"Nye utfordringer på de internasjonale markeder når det gjelder tjenestehandel."

I. Innledning

Kjære forsamling,
Mitt tema er "Nye utfordringer på de internasjonale markeder for tjenesteeksporten." Et trekk ved den økonomiske utvikling de senere år har nettopp vært økningen i de internasjonale handelen med tjenester. I dag representerer handelen med tjenester 1/3 av verdenshandelen. Også for den europeiske økonomien er tjenestesektoren blitt svært viktig. Den tidligere lederen for EU-kommisjonen, Jaques Delors, uttalte nylig at tjenestesektoren allerede idag er en av de største bidragsytere til den europeiske økonomi, og den største når det gjelder arbeidsplasser. Jeg regner derfor med at jeg står foran en forsamling preget av optimistisk og fremtidsrettet tjenesteiver.

Gjennom konferansen skal det "formuleres nye og endrede behov gjennom at nåsituasjonen og ønsket framtidssituasjon defineres". Allianser skal skapes mellom aktørene her på konferansen. Dette er på en måte et "noen-som-passer-for-meg"- eksperiment på bedriftsnivå, og slike koblingsprosesser er alltid særdeles spennende. Nå er jeg klar over at dette først og fremst er rettet mot felles prosjekter og ikke tette og livslange ekteskap.

Uansett er det av stor nytte for en politisk rådgiver fra UD å få komme i et slikt forum både for dele med dere hvilke utviklingstrekk vi øyner i fremtiden; å informere om hva vi på myndighetssiden gjør idag; få innspill om hva dere mener og hva som dermed burde være "fremtidig satsning fra myndighetenes side for at næringslivets rammebetingelser er best mulig tilrettelagt", for å si det på embedsmannsspråket.

Jeg lot meg straks inspirere av begrepet "søkekonferanse". Det normale menneske er etter mitt håp og skjønn ikke det menneske som aldri gjør feil og alltid har fasit, men det spørrende, feilende og søkende menneske. Vi vet at Odd Eidem har rett når han sier at nordmenn sjelden er spontane før de får tenkt seg om.. Selv omgås jeg til daglig diplomatstanden, som er kjent for å tenke seg om to ganger før de ikke sier noe.

Arrangørene vil gjerne at dere skal la dere inspirere til å søke helt fra starten; la meg derfor bidra med et ord for dagen - av Arnulf Øverland:

Og mennesket forsker og søker
i stjerner og hav og jord
han gransker i lærde bøker
og finner gylne ord.

Fra en av våre lærde bøker vet vi at den som søker, han finner. Og i Ordspråkene 13, 20 heter det

"Søk omgang med de vise, og du skal bli vis."

Nå er det mange som synes det er fullt mulig å klare seg med forbausende lite av både visdom og kunnskap i vår tid; ja, det er ikke alltid like lett for politikere som vil gi menneskene internasjonalt storsinn, kunnskap, oppdagelseslyst og toleranse; når det mange ønsker seg er lønnspålegg, færre innvandrere og minst mulig Europadebatt.

Men her står jeg forhåpentligvis foran en samling søkende, nytenkende og internasjonalt orienterte mennesker, og jeg takker for invitasjonene og gyver løs på substansen.

Å legge forholdene til rette for handel med tjenester er viktig. De siste årene har verdenshandelen vokst langt raskere enn veksten i verdens produksjon, 2 til 3 ganger raskere! Og veksten i handel med tjenester har i et tiår vært større enn veksten i varehandelen, selv om dette har reversert de siste årene. I 1994 vokste handel med tjenester med 8 pst.

II. Det globale og regionale nettverk for handel og tjenester

La meg begynne med dagens globale regelverk for handel med tjenester. Gjennom gjensidige forpliktende avtaler knyttes de ulike økonomiske aktørene i landene tettere og tettere sammen. Forutsigbarhet, like muligheter og rettferdighet er stikkord i så måte. Felles kjøreregler tjener alle på, ikke minst de små og de minst utviklede landene som ofte har liten bredde i næringsliv og eksport. Tjenestehandel er ikke et unntak i så tilfelle.

Det er en hovedoppgave for myndighetene å tilrettelegge forholdene slik at samfunnet får maksimal nytte av slike avtaler. På det globale plan legges internasjonale rammebetingelser gjennom vårt medlemskap i GATTs etterfølger WTO, Verdens handelsorganisasjon. I forhold til våre nærmeste markeder er det EØS-samarbeidet som er av særlig betydning.

Uruguay-runden førte til WTO-avtalen som etablerte Verdens handelsorganisasjon og som trekker opp retningslinjene for organisasjonens administrasjon av regelverket for handel med varer (GATT), regelverket for handel med tjenester (GATS) og regelverket for handelsrelaterte spørsmål i forbindelse med immaterielle rettigheter (TRIPS). I tillegg til at regelverket rent materielt ble utvidet til å omfatte områder som ikke er dekket av GATT, er det viktig å nevne at man ved opprettelsen av WTO også fikk etablert mer effektive tvisteløsningsmekanismer. WTO-avtalen er altså en paraply-avtale som ikke kommer istedenfor GATT-avtalen , men i tillegg til denne.

Det første ministermøtet går av stabelen i Singapore i desember, og forberedelsene til denne globale begivenheten preger i stor grad hverdagen i UD for tiden.

Generalavtalen for handel med tjenester eller Tjenesteavtalen omfatter alle tjenestesektorer med unntak av tjenester som ytes under utøvelse av statsmyndighet. Et norsk hovedmål under forhandlingene av avtalen var en sterkest mulig rammeavtale bygget på bestevilkårsprinsippet - kombinert med nasjonale forpliktelser om markedsadgang som ville føre til bedre rammebetingelser for norsk tjenesteeksport.

Tjenesteforhandlingene resulterte ikke i noen særlig grad av liberalisering, og de ble heller ikke i sin helhet avsluttet ved Uruguay-rundens (UR) avslutning. Der det var sterke krav til reell liberalisering, på finansielle tjenester, bevegelighet av personer, basis telekommunikasjonstjenester og skipsfart, fortsatte forhandlingene. For dere som er særlig interessert i status i de internasjonale forhandlingene på tjenestesektoren har jeg tatt med en fersk skriftlig gjennomgang laget av ambassadør Torolf Raa.

( Finansielle tjenester var en viktig sektor i forhandlingene om Tjenesteavtalen. Sentrale aktører som USA og EU la stor vekt på å oppnå bedre markedsadgang og nasjonal behandling for sine finansnæringer i andre markeder, særlig i Japan og i de mest utviklede utviklingsland i Asia og Latin-Amerika. Det ble også lagt vekt på at de liberaliseringstiltak som finner sted innenfor rammen av regionale ordninger i størst mulig grad skulle gjøres gjeldende overfor andre land. USA og Canada stilte således i de bilaterale forhandlingene med Norge et generelt krav om at de norske liberaliseringstiltak under EØS-avtalen ble gjort på grunnlag av bestevilkårsprinsippet.

Forhandlingene om finansielle tjenester ble avsluttet 28. juli 1995. Resultatet ble en interimsavtale som foreløpig skal gjelde fram til 31. desember 1997. Interimsavtalen innebærer at om lag 45 av WTOs medlemsland vil forbedre markedsadgangen for og behandlingen av utenlandske tjenesteytere innen finanssektoren (bank, forsikring og verdipapirer) i forhold til det som ble oppnådd under Uruguay-runden.

Forhandlingene om basis telekommunikasjon startet sent. Under det meste av Uruguay-runden ble basis tjenester i de fleste land levert av offentlige monopoler, slik at disse tjenestene ikke ble inkludert i forhandlingene. Derimot skjedde det mye på privatiseringssiden, og det ble enighet på frivillig basis om å fortsette forhandlinger på dette område, med avslutning 30. april 1996. Ettersom et vellykket utfall ikke ble mulig innenfor tidsfristen, ble forhandlingene forlenget til 15. februar 1997. Dersom man lykkes å sluttføre forhandlingene innen den nye tidsfristen, vil gjennomføringsfristen være 1. januar 1998. Dette er samtidig med at dereguleringen av EU-landenes telemarked gjennomføres, en deregulering som også Norge gjennom EØS-avtalen er forpliktet til å gjennomføre.

Målet for forhandlingene om personbevegelser var å oppnå et høyere forpliktelsesnivå om bevegelighet for fysiske personer som yter midlertidige tjenester over landegrensene. Partene i disse forhandlingene sto langt fra hverandre. Sluttresultatet innebar derfor ikke noen vesentlig liberalisering i forhold til konsesjoner oppnådd i Uruguay-runden, men Norge påtok seg tilleggsforpliktelser når det gjelder enkelte typer spesialister på korttidsoppdrag for tjenesteytende selskaper. Næringslivet, både i Norge og i andre vestlige land, har ikke gitt særlig mye innspill til denne delen av forhandlingene, som ble sett på som utelukkende av interesse for utviklingsland som ønsker større innpass for sin arbeidsstokk generelt. Det er godt mulig at dersom næringslivet i større grad hadde vært involvert i forhandlingene, ville ha sett det i sin interesse å få enda bedre betingelser for å kunne flytte på sine arbeidstakere mellom selskaper i forskjellige land.

Forhandlingene om skipsfart som ble sluttført 30. juni i år var av særlig stor interesse for Norge . Forhandlingsresultatet ga imidlertid ingen umiddelbare utslag hverken for næringen eller det multilaterale handelssystemet. I sluttfasen ble det klart at det optimale man kunne oppnå var å legge grunnlaget best mulig til rette for de neste generelle tjenesteforhandlingene som skal igangsettes før år 2000. Det ble besluttet å suspendere forhandlingene inntil disse igangsettes, slik at man slipper å starte helt forfra igjen.)

En rekke nye temaer ble ikke behandlet under Uruguay-runden p.g.a. tidsknapphet. De viktigste er utvikling av regler for offentlige innkjøp og subsidier, og for hvordan innenlandske reguleringer, f.eks. kvalifikasjonskrav, for yrkesmessig tjenester skal utformes for ikke å virke handelshindrende. For tiden arbeider man med revisjonstjenester. De foreløpige resultater mht. subsidier viser at det eksisterer en omfattende bruk av subsidier i tjenestesektoren, men samtidig at identifisering av subsidier og avgrensning av begrepet subsidier er problematisk. La meg også nevne at Norge støtter et initiativ som særlig USA går i bresjen for om å få til en internasjonal ITA (Information Technology Agreement).

En ny multilateral forhandlingsrunde for handel med tjenester skal begynne senest 1.1. 2000. Da vil vi stå overfor en omfattende liberaliseringsrunde, der det er meget viktig å få innspill fra norsk næringsliv:

• For det første mht. hva aktørene i næringslivet trenger av et forbedret globalt regelverk for tjenester som vil føre til at systemet de handler/ eksporterer i er så gjennomsiktig og forutsigbart som mulig;
• og for det andre at myndighetene får vite hvilke spesielle problemer næringslivet har i de enkelte sektorer og i hvilke land til bruk i forhandlingene om markeds- adgang.

I EFTAs frihandelsavtaler (med bl.a. Ungarn, Tsjekkia, Polen Slovakia, Slovenia, Bulgaria og Romania) er det en egen artikkel som omhandler handel med tjenester og investeringer. Artikkelen har karakter av en intensjonserklæring, der avtalepartene er blitt enige om å utvide samarbeidet på tjeneste- og investeringsområdet. En evt. utvidelse av EFTAs eksisterende og fremtidige frihandelsavtaler til også å omfatte handel med tjenester og investeringer må samordnes med det arbeidet som foregår i OECD og WTO, både for å ivareta helheten og å unngå dobbeltarbeid.

III. Veksten i den internasjonale tjenestehandel

La meg nå komme innpå hvorfor handelen med tjenester skyter fart og hvilken rolle vi kan se for Norge og norsk næringsliv.

Verdensøkonomien er for tiden inne i en sterk vekst- og omstillingsperiode drevet frem av markedsintegrasjon og teknologiske nyvinninger som tas i bruk over hele verden. Økende internasjonal handel og en enda sterkere vekst i de direkte investeringer over landegrensene stimulerer den økonomiske veksten og knytter landenes næringsliv og samlede økonomi stadig tettere sammen.

Det er etterhvert fristende å skrive om ordet fra bøkenes bok jeg var inne på i starten til "den som søker på nettet, han finner". Jeg trenger ikke fortelle dere om utviklingen av nettet som markedsplass, hvor tjenestene går fra "free til fee"- i en tid hvor Landsbankens annonse antyder at det kan være direkte gøy å betale regninger over nettet. (I USA er det allerede oppstått nye nevroser knyttet til kjøpelystne eksesser på nettet. Dette genererer igjen arbeidsplasser og nye typer tjenester, idet vi får terapeuter som skal hjelpe folk til å styre seg og sette grenser for bruk av eget og andres kredittkort....)

Globaliseringen av markedene og produksjonen skyter fart etter som handelshindringer bygges ned og kapitalstrømmene mellom landene frigjøres. Det globale informasjonsnettverket og teknologien for overføring av kunnskap er i seg selv en viktig drivkraft for denne utviklingen.

Veksten skjer ikke uten bivirkninger. Miljø- og fordelingsproblemer krever løsninger som særlig industrilandene har et ansvar for. Større åpenhet i verdensøkonomien medfører øket konkurranse. Kampen om markedene skjer både mellom aktørene i næringslivet på kommersielt grunnlag og mellom landene gjennom de handelspolitiske og næringspolitiske tiltak som bestemmer rammene for næringsutøvelse.

Det norske samfunn er avhengig av den verdiskaping og sysselsetting som følger av Norges stadig sterkere integrering i verdensøkonomien. Norge er en del av den åpne og konkurransepregede globale markedsplass og vi må innrette oss etter internasjonale regler og praksis for økonomisk samkvem, selv om det i disse statsbudsjettider virker som om Norge er et rikt, lite land utenfor resten av verden hvis økonomi lever sitt egne lille oljeliv helt upåvirket av det som skjer rundt oss. For ethvert land - Norge inkludert - vil det bli stadig vanskeligere å føre en politikk som sterkt avviker fra den som føres av de land vi handler og konkurrerer med. Det er den virkelighet vi som nasjon står overfor, enten det reflekteres i den hjemlige finansdebatten eller ikke.

Globaliseringen - inklusive senere tiders "asiatisering" - av produksjonen og markedene og endringer i konkurranseforholdene skaper stadig nye, krevende og spennende utfordringer. Nye konkurrentland - særlig i Asia - men nå også etterhvert i Øst-Europa - gjør at norsk næringsliv må omstille seg, tenke nytt og handle raskt.

Vi kan ikke lenger satse på produksjon av standardiserte og masseproduserte produkter. I stadig større grad må vi tilby produkter hvor Norge har et konkurransefortrinn i evnen til å utnytte sin høye kompetanse på et bredt felt. Norge har viktige fortrinn gjennom et høyt utdanningsnivå og god allmennkunnskap, en sterk økonomi, et godt teknisk fagmiljø, kommersiell kompetanse foruten viktige livskvaliteter i et stabilt samfunn. Norges internasjonale ry på områdene miljø, likestilling og fredsskapende arbeid er en profil vi med hell kan ta mer aktivt i bruk i samspill med omverdenen. Jeg tenker da ikke bare på kommersielle gevinster ved gode varemerker, men på at norske verdier på de nevnte områdene kan være viktige føringer i produkt- og kvalitetsutvikling av eksisterende og nye varer og tjenester fra Norge. Vi må videre satse på produkter eller tjenester som er høyt spesialiserte og avanserte samtidig som de er tilpasset kundenes individuelle behov - også i markeder med andre verdi- og styresett enn vi er vant med.

Varer og tjenester er bærere av verdier; sosiale, kulturelle, økologiske, estetiske. Økt forbrukerbevissthet og sterkere fokus på verdier som ikke først og fremst måles i kroner, fører bl.a. til viktige debatter om forholdet mellom handel og menneskerettigheter, til nye og mer detaljerte merkeordninger og til nødvendig kvalitetssikring og brukertilpasning av produktene.

Viktige saksområder vi fra norsk side engasjerer oss i foran WTO Singapore er forholdet mellom handel og miljø, mellom handel og grunnleggende arbeidstakerrettigheter og hvordan de minst utviklede landene skal komme med i og dra nytte av det multilaterale handelsregelverket.

De tjenesteytende næringer spiller altså en stadig mer dominerende rolle for verdiskaping og sysselsetting. Denne utviklingen har pågått de siste femti årene og har blitt spesielt tydelig siden midten av 70-tallet.

Årsakene til dette er mange. De viktigste faktorene er:

• Høyere levestandard øker etterspørselen etter tjenester; etterspørselen etter andre, mer livskvalitetsorienterte tjenester er i rask utvikling
• Behovet for spesialiserte tjenester innen vareproduserende virksomhet øker
• Innen tradisjonelle næringer, f.eks. industri, er det en betydelig økning i den del av arbeidsstyrken som utfører tjenesteproduksjon
• Mange tjenesteytende næringer er forholdsvis arbeidsintensive - noe som gir tjenestesektoren økende betydning i en tid hvor sysselsettingen står i fokus
• Etterspørselen etter HELE løsninger og totalkonsepter øker, både på det materielle og det immaterielle produktområdet. Lovgivning (eks. sokkel, likestilling), organisasjonsløsninger (eks. innen eldreomsorg, idrett), leveranser fra A til Å (eks. flyplassutvikling) etterspørres.

IV. Tjenesteytende næringer i Norge

Hvilken betydning har da de tjenesteytende næringer for norsk økonomi og eksport ?

Vanligvis synes jeg det er kjedelig å lytte til faktisk informasjon som jeg kan lese meg til. Eller som Groucho Marx sier: "Ikke kom trekkende med fakta. Det bare kompliserer saken."Men i dette tilfellet synes jeg det er spennende med noen fakta, nettopp fordi feltet er så lite overskuelig og fordi statistikken har vært for dårlig.

Tradisjonelt har tjenestesektoren for Norge vært svært viktig. Det er den fortsatt. Norges eksport av tjenester utgjorde 86,7 mrd. kr i 1995. Importen av tjenester utgjorde samme år 83,3 mrd. kr. Tjenesteeksporten sto dette året for 25 pst av total norsk eksport, mens olje og gass sto for 32 pst, skip og plattformer 3 pst og tradisjonelle varer 40 pst. M.a.o.; selv om man ofte med eksport bare tenker vareeksport, er tjenesteeksporten en svært viktig del av den totale eksporten - en fjerdedel av eksportinntektene kommer fra tjenestesektoren.

Disse faktiske forhold bør og må føre til endringer i vår bevissthet om hva som er arbeid, næring og eksport. I vår tid kan mange bestemt leve av å barbere og klippe hverandre. Hele mennesker etterspør varer og tjenester for hele mennesket, for å si det enkelt. Det betyr flere produkter, mer nyanserte produkter og individuelt tilpassede og skreddersydde produkter. I en pluralistisk og flerkulturell global kontekst betyr det at mulighetene og utfordringene øker tilsvarende. Professor T. Reve sa forleden at flaskehalsen for norsk virksomhet ute ikke er at det er for lite kapital eller for få offentlige støtteordninger, men evnen til å bygge holdbare relasjoner til partnere og kunder i det enkelte marked.

Hva betyr dette? Jo, at man må sette mennesket og kulturen i sentrum. Vellykket produktutvikling og markedsfremstøt avhenger av lokal kunnskap, godt samarbeid med lokale krefter på stedet, antropologisk og annen humanistisk kompetanse i bedriften og styrket vektlegging nettopp på å bygge slike langsiktige og tillitsbaserte relasjoner. Enten vi snakker om strategiske allianser, partnere, kundene, brukerne eller markedet, er det mennesker vi snakker om.

Mens jeg er inne på disse generelle betraktningene om vesentlige trekk ved utviklingen, kan jeg ikke unnlate å nevne at den største revolusjonen sosialt i vår medie- og teknologiske miraklers- tid, er kvinnenes uttog fra hjemmene og ut i arbeidslivet. Jeg er redd dette revolusjonerende uttoget er irreversibelt, selv om både konsulenter og enkelte ledere i DN-spaltene nylig tok til orde for "revival" av den hjemmeværende kone. Som vi hardt arbeidende kvinner pleier å si; "det jeg trenger er en kone, og alt jeg kan få er en mann".

Vi må nok søke andre løsninger enn de gamle, og diskutere fordeling av tid, livsløpsplanlegging, livslang læring og ikke minst utvikling av bedre og mer effektive tjenester, ikke minst rettet inn på den personlige og familiære sektoren. Før pleiet kvinnene eldre av kjærlighet hjemme og uten betaling, nå pleier kvinnene eldre ute på jobb for betaling, om enn for liten, og med noe mindre kjærlighet. Vi venter fortsatt på mennenes resolutte inntog i hjemmene - en nødvendig motstrøm til kvinnenes uttog..

Som Gro Harlem Brundtland sa nylig under åpningen av DNA's landskvinnekonferanse: "Mannen selv må i enda større grad komme fram til at han vil delta i hele det levende livet. (...) For når vi kommer til livets senere faser, er det nok ikke mange av dem som sukker og sier "Det jeg skulle ønsket aller mest er at jeg hadde brukt mere tid til møter."" Vi ser som sagt i Dagens Næringsliv at det fortsatt jaktes på mannen med stor M og hjemmeværende kone. Det er en bakstreversk og ikke bare kvinne-, men også menneskefiendtlig strategi. Poenget er at dette eksperimentet som norsk næringsliv bedriver som går ut på at mennene, særlig i ledelsen, skal klare seg uten oss kvinner, er et blindspor. Jeg tør påstå at heller ikke i næringslivets ledende organer kan menn klare seg uten kvinner. Og hvorfor skulle de det? La meg anbefale boken "Kvinner og ledelse - gjennom glasstaket" av Irmelin Drake og Anne Grethe Solberg.

Mitt andre poeng her er at kvinnene er brukere, kunder, partnere, og at kvinners vis og kvinners preferanser bør tidlig inn i enhver moderne innovasjons-, produktutviklings- eller markedsføringsprosess. Jeg tar altså til orde for en skjerping og muligens utvidelse av bevisstheten hos alle som er premissleverandører og ledere innen tjenestesektoren i retning av å inkludere annerledes kompetanse og begge kjønn. Når to personer alltid mener det samme i en bedrift, ville det kanskje være en ide å ansette en ny, for ikke å si bytte ut den ene. For å definere behovet og produktet, må vi kjenne menneskene. "Hvert menneske er fra Guds hånd en originalutgave", som Søren Kierkegaard formulerer det. For å kjenne markedet, må vi kjenne menneskene særegne kultur. Utviklingen i det neste århundre/tusen må komme på kulturens område, ellers blir det neppe noen utvikling å snakke om. Siden det er begrenset tid til alle mine kjepphester, anbefaler jeg FN-rapporten om kultur og utvikling "Our creative diversity", hvor det bl. a. tas til orde for at skaperkraft og kreativitet er noe som må gjennomsyre alle livsområdene, også næringsliv, departementer, politiske miljøer o.s.v.

V. Kultex

Flere internasjonale studier viser at det spesielt er media- og kulturrelatert industri innen tjenestesektoren som i fremtiden vil få størst betydning, både som verdiskaper og som bidragsyter når det gjelder økt sysselsetting. I en forskningsrapport fra den største delstat i Tyskland - Nordrhein-Westfalen - vises det til at kultur og media-industrien i dag gir like mange arbeidsplasser som bilindustrien. Innen år 2000 spås det at dette vil gjelde for hele Tyskland. I EU vokser kultur/media-sektoren med fem prosent pr. år, og sysselsetter allerede 60 millioner mennesker.

Kultur har økende betydning som jobb- og verdiskaper, og at det ligger betydelige muligheter i en satsing på økt eksport av kulturrelaterte produkter. Vi vet at en stadig større andel av menneskers forbruk i den industrialiserte verden er knyttet til livsopplevelse og fritid. Kulturens status på vår verdiskala er stigende. Mennesket lever definitivt ikke av brød alene. Livskvalitet blir stadig viktigere for oss, og tjenester som kan stimulere både hjerte og sinn blir mer og mer etterspurt.

Vi har derfor igangsatt et prøveprosjekt for å stimulere til økt kommersielt salg av norske kulturprodukter i utlandet - kalt KULTEX. I utenrikspolitikken har vi tradisjon for å bruke kulturen som møteplass for dialog, gjensidig forståelse og utveksling av kunnskaper og erfaringer mellom land og nasjoner. Når vi nå ønsker å rette søkelyset også mot næringsaspektet ved kulturen, er det fordi vi har sett at norsk kultur kan selges i utlandet, og fordi mulighetene er så mange til å skape vekst og verdier som vil komme oss til gode både åndelig og materielt.

TILBAKESPILL FRA DELTAKERNE

Jeg var inne på at en mulig grunn til at det er en tendens til å undervurdere tjenesteeksportens betydning, er at denne eksporten er vanskeligere å skaffe statistisk dokumentasjon på. En tjenestes "passering av grensen" kan skje på mange måter og er vanskeligere å registrere med nøyaktighet enn tilfellet er for en eksportvare.

Tjenesteeksporten økte mellom 1989 og 1993 fra 71,8 til 89,7 mrd. kr. Den er gått noe tilbake de to siste årene til 89,2 mrd. kr i 1994 og altså 86,7 mrd. kr i 1995. En lignende utvikling har skjedd med tjenesteimporten og det har bare vært små overskudd eller underskudd i Norges tjenestehandel de siste årene.

Mulige forklaringer på den begrensede tilbakegangen i tjenesteeksporten siden 1993 kan være:

1. det økte aktivitetsnivået i Norge generelt, som kan ha medført en overførsel avtjenesteytende næringers kapasitet til innenlandsmarkedet,
2. dollarkursens svekkelse i forhold til norske kroner som har medført attjenesteeksport spesifisert i US dollar har fått sin verdi i kroner redusert, og
3. en nedgang på 6 pst i reiselivsnæringens eksport i 1995 i forhold til det olympiske toppåret 1994.

Selv om det har vært noe nedgang de siste par år, synes således ikke dette å være tegn på noen varig svekkelse av Norges tjenesteeksport.

Noen flere fakta:
Av de drøyt 2 millioner sysselsatte i Norge arbeidet vel 1,5 millioner eller 78 prosent i tjenesteytende virksomhet. Av disse er vel 600 000 ansatt i offentlig sektor mens omlag 960 000 personer arbeider i privat tjenesteytende virksomhet.

Det siste tiåret økte sysselsettingen i denne sektoren med 35 pst. og verdiskapingen målt som bruttoprodukt i nasjonalregnskapet med 85 pst. Selv om de private tjenesteytende næringene også har opplevd konjuktursvingninger i varierende grad det siste tiåret, har sysselsettingen holdt seg på et høyt nivå, og den øker stadig.

Fremskrivninger fra Statisk Sentralbyrå av sysselsettingsutviklingen mot år 2010 viser at økning i sysselsettingen, under valgte forutsetninger, først og fremst vil komme i tjenesteytende sektor. Beregningene indikerer en fortsatt nedgang i sysselsettingen i vareproduserende næringer, mens det vil være en økning i bygg- og anleggsnæringen på rundt 15 000, og vel 19 000 i varehandelsnæringen. Innen annen privat tjenesteyting viser fremskrivningen en formidabel vekst på 160 000 sysselsatte.

Fremskrivninger er nyttige når man skal se på muligheter og utfordringer. Vel så nyttig er kunnskap om den utvikling som vi faktisk står overfor. Jeg vil derfor gå gjennom noen viktige sektorer for forretningsmessig tjenesteyting.

Fortsatt er skipsfarten Norges viktigste eksportør innen tjenesteyting, selv om sektorens andel stadig har blitt redusert. I 1995 seilte den inn nærmere 45 milliarder kroner. Imidlertid står skipsfarten ikke alene. Skipsfarten utgjør et sentralt ledd i et bredt maritimt miljø i Norge. Rundt rederiene er det vokst frem virksomheter som leverer varer og tjenester til skipsfarten. Innenfor områder som skipsbygging, utstyrsindustrien, teknisk tilsyn, skipsmegling, forskning og utvikling og finansiering, er det høy kompetanse og internasjonalt konkurransedyktige bedrifter i Norge. Flere av disse er verdensledende. (ref. Stortingsmeld. om skipsfartspolitikken "Hvor fartøy flyte kan".)

(Et viktig trekk ved norsk skipsfart er bredden i miljøet og hvordan det har klart å etablere et miljø rundt rederiene som leverer varer og tjenester til disse. Det har i samarbeid med skipsfartsnæringen bl.a. vokst frem en rekke bedrifter som leverer tjenester til norske rederier. Disse delene av den maritime næringer internasjonalt konkurransedyktig og flere er av størrelsesorden på linje med de største i verden.)

Reiselivsnæringen er vår nest viktigste tjenesteeksportør, men er samtidig en av de viktigste næringene i Norge når det gjelder sysselsetting med i alt 80 000 personer ansatt. Reiselivsnæringen har gjennom et betydelig produktsutviklingsarbeid samt et omfattende og langsiktig markedsføringsarbeid oppnådd en eventyrlig vekst. I en situasjon preget av økt konkurranse har Norge som reisemål styrket sin posisjon og erobret markedsandeler. Vektlegging på elementer som kvalitet, konkurransedyktighet på pris og fokusering på naturnære aktiviteter har bidratt til den positive utviklingen.

Totalt omsatte næringen for vel 50 milliarder kroner i fjor hvorav vel en tredjedel var salg til utlandet. Dermed kommer næringen opp på samme nivå som eksporten av norsk gass eller fisk og fiskeprodukter.

Som tjenestenæring er reiselivet enestående gjennom at den gir sysselsetting og grunnlag for bosetting i store deler av landet. Næringen gir videre et servicetilbud til annen næringsvirksomhet og til befolkningen i lokalsamfunnet. Jeg er overbevist om at reiselivsnæringen fortsatt har et betydelig vekstpotensial når det gjelder sysselsetting og lønnsomhet. Det forutsetter imidlertid økt kompetanse, bedre økonomistyring, økt markedsinnsats og ikke minst intensivert produktutvikling/tilpasning.

Varehandelsnæringen er også en stor og viktig næring som i 1994 utførte 13 pst. av det totale antall årsverk i Norge, mens verdiskapningen utgjorde omlag 9. pst av total verdiskapning det året.

Varehandelnæringen anført av to lavpriskjeder i dagligvarebransjen (REMA 1000 og RIMI) satser i våre naboland og i Øst-Europa, og nå følger faghandelsbransjen etter. De har vist at det faktisk går an å tjene penger ved å eksportere konsepter for hvordan distribusjon av matvarer kan gjøres mest mulig kostnadseffektivt. Fra å være en skjermet næring er næringen idag utsatt for internasjonal konkurranse og synes å ha gode muligheter til å møte denne konkurransen på hjemmebane. Utenlandsetableringene viser også at næringen vil kunne dra nytte av mulighetene for økt markedsadgang.

Forretningsmessig tjenesteyting som er en svært sammensatt næring, består blant annet av juridisk tjenestyting, revisjon og bokføring, databehandling, teknisk tjenesteyting og reklamevirksomhet. Denne sektoren opplevde en dobling av antall bedrifter, sysselsetting og omsetting fra 1980 til 1990 og veksten fortsetter. Store deler av næringen er basert på høy kompetanse hos utøverne. Den sterke satsingen på høyere utdanning de senere årene er derfor et viktig bidrag til fortsatt vekst i forretningsmessig tjenesteyting. Her ligger det også et betydelig potensial for eksport.

Norske banker kommer kanskje ikke høyt på listene over verdens største banker, men de har en sterk posisjon på verdensbasis på områder som skipsfinansiering - og tilsvarende kan sies om norske forsikringsselskaper. Således har vi i Norge klart å etablere oss i spesifikke nisjer på det internasjonale kommersielle tjenestemarkedet.

Det høye kompetansenivå som har utviklet seg innenfor vår industri medfører at vi også har et betydelig potensial når det gjelder industrielle tjenester. Eksempler kan være engineering, design, kvalitetssikring og informasjonsteknologi. Men vi må også ta med store industrielle tjenestegrupper som entreprenørvirksomhet, transporttjenester, telekommunikasjon, post, logistikk og infrastruktur samt alle typer støttetjenester som bedrifter har gjort seg avhengige av (som f. eks. sikkerhet, renhold og catering). Dette er viktige deler av næringslivet som ikke bare representerer betydelig sysselsetting, men hvor også noe av den viktigste industrielle kunnskapsutvikling finner sted. Noen tror at det nettopp er på dette området vi vil se den største veksten i årene fremover.

Et glimrende eksempel på et nytt område hvor norsk tjenestekompetanse har slått igjennom internasjonalt er den kontrakt arkitektkontoret Snøhetta vant for å tegne det nye biblioteket i Alexandria. Jeg er sikker på at det finnes mange andre områder hvor vi i Norge sitter på betydelig kompetanse og løsninger som kan hevde seg på det internasjonale marked.

Jeg tror at både industrielle og kommersielle tjenester vil få økende betydning i fremtiden. Dels må vi satse på å utvikle sterkere tjenester av denne art i norsk regi, og dels må bedriftene bli flinkere til å trekke på internasjonale tjenestetilbud. Denne utviklingen har allerede begynt innen revisjon, bank og konsulentvirksomhet, og vi må regne med at andre tjenestesektorer vil følge samme internasjonaliseringsmønster. Kanskje norske bedrifter burde se noen markedsmuligheter nettopp her, slik Det norske Veritas og Unitor har sett innen shipping. Det bekymringsfulle med avansert tjenesteyting i Norge er at utviklingen synes å gå motsatt vei. Det er de internasjonale tjenestegigantene innen revisjon, konsulentvirksomhet og reklame som overtar norske bedrifter og ikke omvendt. Her hjemme er det fortsatt for mange som tror at det er nok å være typisk norsk og god uten å bruke unødige midler på jåleri og glasur som reklame og markedsføring. Det er et naturlig syn i et naturlig land med mye råvareeksport, men det holder ikke i en tid hvor "the media is the message" og hvor trykket og støynivået på meldingene er høyere enn noensinne. Forretninger uten reklame er sagt å være som når en kvinne blunker til en mann i mørket - hun vet godt hva hun gjør og vil - men verken han eller andre vet noe. Søkekonferansen gir etter min mening en ypperlig anledning til å drøfte hvordan den norske tjenestesektoren skal møte - og mestre - denne utfordringen.

I tillegg til økt etterspørsel etter tjenester fra disse næringene vil blant annet endrede familiemønstere samt økende press på den offentlige sektor bidra til økt etterspørsel etter nye typer tjenester. Dette omfatter også intimsfæren og de private hjem.

Dette er selvfølgelig ikke bare nye aktiviteter. Det nye er først og fremst omfanget og bredden i etterspørselen. Det legges vekt på å gi folk de tjenester de trenger for å fungere og i noen tilfelle for å overleve. Den økte etterspørselen av slike tjenester, samtidig som økonomien generelt ser ut til å bremse ned, er ikke tilfeldig. Det skyldes to underliggende trender: en langsiktig trend med økt etterspørsel etter forbrukertjenester som konsekvens av en økende levestandard og krav til livsstandard, og en ny, men likevel viktig endring i folks livsstil på grunn av demografiske endringer og den voksende andel av yrkesaktive kvinner.

Dette er områder hvor dere i tjenestesektoren har mulighet til å identifisere helt nye eller endrede behov for tjenesteyting. Klarer dere å utvikle konkurransedyktige tjenestetilbud som imøtekommer disse nye trendene, vil næringen yte et viktig bidrag for å sikre fortsatt høy sysselsetting og økonomisk vekst i Norge. Kanskje dette er et nytt felt hvor vi burde se om det finnes norske løsninger som kunne være egnet til eksport til utlandet.

TILBAKESPILL FRA DELTAKERNE

VI. Nye vekstmarkeder - Sentral- og Øst-Europa

La meg bruke noe tid på de muligheter som åpner seg - også for tjenestenæringen - i de nye vekstmarkedene i Sentral- og Øst-Europa, Asia og Latin-Amerika. Det er også i disse markedene at Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten har særlige forutsetninger for å være en aktiv medspiller og støttespiller for næringslivets eksport- og internasjonaliseringsfremstøt.

At utfordringene i Sentral- og Øst-Europa (SØE) er svært store, er vel ikke noen overraskende nyhet. Infrastrukturen er jevnt over svakt utbygd og preget av sterk slitasje. Problemområdene omfatter både fysisk infrastruktur og infrastruktur innenfor tjenestegivning.

Overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi medfører som vi vet store problemer, men åpner også for nye muligheter. Regionen er et stort marked i forholdsvis rask vekst. Fordi tjenester, telekommunikasjon, media og IT er av stor betydning for utviklingen av en moderne markedsøkonomi, ligger veksten her an til å bli sterkere enn i tradisjonell industriproduksjon.

Norges handel med f. eks. Polen økte 53% og med Tsjekkia 50% i perioden 1990-94, og tjenesteandelen er voksende.

Omfattende liberalisering av økonomi, privatisering og reformer av rammeverket for investeringer og bedriftsetableringer er langt på vei iverksatt.

Demokratiutvikling og overgangen til markedsøkonomi har medført en stadig økning i utveksling av informasjon. Slik har media som radio, fjernsyn og internett gode forretningsmuligheter.

Regjeringens Handlingsprogram for Sentral- og Øst-Europa samt SUS-landene, som ble vedtatt for årene 1992 - 1996, er det norske hovedvirkemiddelet for å stimulere til langsiktig samarbeid med landene i denne regionen. Hovedmålsettingen er å bidra til å trygge en demokratisk og økonomisk bærekraftig utvikling i reformlandene. Programmet har bidratt positivt til norsk næringslivs økte engasjement i områdene. Geografisk er det gitt prioritet til Nordvest-Russland, Baltikum og Polen. Handlingsprogrammet går videre under vignetten Samarbeidsprogrammet for Øst-Europa.

Tjenesteeksport inngår som en vesentlig del av prosjektsamarbeidet. Rene infrastrukturprosjekter for ovennevnte periode står for ca. 12% av støtteprogrammet (ca. NOK 195 mill. av totalt NOK 1625 mill), og omfatter tjenester som utbygging av telekommunikasjoner, overføring av norske offentlige IT-løsninger, bl.a. opprettelse av skatteinnkrevingssystemer, leveranse av offentlige registre, eiendomsmegling/ taksering, know-how på banksektoren, og plan for kart- og geodata. De største hindringene for en bedring av den økonomiske utviklingen i f.eks. Nordvest-Russland synes å være administrative problemer (skatteadministrasjon, rettssystem og svakheter i lovverket m.h.t. eiendomsrettigheter) ved siden av mangel på investeringer. Norske løsninger for bl.a. offentlige registre har etterhvert vist seg å være ettertraktet i flere østeuropeiske land.

Som eksempler på vellykte prosjekter på tjenestesektoren kan nevnes Telenor's investerings- og kompetanseoverføringsvirksomhet i Øst-Europa som går flere år tilbake. Allerede i 1990 ble byene Murmansk, Arkhangelsk og Petrosavodsk knyttet til det norske telenettet. Det er etablert et norsk-russisk utbyggingsselskap med navnet Kolatelekom AS. Telenor er nå engasjert i utbygging av telekommunikasjonene i Nordvest-Russland med planer om et "digitalt triangel" som skal binde de tre byene sammen og knytte dem til det internasjonale telenettet via St. Petersburg og Norge. I Baltikum og Polen videreføres tidligere påbegynte tiltak for kompetanseoverføring og opprusting av telenettene. Det er gitt støtte fra Handlingsprogrammet også til disse tiltakene.

Et annet viktig prosjekt under Handlingsprogrammet er Norsk Bankkompetanse A/S' (DnB, Kredittkassen, Sparebanken NOR, Fokus Bank og Finansforbundet) utbygging av bank- og finanssektoren i Øst-Europa. Selskapet har arbeidet med ulike bankprosjekter i Nordvest-Russland, Litauen og Latvia. I samarbeid med partnerne og bl.a. BI/Bankakademiet, Norsk Eiendomsinformasjon A/S og Verdipapirsentralen har det vært holdt kursvirksomhet innenfor bank, økonomi, systemutvikling og språkopplæring. Hovedprosjektet har vært en avtale om bankteknisk samarbeid med Hermis Bank i Litauen. Dette er et pilotprosjekt, og er det første program av denne type som gjennomføres i EBRD's regi. Prosjektet inngår som ledd i en samlet satsing fra EBRD, Verdensbanken og EU PHARE på banksektoren i Litauen.

I tillegg til ovenstående kommer tjenesteeksport inn på de fleste andre felter, som i næringssamarbeid, miljøvernprosjekter og demokratiutviklingstiltak i form av opplæring og kursvirksomhet for å overføre kunnskap til reformlandene i øst. Dette er en forutsetning for å bygge opp et demokratisk samfunn.

VII. Asia som marked

Asia er allerede et viktig marked for norske bedrifter. Om vi ser på de varene som vi eksporterer, har imidlertid en økende andel av disse et betydelig tjenesteinnhold. En leveranse av avansert elektronisk utstyr består i dag oftest ikke bare av "hardware". I leveransen vil også inngå opplæring av brukerne, assistanse under installeringen av utstyret og i en betydelig periode etter installeringen. Det vil også kunne være en intens dialog med kunden om erfaringene med utstyret og etterhvert moderniseringen eller erstatningen av utstyret. Alle disse aktiviteter er egentlig tjenester, selv om de knytter seg til varer og inngår i varenes pris.

Tjenesteinnholdet i slike varer vil være størst ved eksport til land som er brukere av høy teknologi men ennå i begrenset grad behersker slik høy teknologi. I denne kategorien kommer i første rekke de mest vekstkraftige utviklingslandene i Asia og Latin-Amerika. Deres vekst er også så sterk at det ofte vil være mer lønnsomt for dem å satse på helt nytt utstyr med den nyeste teknologi fremfor å oppgradere en eldre infrastruktur som er blitt helt utilstrekkelig. Deres etterspørsel etter ny teknologi blir dermed spesielt stor og bred.

De fattigste land vil derimot ofte ha vanskelig for å nyttiggjøre seg høyteknologiprodukter, mens industrilandene dels allerede har et høyteknologimiljø som kan ta i mot nye produkter uten særlig omfattende assistanse, dels etterspør mindre fordi deres vekstrate er mindre og de anser seg selv som allerede brukbart utstyrt med angjeldende varer selv om teknologien ikke er den nyeste.

IT-sektoren er her et godt eksempel. De asiatiske land er blant de som gir utbyggingen av sine IT-tjenester høyest prioritet. Veksten av IT-tjenester i land som Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore var på hele 11,6 pst i 1993, mens veksten i Europa og USA til sammenligning ligger rundt 4-6 pst pr. år. I absolutte tall regnes Kina som det mest lovende av alle de asiatiske IT-markeder. Det ble i fjor anslått at Kina vil investere 60 mrd dollar på telekommunikasjonsområdet innen 2000. Utviklingen er eksplosiv. Som et eksempel kan nevnes mobiltelefoner i Shanghai som det i 1982 bare fantes 17 av, mens tallet nylig er kommet opp i 130.000 (én for hver 100 innbyggere i byen).

Asia er allerede et viktig marked for norske IT-bedrifter. Norske leveranser til Kina på telekommunikasjonsområdet har bl.a. omfattet radiolinjer, telefonsentraler og testsystemer for abonnentlinjer. Alt dette er produkter som for eksport til land som Kina måtte gis et høyt tjenesteinnhold i form av opplæring av og assistanse til brukerne.

(Kina representerer også et stort og spesielt interessant marked innen flyplassteknologi. På 1990-tallet har flytrafikken økt med hele 20 pst pr. år, og det har vært store investeringer i nye fly og utvidelser av flyplasser. Likevel er fortsatt flyplassene overbelastet. I femårsplanen som begynner i 1996, er luftfartssektoren planlagt å vokse dobbelt så raskt som BNP. Eksportrådet satte i gang for noen år siden et målrettet markedsføringsarbeid i regi av en gruppe, "NORAG-gruppen", bestående av Luftfartsverket og en del mindre bedrifter. Dette har gjort norsk teknologi og norske bedrifter godt kjent i Kina og ført til undertegning av flere kontrakter innen instrumentlandingssystemer og kommunikasjon. NORAG-koordineringen kan sies å ha oppnådd sine mål og avsluttes i oktober d.å. Norsk flyplassteknologi har imidlertid fått et fotfeste på det kinesiske marked som bør utgjøre et grunnlag for framtidig satsing. Igjen har man her å gjøre med produkter med høyt tjenesteinnhold.)

Opprettelsen av joint-venture-selskaper anses av mange eksportører til slike markeder som et viktig hjelpemiddel for å skaffe et fotfeste for deres virksomhet på det enkelte eksportmarkedet. Slike selskaper skal både produsere for det lokale markedet med avanserte innsatsvarer fra Norge og kunne tjene som en base for det lokale salget av andre og enda mer avanserte produkter fra den norske partnerbedriften. F.eks. Nera undertegnet under det kinesiske presidentbesøket i juni en avtale med China Radio and TV Company og et thailandsk selskap om digitalisering av kinesisk fjernsyn. Denne avtalen alene kan åpne for leveranser i løpet av de nærmeste årene på 6-700 mill. kr. Det forhold at avtalen også inkluderer et thailandsk selskap illustrerer forøvrig verdien av at norske selskaper satser bredt på hele kontinentet.

Det sier seg selv imidlertid at slike joint-venture-selskaper blir meget kompliserte tverrkulturelle konstruksjoner som, foruten høyteknologiproduktene som skal produseres og selges, også vil måtte bruke store ressurser på samordning mellom svært ulike kulturer. Det betyr at det for de norske bedriftene også blir store innslag av virksomhet av ikke-materiell karakter, dvs. om man vil, tjenester.

VIII. Latin-Amerika som marked

Latin-Amerika har foreløpig ikke den samme økonomiske betydning som Asia for Norge. Mens ca. 9 % av vår tradisjonelle vareeksport går til Asia, finner bare ca. 2 % veien til Latin-Amerika. Dette er likevel en av verdens dynamiske vekstregioner, og den økonomiske politikk preges av liberalisering. Samtidig fremmes handelen gjennom en omfattende regional integrasjon. Norsk eksport til Sør-Amerika økte både i 1994 og 1995 prosentvis sterkere enn vår eksport til noen annen verdensdel. Liberaliseringen av det økonomiske liv i Latin-Amerika gjelder i stor utstrekning IT-næringen og telekommunikasjonene.

I Brasil har det grunnlovfestede monopolet i telekommunikasjonssektoren blitt opphevet, og forslag til gjennomføringslov for liberaliseringen av bransjen er fremmet. Landet hadde for bare 8-10 år siden et tilnærmet importforbud for IT-utstyr, men etter den tid har norsk næringsliv vært engasjert i et interessant samarbeid om innføring av avansert IT-teknologi i en brasiliansk storbank. Den meksikanske regjering solgte for to år siden sin siste andel i det statlige telefonselskapet. Tidligere i år ble det privatiserte selskapets monopol opphevet, ved at det ble åpnet for fri konkurranse for betjening av bedriftskunder, og en ytterligere åpning av markedet er underveis. I Venezuela forestår store investeringer i telesektoren. NERA har nylig fullført et viktig prosjekt for utbygging av mobiltelefonnettet i landet, og kan dermed ha en god utgangsposisjon i konkurransen om nye kontrakter. Her igjen har tjenesteandelen i de norske bedriftenes virksomhet vært betydelig.

Latin-Amerikaplanen er under arbeid og vil presenteres på nyåret, og et større besøk under handelsministerens ledelse er planlagt i mars/april.

IX. UDs rolle

La meg så si noen ord om hvordan det offentlige kan bistå næringslivet i utlandet.

Den offentliges sektors hovedrolle er å legge gode rammebetingelser innenfor de grenser som våre internasjonale forpliktelser tillater og bistå næringslivet med internasjonalisering og eksport. Det offentlige baserte apparat i utlandet som kan bistå næringslivet er betydelig og omfatter utenrikstjenestens nærmere 90 utenriksstasjoner og 420 honorær konsulater. I tillegg har vi Norges Eksportråd, NORTRA, Norges Industriattachèer og Eksportutvalget for fisk som til sammen er representert ca. 40 steder i verden. I alt et meget utbredt nettverk for å informere næringslivet om markedsmuligheter samt gi råd når det gjelder eksport og internasjonalisering. Utenriksdepartementet sørger videre for en mer effektiv og målrettet eksportpolitisk innsats gjennom å samordne de ulike institusjoner som er involvert i eksportfremmende arbeide.

Utenriksdepartementet søker også å effektivisere myndighetenes bistand til næringslivets eksport- og internasjonalisering ved hjelp av regionale planer. Med bakgrunn i at Regjeringen har utpekt Asia som et særskilt satsingsområde, ble det for drøyt to år siden utviklet en egen Strategiplan for Asia. Asia-planens visjon er å stimulere til økt økonomisk samkvem med utvalgte asiatiske land, for dermed å bidra til økt verdiskaping, vekst og utvikling i såvel Norge som i våre samarbeidsland. Strategien innebærer at innsatsen skal være målrettet, langsiktig og konsentrert om prioriterte land og sektorer der mulighetene for suksess er størst.

For å få dette til, legger Asia-planen opp til at hele bredden av tilgjengelig virkemidler skal tas i bruk, fra politisk dialog og besøksutveksling, bilaterale handelsavtaler og finansieringsordninger, til tiltak for å markedsføre og profilere Norge og norsk kultur, samt kompetanseoppbyggende tiltak. Dette krever i sin tur at det utvikles effektive rutiner for samordning og samarbeid, både mellom de ulike deler av myndighetsapparatet, mellom bedriftene selv, og mellom myndigheter, næringsliv, forskningsinstitusjoner og organisasjoner.

På grunnlag av de positive erfaringer vi har kunnet høste fra arbeidet med Asia-planen, er det besluttet å utarbeide lignende strategiplaner i forhold til Latin-Amerika, Midt-Østen og Sør-Afrika. Selv om ingen av disse regioner vil bli prioritert like høyt som Asia, ser vi likevel nytteverdien av å utvikle verktøy som kan bidra til en mer systematisk og effektiv bruk av de ressurser vi har til rådighet for å støtte opp om politisk, økonomisk og kulturell virksomhet i disse områdene.

TILBAKESPILL FRA DELTAKERNE

X. Avslutning

Kravene til å lykkes i de utenlandske markeder skjerpes nærmest for hver dag som går. Relative faktorpriser, tilgang til innsatsvarer og geografisk nærhet til markedene er ikke lenger tilstrekkelig for å beskrive et lands konkurranseevne. Vår åpenhet, vår læringsevne og vår evne til omstilling og fleksibilitet vil være like viktig.

Jeg regner med at alle her har fått med seg Thorbjørn Jaglands initiativ på området livslang læring. Det er definitivt slutt på den tiden at vi er under utdanning 1/3 av livet, i arbeid 1/3 og pensjonert siste tredjedelen. Hva sier så regjeringspartiets utkast til prinsipp- og arbeidsprogram om forskning og utvikling? Jo, at det trengs sterkere og mer langsiktig satsing på forskning om Norge skal stå i første rekke som kunnskaps- og velferdsnasjon. Samlet satsing på forskning må økes betydelig for å nærme oss det nivået vi bør være på og som land vi liker å sammenligne oss med allerede er på. D.v.s. at alle parter, ikke minst bedriftene selv, må prioritere innovasjon og nyskaping. Hva kan myndighetssiden bidra med? Jo, ved å opprette nyskapingsfonds, bidra med såkornkapital, stimulere til bruk av eksisterende og nye fonds i SND-regi og kommunale næringsfonds, gi etablererstipend og oppheve investeringsavgiften på forskningsbygg og -utstyr, slik det allerede er gjort når det gjelder produksjonsanlegg.

Global kunnskapsutvikling og felles internasjonal forskning må styrkes og utvikles, særlig på områdene bio- og genteknologi, naturens tåleevne, fornybare energikilder og bruk av informasjonsteknologi. KVALITET på forskningen og på produkter og tjenester er et hett tema, som jeg håper dere vil diskutere både nå og i fortsettelsen.

Vår evne til sammen å se nye muligheter, og vår evne til å opptre koordinert og slagkraftig på tvers av tradisjonelle bransjeinndelinger og samfunnsektorer vil være med på å avgjøre om vi skal lykkes på fremtidens globale markedsplass.

Jeg åpnet med Arnulf Øverland, om mennesket som forsker og søker i stjerner og hav og jord, og avslutter med Walt Whitman, som sier

Når vi en gang har favnet alle disse kloder og gleden og kunnskapen om alle ting på dem, vil vi da være mette og tilfredse? Nei, vi hever oss bare til denne høyde for å forlate den og gå videre.

Jeg håper dere legger bredsiden til disse dagene og oppriktig søker de beste ideene og løsningene som igjen gir den beste verdiskaping. Jeg håper også at dere aldri blir tilfredse eller trette av å søke videre, for som de sier i Syria

To blir aldri tilfreds.
Han som søker kunnskap
og han som søker rikdom.

Lykke til med søking og kobling og takk for oppmerksomheten.