Bistandsminister Kari Norheim-Larsens redegjørelse i Stortinget 10.10.96 om menneskerettigheter og bistand

Bistandsminister Kari Norheim-Larsens redegjørelse i Stortinget 10.10.96 om menneskerettigheter og bistand

President

Et av bistandspolitikkens hovedmål er å virkeliggjøre menneskerettighetene, det være seg økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter eller politiske og sivile rettigheter. Regjeringens bistandspolitikk forholder seg aktivt til alle disse rettighetsområdene, i første rekke gjennom positive virkemidler.

Norsk bistandspolitikk er fattigdomsorientert. De land vi samarbeider med står overfor enorme utfordringer og udekkede behov på de fleste samfunnsområder. Fattigdom fremstår som en hindring for virkeliggjøring av menneskerettighetene, først og fremst de økonomiske og sosiale, men også de sivile og politiske rettigheter. Det er mangel på ressurser til styrking av demokratiske institusjoner, til drift av domstoler og rettsvesen, til lovgivningsarbeid, rettshjelp, undervisning og opplæring, for å nevne noen av de mange områder som er av betydning for bedring av menneskerettighetenes kår.

Fattigdom fritar likevel ikke for ansvar når det gjelder vern av menneskerettigheter. Overgrep mot grunnleggende politiske og sivile rettigheter kan ikke aksepteres selv om landet er fattig. Alle stater har plikt til å fremme og beskytte menneskerettighetene i henhold til FN-pakten, gjeldende konvensjoner og folkerettens bestemmelser. Dette hovedprinsipp ble bekreftet av FNs Verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien i 1993. La meg legge til at alle land Norge samarbeider med i bistand har gitt sin prinsipielle tilslutning til gyldigheten av internasjonalt vedtatte standarder for grunnleggende menneskerettigheter. Men ikke alle har ratifisert de sentrale konvensjoner på området, særlig de to FN-konvensjoner om menneskerettigheter av 1966 som Utenriksministeren viste til.

Den virkelighet vi dessverre ofte møter er at menneskerettighetene brytes i større eller mindre grad i land vi samarbeider med på bistandsområdet. Gjennom bistand søker vi å støtte tiltak, institusjoner og reformprosesser som er demokratifremmende. Utenriksdepartementet har utarbeidet en særlig "Strategi for demokratistøtte". Overfor land som i praktisk politikk viser vilje til å bedre situasjonen for menneskerettighetene, vil positive virkemidler inngå som en viktig del av bistandssamarbeidet.

La meg nevne noen eksempler. I Sør-Afrika yter vi støtte til Sannhets -og forsoningskommisjonens arbeid, til forskning og undervisning om menneskerettigheter og til en rekke frivillige MR-organisasjoner. I Eritrea og Etiopia er Norge inne med støtte til lovgivningsarbeid, velgeropplæring og institusjonssamarbeid. La meg legge til at vi overfor Etiopia i disse dager forbereder en markert utvidelse av innsatsen for demokrati og menneskerettigheter, i samarbeid med Det norske institutt for menneskerettigheter. I Uganda og Nepal støttes prosjekter som sikter mot bedret rettshjelp. Denne uken er statsminister Gro Harlem Brundtland i Vietnam. Der undertegnes det en bistandsavtale som vektlegger demokratistøtte bl.a. gjennom styrking av grasrot-organisasjoner, lokalforvaltning og et uavhengig rettsvesen. I Zimbabwe støtter vi bl.a. utdanning i kvinnerett, og på Sri Lanka miljøer som arbeider for fremme av kontakt mellom de etniske grupper. I Zambia har vi støttet informasjonskampanjer i regi av lokale organisasjoner med sikte på økt innsikt i demokratispørsmål. Tiltak for styrking av ytringsfrihetens kår inngår i samarbeidet med bl a. Tanzania. Konkrete initiativ med sikte på å motvirke barnearbeid står sentralt i forhold til flere av våre samarbeidsland, særlig i Asia. Støtte til urfolk er inne i samarbeidet med flere land, særlig i Latin-Amerika. Dette er viktige satsingsområder i norsk bistand.

I tillegg til stat-til-stat samarbeid vil støtte til oppbygging av det sivile samfunn stå sentralt i arbeidet for å konsolidere demokratier og fremme respekt for menneskerettighetene. Etterspørsel, krav og medvirkning fra det sivile samfunn om økt respekt for grunnleggende rettigheter, vil fremskynde en positiv utvikling. Styrking av det sivile samfunn er derfor et viktig arbeidsområde for å fremme menneskerettighetene. Dette arbeidet foregår i stor grad i samarbeid med norske frivillige organisasjoner.

Et aktivt engasjement fra organisasjonenes side utgjør en bærebjelke i Norges innsats for styrking av demokrati og menneskerettighetene i utviklingslandene. Spesielt i land hvor det ikke er naturlig med et stat-til-stat engasjement vil et samarbeid med organisasjonene være avgjørende på dette området.

Innsats fra norsk side for menneskerettigheter og demokratiutvikling krever kunnskaper og kompetanse, ikke minst i bistandsforvaltningen. Undervisning og kursvirksomhet om disse spørsmål er derfor intensivert i senere år, bl.a. i regi av Utenriksdepartementets opplæringsvirksomhet og Bistandsskolen.

Menneskerettigheter og demokratiutvikling inngår idag rutinemessig som tema i de løpende bistandskonsultasjoner med våre samarbeidsland, fra embetsnivå til politisk nivå. MR-spørsmål vil stå på dagsorden under mitt besøk til Zimbabwe om få uker.

Der situasjonen for menneskerettighetene i land vi samarbeider med på bistandsområdet utvikler seg klart i negativ retning, vil regjeringen vurdere nødvendige tiltak. Både omlegging, reduksjon og stans i bistanden kan bli aktuelt. Dette vil særlig gjelde når det er på det rene at myndighetene i landet medvirker til krenkelse av menneskerettighetene. Det samme gjelder når krenkelsene er vedvarende og omfattende, uten at myndighetene har anstrengt seg for å stanse eller rettslig forfølge overgrepene.

Våre reaksjoner på alvorlige menneskerettighetsbrudd må skje på bakgrunn av vurderinger hvor en rekke hensyn inngår. Overfor land i dyp indre krise, i krig eller konflikt kan det være nødvendig å konsentrere innsatsen om å skape fred og forsoning, som igjen vil være en forutsetning for å bedre menneskerettighetenes kår. Overfor land i en normal utviklingsfase og som er i gang med en demokratiseringsprosess, vil vi ha andre forventninger.

Omfanget av samarbeidsrelasjoner må også spille inn. Det beste utgangspunktet for en konstruktiv reaksjonsform og samhandling har vi overfor land vi kjenner godt, særlig land som er etablert som prioriterte samarbeidsland. La meg nevne Zambia som et eksempel. På bakgrunn av det vi og andre giverland opplever som tilbakeskritt i den demokratiske reformprosess, har vi holdt tilbake beslutninger om nye bistandstiltak. Samtidig opprettholder vi en nær og tett dialog med landets myndigheter. Vi har tro på at en slik helhetlig tilnærming, som samordnes med andre giverland, vil kunne bidra til en bedre utvikling og styrke plattformen for fremtidig samarbeid.

Ytterligheter er sjeldent konstruktivt. Vi bør velge reaksjonsformer som mest mulig effektivt kan bidra til å begrense eller få slutt på menneskerettighetsbruddene. Vi må ta i betraktning hvilken rolle Norge kan spille overfor vedkommende land og hvordan vår innsats i den aktuelle situasjon kan støtte eller fremme tiltak fra det internasjonale samfunn forøvrig.

Reaksjonene vil måtte variere fra land til land, avhengig av situasjonen. Noen land vil vi best kunne påvirke gjennom et stille diplomati. Andre vil være mest tilbøyelige til å ta hensyn til våre synspunkter dersom det skapes stor blest om saken. Vi må styre etter de målene vi har satt oss, og velge virkemidler ut fra det som etter vår vurdering har best effekt.

Virkningen av det vi gjør blir størst når vi samordner oss med andre. FN og de multilaterale bistandsorganisasjoner har også en rolle i dette bildet, en rolle regjeringen ønsker å bidra til å utvikle videre. Dette gjelder særlig deres evne til å arbeide konkret og konstruktivt med tiltak innen demokratiutvikling og menneskerettigheter i enkeltland. Norge har gitt betydelig støtte til et øremerket fond for demokratiutvikling under FNs utviklingsprogram, UNDP, for slike formål. Giverlandsmøter i regi av Verdensbanken og OECDs Bistandskomite (DAC) er også viktige for koordinering av giverlandsholdninger. Ikke alltid vil det lykkes å oppnå en samordnet giverlandsposisjon, og under særlige omstendigheter kan det være riktig for Norge å reagere selv om vi ikke får med oss andre land.

Regjeringen vil arbeide videre med utvikling av det bilaterale rammeverk for samarbeid med våre prioriterte samarbeidsland, hvor menneskerettigheter og demokratiutvikling vil bli vektlagt. Formålet vil være å klargjøre forventninger og forutsetninger når det gjelder innsats og oppfølging fra begge sider. Utviklingsavtalene vil bli søkt utformet slik at de gir rom for positive virkemidler, en aktiv faglig kontakt og løpende dialog. Manglende oppfyllelse av avtalens forutsetninger vil kunne få negative konsekvenser. Stortinget vil bli holdt orientert om utviklingen i dette arbeidet.

I kontakt med norske fagmiljøer vil regjeringen bidra til å bygge videre ut den norsk ressursbase og beredskap når det gjelder bistand til utviklingsland på området menneskerettigheter og demokratitiltak. Innenfor slik bistand vil regjeringen legge ytterligere vekt på

• undervisning, opplæring og kompetansebygging;
• rettighetsarbeid, særlig for kvinner, barn og urfolk, og,
• støtte til det sivile samfunn.

La meg oppsummere med å understreke følgende:

Regjeringen vil videreføre satsingen på fremme av menneskerettighetene i vårt forhold til utviklingslandene, først og fremst gjennom samarbeid og dialog. Omlegging, reduksjon eller stans i bistanden vil bli vurdert når situasjonen tilsier dette.

På bistandsområdet er det imidlertid nødvendig å ha et langsiktig perspektiv for øyet, og ikke overilet trekke seg ut eller bryte dialogen, selv om det periodevis kan være liten fremgang å spore, og kanskje merkbare tilbakeslag.

Regjeringen vil styrke det bilaterale rammeverket for samarbeid og dialog på menneskerettighetsområdet. For å bli mer effektive vil vi samtidig styrke vår egen kapasitet på området.

La meg, helt til slutt, si noe om kritikken som har blitt fremsatt mot vårt bistandsengasjement i deler av Asia, særlig Kina og Indonesia. Jeg viser her til det utenriksministeren har sagt generelt om norsk politikk på menneskerettighetsområdet i forhold til disse landene. Når det gjelder bistandsområdet, vil jeg peke på at dette er land som har kommet lenger i sin økonomiske og institusjonelle utvikling enn de land vi prioriterer. Det er derfor ikke naturlig å innlede et tradisjonelt bistandssamarbeid med dem, ut fra den fattigdomsorientering som ligger til grunn for norsk bistandsinnsats. Kina og Indonesia har imidlertid store miljøproblemer. Miljøtrusselen er global. Her har Norge mye å bidra med, til beste både for landene selv, regionen og verden for øvrig. Derfor har vi utviklet et begrenset miljøsamarbeid med Kina og Indonesia hvor næringslivsordningene inngår. Et slikt begrenset bistandsengasjement gir oss dessuten en plattform, både for en bredere politisk dialog, og for konstruktivt samarbeid om konkrete menneskerettighetsprosjekter.