Bistandsminister Kari Nordheim-Larsen

Bistandspolitikken framover

Norges Eksportråd, bistandsseminar 9. januar 1996

Generelt om meldingen

En verden i endring. Det er tittelen på den nye meldingen som regjeringen la fram like før jul. Da denne tittelen ble valgt, var det for å understreke at vår bistandspolitikk ikke kan være statisk. Det som var god politikk noen år siden er ikke nødvendigvis god politikk i dag. Om en ser på utviklingen i vårt eget land de siste ti-tjue årene, tror jeg de fleste vil innse at dette er riktig.

Når det gjelder vårt forhold til utviklingslandene, synes det imidlertid som om dette perspektivet mangler hos en del av dem som engasjerer seg i debatten.

Jeg savner et realpolitisk perspektiv hos dem som kritiserer den meldingen som nylig ble lagt fram. Vi skal ha klare mål og prinsipper for politikken. Og det har vi. Om en leser meldingen vil en se at de grunnleggende målene og prinsippene for bistanden ligger fast. Dette er det bred politisk enighet om. Men de gode hensiktene må omsettes til en realistisk politikk. Det er det meldingen gjør.

Meldingen er et resultat av et omfattende samarbeid mellom en rekke departementer. Når jeg nevner dette er det for å illustrere hvilken vekt regjeringen legger på vår politikk overfor utviklingslandene. Den brede sammensetningen av utvalget understreker også et annet viktig poeng, nemlig at regjeringen ønsker en helhetlig tilnærming. Med andre ord at det legges vekt på en samordnet politikk på dette området.

Kommisjonens rapport ga ikke grunnlag for en helomvending i forhold til nåværende politikk. Også OECDs positive evalueringer av norsk bistand - senest i desember 1995 -støtter opp om den kursen vi har hatt i norsk bistandspolitikk de siste årene. Meldingen tar sikte på å utdype og videreutvikle viktige sider ved den politikk som er nedfelt i nord-sør-meldingen som ble fremlagt i 1992 (Stortingsmelding 51), og som har vært fulgt opp gjennom de siste års bistandsbudsjetter. En del omlegginger har alt skjedd. Bistanden har f.eks. i økende grad vært brukt for å underbygge freds- og stabiliseringsprosesser. Jeg tenker her på innsatsen vår i Midt-Østen, Guatemala, Angola og Mosambik. Innsatser knyttet til områder som menneskerettigheter, miljø og næringsutvikling er blitt utvidet. Handelsforhold tillegges mer vekt både når det gjelder markedsadgang og handelskompetanse i tviklingslandene. Vi vil også bort fra automatiske overføringer til enkeltland og mer over til at landene selv må søke om bistand til egne prioriterte programmer og prosjekter. Denne omleggingen støttes av Kommisjonen og videreutvikles og forsterkes i Stortingsmeldingen.

I debatten som har fulgt etter at meldingen ble lagt fram, har det vært gjort forsøk på å karakterisere den nye bistandspolitikken som drevet av egeninteresse. Istedet for begrepet "egeninteresse" kunne vi sette "fellesinteresse" for å understreke hva vi mener.

Den rike og fattige delen av verden har felles interesse av å skape fred, unngå konflikter, forsøke å skape politisk stabilitet gjennom folkelig deltakelse og sikre at den globale miljøtrusselen blir tatt på alvor. For å nå disse målene må det være et hovedpoeng å arbeide for å avskaffe fattigdommen i verden. Den økende fattigdommen utgjør en trussel både mot fred, miljø og sikkerhet. Derfor står fattigdomsorienteringen fast i norsk bistandspolitikk. Hvordan dette kan framstilles som snever egeninteresse er uforståelig. Om jeg skulle ha et ønske for debatten om vår sør-politikk framover, så måtte det være at vi ikke lar snevre, innenrikspolitiske forhold få prege debatten. Det vi har behov for er en saklig og opplyst debatt om hvordan bl.a. bistanden best mulig kan nyttes for å fremme utvikling i sør. Debatten bør dreie seg om hvordan vi mest effektivt kan utnytte de virkemidlene vi rår over i dette arbeidet, nemlig penger og kunnskap. At bistand dreier seg om penger ser alle ut til å ha fått med seg. Men at det også dreier seg om å utnytte den kunnskap vi sitter på her i landet til beste for utviklingslandene, er ikke alltid like klart.

Den kompetanse, erfaring og teknologi som norsk næringsliv har kan være et viktig bidrag til å skape økonomisk vekst i utviklingslandene dersom den brukes på riktig måte. Hvorfor da ikke søke å utnytte denne ressursen på en best mulig måte? Ikke først og fremst av hensyn til norsk næringsliv, men av hensyn til utviklingslandene. Det er helt grunnleggende for meg at alt engasjement fra næringslivets side i utviklingslandene skal være styrt av landene egne ønsker og prioriteringer. Men det er da ingen ulempe om norske bedrifter fatter interesse for engasjementer i utviklingsland!

Nord-Sør/Bistandskommisjonen pekte på at norske virksomheters engasjement i utvikling av næringslivet i sør også fører med seg viktige verdier og holdninger fra den norsk bedriftskulturen, bl.a. når det gjelder organisering i arbeidslivet og bedriftsdemokrati, samarbeidsformer og lederstil, miljøholdninger og sosiale standarder, og samarbeid med myndighetene. Jeg håper det er slik. Det er i hvert fall en del av de forventninger jeg har til engasjementet fra norsk næringsliv.

Når dette er sagt, er det da så uheldig om næringslivet skulle tjene penger på et slikt engasjement. Nei, selvfølgelig er det ikke det. Det ville være naivt å tro noe annet enn at næringslivet deltar fordi det er penger å tjene. Men verden er ikke slik at den krona som tjenes av et norsk firma i et utviklingsland er ei krone tapt for det landet. Tanken er tvert om at når en bedrift etablerer produksjon som gir avkastning, vil det også skape positive ringvirkninger i samfunnet, enten det er i form av økt kunnskap, muligheter for underleverandører, samarbeidspartnere innen servicenæringene eller på annen måte. Det semtrale i alt sette ser selvsagt skaping av arbeidsplasser. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er alle former for næringslivssamarbeid som fungerer på denne måten. På noen områder vil det være interessemotsetninger mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, om f.eks. sosiale standarder og fordeling av overskudd. Vi har hatt våre kamper på disse områdene også i Norge. Men uten næringsliv blir det dessverre verken arbeidsplasser, verdiskaping eller noen fordelingsdebatt.

Jeg var innledningsvis inne på begrepet "fellesinteresse". Dette er et helt sentralt begrep for den tilnærmingsmåte som Nord-Sør/Bistandskommisjonen står for. Jeg synes Kommisjonen har en god diskusjon av forholdet mellom egeninteresser og fellesinteresser. Verden er faktisk slik - heldigvis vil jeg si - at det er en god del ting vi har felles interesse av både i Nord og Sør. Selv innen det økonomiske området har vi det. Den form for næringslivssamarbeid som jeg viste til nylig, illustrerer dette.

Gammelt økonomisk regime falt

Når jeg er inne på økonomisk utvikling og næringslivets rolle i dette, synes jeg også det er på sin plass å minne om de voldsomme endringene verdenssamfunnet har vært igjennom de siste fem til ti år: Både gamle politiske og økonomiske regimer har falt gjennom oppløsningen av Sovjetunionen og endringene i Øst-Europa. Nå ser vi at tidligere kommuniststater ønsker medlemskap i EU og at markedsøkonomiske modeller er de som rår i de nye statene i øst. En rekke utviklingsland baserte sin økonomiske politikk og tenkning på en tilnærmet sentraldirigert planøkonomi som det gamle kommunistsystemet stod for. At dette økonomiske regimet har avgått ved døden innebærer derfor at også utviklingslandene for det første har mistet betydelig økonomisk støtte og har måttet nyorientere seg i sin økonomiske politikk. I dette bildet er næringslivet en helt sentral samarbeidspartner for å skape arbeidsplasser, velferd og økonomisk vekst. Med marked som en viktig drivkraft og med nye utfordringer for å skape rammevilkår for investeringer- og styre markedet til beste for velstandsutvikling for folk flest. Tenker vi tilbake i vår egen historie, er det ikke vanskelig å se at det var nettopp dette vi også var igjennom.

Kvalitetssikring.

Når bistand kommer i mediebildet skjer det dessverre altfor ofte med negativt fortegn. Den støtten vi gir til de fattige landene er svært utsatt for kritikk. Derfor er det så viktig med kvalitetssikring i bistanden.

Ikke som et moteord, men som et absolutt krav dersom vi skal kunne forsvare at bistanden fortsatt skal utgjøre en høy andel av statsbudsjettet som den gjør idag. Det er stor oppslutning i det norske folk om å gi så mye bistand til utviklingslandene som vi gjør idag. Som Bistandsminister har jeg ansvar for å svare på denne tilliten ved å kunne forsikre at bistandspengene blir brukt på best mulig måte. Vi kan ha mange gode mål og intensjoner. Og det har vi. Men det er ikke nok. Til syvende og sist er det resultatene som teller. Og slik bør det også være. Derfor må vi stille strenge krav til oss selv. Bistanden skal gi resultater, og resultatene må stå i et rimelig forhold til innsatsen. Det har vært et helt grunnleggende utgangspunkt for arbeidet med den nye Stortingsmeldingen.

Bilateralt utviklingssamarbeid.

Av de endringene som nå skjer i bistanden vil jeg spesielt peke på omleggingen av samarbeidet med det vi hittil har kalt programland. Disse landene har årlig fått øremerket store beløp på bistandsbudsjettet. Dersom Stortinget gir sin tilslutning, vil denne øremerkingen av midler bli betydelig redusert. Det vil skje ved at pengene i stedet legges til regionale bevilgninger, hvor de fattige landene i regionen selv vil måtte komme med prosjekter/programmer de prioriterer og således ønsker støtte til. Det er her på sin plass å understreke at det selvsagt er uaktuelt å flytte bistanden fra de land som har kommet seg over på et "høyere nivå" rent forvaltningsmessig og dermed er i stand til å komme opp med egne prosjektforslag. Det vi ønsker å få slutt på er automatikken i bistandsoverføringene, fordi automatiske overføringer gjør utviklingslandene til klienter. De beløp som fremdeles vil være øremerket enkeltland, vil være knyttet til programmer for kompetanse- kapasitets- og institusjonsutvikling. Det forutsettes at disse landene også vil få fra regionalbevilgningene og andre øremerkede bevilgninger.

Dersom Stortinget er enig i det vi legger opp til i Stortingsmeldingen, vil det i tillegg til de øremerkede bevilgningene og regionalbevilgningene, også være egne bevilgninger for det vi har valgt å kalle utvidet samarbeid. Dette er samarbeid som også kan omfatte utviklingsland utenom de prioriterte regionene for norsk bistand. Hoveddelen av den norske bistanden vil imidlertid gå til de prioriterte regionene.

Helt sentralt i dette står prinsippet om mottakeransvar. Dette betyr ikke at land som har for dårlig utbygd forvaltning til å kunne ta ansvaret alene, ikke lenger skal få norsk bistand. Det betyr at vi i framtida vil legge vekt på å gi bistand som kan bygge opp kapasiteten i forvaltningen i disse landene. Det er uaktuelt å flytte bistanden fra de fattigste og administrativt svakest utbygde landene til dem som har kommet seg opp på et "høyere nivå". Siktemålet med den nye måten å organisere bistandsbudsjettet på er å få slutt på automatiske overføringer som gjør utviklingsland til klienter. Vi ønsker å sette landene i stand til selv å ta ansvar for egen utvikling. Jeg vil her legge til at omleggingen vil skje gradvis.

Multilateralt utviklingssamarbeid.

På den multilaterale siden er det ikke de store omleggingene. Meldingen legger opp til å opprettholde det høye norske engasjementet i FN og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Arbeidet for reform av FN-systemet vil fortsette. Det legges opp til en aktiv satsing for å fremme arbeidet på saksfelt som vi mener bør prioriteres. Det vil vi gjøre både gjennom styrende organer og gjennom øremerking av midler til det multilaterale systemet. Vi vil fortsatt stå på når det gjelder organisasjonenes innsats i tilknytning til fredsprosesser, miljø og kvinner. I tillegg vil vi også arbeide for at de gjør en særlig innsats for å ivareta menneskerettigheter og arbeidsrettigheter - bl.a. bekjempelse av barnearbeid. Det samme gjelder primærhelsetjenester og grunnutdanning.

Næringsutvikling og sosial utvikling

Jeg har naturlig nok konsentrert mye av min innledning om næringslivets rolle i utviklingssamarbeid på det mer generelle plan. Til slutt vil jeg gjerne ta opp noen enkeltspørsmål som er viktige for oss og som var viktige for Nord-Sør/Bistandskommisjonen. Underdirektør Erik Århus vil forøvrig ta opp mer tekniske og detaljerte spørsmål i forhold til næringslivet og bistand i sitt foredrag senere idag.

Kommisjonen la stor vekt på betydningen av økonomisk vekst for å få til sosial utvikling og den rollen næringslivet vil måtte spille for å oppnå dette. Det er et perspektiv som jeg fullt ut deler, og som er godt synlig i meldingen. Dere vil bl.a. se at de sosiale og økonomiske sidene ved utviklingen er behandlet samlet i ett underkapittel med tittel "Fattigdomsbekjempelse gjennom økonomisk vekst og sosial utvikling". Betydningen av å satse på sosial utvikling i de fattige landene kan neppe overdrives. Dette har derfor en sentral plass i Stortingsmeldingen. Jeg vil her kort nevne 20/20-prinsippet, satsing på helse, utdanning - særlig for jenter og kvinner. Dersom et land skal ha en god og sunn økonomisk utvikling, er det avhengig av en befolkning med tilgang både til kunnskap, utdanning og helse. Også støtte til demokratiseringsprosesser må ses i et slikt lys.

Når det gjelder blandede kreditter og parallellfinansiering, vil vi videreføre den begrensede bruk som vi har i dag. For å sikre en størst mulig utviklingseffekt bør vi konsentrere innsatsen om sektorer hvor vi har særlig kompetanse. Aller viktigst er det å få norsk næringsliv til å invsetere og etablere seg i utviklingslandene. Derfor har vi bedret låneordningene.

Som dere vil ha registrert, vil regjeringen vurdere å opprette en egenkapitalordning. Århus vil komme nærmere inn på det. La meg bare understreke at det i forbindelse med den vurdering som nå skal gjøres i tilknytning til forslaget om en slik ordning vil være viktig for oss å ha nær kontakt med næringslivet. Det gjelder selvsagt i tilknytning til all innsats for næringsutvikling gjennom bistand.

I denne sammenhengen vil jeg gjerne understreke at vi også når det gjelder næringslivsutvikling og næringslivssamarbeid vil at samarbeidet skal føres på de fattige landenes premisser. Økonomisk vekst er helt avgjørende for å kunne avskaffe fattigdomsproblemet, og næringsutvikling er vesentlig for å oppnå økonomisk vekst. Norsk næringsliv kan bidra til å skape arbeidsplasser i de fattige landene. Aller helst hadde jeg sett at dette arbeidet hadde skjedd uavhengig av bistand. Og dette skjer, men for lite. Men vi ønsker å stimulere til at dette skal skje i større grad. Min og bistandsmyndighetenes oppgave er derfor å bidra til at norsk næringsliv faktisk etablerer seg i utviklingsland, og at de etablerer seg med virksomheter som etterhvert kan stå på egne bein.

Sentralt i Kommisjonens rapport og i Stortingsmeldingen er understrekingen av betydningen av miljøfeltet. I bistanden ligger det muligheter for eksport av miljøteknologi. Det vil bli etablert et eget program for det vi kaller utvidet miljøsamarbeid. Jeg vil her gjerne komme litt tilbake til mintidligere understreking av behovet for økonomisk vekst for å få bukt med fattigdomsproblemene. Det er helt klart at en en slik økonomisk vekst må være miljømessig forsvarlig, og i den slik sammenheng blir meldingens understreking av miljøsamarbeid særdeles viktig.

Handel

Meldingen tar til orde for en sterkere integrering av de fattigste utviklingslandene i verdenshandelen, bl.a. gjennom bedre utnyttelse av handelsregelverket. Den legger opp til at gjenværende kvoterestriksjoner på teko-importen fra utviklingsland skal avvikles gradvis over fem år fra 1995. Det vil videre bli foretatt en ny vurdering av unntakslistene for teko-varer under GSP-ordningen med sikte på å gi tollpreferanser for flere teko-varer enn det ordningen gir i dag. Nødvendige tilpasninger i GSP-betingelsene for landbruksvarer vil bli vurdert i lys av utviklingen i importen.

Sist, men ikke minst: Bistandsarbeidet for fremme av handel vil bli styrket. Her vil kompetansebygging måtte stå sentralt. Jeg tenker her på kompetanse innenfor eksport, design, kvalitet og handelsregler. Jeg vil tro at norsk næringsliv har en del kompetanse og erfraing på dette området som jeg håper at vi kan få trekke på i arbeidet på dette feltet.

La meg avslutte med å uttrykke håp om et fortsatt godt samarbeid. Lykke til med fortsettelsen av seminaret.

---

Lagt inn 9 januar 1996 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen