Handelsminister Grete Knudsen

Seminar i regi av Det Norske Veritas, Gøteborg 4. september 1996

''Miljøvennlige produkter og tjenester - konkurransefortrinn eller handelshindring?''

Miljøet i et handelspolitisk perspektiv

Jeg takker for invitasjonen til å delta på dette seminaret. Vi skal ta opp det sentrale spørsmålet om krav om miljøvennlige produkter og tjenester gir konkurransefortrinn eller om dette utgjør nye handelshindringer på verdensmarkedet. Jeg vil se på spørsmålet fra et handelspolitisk perspektiv, men ikke i et vakuum.

HANDEL OG MILJØ GENERELT

Hvordan vi skal trygge miljøet og vår felles fremtid må være den overordnede rettssnor for alle våre handlinger, ikke bare på de felt hvor miljøpolitikken tradisjonelt har blitt håndtert. Det går ikke an å skille miljøpolitikken ut fra handelspolitikken. Alt vi gjør må være innefor de grensene naturen setter. Økt kontakt på tvers av landegrensene gir utveksling av ny teknologi og kunnskap om hvordan ressurser, produksjonsmetoder og transport kan utnyttes på en forsvarlig måte. Det er viktig at disse lærdommene kommer flere til gode. Deriblant også de fattigste landene slik at de kan bedre sin levestandard uten å drive rovdrift på naturen. I-landene har et særlig ansvar. Vi må gå i forkant for å endre produksjonsmåter og forbruksmønster, slik at ressursbruken er i samsvar med tilgangen.

Derfor er det avgjørende at miljø og handel blir diskutert som et felles tema i internasjonale organisasjoner. Norge har, sammen med bl.a. Sverige, spilt en aktiv rolle for å få handel og miljø på dagsorden i GATT og nå i Verdens handelsorganisasjon (WTO). WTO vedtar internasjonale kjøreregler for hvordan verdenshandelen skal fungere og i en slik sammenheng må hensynet til miljøet gå inn som en av flere nødvendige rammebetingelser. I WTO er det opprettet en komite for handel og miljø. Komiteens mandat er å kartlegge sammenhengen mellom handelstiltak og miljøtiltak, og å komme med anbefalinger om behovet for eventuelle tilpasninger av WTO-regelverket for å fremme bærekraftig utvikling.

Den første rapporten om handel og miljø behandles på WTOs ministerkonferanse i Singapore i desember. Denne ministerkonferansen vil fatte vedtak om det videre arbeidet. Fra norsk side presser vi på, men her er det også nødvendig å ta den tid som trengs for å få alle WTO-landene til å forstå at arbeidet innefor handel og miljø er en naturlig del av WTO's ansvarsområder.

HANDELSTILTAK I MILJØVERNAVTALER VS. HANDELSREGELVERKET

WTOs regelverk gir i dag anledning til å begrense handelen for å beskytte helse og liv for mennesker, dyr og planter, samt bevare naturressurser som ikke er uuttømmelige (WTOs unntaksartikkel). Ordet miljøvern nevnes imidlertid ikke eksplisitt i dette regelverket. Samtidig gir WTO klar beskyttelse mot diskriminering av medlemsland og proteksjonistiske tiltak. Det er et klart behov for å gjennomgå WTO-reglene med sikte på å gi dem større presisjon i forholdet til de internasjonale miljøavtalene. Både miljø- og handelssiden vil dermed få større forutsigbarhet, noe som vil bidra til å unngå ensidige tiltak og unødige tvister.

En hovedutfordring er å balansere miljøhensyn mot handelshensyn. Vi ser dette særlig klart nettopp i drøftelsen av forholdet mellom handelstiltak i internasjonale miljøavtaler og handelsregelverket. I enkelte tilfeller brukes handelstiltak i miljøavtaler som et sentralt virkemiddel. Ett eksempel kan være en avtale med importforbud for å verne truede dyre- og fuglearter. Et annet eksempel kan være en internasjonal miljøavtale som kan iverksette sanksjoner. Som et eksempel på en slik avtale kan nevnes Montreal-protokollen om beskyttelse av ozonlaget. Denne avtalen tar sikte på å fase ut eller redusere produksjon og bruk av ozonnedbrytende stoffer, og inneholder sanksjonsmekanismer mot parter som handler med regulerte stoffer med ikke-parter.

MILJØKRAV OG KONKURRANSEEVNE

Enkelte hevder at land som ikke gjennomfører miljøkrav tiltrekker seg industri, arbeidsplasser og utenlandske investeringer. Disse investeringene kan forflytte seg fra land med høye miljøkrav til land med lavere krav og vi får såkalte "pollution havens". Slik vil land med lave eller manglende iverksatte miljøkrav kunne ha en fordel i forhold til land som har høye miljøkrav. Vi får såkalt "eco-dumping". Det er imidlertid ikke så lett å finne konkrete bevis for at "eco-dumping" har funnet sted, eller at det systematisk er blitt lagt til rette for "pollution havens".

Vi hører fra enkelte industrier (bl.a. de som rammes av høy CO2-avgift) at det blir gitt uttrykk for bekymringer for en potensiell svekkelse av konkurranseevnen forårsaket av en streng nasjonal miljøpolitikk. Men undersøkelser har ikke kunnet vise at det finnes noen systematisk sammenheng mellom eksisterende miljøpolitikk og virkninger på konkurranseevnen. Man kan imidlertid ikke utelukke at høye miljøkrav kan ha en negativ virkning på konkurransen i enkelte sektorer. Likevel er miljø kun en av flere faktorer som påvirker konkurranseevnen.

La oss så se på strenge miljøkrav utfra en positiv innfallsvinkel. Miljøkravene kan sette i gang teknologiske endringer, stimulere investeringer og forbedre produktiviteten i bedrifter og dermed stimulere til nye arbeidsplasser. Stadig flere bedrifter erkjenner også at de blir mer konkurransedyktig ved å bruke den mest avanserte miljøteknologi. Miljøkravene har videre fremmet nye industrisektorer og skapt nye nisjer i markedet bl.a. som følge av krav til nytt utstyr og tjenester. Generelt vil land med strenge miljøkrav med stor sannsynlighet ha et fortrinn i det økende internasjonale markedet for miljørelatert teknologi, utstyr og tjenester. Strenge miljøkrav er i økende grad anerkjent som markedsfordel. Forbrukerne foretrekker i større grad miljøvennlige produkter, og bedre informasjon om miljøkonsekvensene influerer forbrukerne. Og denne trenden vil øke. Vi ser at forbrukerne er stadig mer bevist.

Nordiske miljøbedrifter gjør det i dag godt på de internasjonale markeder takket være på den ene side konkurransedyktig teknologi, og på den annen side Nordens internasjonale renommé som miljønasjoner. Når Norden snakker om miljø, legges vi merke til, og nordiske miljøbedrifter kan dermed ha et godt utgangspunkt i markedet.

Vi har erfart hvor viktig det er å se fremover og å være i forkant når det gjelder bruk av politiske virkemidler. Dette er en viktig rettesnor for satsing på forskning og utvikling. For eksempel gjorde de omfattende norske reguleringene for offshore sektoren det nødvendig med utvikling av ny teknologi for å møte nye krav. Selv om dette medførte økte kostnader, har det gitt norske firmaer et konkurransefortrinn. Et godt eksempel har vi når det gjelder teknologi for overvåking av sjøforurensing. Av dette ser vi at strenge miljøkrav også kan medføre økonomisk gevinst, i den forstand at myndighetene gjennom slike krav har bidratt til å utvikle nye produkter innenfor et stadig større og viktigere "miljømarked".

MILJØVENNLIGE PRODUKTER

Norge ønsker at det multilaterale handelssystemet, deriblant gjennom WTO, skal utformes slik at det stimulerer til bruk av miljøvennlige produkter, som f.eks. bruk av miljømerking. Vi ønsker videre at handelssystemet ikke skal gi incentiver for produksjon eller bruk av miljøødeleggende produkter. Vi har med dette for øye bedt WTO vurdere miljøkonsekvensene av eksisterende subsidier og handelshindre.

Vi ser at det internasjonale handelssystemet ikke gir de ønskede incentiver når det gjelder utformingen av nasjonale avgiftssystemer. Dette ser vi f.eks. innen energisektoren. I mange land er bruken av kull ikke skattlagt, og skattefordeler er blitt gitt for bruk av kull i industri og elektrisitetsforsyning. I noen land er kull til og med subsidiert, mens bruken av renere former for energi, som gass, er ilagt høye avgifter. OECD-studier viser at en eliminering av subsidier til energisektoren, vil føre til både økt økonomisk vekst og et renere miljø.

Tross økt vekt på energiøkonomisering vil det kunne bli økt etterspørsel etter elektrisitet i alle de nordiske land i denærmeste år. Fra et miljøperspektiv vil norsk gass være et godt alternativ. På siste nordiske statsministermøte, som fant sted i Helsingfors forrige måned, sto da også spørsmålet om nordisk energisamarbeid på agendaen. Skulle et slikt energi- og gassamarbeid bli realisert vil detteutvilsomt gi det nordiske samarbeid en helt ny dimensjon. De enkelte nordiske land må imidlertid avklare sine fremtids-planer og opsjoner på energisektoren før en eventuell utbygging av et gassnettverk i Norden kan realiseres.

Norge vil i forberedelsene til WTOs ministermøte i Singapore foreslå at i arbeidet med å avvikle handelshindringer globalt, bør WTO sikre at miljøkonsekvensene blir vurdert. Det bør fokuseres på produkter og tjenester hvor økt handel kan gi positive miljøvirkninger. Det er i den forbindelse viktig at vi kan identifisere sektorer hvor eliminering av eksisterende handelshindre vil gi dobbel positiv effekt, dvs. både føre til økonomisk vekst og bedre miljøet.

WTO bør videre støtte forsøkene på å internalisere miljøkostnadene, dvs. at miljøkostnadene blir reflektert i prisen på varen/tjenesten. I denne sammenheng bør handel og miljøkomiteen undersøke sammenhenger mellom handelsregelverket og ulike miljøprinsipper, spesielt "forurenseren betaler" (PPP) og "føre-var-prinsippet".

I dag fokuserer man i WTO kun på produkter, mens man i miljøpolitikken i økende grad tar utgangspunkt i produktets livssyklus, dvs. man ser på produksjon, distribusjon og forbruk av et produkt. WTO bør således se nærmere på virkningen av å anvende en livssyklustilnærming på områder som emballasje, miljømerking, gjenbruk, etc.

Når det gjelder positive incentiver for bruk av miljøprodukter, kan et godt eksempel være vår regionale, nordiske miljømerkeordning, Svanen. Denne miljømerkeordningen skal gi forbrukerne mulighet til å velge produkter utfra miljøhensyn. Selv om miljømerkeordningen baserer seg på frivillighet, vil den, dersom den blir en rettesnor for mange forbrukere, kunne oppfattes som et handelshinder. Men utfra handelsregelverket er ordningen ikke et handelshinder, da dette forutsetter at det er offentlige myndigheter som bestemmer slike tiltak. Det er tvert imot meningen at slike ordninger skal føre til en positiv vridning av handelen i miljøvennlig retning.

Det er en klar tendens i Norden, og ellers internasjonalt, å gå over fra påbud til frivillighet. Jo mer forbrukeren opptrer og velger utfra miljøbevissthet, desto bedre. Jo mer industrien tar hensyn til miljøvennlighet, særlig basert på markedssignaler og utfra konkurransehensyn, desto bedre vil situasjonen være sett fra myndighetenes ståsted. Da vil vi heller ikke få handelspolitiske problemer.

Det arbeides for å finne en balanse mellom å ivareta viktige prinsipper som ligger bak miljømerking, samtidig med at man unngår at slike ordninger benyttes til skjult proteksjonisme. Utviklingslandene er meget opptatt av denne problemstillingen, og det er svært viktig at det er åpenhet og innsyn i slike programmer, som f.eks. den nordiske Svanen.

U-LANDENE

Mange utviklingsland er bekymret for at miljøkrav skal gjøre markedsadgangen til de rike landene enda vanskeligere. Det snakkes i denne forbindelse om "grønn" proteksjonisme.

Studier gjennomført av UNCTAD tyder på at miljøstandarder i OECD-landene så langt ikke har hatt vesentlig negativ virkning på utviklingslandenes markedsadgang og konkurranseevne. Men i enkelte tilfeller kan utviklingslandene ha tilpasningsproblemer.

På den annen side må vi møte uheldige fordelingsvirkninger av miljøarbeidet med stort alvor. Handelsrestriksjoner må ikke bli et lettvint virkemiddel å gripe til for å straffe miljøsyndere i fattige land. Vi må være på vakt mot proteksjonisme under falskt miljø-flagg. Derimot bør vi trappe opp vår innsats for å sette utviklingsland i stand til å håndtere miljøkrav i eksportmarkedene. Det kreves både sakkunnskap, organisasjon og teknikk. Norge har foreslått å etablere et fond i WTO for faglig bistand til de minst utviklede land, med vekt på Afrika. Bistanden skal sette disse landene bedre i stand til å utnytte de muligheter det multilaterale handelssystemet gir, og herunder gi støtte til handelsrelaterte aspekter ved u-landenes miljøplaner.

TRANSPORT/SKIPSFART

Transport er en av flere viktige faktorer knyttet til problemstillingen handel og miljø. De varer som kjøpes og selges på ulike markeder rundt om i verden transporteres, og transport er en av de viktigste årsakene til dagens miljøproblemer. Transport påvirker miljøet både gjennom gassutslipp, endret bruk av arealer, støy og gjennom de ressurser som anvendes ved produksjon av transportmiddel.

Skipsfart har miljømessige fortrinn i forhold til andre transportformer som f.eks. veitransport og luftfart. Det er en kjensgjerning at sjøtransport forurenser mindre enn andre transportformer. De senere år har en i mange land, også i Norge, hatt en utvikling i retning av økt bruk av landtransport på bekostning av sjøtransport. Som minister ansvarlig for skipsfart er jeg derfor naturlig nok opptatt av at nasjonale og internasjonale rammevilkår legges til rette for økt bruk av den mer miljøvennlige sjøtransporten.

Det er samtidig viktig å sette i verk tiltak for å gjøre sjøtransporten mer miljøvennlig gjennom tiltak for å redusere utslipp av avgasser fra skip. Dette arbeidet skjer både på det nasjonale plan, bl.a. ved statlige tilskudd til motortekniske forbedringer, og i IMO (FNs sjøfartsorganisasjon).

I tillegg må transportbrukerne stimuleres til å bruke miljøvennlig transport. Bruk av økonomiske incentiver er viktig i denne sammenheng.

Det er gledelig at det i EU arbeides med å få en overgang av transport fra land til vann utfra miljø- og kapasitetsmessige begrunnelser. Norge ser frem til å bidra i denne prosessen gjennom EØS-samarbeidet.

Norske rederier og maritime miljøer ligger i forkant når det gjelder å utvikle og ta i bruk miljøvennlig teknologi. En utvikling der det stilles strengere miljøkrav til transportformer generelt og skipsfarten spesielt, vil derfor ikke være til ulempe for skipsfartens konkurranseevne, snarere tvert imot. Ettersom skipsfartsnæringen mer enn de fleste andre næringer kjennetegnes av en global konkurransesituasjon, forutsettes det imidlertid at det utarbeides internasjonalt aksepterte regler og systemer, slik at en ikke får konkurransevridning som følge av et virvar av nasjonale regler og virkemidler på dette området.

AVSLUTNING

Temaet for dagens seminar er : miljøvennlige produkter og tjenester - konkurransemiddel eller handelshindringer på verdensmarkedet? Forskningen har pr. i dag ikke kunnet identifisere noen systematisk sammenheng mellom miljøkrav og konkurranseevne. Det som imidlertid må understrekes er at miljøvennlige produkter og tjenester kan og bør representere et konkurransefortrinn på verdensmarkedet. Dersom vi ødelegger livsgrunnlaget blir jo også grunnlaget for konkurranse forringet. Når den internasjonale handelen nå øker, og globaliseringen er et sentralt trekk ved all utvikling, vil vi i økende grad stå ovenfor kulturelle og etiske utfordringer. Og dette i en langt større grad enn før. Vi er midt inne i et bevissthetsskifte. La meg trekke frem to sentrale trekk ved dette ''skiftet'':

1. Vi har alle blitt helt klar over at langsiktige økologiske mål må nedfelles i bærekraftig økonomisk virksomhet. Verdier som ikke så lett kan telles i dollar eller eurocent teller mer, både i det store og i det lille regnskapet. God økologi er god økonomi - og god utvikling måles utfra den innsikten.
2. Forbrukerne og mediene har blitt langt mer bevisste på at varer og tjenester er bærere av andre verdier enn de rent funksjonelle. Som forbrukere spør vi oss: Er denne varen laget ved hjelp av barnearbeid? Skader produksjonsmåten miljøet? Hva er virkningen på vår helse? Holder den kort sagt de nødvendige kvalitetsmål? Denne skjerpede forbrukerbevissthet er en positiv kraft som vil styre produksjon, distribusjon og forbruk i en bærekraftig retning.

WTOs ministermøte i Singapore kan vise om den årvåkenhet som nå er hos forbrukeren også har gått inn hos politikere og næringsliv. I så måte blir Singapore en prøvesten.