Norges bidrag til fortsatt atomnedrustning

Arbeidet med å bringe oss nærmere en atomvåpenfri verden skal fortsette. Avtalen om fullstendig kjernefysisk prøvestans er et viktig skritt. Målbevisst og årelangt arbeid for å bygge ned atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk har gitt et nytt resultat.

Prøvestansavtalen

Vi merket alle hvordan det brede folkelige engasjement i arbeidet for en fullstendig stans i kjernefysiske prøvesprengninger som fra før var sterkt, tiltok i kraft og styrke gjennom det siste året. Arbeidet for en fullstendig prøvestansavtale har vært en viktig målsetting i norsk utenrikspolitikk i mange år. Norge var blant de drøyt 120 medforslagsstillere til FN-resolusjonen som oppfordret alle FNs medlemsland til å vedta avtalen om fullstendig kjernefysisk prøve-stans. Avtalen ble vedtatt og undertegnet tidligere i høst under FNs Generalforsamling etter tiår med forhandlinger. Det at avtalen ble vedtatt med et overveldende flertall vil, etter mitt syn, bidra til å øke det politiske presset på de land som foreløpig ikke har sluttet seg til.

Prøvestansavtalen etablerer et forbud mot alle typer kjernefysiske prøvesprengninger og representerer en milepæl i arbeidet for å stanse det kjernefysiske våpenkappløp. Det er av avgjørende betydning at de fem erklærte kjernevåpenmaktene (USA, UK, Frankrike, Kina, Russland) har sluttet seg til avtalen. Dette er viktig for Norge, ikke minst fordi det eneste gjenværende russiske prøvefelt for atomvåpen befinner seg på Novaja Zemlja. Av de i alt 715 kjernefysiske tester som Russland har utført, er 130 prøvesprengninger blitt gjennomført nettopp i våre nordlige nærområder. Norge har derfor en direkte interesse i prøvestansavtalens gjennomføring.

Verifikasjon og overvåkning er helt avgjørende elementer i en prøvestansavtale og sikrer at den virker etter hensikten. Norge har derfor engasjert seg aktivt gjennom flere år i arbeidet med å utvikle et internasjonalt seismisk overvåkningssystem som skal sikre at avtalens parter etterlever dens bestemmelser. Dette arbeidet skal fortsettes. Det nettverk av seismiske stasjoner som er etablert av NORSAR på Kjeller utenfor Oslo, er en viktig del av prøvestansavtalens globale overvåkningssystem. Norge yter dessuten teknologisk bistand til en rekke land for å muliggjøre bredest mulig deltakelse i overvåkningssystemet. Arbeidet med å bygge opp en organisasjon for overvåking av prøvestansavtalens gjennomføringen vil ta til allerede i slutten av november. Norge vil spille en aktiv rolle i dette arbeidet, bl.a. gjennom betydelige finansielle bidrag.

Ikke-spredningsavtalen

Ikke-spredningsavtalen er også viktig i det videre arbeidet for atomnedrustning. Et viktig element i beslutningen om å forlenge avtalen på ubestemt tid var å styrke samarbeidet om gjennomføringen av avtalen i perioden mellom de foreskrevne tilsynskonferanser. Neste tilsynskonferanse finner sted i år 2000, og forberedelsene til denne konferansen starter allerede neste år. Før det vil vi ta nærmere kontakt med andre land for å drøfte retningslinjer og prinsipper for det videre ikke-sprednings- og nedrustningsarbeidet.

Tilsynsprosessen gir oss en mulighet til å stille kjernevåpenmaktene til ansvar for deres løfte fra Ikke-spredningskonferansen om å redusere kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk. Full stopp i den kvalitative oppgradering av kjernevåpenarsenalene er, sammen med omfattende våpenreduksjoner, helt nødvendig for å troverdiggjøre dette løftet. Økt åpenhet om kjernevåpenarsenaler og plutoniumsbeholdninger er tiltak som vil kunne styrke ikke-spredningsregimet ytterligere.

Fra norsk side er det mange saker vi arbeider med når det gjelder ikke-spredning og nedrustning:

For det første: Det er viktig for den videre nedrustningsprosessen at vi styrker kontrollen med plutonium og høyanriket uran. Vi ønsker derfor en snarlig start på forhandlingene ved nedrustnings-konferansen i Genève om et avtalefestet forbud mot produksjon av spaltbart materiale til våpenformål. En slik "Cut-off" avtale er et viktig instrument for å redusere tilgjengeligheten av spaltbart materiale som kan utnyttes som kjernefysisk sprengstoff. Dette vil dermed være et viktig tiltak mot spredning.

Samtidig bør vi arbeide for økt åpenhet om kjernevåpenmaktenes beholdninger av spaltbart materiale. Et første skritt kan være at kjernevåpenmaktene på frivillig basis informerer om sine beholdninger. Et neste skritt kan være at de også åpner for inspeksjoner av lagrene for å forsikre om at lagret spaltbart materiale ikke utnyttes til våpenformål. Et tredje skritt kan være å gjennomføre balanserte reduksjoner av eksisterende lagre under internasjonal kontroll. I tillegg er det viktig å etablere en internasjonal standard for regnskapsførsel og sikker håndtering av lagret spaltbart materiale. Økt åpenhet i dette spørsmålet er et nødvendig tillitsskapende tiltak. Gjennomføring av økt åpenhet bør skje i parallell framdrift med forhandlingene om en stans i produksjonen av spaltbart materiale for våpenformål.

For det andre: Kjernevåpenmaktene må nå ødelegge samtlige kjernefysiske prøvesprengnings-installasjoner. Dette ser vi som en naturlig og direkte følge av at en fullstendig prøvestansavtale er blitt inngått. Franske myndigheter har allerede forpliktet seg til å nedlegge sitt prøvesprengningsfelt ved Mururoa-atollet i Stillehavet. Tilsvarende tiltak bør også treffes fra de andre kjernevåpenmaktenes side. Norge har allerede tatt opp dette spørsmålet under årets Generalforsamling i FN.

For det tredje: Økt åpenhet omkring kjernevåpenarsenalene kan spille en viktig rolle som tillitsskapende tiltak i det videre internasjonale nedrustningsarbeid. Et første skritt kan være frivillig informasjon fra kjernevåpenmaktene om deres beholdninger av kjernevåpen. Spørsmålet er ikke minst viktig i den nåværende fase etter NPT, hvor en rekke ikke-kjernevåpenstater vil se konkrete resultater av kjernevåpenmaktenes erklæringer om vilje til nedrustning og økt åpenhet om disse spørsmål.

For det fjerde: Den strategiske nedrustningsprosessen må videreføres. Vi vil aarbeide for framtidige forhandlinger om reduksjoner av kjernevåpen utover de krav som START-II avtalen fastlegger. Det er etter vårt syn viktig at også de tre "terskelstatene" (India, Pakistan, Israel) bringes inn i nedrustningsprosessen.

Håndtering av radioaktivt materiale fra kjernevåpen

Vi vet at gjennomføring av nedrustningsavtaler kan få betydelig innvirkning på miljøet i våre nærområder. Jeg har ved flere anledninger understreket at en sikker og miljøforsvarlig håndtering av den kjernefysiske destruksjonsprosessen er svært kostnadskrevende og teknologisk komplisert. Dersom vi ikke klarer å håndtere disse utfordringene tilfredsstillende, kan framdriften i det videre nedrustningsarbeidet lett stoppe opp.

Fra norsk side er vi i denne sammenheng særlig opptatt av å løse problemene med de mange utrangerte atomubåtene som ligger fortøyd langs Kola-kysten med høyaktivt brukt radioaktivt brensel om bord. 125 russiske atomubåter fra Nordflåten skal etter planen hugges opp innen 2010. Etter russiske opplysninger er det nå om lag 90 russiske atomubåter som er tatt ut av tjeneste. 70 av disse ligger fremdeles med brukt reaktorbrensel om bord. Det er fare for at flere av disse kan synke ved kai. Det er liten tvil om at russerne ikke makter denne opprydningsoppgaven på kort sikt. En del kan oppnås gjennom rene organisatoriske endringer på russisk side, men viktigst er det å finne akseptable og kostnadseffektive løsninger som kan vinne internasjonal tilslutning. Under det norsk-russiske møtet i august i år drøftet man prioriteringer og rammer for å håndtere atomubåt-problemet. Det var enighet om først å utvikle en tilfredsstillende infrastruktur for å muliggjøre gjennomføringen av opphuggingsprogrammet. Sju prosjekter søkes nå iverksatt med norsk støtte, og forholdene vil bli lagt til rette slik at også tredjeparter kan delta i prosjektene.

Handlingsplanmidlene for Stortingsmelding nr. 34 om atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder gir oss muligheten til å være en betydelig pådriver internasjonalt for økt samarbeid med Russland i dette spørsmålet. I det norsk-russiske samarbeidet har mye positivt skjedd på kort tid, ikke minst etter norsk initiativ. Vårt engasjement tar sikte på både å styrke internasjonal medvirkning og øke åpenheten på russisk side. I en første fase hadde vi påtrengende behov for kartlegging og informasjon. Nå er det ikke mangel på kunnskap.

Gjennom de nevnte prosjekter er det vår klare målsetting å stimulere til mest mulig sikker virksomhet under uavhengig kontroll og tilsyn, og i overensstemmelse med internasjonalt aksepterte prinsipper og retningslinjer. Norge knytter klare forutsetninger til samarbeidet, bl.a. at virksomheten ikke skal føre til økt miljøbelastning på noe punkt i prosessen, og at bistanden ikke må ha militær betydning for Russland og driften av Nordflåtens atomubåter.

Vi er også engasjert i arbeidet for å forhindre at russisk kjernevåpenekspertise engasjerer seg i aktiviteter som kan øke spredningsfaren av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler. Sammen med en rekke andre land er Norge nå blitt medlem av Det internasjonale vitenskaps- og teknologisenteret i Moskva. Senteret vil gjøre det mulig for russiske vitenskapsmenn og eksperter å fortsette sitt arbeid innen relevante fagområder med sivile oppgaver. Regjeringen har stilt til rådighet 10 millioner NOK og ønsker med dette å stimulere til utvikling av forskningsfelter med direkte betydning for Norges interesser i vårt nærområde i nord. Vi er særlig opptatt av å utvikle forbedret teknologi og metoder for forsvarlig lagring og deponering av nukleært avfall og utrangerte reaktorkomponenter.

Atomvåpenfrie soner

Atomvåpenfrie soner er viktige bidrag til internasjonal stabilitet og fred ved at de avtalefester et forbud mot produksjon, lagring, utprøving, samt bruk eller trussel om bruk av kjernevåpen. Slike soner må tilpasses den konkrete politiske og militære situasjon i området.

Det er gledelig å merke seg at det nå er blitt enighet om å opprette en kjernevåpenfri sone i Afrika ved den såkalte Pelindaba-avtalen. Like gledelig er det at kjernevåpenmaktene USA, Storbritannia og Frankrike tiltrådte Avtalen om kjernevåpenfri sone i Det sørlige Stillehavet (Rarotonga-avtalen) tidligere i år. Begge initiativ er viktige ikke-sprednings-og nedrustningstiltak som reflekterer enigheten fra Ikke-spredningskonferansen sist vår i spørsmålet om kjernevåpenfrie soner.

Når det gjelder forslaget om en nordisk atomvåpenfri sone, har det for oss hele tiden vært forutsetningen at denne skal sees i en bredere europeisk sammenheng. Utredningen om en nordisk atomvåpenfri sone fra den nordiske embetsmannsgruppen i mars 1991 slo også fast at spørsmålet må sees i lys av det nye sikkerhetspolitiske mønster som dannes i Europa. Også utviklingen etter 1991, bl.a. som følge av Sovjetunionens oppløsning, bekrefter nødvendigheten av å se spørsmålet i en bredere sammenheng. Den overordnede målsetting i dette arbeid må være å etablere varige sikkerhets- og samarbeidsordninger.

I den sammenheng ønsker jeg å trekke fram blant annet følgende:

For det første har det funnet sted en reell nedbygging av kjernevåpnenes rolle i Europa. Gjennom INF-avtalen er alle kjernefysiske mellomdistanseraketter borte. Gjennom de ensidige erklæringene fra 1991 mellom Russland og USA er taktiske atomvåpen (kortdistansevåpen) trukket tilbake. Alle kjernevåpen plassert på overflatefartøyer er fjernet. I henhold til en russisk/amerikansk avtale er de strategiske atomvåpnene ikke rettet mot noen stat.

I NATO-sammenheng er det etablert en "de facto" ikke-første-bruk- doktrine i den forstand at kjernevåpen er definert som " siste utveis våpen" eller "weapons of last resort" og ved at de våpensystemer som skapte særlig press for tidlig bruk, er trukket tilbake. Gjennom de siste 5 år har NATO redusert sine lagre av land-baserte kjernevåpen med 80%. Ytterligere reduksjoner vil finne sted. Dette er viktige tiltak som bidrar til å nedtone betydningen av atomvåpnene i vår del av verden.

En traktatfestet nordisk atomvåpenfri sone vil kunne bli et meningsfylt bidrag til nedrustningsprosessen dersom den også omfatter vestlige deler av Russland. Den viktigste videre strategi i dette arbeidet er å sikre inngåtte nedrustningsavtaler, arbeide for nye og å være pådriver for forsvarlig håndtering av atomavfall.

Vi har merket oss det ukrainske forslaget om en atomvåpenfri sone i Sentral- og Øst-Europa. Vi støtter tanken om nedbygging av atom-våpnene også i denne delen av Europa. Men vi ser det som en forut-setning at en slik sone springer ut av bred enighet mellom de berørte land i området. Så langt foreligger ikke noen slik enighet. Det synes heller ikke å ha fått den tilslutning fra kjernevåpenmaktene som er nødvendig for at et sone-arrangement skal fungere etter sin hensikt. Også denne idéen kan først og fremst bringes videre gjennom det generelle arbeidet for atomnedrustning.

Vi har hørt at det fra tid til annen kommer uttalelser fra russisk hold som kan tyde på at atomvåpen fortsatt tillegges stor vekt i russisk politisk og militær tenkning. Vi vet også at mulig første-bruk av slike våpen inngår i den nye russiske militærdoktrine som ble utarbeidet for et par år siden. Selv om betydningen av slike uttalelser kanskje ikke skal overdrives, synes det klart å være i vår interesse å søke å motvirke forestillingen om kjernevåpnenes fortsatte politiske og militære rolle. En viktig målsetting med en mulig dialog om disse spørsmål kan være å få Russland til å nærme seg den vestlige tenkning om kjernevåpen som "siste utveis våpen", dvs. i realiteten eller de facto en ikke-første-bruk-doktrine. Det ville være positivt om en slik dialog kunne etableres innen rammen av det spesielle forhold mellom NATO og Russland som nå skal bygges opp.

Det knytter det seg imidlertid usikkerhet om hvorvidt de mange tusen taktiske kjernevåpnene på russisk side er blitt ødelagt eller bare tilbakeført til lagre. De russisk/amerikanske erklæringer fra 1991 om full tilbaketrekning av taktiske kjernevåpen bør derfor etter vår oppfatning gis en mer forpliktende form og utbygges med en tidsramme som angir når disse atomvåpnene skal være destruert.

Når det gjelder NATO-utvidelsen, er det viktig å understreke at et utvidet NATO ikke er rettet mot noen, og at det vil bli tatt hensyn til Russlands legitime interesser i stabile og forutsigbare naboforhold. Formålet med å utvide NATO er politisk, ikke militært. Det overordnede mål er å unngå økt spenning og svekket sikkerhet for noe europeisk land. Denne målsettingen omfatter også Russland. Det er et nytt NATO som nå tar form, og som ikke skal kunne bli oppfattet som aggressivt eller truende i noen retning.

Jeg vil her understreke at det etter norsk oppfatning ikke finnes noen fornuftig begrunnelse for å stasjonere fremmede styrker eller atomvåpen på territoriet til nye NATO-medlemmer. Denne oppfatningen deles også av andre NATO-land. Slik utplassering er heller ingen forutsetning for medlemskap i NATO. I den sammenheng kan selvpålagte begrensninger med hensyn til baser og atomvåpen være en fornuftig vei å gå. Men det er helt avgjørende at slike eventuelle begrensninger framkommer ved at de land det gjelder selv treffer beslutningen. Restriksjonene må framstå som selvpålagte, og ikke som et resultat av ulike former for ytre press.

Den internasjonale domstolen i Haag

Et spørsmål som jeg vet har vært fulgt med stor oppmerksomhet, er Den internasjonale domstol i Haags rådgivende uttalelse om kjernevåpnenes forhold til folkeretten.

Jeg er glad for at Domstolen enstemmig understreket den forpliktelse som kjernevåpenmaktene har til å fullføre forhandlinger om kjernefysisk nedrustning. Dette syn er helt i samsvar med det syn Regjeringen ga uttrykk for i sin høringsuttalelse til Domstolen.

Vi må samtidig erkjenne at Domstolen ikke var i stand til å fastslå om foreliggende folkerettslige kilder kan avklare det grunnleggende spørsmålet om kjernevåpnenes rettmessighet i selvforsvars-situasjoner. Denne delen av uttalelsen viser at den juridiske tilnærming har sine klare begrensinger i forhold til nedrustningsarbeidet i årene framover. Viktigst er det derfor å trekke den slutning at vi i stedet bør videreføre og intensivere arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Siktemålet må være å nå fram til bindende avtaler, underbygd med effektive verifikasjonsordninger som sikrer at avtalene overholdes.

Med dette håper jeg å ha streket opp noen hovedpunkter, og jeg ser fram til diskusjonen videre.