken har falt helt bort. Vi vet jo at det foregår krigshandlinger på europeisk jord. I det tidligere Jugoslavia har NATO fått en ny rolle i fredsbevarende operasjoner i regi av FN. I gjennomfØringen av oppdraget samarbeider NATO også med ikke-NATO-land. Svenske, danske og norske FN-tropper er med i en felles styrke i Bosnia. De nordiske land har lang og god erfaring med deltakelse i fredsbevarende operasjoner.

En annet viktig sikkerhetspolitisk oppgave er å minske faren for spredning av atomvåpen og andre masseØdeleggelsesvåpen. Dette er faktisk en av de stØrste utfordringer vi står overfor i årene framover. Faren for kjernefysisk krig er ikke lenger forbundet med supermaktrivaliseringen. Den er knyttet til spredning av kjernevåpen, teknologi og ekspertise til konfliktområder eller til uansvarlige land eller grupper.

De nordiske land har vært pådrivere i arbeidet for å motvirke spredning og bidra til global kjernefysisk nedrustning. Det viktigste her er en total stans i prØvesprengningene. Etter at Frankrike og Kina gjennomfØrte nye prØvesprengninger, ble dette et meget aktuelt spØrsmål på den internasjonale dagsordenen. De nordiske land har enkeltvis og i fellesskap overfor franske og kinesiske myndigheter beklaget de gjennomfØrte prØvene. Vi har oppfordret dem innstendig til å avstå fra å fortsette sine prØvesprengningsprogrammer.

Dersom jeg kort skal oppsummere mitt budskap til dere her i formiddag, vil jeg si det slik: I den nye sikkerhetspolitiske situasjonen som de nordiske land står overfor, sikrer vi våre interesser best ved stadig å arbeide for å styrke folkestyret, fremme menneskerettighetene, skape Økonomisk og sosial framgang og en bærekraftig utvikling i hele Europa. Vi må da fortsette å bygge ned gamle skillelinjer mellom Øst og vest og erstatte dem med nye samarbeidsnettverk. Trygghet for andre er trygghet for oss. En dag håper jeg vi vil kunne se tilbake på 1990-årene og slå fast at vi valgte de riktige "veier til vår tid".

Lykke til med prosjektuka!