Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Redegjørelse i Stortinget om Barentssamarbeidet.

Stortinget, 24. april 1995

President!

I sin redegjørelse for Stortinget 19. januar 1993, uka etter at Barentssamarbeidet formelt ble opprettet i Kirkenes, slo daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg fast at grunnlaget for et omfattende regionalt samarbeid i nord var lagt. Dette var et viktig steg, men han viste til at planene etter hvert måtte omsettes i konkrete opplegg som kommer befolkningen i regionen til gode. "Her må vi," sa Stoltenberg, "arbeide raskt, men samtidig vise en rimelig grad av tålmodighet." Dette utsagnet er like aktuelt.

Fra første stund har Barentssamarbeidet hatt to strategiske hovedmål, som er nært knyttet til hverandre. Det ene er å skape et stabiliserende samarbeidsmønster i forholdet mellom de nordiske land og Russland. På den måten gir vi et bidrag til å veve Russland inn i europeisk samarbeid. Det andre hovedmålet er å styrke den økonomiske og sosiale utvikling i selve Barentsregionen, dvs. de nordlige deler av Norden og Nordvest-Russland.

Det overordnede mål for Regjeringens Barentsinitiativ var og er i vid mening av sikkerhetspolitisk art. Med bakgrunn i de dyptgripende samfunnsendringene som hadde satt inn i øst, var utfordringen å finne nye politiske løsninger som tok vare på de mulighetene situasjonen gav til å skape et bedre og tryggere Europa for alle.

Daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst uttrykte det slik i Stortinget 9. juni 1993: "Målsettingen er å få i stand en møteplass, et samtaleforum og en ramme som kan danne utgangspunkt for å spinne nye og varige nettverk på tvers av grensene. ... Barentssamarbeidet handler i stor grad om å bygge broer over den kløften som tre kvart århundres stengte grenser, brutte forbindelser og gjensidig mistro har skapt."

Norge har vært blant dem som sterkest har understreket at Russland må gis en plass i et likeverdig samarbeid i Europa. Vi har aktivt søkt å fremme en utvikling som kan virke inkluderende overfor Russland, fordi vi mener at det tjener vår egen sikkerhet og stabiliteten i Europa.

Forholdet til Russland vil for oss fortsatt være den viktigste utenrikspolitiske side ved Barentssamarbeidet. Samarbeidet er blitt en sentral del av vårt forhold til Russland, og gjennom Barentssamarbeidet har vi fått et viktig instrument for å utvikle forholdet videre. I mine kontakter med utenriksminister Kozyrev og andre representanter for russiske myndigheter har jeg kunnet konstatere at en på russisk side ser på Barentssamarbeidet på samme måte. Dessuten har jeg notert med interesse at utenriksminister Kozyrev viser et sterkt personlig engasjement i Barentssamarbeidet. Jeg minner om at han stilte til valg, og ble valgt, til det russiske parlament fra Murmansk valgkrets.

Det andre hovedmålet, ønsket om å styrke utviklingen i selve Barentsregionen, har hele tida vært viktig for Regjeringen. Som regionalt samarbeid skal Barentssamarbeidet først og fremst tjene interessene til de som bor i regionen. Den største utfordringen for regionen er å rydde opp etter den kalde krigen og skape politisk, sosial, økonomisk og miljømessig stabilisering og ny framgang i Nordvest-Russland på en måte som trygger rotfestet i egen kultur.

Vi trengte et politisk verktøy som både kunne skape et normalt europeisk naboskap over øst/vest-grensene i nord og sikre en bedre politisk styring over utviklingen i regionen - særlig i forholdet mellom ressursutnytting og økologiske hensyn. Med dette kunne vi legge forutsetningen for ny vekst som også kan styrke næringsgrunnlaget og den økonomiske utviklingen i Nord-Norge.

Vi må utnytte det nye aktivum som våre nordlige landsdeler utgjør etter at Russlands grense ble åpnet. Regjeringen har hele tida gjort det klart at en løsning på avgrensningsspørsmålet i Barentshavet ville legge grunnlaget for en enda sterkere utbygging av samarbeidet om utnyttelse av naturressursene i området.

Nå er det ikke bare enkelt å få normalisert naboskapet og få i gang et praktisk samarbeid med Russland. Lovgivningen i våre land er svært forskjellig, og de store omleggingene i det russiske samfunn skaper uforutsigbarhet som hemmer næringslivssamarbeid med utlandet. Det merker vi også i nord. Det er den samme lovgivning som gjelder for næringsvirksomhet, bedriftsbeskatning, toll, osv. som i resten av Russland. Det er kanskje urealistisk å tro at det kan etableres vesentlig bedre rammebetingelser for økonomisk samarbeid i Barentsregionen enn for samarbeidet med Russland generelt. Det er likevel av betydning at de lokale og regionale myndigheter så helhjertet har gått inn i samarbeidet. Dette inspirerer også lokale russiske myndigheter til å ta opp konkrete samarbeidshindringer med sentrale myndigheter i Russland. Slik sett kan Barentssamarbeidet bli et verksted for utviklingen av samarbeidet mellom de vesteuropeiske land og Russland.

Vi er kjent med at slik tenkning blir gjort på russisk side. En mulighet som nevnes er å opprette en avgrenset økonomisk sone innenfor russisk del av Barentsregionen med eget regelverk. Eventuelle nye ordninger kan da utprøves i praksis og gi erfaringer som kan danne grunnlag for anvendelse i en videre Barentssammenheng. Selv om dette reiser mange og vanskelige spørsmål, ser Regjeringen med interesse på drøftingen av forskjellige tiltakssoneløsninger på russisk side.

I arbeidet for å skape bedre rammebetingelser må vi også forholde oss til russiske sentralmyndigheter. Enkelte norske firmaer som er aktive i Nordvest-Russland, har støtt på uforutsette og etter vår vurdering unødvendige og uakseptable problemer i sin virksomhet. Vi legger derfor stor vekt på å få ryddet unna slike hindringer. De mest aktuelle problemene er blitt tatt opp av kommunalministeren under hans nylige besøk i Nordvest-Russland, og vi har på nytt understreket vår bekymring på politisk nivå i Moskva.

Regjeringen vil fortsatt bruke Barentssamarbeidet som en kanal for å drøfte slike praktiske problemer. Jeg vil videre ta opp de konkrete sakene på neste møte i den norsk-russiske økonomiske kommisjon, med sikte på å få bedret rammebetingelsene for norsk næringslivs engasjement i Russland.

Effektive rutiner og en lempelig praksis for visumutstedelse og tollbehandling er viktig for samhandel og samarbeid. Den økte trafikken mellom Norge og Russland har gjort det nødvendig å forsterke tollkontrollen ved den russiske grensen. Norge og Russland samarbeider bl.a. om å bekjempe grenseoverskridende kriminalitet. En avtale om gjensidig administrativ bistand mellom de respektive tollmyndigheter er inngått. Slike tollsamarbeidsavtaler styrker den norske beredskapen mot smugling.

Etableringen av det russiske generalkonsulatet i Kirkenes og det norske generalkonsulatet i Murmansk gjør det lettere å håndtere visumspørsmål. Norske myndigheter vurderer løpende regelverket og praktiseringen av dette, slik at det legale samkvemmet over grensen kan foregå uten unødige hindringer. Dette gjelder også bestemmelsene om gruppevisum. Vi arbeider dessuten for større gjensidighet fra russisk side i bruken av multivisum, dvs. visum som kan benyttes flere ganger.

Jeg vil gjerne nevne den lille gjenværende gruppen Kola-nordmenn som har fått nye muligheter til kontakt med familie i Norge. Regjeringen har etablert en ordning som gjør det praktisk og økonomisk mulig for en del av disse å komme til Norge. Ordningen vil omfatte personer som må anses å ha nære og direkte bånd til Norge. Hvilke personer ordningen skal gjelde for, blir klart i nær framtid.

Et særtrekk ved Barentssamarbeidet er organiseringen og myndigheten som utøves på regionalt nivå. Regionrådet er her etablert som det øverste organ. Det består av fylkesordførerne i Finnmark, Troms og Nordland og fylkeslederne i Norrbotten i Sverige og Lappland i Finland, og i Murmansk og Arkhangelsk fylker og Republikken Karelen i Russland, i tillegg til en representant for urfolkene. Fra norsk side stiller vi oss positivt til en søknad om egen representasjon i Regionrådet fra Nenets autonome område i Arkhangelsk fylke. Formannskapet i Regionrådet lå hos fylkesordføreren i Finnmark til januar i år. Det er nå overtatt av landshøvdingen i Norrbotten.

Regjeringen ser på Regionrådet som en drivkraft i samarbeidet. Regionrådet har en helt uavhengig stilling og er ikke underlagt Barentsrådet. Erfaringene har vist at det var riktig å gi Regionrådet denne sterke stillingen. Forholdet mellom Barentsrådet og Regionrådet er basert på et nært samarbeid mellom sentralt og lokalt nivå i hvert land.

Fra norsk side ønsker vi å videreutvikle det politiske elementet i samarbeidet. Siktemålet må være å øke mangfoldet ved å trekke inn flere aktører i Regionrådets arbeid, samt å sørge for at parlamentarikere og andre politiske miljøer og samfunnsengasjerte grupper kan få en plass og rolle i samarbeidet på regionalt nivå. For vår egen del mener vi at det ikke minst er viktig at kvinner og personer med flerkulturell bakgrunn kommer sterkere med i samarbeidet.

Regionrådet har utformet sitt eget handlingsprogram, kalt Barentsprogrammet, som rådet vedtok i september i fjor og nå er i gang med å gjennomføre. Programmet inneholder 80-90 forskjellige prosjekter på ulike områder og er resultatet av et omfattende utredningsarbeid i ti sektorvise regionale utvalg. Det gjenspeiler derfor i sin helhet regionens egne prioriteringer. Hensikten er at programmet skal rullere, slik at nye prosjekter vedtas etter hvert som andre blir gjennomført. Selv om det ofte er tale om mindre prosjekter enn det som diskuteres på sentralt nivå, kan de være av vesentlig betydning for de berørte.

For å illustrere bredden i prosjektene i Regionrådets regi kan jeg nevne arbeid for forbedring av drikkevannskvaliteten i Nordvest-Russland, en studie av miljøpåvirkninger på sjøvandrende laksefisk, prosjekter om spedbarnsvennlige sykehus, oppbygging av kompetansesentre og stipendordninger for lærere, kvinner og distriktsutvikling, russiske byggeforskrifter, et nenetsisk og et samisk kultursenter, film- og fjernsynssamarbeid og utvidet idrettssamarbeid, og produksjon av settepoteter og frø.

På bakgrunn av den store betydning som fiskerinæringen har i Barentsregionen, er det viktig at samarbeidet på fiskerisektoren videreutvikles gjennom det program som Regionrådet skal utarbeide. Dette skulle være mulig innenfor rammen av de klare begrensninger som Regjeringen har lagt for Barentssamarbeidets befatning med forvaltning og uttak av maritime ressurser.

Barentsprogrammet løper fram til 1999 og har en ramme på ca. 160 millioner kroner. Finansieringsbehovet for inneværende år er om lag 55 millioner kroner. Fra norsk side har vi gitt tilsagn om støtte til programmet i 1995 på 26 millioner kroner, som dekkes over Handlingsprogrammet for Østeuropa. Fra svensk og finsk side er det hittil gitt generelle tilsagn om til sammen 16 millioner kroner, noe som innebærer at programmet ennå ikke er fullfinansiert. Manglende finansiering vil føre til at hvert land prioriterer de prosjekter det selv er mest interessert i. Etter hvert må vi imidlertid bestrebe oss på å få til en sterkere grad av nordisk samfinansiering av prosjektene.

Regjeringen har opprettet et eget sekretariat i Kirkenes for det regionale nivået. Det står også til disposisjon for de utenlandske deltakerne i samarbeidet. Sekretariatet er ansvarlig for utlysing av anbud og evaluering av prosjektene under Barentsprogrammet. Nordisk Ministerråd har en medarbeider ved sekretariatet. Det blir i disse dager også styrket med en egen medarbeider for urfolksspørsmål. Regjeringen er innstilt på å videreføre finansieringen av sekretariatet i Kirkenes.

For Regjeringen var det viktig at urfolkene fikk en selvstendig plass og rolle i Barentssamarbeidet. Da vi i sin tid foreslo at urfolkene skulle få en egen representant i Regionrådet, gikk vi lenger enn i Nordkalottsamarbeidet, der samene ikke hadde noen selvstendig representasjon i de styrende organer. Regjeringen la ned et betydelig arbeid for å vinne forståelse for en ordning med urfolksrepresentasjon i Regionrådet.

Det ble dessuten opprettet et regionalt urfolksutvalg som fra januar i år er blitt omgjort til et permanent organ med forslagsrett ikke bare overfor Regionrådet, men også overfor Barentsrådet. På denne måten er Barentssamarbeidet blitt en møteplass for nordiske og russiske samer, komier og nenetsere. Barentssamarbeidet har åpnet nye muligheter for den samiske befolkning. Igjen er det blitt mulig å inkludere Kola-samene i det samiske fellesskap og styrke kontaktene med andre urfolksminoriteter i regionen.

På grunn av ulike juridiske tradisjoner i de landene som har samisk folkesetting, har man funnet at det pr. i dag ikke er formålstjenlig at samene i Russland blir omfattet av det arbeidet som Norge, Sverige og Finland har igangsatt med en samekonvensjon. I tida framover vil derfor Barentssamarbeidet bli desto viktigere når det gjelder å gi muligheter for vekst og framgang for det samiske folk.

Vi har det siste året sett et betydelig urfolksengasjement i samarbeidet. Utenriksdepartementet har støttet en rekke prosjekter foreslått av urfolkene. Det dreier seg om prosjekter rettet mot Kola-samene innen språkopplæring, studentutveksling, husflid, reinslakting og meieridrift, for å nevne bare noe.

Vi knytter også forventninger til samtaler som føres om en mer omfattende avtale mellom Norge og Russland om tradisjonell bruk av land, der hovedelementer vil være gjenoppbygging av reindriftsnæringen på deler av Kola og et samarbeid om bruken av beiter. Dessverre ser vi eksempler på at overgangen til markedsøkonomi i Russland også medfører et forsterket press mot samenes tradisjonelle bruk av naturen. Det er derfor viktig at vi støtter prosjekter som tar sikte på å styrke næringsgrunnlaget i samenes bosetningsområder og bedre vilkårene for tradisjonell næringsdrift. Det kan være tale om både finansiell støtte og hjelp til utstyr og kompetanseutvikling.

Jeg har i denne forbindelse merket meg sametingspresident Ole Henrik Maggas uttalelser i et fjernsynsprogram i NRK 4. april d.å. om ressursutnytting i Barentsregionen. Han la vekt på at urfolkene gjennom Barentssamarbeidet fikk være med på å ivareta sine interesser i en utvikling de lett kan føle seg maktesløse overfor. Det er i vår interesse at det legges inn politiske føringer på denne utviklingen.

For å fremme den politiske styring av utviklingen i regionen har Regjeringen bevisst lagt vekt på å stimulere til nettverksbygging på alle områder av samfunnslivet. De fleste myndighetspersoner både på lokalt og sentralt nivå i deltakerlandene som kan bidra til å fylle Barentssamarbeidet med innhold, har opprettet kontakt og gjort seg kjent med hverandres problemer, ønsker og prioriteringer. Denne nettverksbyggingen gir store muligheter for framtida. Samtidig som den bidrar til å oppfylle de politiske målsettinger med Barentssamarbeidet, er den ofte en forutsetning for resultater i det saks- og prosjektrettede arbeidet.

Det som er oppnådd på dette området, må regnes som et av de fremste resultater av Barentssamarbeidet. Ikke minst er det viktig å trekke med ungdommen og intellektuelle miljøer som har betydning for den framtidige samfunnsutviklingen i Russland. Det utstrakte samarbeidet mellom universitetene i Tromsø og Arkhangelsk er et godt eksempel. Regjeringen vil arbeide for å fremme studentutvekslingen. Vi har også tatt initiativ til å styrke Utenriksdepartementets samarbeid med de politiske partiene og fagbevegelsen i Norge om deres virksomhet overfor Østeuropa. Fagbevegelsen og partiorganisasjonene sentralt og lokalt har en rekke engasjementer og prosjekter som faller sammen med målsettingene for Handlingsprogrammet for Østeuropa. Vi er derfor innstilt på å øke støtten til disse aktivitetene.

Barentssamarbeidet er ett av en rekke former for grenseoverskridende regionalt samarbeid som har vokst fram i Europa. Særlig innenfor EU-området er det blitt mange slike ordninger, der fylker og kommuner samarbeider på tvers av landegrensene. De siste årene har vi fått flere regionale ordninger som krysser det gamle øst/vest-skillet. Selv om Norge også deltar aktivt i Østersjøsamarbeidet, gjør geografiske og historiske forhold det naturlig for oss å legge hovedvekten på Barentssamarbeidet. Det er likevel vårt syn at et utvidet samarbeid både i Barentsregionen og i Østersjøområdet vil virke gjensidig berikende på utviklingen i disse deler av Nord-Europa.

Vi ser det som svært verdifullt at alle de nordiske land deltar i Barentssamarbeidet ved at regjeringene er representert i Barentsrådet sammen med Russland og Europa-Kommisjonen. Barentssamarbeidet er åpent for alle interesserte stater. I dag møter USA, Canada, Japan, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Nederland og Polen som observatører. I tillegg er Italia kommet med det siste halve året. Dette illustrerer den brede politiske interessen for Barentssamarbeidet.

Fra januar 1993 fram til september i fjor hadde Norge formannskapet i Barentsrådet. Kort oppsummert var det fire områder som vi viet særlig oppmerksomhet i vår formannsperiode, ved siden av det saksrettede samarbeidet:

• Det måtte etableres formelle strukturer som kunne fungere effektivt internasjonalt.
• Vi så det som avgjørende for samarbeidets muligheter på lengre sikt at det ble gitt en sterk lokal forankring.
• Vi la stor vekt på å spre Barentssamarbeidet til flest mulig sektorer og involvere alle relevante fagmyndigheter aktivt i samarbeidet, og
• for det fjerde så vi behov for å trekke land utenfor regionen med i samarbeidet. Løsningen på de store utfordringene i regionen, ikke minst på miljøområdet, krever bred internasjonal deltakelse.

Etter Regjeringens vurdering er det på alle disse feltene gjort betydelige framskritt.

Barentsrådet er en hensiktsmessig ramme for samarbeidet på statlig nivå. Under det norske formannskap ble det avviklet to utenriksministermøter og fire fagministermøter på områdene samferdsel, miljø, helse og sosialpolitikk og kultur. Under det finske formannskap er det hittil i år holdt et forsknings- og utdanningsministermøte. Et handelsministermøte har vært drøftet. Etter Finland vil Russland overta formannskapet.

Også observatørlandene har engasjert seg, og særlig USA har vist interesse for samarbeidet innen miljøvern, med innretning mot atomavfall og militært relaterte miljøtrusler. Mye tyder på at USA er innstilt på å følge opp sitt engasjement også på andre områder. For eksempel deltar amerikanske, norske og russiske bedrifter og finansieringsinstitusjoner i et opplegg med seminarer om finansiering av Barentsaktiviteter.

Japan har en naturlig interesse i arbeidet i Barentsrådets arbeidsgruppe for Den nordlige sjørute. Her drøftes spørsmål i tilknytning til åpning av Nordostpassasjen. Arbeidsgruppa representerer et bindeledd mellom Barentssamarbeidet og det omfattende utredningsarbeidet om alle sider ved utnyttelse av Den nordlige sjørute som pågår i regi av Fridtjof Nansens Institutt. Norge og Japan er her de viktigste bidragsyterne. Gruppa vil gi en foreløpig rapport til neste utenriksministermøte.

President,

Sett med norske øyne er miljøvernarbeidet den aller viktigste arbeidsoppgaven i Barentsregionen i tida framover. Kola-halvøya har en av verdens største konsentrasjoner av militære anlegg og er tungt belastet med industriforurensning. Den omfattende atomvirksomheten i området representerer en av de største miljøtruslene i vår del av verden. I mange av de industrialiserte delene av området vil prisen for økonomisk vekst i form av skader på det naturlige og menneskelige miljø kunne bli så høy at den både setter grenser for den videre utvikling og stiller krav til omlegging.

Vi begynner nå å få en rimelig god oversikt over miljøproblemenes omfang og rekkevidde. Både de kortsiktige, akutte miljøproblemene og de langsiktige, potensielle truslene må angripes. Handlingsprogrammet for miljøvern i Barentsregionen som ble vedtatt av Barentsrådet i juni i fjor, gir klare rammer og retningslinjer for en konkretisering av oppgavene. Dette arbeidet er godt i gang i den arbeidsgruppa som miljøvernministrene nedsatte, og som ledes av statssekretæren i det norske miljøverndepartementet.

Handlingsprogrammet retter seg mot radioaktiv forurensning og atomsikkerhet, tiltak for å redusere industriutslipp og vern om flora og fauna, livsvilkårene for urfolkene i Barentsregionen, samt styrking av miljøforvaltningen og samarbeid mellom lokale og regionale miljømyndigheter. Regjeringen har lagt stor vekt på hensynet til urfolkenes særlige levekår i miljøvernarbeidet.

Regjeringen la nylig fram en handlingsplan for arbeidet med atomsikkerhet, som en oppfølging av St. meld. nr. 34 for 1993-94 om atomsikkerhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder. Planen dekker igangsatte og planlagte prosjekter i Russland innenfor fire hovedområder: sikkerhet ved atominstallasjoner, forsvarlig håndtering av atomavfall, problemer forbundet med dumping av atomavfall, samt våpenrelaterte miljøfarer.

Russland gjør selv en innsats for å møte utfordringer knyttet til håndtering og lagring av atomavfall, men den økonomiske situasjonen i landet og omfanget av oppgavene gjør internasjonal deltakelse nødvendig. Handlingsplanen omfatter også samarbeid med andre land og i internasjonale organisasjoner. Det styrker vår troverdighet internasjonalt at vi på årets budsjett har avsatt inntil 130 millioner kroner til iverksettelse av handlingsplanen.

Vårt syn er at hele det internasjonale samfunn har et ansvar for å finne løsninger på de store miljøproblemene i nord. Dette framhevet jeg under mitt besøk i USA for få dager siden. Regjeringen har lagt stor vekt på at handlingsplanen skal være et instrument for å engasjere våre tradisjonelle samarbeidspartnere i atomspørsmålene i nord. Her kan vi allerede se en positiv utvikling. USA og Norge gjennomfører nå et felles prosjekt med Russland om et renseanlegg for lav-radioaktivt flytende avfall i Murmansk. Med Frankrike har vi etablert en egen gruppe med et bredt arbeidsprogram om atomforurensningen i våre områder. Vi bidrar på denne måten også til at bistand til Russland på atomavfallssektoren står på dagsordenen både i Washington og i Paris.

De tekniske utfordringene på atomsektoren er omfattende, men det er finansielle ressurser som er hovedproblemet. Norge har derfor lagt fram forslag om en internasjonal handlingsplan og et fond for atomavfallsproblemene i Russland. Denne våren retter vi særlig oppmerksomhet mot G 7-landene for å få dem til å gi tilslutning til idéen. Det ville også lette oppfølgingen i andre internasjonale samarbeidsorganisasjoner.

Innen rammen av Nordisk Ministerråd har Norge tatt initiativet til en konferanse i mai i regi av Det internasjonale atomenergibyrå. Konferansen vil ta for seg behandling og lagring av radioaktivt avfall i Russland. Foruten å yte finansiell støtte tar Norge aktivt del i de faglige forberedelsene til denne konferansen.

Vårt land har hittil bidratt med 33 millioner kroner til atomsikkerhetsfondet i EBRD, Den europeiske utviklingsbanken. Seinest på bankens årsmøte denne måneden oppfordret den norske finansminister flere land om å bidra til fondet. Midlene går til sikring av kjernekraftverk i det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa. Vi går inn for at en del av midlene anvendes til å sikre kjernekraftverket på Kola. Vi har også bilateralt støttet konkrete tiltak for å bedre sikkerheten ved Kola-kraftverket. Dette samarbeidet vil bli videreført. Jeg kan her nevne at helseministermøtet i Barentsrådet har lagt opp en strategi der katastrofeberedskap og primærhelsetjeneste er hovedinnsatsområder, og som også omfatter bl.a. utveksling av helsepersonell og overføring av sykehusteknologi.

I juni vil det bli avholdt et møte i Canada hvor det tas sikte på å opprette et Arktisk råd med deltakelse fra alle de åtte arktiske land. Det er i dag allmenn tilslutning til denne idéen. De positive erfaringer som er høstet i Barentssamarbeidet, har etter vårt syn bidratt til dette. Rådet vil blant annet kunne fungere som en paraply over samarbeidet om bærekraftig ressursutnyttelse, urfolksspørsmål, turisme, næringsvirksomhet og miljøvern under den arktiske miljøvernstrategi i den såkalte Rovaniemiprosessen.

Det arbeidet som gjøres innen rammen av Rovaniemiprosessen, er også viktig for miljøet i Barentsregionen. Norge, Russland og de seks øvrige arktiske land deltar her aktivt. En del av samarbeidet foregår gjennom miljøovervåkingsprogrammet Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), som skal legge fram en rapport til miljøvernministrene om miljøtilstanden i Arktis i løpet av neste år. Sekretariatet for AMAP ligger i Oslo og finansieres hovedsaklig av Norge.

Regjeringen legger stor vekt på at framgang i miljøarbeidet representerer nøkkelen til en sunn utvikling i Barentsregionen. Vi har utrettet mye og møtt en positiv respons i mange fora. Men det gjenstår et stort arbeid for å skape den nødvendige bevissthet om utfordringene på det internasjonale plan. Miljøutfordringene vil være en langsiktig og krevende oppgave der forventningene til Norges innsats vil være store. Vi må også arbeide for at miljødimensjonen blir ivaretatt i prioriteringene og innpasset i tenkningen på andre sektorer. Det foreligger f.eks. et prosjekt for å se miljøutfordringene i et kulturperspektiv. Jeg vil også vise til vår aktive støtte til det lovende miljøteknologiske opplæringsprogrammet Renere Produksjon. Vi søker å trekke med andre land innenfor Barentssamarbeidet i dette programmet, som det er stort behov og interesse for i Russland.

Gjennomføringen av moderniseringsprosjektet for Petsjenganikel vil ha en viktig signaleffekt. Dette prosjektet kan løse et alvorlig miljøproblem og samtidig bidra til utvidet industrielt og økonomisk samarbeid mellom de nordlige regioner. Regjeringen har under de pågående forhandlinger om dette prosjektet bekreftet tilsagnet om en miljøstøtte på inntil 300 mill. kr. Vi forventer en snarlig avklaring fra russisk side på finansieringen av prosjektet. Statsministeren har skrevet brev til sin russiske kollega om dette og vil ta saken opp under sitt besøk i Moskva under frigjøringsjubiléet i mai.

Som leder av Barentsrådet har Finland gitt særlig prioritet til infrastrukturutvikling og økonomisk og industrielt samarbeid, ved siden av miljøvern. Utenriksministrene nedsatte på sitt møte i Tromsø i september en egen arbeidsgruppe for industrielt og økonomisk samarbeid, som vil utarbeide en rapport til det neste utenriksministermøtet til høsten.

Det tas sikte på at rapporten skal inneholde en liste over store, kostnadskrevende prosjekter som Barentsrådet vil prioritere. Eksempler på mulige tunge prosjekter er øst-vest-gående jernbaneforbindelser, oppgradering og konvertering av havner og skipsverft, tilrettelegging av infrastruktur for framtidig offshore-virksomhet, utbygging av tidsmessige telekommunikasjoner, prosjekter innen gruveindustri og modernisering av metallurgisk industri, energi og energiøkonomiseringsprosjekter. Målsettingen er å enes om prosjekter som vil få langsiktige konsekvenser for hele utviklingen av regionen.

Samferdselsministermøtet i Barentsrådet har fastlagt prioriterte korridorer for oppgradering av øst-vest-forbindelsene i regionen, deriblant forbindelsen Murmansk-Kirkenes. Det er blitt opprettet nye øst-vest-gående flyruter. Et av de største prosjektene vi har støttet fra norsk side, gjelder oppgradering av flyplassen i Arkhangelsk til internasjonal lufthavn. Samferdselsministermøtet pekte også på potensialet i en utbygging av de norske Loran C-stasjonene og det russiske Tsjajka-systemet til et integrert navigasjonssystem for Barentshavet. En avtale mellom Norge og Russland om dette ble inngått i forrige måned.

På grunnlag av nye positive tilsagn fra russisk side er vi nå rede til å innlede et samarbeid med myndighetene i Murmansk om bygging av et nytt, tidsmessig vegsamband mellom Kirkenes og Murmansk som vil være åpent for alminnelig trafikk alle dager i uka. Regjeringen har gitt fylkesordføreren i Finnmark fullmakt til å undertegne en avtale om et slikt samarbeid. Fem millioner kroner av "østeuropamidlene" er stilt til disposisjon til oppfyllelse av avtalen. Midlene skal brukes til anskaffelse av maskinelt utstyr til arbeid i Russland.

Det har vært drøftet å knytte Kirkenes til det russiske jernbanenettet ved å bygge ut strekningen Bjørnevatn - Nikel. Dette er et spennende prosjekt med store følger. Pr. i dag foreligger det ikke et lastebehov som tilsier virkeliggjøring av prosjektet. Det foregår likevel et norsk-russisk utredningsarbeid med sikte på nærmere avklaring av det transportøkonomiske grunnlaget for en eventuell jernbaneforbindelse.

Et annet stort prosjekt som russerne nå utreder med norsk hjelp, er havneutbygging i Petsjengafjorden, like over grensen fra Norge. Prosjektet omfatter i første omgang planer for bygging og drift av en olje- og gassterminal. Blir utbyggingen gjennomført, vil den kunne ha betydelige grenseoverskridende virkninger. Regjeringen følger derfor prosjektarbeidet med stor interesse.

Finansieringsspørsmålet står sentralt i arbeidet med å bedre infrastrukturen i Barentsregionen. Her må det drives fram beslutninger og framskaffes midler på flere fronter, både innen rammen av Barentssamarbeidet, overfor EU og andre internasjonale fora, så vel som bilateralt. Utenriksminister Kozyrev og jeg er blitt enige om at vi heretter sammen skal lede arbeidet i Den bilaterale norsk-russiske økonomiske kommisjon på utenriksministernivå, for å styrke mulighetene til å skape framdrift over et bredt felt.

Av stor betydning for næringslivet i den russiske delen av Barentsregionen er Risikokapitalfondet for Nordvest-Russland. På norsk initiativ er dette fondet etablert i fellesskap av EBRD, Norge, Finland og Sverige, og det blir operativt i år. Fondskapitalen vil være 50 millioner dollar. EBRD bidrar med 60 prosent; de deltakende land skyter inn resten. Fondet skal foreta egenkapitalinnskudd i privatiserte små og mellomstore russiske bedrifter som mangler kapital og ekspertise. Det norske bidraget vil være 50 millioner kroner over tre år og vil bli finansiert over Handlingsprogrammet for Østeuropa.

For å fremme norske bedrifters etableringer og investeringer i Barentsregionen har Regjeringen bidratt aktivt til investeringsfondet Barents Invest som nå er under etablering i Tromsø. Ønsket om å styrke næringsutviklingen i regionen ligger også til grunn for Regjeringens initiativ til opprettelsen av Østhandelssenteret i Kirkenes. Ved siden av hovedkontoret i Kirkenes har senteret nå avdelinger i Murmansk og Arkhangelsk. I nært samarbeid med Norges Eksportråd gir senteret bl.a. juridisk bistand, hjelp med regnskap, tolking og forretningsutvikling.

Svensk og finsk EU-medlemskap åpner for at EU-midler kan brukes i Barentsregionen. Sverige og Finland har overfor Europa-Kommisjonen arbeidet med to ulike INTERREG-programmer for henholdsvis Barentsregionen og Nordkalotten. INTERREG er som kjent EUs programmer for grenseoverskridende regionale tiltak. Det tas sikte på at begge programmene skal være operative i løpet av året. EU planlegger i tillegg en samordning av INTERREG med sitt spesielle program for bistand til Russland, TACIS.

På svensk og finsk side tar man fra 1996 sikte på å kople sin finansiering av Regionrådets Barentsprogram og deler av sitt øvrige engasjement i regionen til disse EU-programmene. Norge er ønsket velkommen i et samarbeid om dette. I denne prosessen vil vi arbeide for å styrke fylkeskommunenes rolle. Regjeringen er klar over at fylkene kan få behov for økte økonomiske muligheter for å kunne følge opp. Vi er innstilt på å vurdere hvordan vi kan bidra, via Handlingsprogrammet for Østeuropa, gjennom de spesielle distriktspolitiske virkemidlene eller på annen måte.

En forutsetning for norsk deltakelse i gjennomføringen av EU-finansierte prosjekter vil være vår mulighet til medfinansiering med egne midler. Slik samfinansiering vil være et nødvendig virkemiddel for å opprettholde vår deltakelse og innflytelse på prioriteringene.

I den praktiske organiseringen av en slik felles nordisk distriktspolitisk satsing i Barentsregionen har en på svensk og finsk side til hensikt å trekke på de eksisterende strukturer innenfor Barentssamarbeidet. Dette hilser vi velkommen. Vi går inn for at Barentssamarbeidets organer gis en viktig rolle. I denne sammenheng vil det være hensiktsmessig med en bedre samordning av arbeidet i Nordkalottkomitéen og Barentssamarbeidet.

De mål og prioriteringer som legges til grunn for det framtidige nordiske samarbeidet, er fastlagt i rapporten "Nordisk samarbeid i en ny tid". De ble vedtatt på Nordisk Råds sesjon i mars i år. Samarbeidet med Nordens nærområder er utpekt som en av hovedpilarene for det framtidige nordiske samarbeid. Barentsregionen utgjør ett av satsingsområdene for nærområdesamarbeidet. Et viktig hensyn er å se de tosidige, nordiske og bredere flernasjonale innsatsene i sammenheng. Vi arbeider nå for at Nordisk Ministerråd får et eget informasjonskontor i Barentsregionen. Regjeringen legger stor vekt på at de nordiske samarbeidsorganene gjør en aktiv innsats i Barentsregionen.

Handlingsprogrammet for Østeuropa er vårt viktigste nasjonale virkemiddel for satsingen i Barentsregionen. Nær halvparten av virksomheten har til nå vært rettet mot Russland, med en betydelig konsentrasjon om den russiske delen av Barentsregionen. I 1994 gav Utenriksdepartementet tilsagn om støtte på 83 millioner kroner til ulike norsk-russiske samarbeidstiltak. Denne prioriteringen av Nordvest-Russland vil bli videreført.

Kunnskapsoverføring og kompetanseoppbygging har utgjort et vesentlig element i aktiviteten som er finansiert via handlingsprogrammet. Blant de næringslivsrettede prosjektene har det vært et stort innslag av kontaktskapende virksomhet og forundersøkelser, som ledd i en nødvendig kartleggings- og silingsprosess. Her er det verdt å merke seg en beregning som viser at mindre enn 30 prosent av kostnadene for de gjennomførte prosjektene i perioden 1992-94 har vært dekket av Handlingsprogrammet. Det demonstrerer at måten midlene er anvendt på, har generert en betydelig egeninnsats fra norske fagmiljøer innenfor en rekke sektorer.

Regjeringen vil om kort tid legge fram en egen melding for Stortinget med evaluering av gjennomførte prosjekter under programmet til og med 1994, og med opplegg for det videre arbeid.

Mye tyder på at grunnlaget nå er lagt for å konsentrere den næringslivsrettede delen av virksomheten mer om færre, større prosjekter som har vist seg støtteverdige. Dette vil harmonere med den fasen som arbeidet under Barentsrådet går inn i, med økt vekt på tunge prosjekter. Vi må gå i brodden for å drive fram resultater i større og viktige enkeltsaker som er godt utredet. Prosjektet for modernisering av nikkelverket i Nikel er en slik sak, og én av flere hvor utenriksminister Kozyrev har framholdt at også russerne er utålmodige etter håndfaste resultater.

Når det gjelder de såkalte demokratibyggende tiltakene, vil det ikke være naturlig med konsentrasjon om store prosjekter. Styrken har her nettopp ligget i fleksibiliteten. Muligheten til å støtte lokale initiativer over et bredt spekter av felter - menneskelige kontakter, kultur, urfolkssamarbeid, helse osv. - har vært en styrke. Disse initiativene er bærebjelker i Barentssamarbeidet. På mange måter er gjensidig kulturell forståelse og kulturelt samarbeid en forutsetning for at det øvrige samarbeidet skal lykkes. Regjeringen vil derfor fortsette å satse sterkt på slike tiltak. Vi har tillit til at de målbare effektene av dette samarbeidet vil vise seg på sikt.

President,

En oppsummering av status for Barentssamarbeidet viser at det er godt etablert både på statlig og regionalt nivå, og at det nå utvikler seg som en selvdrevet prosess på en rekke felter. Vi går inn i en fase der ambisjonene blir større. Det vil bli spurt etter ytterligere innsatsmidler og nye resultater.

Med EU-utvidelsen er samarbeidet på mange måter blitt enda mer betydningsfullt for oss enn før. Gjennom Barentssamarbeidet har vi fått et viktig tilknytningspunkt til både våre nordiske naboer og til EU. Allerede i den nevnte redegjørelsen 19. januar 1993 framhevet Thorvald Stoltenberg at: "Skulle vi ende opp med et splittet Norden, en splittelse tvers gjennom Nordkalotten, vil vi trenge sterkere regionale ordninger i nord som knytter oss til våre nordiske naboer."

Det er i vår interesse at denne grenselinjen får minst mulig betydning for det praktiske samarbeidet. Sveriges og Finlands medlemskap i EU vil - riktig utnyttet - innebære en styrking av samarbeidet i regionen, både politisk og økonomisk. Vi må sikre samspill mellom det positive tilskudd som Sveriges og Finlands EU-medlemskap betyr for regionalt samarbeid, og de behov og prioriteringer som Barentsregionens organer i fellesskap fastlegger.

Regjeringen vil gjøre maksimalt for å opprettholde Norges posisjon i regionen og utvikle vår rolle som en drivkraft videre. Derfor vil vi på norsk side bl.a. forsøke å delta i flest mulig EU-finansierte prosjekter i nord ved at vi selv dekker vår del av kostnadene.

Barentssamarbeidet er ikke en lukket struktur, isolert fra hva en er opptatt av i andre fora. Det er og skal være et forum som skaper kontakter, genererer ideer og engasjement og setter problemer på dagsordenen. Ofte er det naturlig at sakene følges opp innen rammen av Barentssamarbeidet; andre ganger kan det være oppfølging i andre rammer som er mer hensiktsmessig.

Som en utfylling av denne redegjørelsen har Utenriksdepartementet laget en samling dokumenter om ulike sider ved Barentssamarbeidet. Denne blir lagt i representantenes hyller.

Med dette ser jeg fram til en fruktbar og givende debatt om de muligheter og utfordringer som Barentssamarbeidet åpner for. Vi skal ikke glemme at vi her står overfor veldige oppgaver, hvor vi ikke kan vente gjennombrudd på kort sikt. Thorvald Stoltenbergs råd om "en rimelig grad av tålmodighet" bør vi derfor fortsatt ta med oss.

Men vi må bruke Barentssamarbeidet som det viktige politiske redskap det er for å utbygge naboforholdet til Russland og fremme utviklingen av de nordlige landsdeler. Vårt land har et særlig ansvar for å sikre at Barentssamarbeidet fortsatt blir et framtredende bidrag til byggingen av det nye Europa.

---

Lagt inn 27 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen