Ungdomskonferanse - FN 50 år

Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Ungdomskonferanse - FN 50 år

Moment til utenriksminister Bjørn Tore Godals innledning

Skien, 4.11.95

50-års jubileet har satt FN i fokus. På jubileumsmøtet i New York 22.-24.10. var den største samling av statsoverhoder og regjeringssjefer noen gang. Dette vitner i seg selv om den vekt som FN tillegges i verdenspolitikken. Tallrike journalister og andre har forsøkt å analysere hvor FN nå står og hvilken framtid organisasjonen har. Vi har kunnet høre og lese kritikk av hvordan FN gjør jobben sin - eller ikke gjør jobben sin. FN har blitt sammenliknet med en pasient med flere mangler, men som heldigvis de fleste mener skal kunne lappes sammen igjen. Det klages på manglende effektivitet og oppblåst byråkrati. Mange gir uttrykk for skuffelse over FNs fredsbevarende innsats. Misnøyen til tross er det bred enighet om to grunnleggende forhold: Vi trenger mer globalt samarbeid for å møte dagens utfordringer, og med sitt vide mandat må FN være den sentrale organisasjonen for dette samarbeidet.

Da FN ble skapt for 50 år siden, var det store vyer og ambisjoner for dens virke. Ideen om å opprette en organisasjon under navnet Forente Nasjoner kom som resultat av to verdenskrigers ødeleggelser. Etter flere tiår med stormaktskonflikter i Europa, imperialisme i Afrika og Asia, økonomiske verdenskriser og med muligheten for ødeleggende atomkrig som Hiroshima- og Nagasaki-bombene innvarslet, føltes et sterkt behov for en bedre organisert verden.

Erfaringene fra krigen hadde vist at statene måtte samarbeide for å løse de felles utfordringene de sto overfor. Sikkerhetsrådet ble skapt, et organ som skulle ha overnasjonal myndighet for å hindre at omfattende konflikter som truer verdensfreden, noen gang skulle kunne bryte ut igjen. Verden var villig til å akseptere at det fantes noen stater som var viktigere enn andre når det gjaldt å sikre verdensfreden. Disse fikk fast sete i Sikkerhetsrådet med vetorett. Som vi vet, ble vetoretten under den kalde krigen brukt på en måte som minsket FNs fredsinnsats i forhold til FN-paktens intensjoner. Først i de seinere år har Sikkerhetsrådet fått styrket sin sentrale rolle i arbeidet for å løse akutte konflikter. Rådet behandler nå så å si alle konflikter av betydning. Medlemmene sitter i praksis sammen mer eller mindre kontinuerlig.

Likevel kan det være grunn til å stille spørsmålet: Ville verdens nasjoner klare å enes om et slikt overnasjonalt organ hvis det skulle skapes i dag? Drøftingene som nå pågår om å utvide det eksisterende Sikkerhetsrådet, vitner om hvor vanskelig dette ville ha vært. Forhandlingene går tungt. Hvilke land er blitt så viktige for vår felles framtid at de bør få fast sete i Sikkerhetsrådet ved siden av USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike? Tyskland og Japan peker seg ut, synes vi og mange andre land. Men også Latin-Amerika, Afrika og det øvrige Asia bør være representert. Her er det vanskelig for regionene selv å bli enige om hvem som skal velges. Dessuten bør ikke Sikkerhetsrådet bli for stort. Da kunne det bli forhindret i å ta tidsnok de nødvendige beslutninger. Her er mange hensyn som må avveies.

Sikkerhetsrådets mandat er fred og sikkerhet. Vi kunne kanskje også trenge et overnasjonalt organ på andre områder, for eksempel for å ta vare på verdens ressurser. På dette området går menneskehetens interesser klart på tvers av landegrensene, og de enkelte stater kommer ofte til kort. Foreløpig har vi bare mulighet til å nå så langt statene vil for å sikre en bærekraftig bruk av ressursene i verden. Det er de som sitter med beslutningsmyndigheten. FN har imidlertid en viktig rolle gjennom å skape rammen for utarbeidelse av internasjonale avtaler om ressursspørsmål.

Den siste store avtalen som ble forhandlet fram i sommer, gjelder utnyttelse av fiskebestandene på det åpne hav, dvs. utenfor nasjonale sjøterritorium. Dette er naturligvis en meget viktig avtale for Norge. Vi har da også nedlagt betydelig arbeid for at den skulle komme i stand. Men det er klart - vi kan ikke tvinge land til å undertegne og la seg forplikte av bestemmelsene i avtalen. Hvert land avgjør selv.

Slik er det også med avtalen om kjernefysisk prøvestans som nå framforhandles. Stater som slutter seg til avtalen, forplikter seg til å stanse alle atomprøvesprengninger. Frankrike, som nå har foretatt den tredje i en serie av seks prøvesprengninger i Stillehavet, har erklært at landet vil slutte seg til avtalen i løpet av 1996, etter at testprogrammet er ferdig. Norge har protestert kraftig mot at disse prøvesprengningene finner sted. Vi har også protestert overfor Kina, som også foretar prøvesprengninger.

FN-pakten av 1945 bygger nesten fullt og helt på at det er medlemslandene som representerer sine borgere. I dag er vi opptatt av å gi folk muligheter til også å bli hørt gjennom andre talsmenn og -kvinner. De frivillige organisasjonenes virksomhet og synspunkter tillegges stadig større vekt i FN. Vi har sett det klart under avviklingen av store FN-konferanser som Det sosiale toppmøtet i København i februar i år og Kvinnekonferansen i Beijing i september. Ikke fullt så synlig er bruken av frivillige organisasjoner som høringsinstanser for utarbeidelse av viktige FN-dokumenter. Norsk barne- og ungdomsorganisasjoner er tilknyttet internasjonale organisasjoner som har observatørstatus i FN, dvs. at de kan virke som pådrivere både i enkeltsaker og på fastere basis. De mener likevel selv at de best får innflytelse gjennom å påvirke sin egen regjerings politikk.

Jeg vil her si litt om FNs behandling av ungdomsspørsmål. Utvikling av "ungdom" som egen målgruppe for FNs arbeid er noe som er kommet ganske nylig i FNs historie. Når vi tenker etter, er det tross alt ikke så mange år siden at selv et land som Norge fikk en ungdomspolitikk. Før var ungdom å anse som små voksne eller store barn, med rettigheter og plikter deretter. Mange land i verden vil fortsatt føle seg fortrolig med denne karakteristikken av ungdom. De kjenner følgelig ikke det samme behovet for en egen ungdomspolitikk som Norge gjør. Vi har merket oss at det utenom Norge bare er Danmark og Nederland som sender ungdomsrepresentanter til FNs generalforsamling på regelmessig basis.

1985 ble erklært som FNs ungdomsår. Etter ti års erfaringer har man forsøkt å utarbeide et eget handlingsprogram for ungdom, "World Programme of Action for Youth". I arbeidet med programmet har vi fra norsk side lagt vekt på å få fram hvor viktig det er at ungdommen gis muligheter til å delta aktivt i samfunnslivet. Videre har vi ønsket å framheve ungdomsorganisasjonenes rolle som skoler i demokrati. Fordi en del muslimske land har problemer med omtale av spørsmål som knytter seg til seksualundervisning, prevensjon og HIV/AIDS, vil det ikke lykkes å få vedtatt ungdomsprogrammet uten reservasjoner. Vi mener at programmet er viktig, ikke minst fordi "ungdom" i stadig flere deler av verden møter problemer og utfordringer som er felles på tvers av landegrensene. FNs innsats kan være positiv som retningsgiver for myndighetenes og samfunnets holdninger og tiltak. Norske ungdomsrepresentanter har etterlyst en bedre samordning mellom ulike instanser innen FN-systemet som arbeider med ungdom.

I debatten om FNs rolle innenfor det økonomiske og sosiale området er et sentralt spørsmål hva mammutkonferanser, komitémøter, taler og stabler med dokumenter - oversatt til FNs seks offisielle språk - skal tjene til? I vårt mediasamfunn, hvor suksesser eller nederlag helst skal måles i et 24-timers perspektiv, er det lett å tape i konkurransen om interessen for en organisasjon der 185 medlemsland skal delta i beslutningene. FN må arbeide i et lengre tidsperspektiv. I FNs eget informasjonsmateriell i forbindelse med 50-årsjubileet trekkes fram vaksinasjonskampanjer, flyktninghjelp og barneprosjekter for å synliggjøre FNs innsats på det sosiale området. Her er mange gode eksempler på hva FN får til. Jeg kunne også nevne betydningen av Barnekonvensjonen.

Jeg vil imidlertid også nevne det normgivende arbeidet på den sosiale sektor. Dette er lett å kritisere fordi resultatene er vanskelig å måle. Ta for eksempel FNs engasjement for kvinner: Hva oppnådde Beijing-konferansen? Det ble vedtatt et handlingsprogram etter nesten ett år med tautrekking mellom medlemslandene. Vatikanstaten deltok aktivt og forsvarte sitt syn, særlig når de gjaldt abortspørsmål, som Norge og en del andre land ikke kunne akseptere. Noen muslimske land som Iran og Sudan forfektet syn på kvinners rolle i samfunnet som ligger fjernt fra våre holdninger. For oss har det i denne prosessen uten tvil vært viktig å bidra til å lage et så konkret og målrettet handlingsprogram som mulig. Om vi skal kunne kalle Beijing-konferansen en suksess, vil avhenge av at handlingsprogrammets anbefalinger følges opp i medlemslandene, og at FN gjennomfører de oppgavene som organisasjonen er blitt pålagt. Vi skal imidlertid ikke undervurdere den betydning som den lange forberedelsesprosessen og avholdingen av konferansen hadde i seg selv. De bidrog til å synliggjøre problemstillinger for nye grupper som vil engasjere seg i arbeidet for kvinners rettigheter. Dette vil forhåpentligvis også skape et press på nasjonale myndigheter for å se på kvinners spesielle problemer og muligheter på en ny måte.

For oss og andre europeiske land har det vært viktig å betrakte kvinners rettigheter som en naturlig del av menneskerettighetene. I løpet av FNs 50 år har den internasjonale betydningen av menneskerettighetene økt enormt og hatt revolusjonerende følger i flere land. Sammen med informasjonseksplosjonen har de bidratt til diktaturers fall. Bildene fra Bucuresti i desember 1989, der Ceaucescu mistet stemmen og makten, viste nettopp dette. Folket ville ikke lenger godta tomme ord, og de visste hva som foregikk i landene omkring seg. I hele den gamle østblokken og i Latin-Amerika har det gått en bølge av demokratisering og økt respekt for menneskerettighetene. Men vi vet at bildet ikke bare er positivt. Hva med tragedien i Rwanda i fjor? Hvordan kunne et slikt folkemord finne sted? Hva med de grusomheter som stadig kommer for dagen i Det tidligere Jugoslavia? De har funnet sted i Europa i 1990-årene, i en del av verden vi liker å tenke på som human og sivilisert. Vi roper på FN. Men igjen - hvem er FN? Jo, det er vi det - medlemslandene - som bestemmer hva generalsekretæren med sin organisasjon skal gjøre, og hvor mye ressurser han skal få til disposisjon.

Arbeidet for menneskerettigheter i FN må prioriteres opp. Det går Norge konsekvent inn for, både når det gjelder virkemidler og ressurser. Det koster å sende folk i felten for å undersøke om menneskerettigheter blir brutt. Det koster å opprette domstoler som stiller forbrytere mot menneskerettighetene til ansvar for sine misgjerninger. Vi har eksempler fra Rwanda og eks-Jugoslavia at dette er viktig. Nå arbeider vi for at det skal opprettes en fast menneskerettsdomstol i FNs navn. Ikke alle land liker dette initiativet. Noen er redde for at denne domstolen kan få makt til å blande seg inn i det disse landene oppfatter som indre anliggender. Ifølge FN-pakten skal ikke FN ha adgang til dette, med mindre det foreligger en situasjon som truer internasjonal fred og sikkerhet. Synet på hva som er indre anliggender, er imidlertid i ferd med å endre seg. Brudd på grunnleggende menneskerettigheter har verdenssamfunnet, gjennom FN, plikt til å blande seg inn i. Derfor vil opprettelsen av en internasjonal straffedomstol være et betydningsfullt tiltak.

Norge har siden Trygve Lie inntok plassen som den første generalsekretær, vært en av FNs sterkeste støttespillere. Det er mer enn talemåter at FN har vært en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Vårt bidrag har langt oversteget det størrelsen på vår befolkning skulle tilsi. Over 1% av Norges befolkning har vært i FNs fredsbevarende tjeneste. Vi betaler 12 ganger så mye pr. hode til FNs virksomhet som gjennomsnittet av de vestlige industriland, gjennom utliknete og frivillige bidrag. Hvem kan oppvise maken? Til tross for at vi er en liten nasjon, blir vi hørt når vi taler i FN. På jubileumsmøtet i New York la statsminister Gro Harlem Brundtland på vegne av Norge fram fem temaer som etter vårt syn representerer sentrale utfordringer for FN og FNs medlemsland i tida framover:

Først: FNs finanser. I jubileumsåret er verdensorganisasjonen på konkursens rand. Pr. i dag skylder medlemslandene FN ca. 3 milliarder dollar. FNs største bidragsyter, USA, står for nesten halvparten av gjelden. Totalt er det 47 land som ikke har betalt noe som helst i inneværende år. Kun 21 land, deriblant Norge, har betalt innenfor den fristen som FN setter for bidragene til det regulære budsjettet og fredsbevarende operasjoner. Dette er "uverdig", slik statsministeren uttrykte det. Vi overlesser FN med oppgaver, men vi er ikke villig til å betale regningen. Det letes etter mekanismer som kan bedre FNs økonomiske situasjon, blant annet ved at noen av inntektene kan komme fra andre kilder enn medlemslandenes innbetalinger. Men det er liten tvil om at størsteparten av inntektene fortsatt vil måtte komme fra medlemslandene. Vi håper på at det betydelige politiske presset som nå er lagt på medlemslandene for å betale sin gjeld, skal gi FN penger i kassa.

For det andre: FN-reformer. Da FN lå på tegnebrettet på slutten av annen verdenskrig, kunne ingen forutse de utfordringer verden etter hvert kom til å stå overfor. Dette bærer organisasjonsstrukturen preg av. Apparatet har fått vokse og forgreine seg på en urasjonell måte. I dag må vi se arbeidet med sosial og økonomisk utvikling, demokratibygging og ressursutnyttelse samlet. Dagens oppbygging av FN-systemet hjelper oss ikke i dette. Her trengs det reformer. Behovet for reformer for å gjøre Sikkerhetsrådets sammensetning mer representativ har jeg allerede nevnt.

For det tredje: FNs krisehåndtering. Mens det tidligere var Øst/Vest-konflikten som overskygget FNs arbeid, er nå de regionale og interne konfliktene blitt en hovedutfordring. Norge har spilt en aktiv rolle i Midtøsten-konflikten. Terje Røed Larsen er FNs visegeneralsekretær for de okkuperte områdene. Mange av FNs organisasjoner deltar for å fremme en fredelig utvikling i regionen. FN har utvilsomt en meget viktig oppgave i den videre utviklingen i Midtøsten, selv om dette ikke så ofte kommer fram.

Regionale og lokale kriser skaper nødhjelpsbehov av dramatiske dimensjoner. Afrika har vært hardt rammet. Krisene i Angola, Somalia, Liberia og Rwanda har utsatt mennesker for grusomme lidelser. Jeg vil også nevne Afghanistan og de "skjulte" nødsområdene i Kaukasus - "skjulte" fordi media-oppmerksomheten har vært andre steder. Listen er lang og utfordringene mange. Vi mener at FN må ha samordningsansvaret for internasjonal bistand i slike situasjoner. Hvis alle ble enige om dette, både stater og frivillige organisasjoner, ville vi kunne utnytte ressursene mye mer effektivt, og hjelpen ville være på plass atskillig raskere. Det kreves imidlertid at FN får bedre orden på eget hus og utvikler et effektivt samordningsapparat. Videre må bidragsytere være i stand til å svare raskt og effektivt på FNs anmodninger om bidrag.

Her er vi i Norge kommet svært langt i forhold til andre land som vi kan sammenlikne oss med. Vi har utviklet meget profesjonelle beredskapssystemer både for mannskap og materiell. NOREPS, som står for "Norwegian Emergency Preparedness System", er et effektivt system for beredskapslagre og meget rask - i løpet av 24 timer - forsendelse av nødhjelpsutstyr i krisesituasjoner. Nødhjelpsarbeidere stiller på 72 timers varsel. NORDEM er et beredskapssytem for personell som også på kort varsel kan stille for blant annet å overvåke menneskerettssituasjonen i urolige områder.

Det fjerde punktet som statsministeren la vekt på under jubileumsmøtet, var FNs fredsbevarende virksomhet og konfliktforebyggende arbeid. Det er først og fremst FNs fredsbevarende operasjoner som får mediaoppmerksomhet. Hvorvidt de lykkes eller mislykkes, får derfor stor betydning for folks syn på FN generelt. Operasjonene i Bosnia har bidratt til å svekke FNs stilling i Europa. Det er det ikke tvil om. Somalia-operasjonen blir også trukket fram av FNs kritikere. Saken er at FN aldri tidligere er blitt bedt om å foreta så vanskelige operasjoner som i disse tilfellene. Vi mangler erfaringer fra hvordan det internasjonale samfunn, gjennom en begrenset militær styrke, skal gå inn i en vanskelig konflikt og ordne opp.

Tidligere fredsoperasjoner har hatt en mye mer begrenset rolle, hvor det var observatørfunksjonen og delvis humanitære oppgaver som var oppdraget. FNs fredsbevarende styrker er viktige for å forebygge, dempe og bidra til å løse konflikter. Norge har alltid deltatt aktivt og vil fortsatt gjøre det. Vi har lang erfaring sammen med de andre nordiske land, som vi har et ansvar for å bringe videre. Vi vil derfor gjøre vårt beste for at FNs fredsbevarende operasjoner kan utvikle seg i forhold til de nye behov. Blant annet vil vi bidra til å bedre kommando- og kontrollordningene i FN og dyktiggjøre nye troppebidragsytere, slik at FN-styrkenes meget sammensatte mandat kan ivaretas på en profesjonell måte.

Det siste punktet til statsministeren under jubileumsmøtet var arbeidet for en mer sivilisert verden, bygd på lov og forpliktende avtaler. De sterke skal opptre rettferdig, og de svake skal få beskyttelse og sikres en framtid. Dette krever utvikling av en internasjonal offentlig sektor og større internasjonal aktpågivenhet i overvåkingen av menneskerettighetene. En mer sivilisert verden kan ikke utvikles uten at det flernasjonale samarbeidet blir styrket. Det er her FN har sin oppgave i framtida.

Vi har alle et ansvar for FNs framtid. Gjennom sine 50 år har FN skapt håp hos millioner om en bedre verden og et mer menneskeverdig liv for alle. Mottoet for 50 årsjubileet er "We the Peoples of the United Nations... United for a Better World". Ikke minst ungdommen - som representerer kommende generasjoner - kan gi viktige bidrag til å virkeliggjøre mottoet.