Utenriksminister Bjørn Tore Godals redgjørelse for Stortinget

Om atomsikkerhetsspørsmål

29.10.96.

President!
Atomforurensingen i Russland og de østeuropeiske land er en av de største miljømessige og sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor i dag. Situasjonen i våre nærområder og særlig i Nordvest-Russland er preget av en omfattende atomvirksomhet både sivilt og militært, med svære mengder radioaktivt avfall uten tilfredsstillende lagringsforhold, utrangerte atomubåter som venter på opphogging, atomkraftverk i en slik stand at vi aller helst hadde sett dem stengt.

Dette er en situasjon som gir grunn til uro, og som direkte berører vår sikkerhet. Opprenskning og fjerning av radioaktivt avfall og kjernebrensel vil medføre store kostnader. Det er russerne selv som har hovedansvaret for å ordne opp, men problemene er så omfattende at de ikke kan løses av Russland alene. Den geografiske nærheten til problemene gjør at Norge må være særlig opptatt av å bedre atomsikkerheten og redusere faren for radioaktiv forurensning.

Det er et overordnet mål for Regjeringen å beskytte helse, miljø og næringsvirksomhet mot radioaktiv forurensning og forurensning fra kjemiske stridsmidler. Arbeidet med atomforurensningsproblemene i Nordvest-Russland er blitt en av våre viktigste utenrikspolitiske oppgaver og er sentralt i vårt forhold til Russland. Samarbeid om atomsikkerhet skal også bidra til å styrke det gode naboforholdet til Russland og trekke russerne med i europeisk samarbeid. De nye sikkerhetsutfordringene bør inngå som et viktig element i den videre utvikling av forholdet mellom NATO og Russland.

Selv om vi mener at viktige miljøgevinster kan oppnås ved å konsentrere vår innsats om utvalgte prosjekter på noen sentrale områder, når vi ikke langt på egen hånd. Et viktig ledd i vårt arbeid med atomsikkerhet er derfor å få andre sentrale vestlige land og relevante internasjonale organisasjoner sterkest mulig med i dette arbeidet. Atomsikkerhet er et hovedtema i våre kontakter med både EU- og NATO-landene, som f.eks. når statssekretær Siri Bjerke i Utenriksdepartementet er i Paris i dag og i Bonn seinere denne uka.

Miljøsituasjonen i Nordvest-Russland krever engasjement og handling. Hovedproblemet er ikke først og fremst at vi mangler informasjon om de ulike miljøfarer, men det å komme i gang med konkrete tiltak for å bekjempe de farer den radioaktive forurensningen representerer. Vi vil ikke alltid få løsninger som er "ideelle". Vi vil støte på problemer og få tilbakeslag underveis. Og vi må fortsatt presse på for økt åpenhet på russisk side.

Med dette som utgangspunktet har Regjeringen lagt fram en handlingsplan om atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder, som en oppfølging av St.meld. nr. 34 (1993-94). Planens fire hovedinnsatsområder er: 1) sikkerhet ved atomanlegg, 2) behandling og lagring av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall, 3) bekjempe dumping av radioaktivt avfall i Barents- og Karahavet og tilsig til havet fra elver i Russland, 4) våpenrelaterte miljøfarer.

Iverksettelsen av Handlingsplanen for atomsaker berører bl.a. utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser, miljøvern og næringsvirksomhet. For å ivareta samordningsfunksjonen er det opprettet et statssekretærutvalg og en interdepartemental embetsgruppe. Utvalget trekker opp retningslinjene for den norske innsatsen og treffer beslutning om bruk av midler. For 1995 og 1996 er det satt av 230 millioner kroner til tiltak under handlings-planen, og Regjeringen har lagt opp til ytterligere 100 mill. kroner i 1997-budsjettet. Hittil er det utbetalt eller gitt tilsagn om ca. 110 millioner kroner til forskjellige prosjekter. Resten av 1995-96- bevilgningene er øremerket til prosjekter som utredes eller er under behandling, og som forutsettes startet opp seinere i år og neste år. De fleste prosjektene innrettes nå mot militærrelaterte radioaktivitetsproblemer i Nordvest-Russland. Her er det omfattende og alvorlige utfordringer. Prosjektene er teknologisk så vel som administrativt svært kompliserte.

Problemfeltet er enormt, men vi har tross alt hatt stor framgang i arbeidet. Samarbeidsforholdet med russiske myndigheter er godt. Vi har bygd opp et tillitsforhold på et sensitivt område hos sentrale beslutningstakere. I første fase hadde vi påtrengende behov for kartlegging og informasjon. Vi er nå i ferd med å komme over i handlingsfasen med iverksettelse av konkrete tiltak. Disse er i stor grad knyttet til følsomme militære spørsmål, og vi må være forberedt på enkelte tilbakeslag. Utsettelser er oppstått når det gjelder felles miljøundersøkelser av sjøområdene langs Kola-kysten, besøk på Novaja Zemlja og ved atomanleggene i Krasnojarsk. Likevel mener jeg at dette ikke endrer hovedtrenden i samarbeidet, som de siste årene har utviklet seg positivt.

Norges kanskje viktigste rolle er å være internasjonal pådriver for å skape politisk oppmerksomhet og økonomiske ressurser til atomsikkerhets-arbeidet. Midlene som er avsatt til prosjekter under handlingsplanen, gjør det mulig for oss å innta en slik pådriverrolle. Det tette norsk-russiske atomsikkerhetssamarbeidet har tiltrukket seg oppmerksomhet. Flere land ønsker nå å knytte seg til det norske programmet. Sammen med Frankrike har vi opprettet en egen arbeidsgruppe for atomsaker, og vi har nær kontakt med Europakommisjonen og USA om avfall- og kjernebrensel-problemer i Nordvest-Russland.

Internasjonalt er det etablert en rekke bilaterale og multilaterale programmer for å bedre sikkerheten i kjernekraftverk med sovjetiskbygde reaktorer. Den europeiske utviklingsbankens atomsikkerhetsfond står sentralt i denne sammenheng. Der deltar Norge i lag med 13 andre industriland og Europakommisjonen.

Da det nordatlantiske samarbeidsrådet (NACC) ble dannet, tok Norge i NATOs miljøkomité initiativet til en studie om radioaktiv og kjemisk forurensning fra militære kilder. Studien er norsk-ledet. Det er bygd opp et nettverk av miljøeksperter og militære myndigheter fra om lag 20 deltakerland fra NATO, tidligere Warszawapakt-land og partnerland. Studien har bidratt til å rette oppmerksomheten mot faren for radioaktiv og kjemisk forurensning. Den videreføres nå med stor vekt på sikker behandling av radioaktivt avfall og på risikovurderinger av atomubåter som er tatt ut av tjeneste.

På norsk initiativ undertegnet den norske, russiske og amerikanske forsvarsminister en erklæring om tresidig militært miljøsamarbeid i Arktis (AMEC) i Bergen 26.09.96. Et slikt samarbeid mellom forsvars-myndighetene er nokså enestående. Flere møter om saken har gitt viktige impulser til arbeidet med å bedre miljøsikkerheten i forbindelse med opphogging av atomubåter. I første omgang skal AMEC-samarbeidet i radioaktive forurensningsspørsmål konsentreres om fire fellesprosjekter, nemlig utredning av midlertidig lagring av fast radioaktivt avfall i Andreev-bukta, utvikling av ny russisk renseteknologi for behandling av flytende radioaktivt avfall, utredning av metoder for volumreduksjon av fast radioaktivt avfall, samt utvikling av en container for midlertidig lagring av kjernebrensel fra atomubåter. Norge har forpliktet seg til å bidra med 3,3 millioner kroner til første fase av AMEC-prosjektene. Dette vil bli fulgt opp videre, etter hvert som prosjektene utvikler seg.

Gjennom AMEC-samarbeidet får vi nå direkte amerikansk militær deltaking i denne typen prosjekter som har stor strålevern- og miljøvernbetydning. Hittil har oppmerksomheten i det bilaterale amerikansk-russiske samarbeidet mest vært konsentrert om sikkerhetspolitiske sider som f.eks. fjerning av atomvåpen og opphogging av atomubåters våpenseksjoner.

De nordiske miljøvernministrene bad i sin tid Det nordiske miljøfinansieringsselskapet, NEFCO, om å identifisere gode miljøinvesterings-prosjekter i Russland, blant annet hva angår radioaktivitetsproblemer. NEFCOs studie inneholder mange av de samme tilrådingene som vi er kommet fram til i andre sammenhenger. NEFCO kan bli en interessant delfinansieringskilde for flere av prosjektene. Det forutsetter vi også at Den nordiske investeringsbankens nye, store miljølåneordning blir.

Vi har ønsket større engasjement fra de sju store vestlige industrilandene (G-7) i atomavfall- og kjernebrenselproblemene. Atomtoppmøtet i Moskva i april d.å. kom med viktige prinsipperklæringer, men vårt forslag om en internasjonal handlingsplan og et fond ble ikke tatt til følge. Vi arbeider nå i første rekke for å styrke det internasjonale samarbeidsforumet for atomavfallsprosjekter i Russland som er etablert i regi av Det internasjonale atomenergibyrådet (IAEA) etter norsk og svensk initiativ. Arbeidet i denne såkalte "kontakt-ekspertgruppen" utvikler seg positivt. Det er vårt mål at gruppa skal kunne tjene som kontakt-, samordnings- og informasjonsforum, slik at deltakernes individuelle programmer kan utfylle hverandre og felles innsats rettes mot særlig prioriterte utfordringer. Foruten Norge og Sverige har bl.a. Belgia, Finland, Frankrike, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Europakommisjonen sluttet seg til denne gruppa.

Så nærmere om de fire satsingsområdene i handlingsplanen: Når det gjelder sikkerhet ved atomanlegg, er vi særlig opptatt av virksomheten ved Kola kjernekraftverk, samt Leningrad, Ignalina og Tsjernobyl kjernekraftverk. Tsjernobyl-ulykken i 1986 har slått fast at kjernekraft-verkene er en trussel også mot nordmenns helse og miljø ved en eventuell ulykke. Vi forutsetter at Tsjernobyl kjernekraftverk blir stengt i år 2000 i samsvar med erklæringen som Ukraina, EU og G-7 har avgitt. En forpliktende avtale om stengningen forhandles nå mellom Ukraina og Atomsikkerhetsfondet.

Norge har i flere år hatt et samarbeidsprosjekt med Kola kjernekraftverk for å bedre sikkerheten i påvente av at reaktorene stenges. Dette er det største prosjektet under handlingsplanen. I 1993-95 var budsjettet på ca. 25 mill. kroner, og ytterligere 44 mill. kroner er øremerket for årene 1995-97. De norskfinansierte sikkerhetstiltakene konsentrerer seg om nødgeneratorer for kjølevannspumper, lokalt kommunikasjonsnett for bruk i nødsituasjoner, datamaskiner for sikring av tekniske data, vibrasjonsdetektorer, vannkjemikontroll, brannsikring, forbedring av kontrollromsfunksjoner, mm. Intet av dette er kjerneteknologi som bidrar til å forlenge reaktorenes levetid. Det har til tider vært ressurskrevende å bli enig om tekniske spesifikasjoner og få avtalt nødvendige tollprosedyrer. Etter hvert er dette kommet inn i bedre former. Det samme gjelder arbeidet for å sikre Norge og norske leverandører mot ansvar i tilfelle atomulykke.

Jeg vil understreke at vi fra norsk side ser med bekymring på muligheten for at de fire såkalte VVER-440 reaktorene på Kola kjernekraftverk kan bli erstattet av andre reaktorer, selv om de vil være nye, moderne og sikrere enn de gamle. Regjeringen vil insistere på at russiske myndigheter, før ugjenkallelige vedtak er fattet, vurderer energisituasjonen i Nordvest-Russland i et langsiktig perspektiv der også gasskraft fra Sibir eller Barentshavet inngår, og hvor virkningen av energiøkonomisering er med i beregningene.

Det norske sikkerhetsprosjektet samordnes med internasjonal innsats bl.a. gjennom Atomsikkerhetsfondet. Vi støtter fondets iherdige innsats for å få russerne til å oppfylle sikkerhetsforpliktelsene som de har påtatt seg, og for å få stengt særlig de eldste og mest usikre reaktorene snarest mulig. Dette gjelder ikke minst de to eldste av de fire reaktorene på Kola-kraftverket. Men vi er også bekymret for russiske planer om gjenstart av en atomreaktor ved Kursk, i strid med avtalen med Atomsikkerhetsfondet. Regjeringen forventer at russiske myndigheter fullt ut respekterer denne avtalen og for øvrig sørger for at kjernekraftverkene drives i samsvar med IAEAs atomsikkerhetskonvensjon som Russland er tilsluttet.

Radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel - det andre av handlingsplanens hovedinnsatsområder - representerer en mer "snikende" fare for forurensning enn kjernekraftverkene. Det aller meste av avfallet stammer fra drift av atomubåter og fra ubåter som tas ut av tjeneste og hogges opp. En betydelig risiko knytter seg også til den store mengden kjernebrensel som fortsatt befinner seg i utrangerte ubåter. Den russiske nordflåten har om lag 90 utrangerte atomubåter som til dels er i svært dårlig forfatning. Ca. 70 av dem ligger i fjordene på Kola og ved Kvitsjøen, med det farlige brukte kjernebrenselet om bord. Antallet utrangerte atomubåter øker stadig og er en reell forurensningstrussel.

Russerne makter ikke denne oppryddingsoppgaven på kort sikt. Vi har derfor tatt initiativ til et bredt internasjonalt samarbeid om håndtering av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall. En del kan oppnås gjennom rene organisatoriske endringer på russisk side, men viktigst er å finne akseptable og kostnadseffektive løsninger som kan vinne internasjonal tilslutning. Alternativet kan være meget alvorlig forurensning i de nordlige havområdene, og enorme kostnader når opprydding må gjennomføres.

Vi har lenge prioritert å skaffe oss oversikt over situasjonen og kunnskap om russernes planer og systemer for håndtering av atomubåtproblemet. Dette har vi nå langt på vei oppnådd. Kværner Maritime a.s. og det russiske selskapet RKK Energia utarbeidet for et års tid siden en studie av opphoggingsprogrammet og foreslo fellesprosjekter for å fjerne enkelte miljømessige flaskehalser.

Russisk praksis innebærer at det høyaktive brukte kjernebrenselet tas ut av ubåtreaktorene. Etter en tids avkjøling og lagring fraktes det til Majak i Ural for reprosessering. Ubåtseksjonen hvor atomreaktorene sitter, skjæres løs fra resten av ubåtskroget og lagres separat. Ifølge russiske planer skal reaktorseksjonene seinere lagres i fjelltunneller i Arabukta på Kola. De store mengdene fast og flytende radioaktivt avfall som opphoggingen medfører, skal behandles og lagres midlertidig før sluttlagring i et deponi som russerne så langt mener bør legges til Novaja Zemlja.

Som nabo til denne virksomheten har Norge interesse av at den foregår mest mulig miljøforsvarlig. Vi er i ferd med å etablere et samarbeid om sju relevante prosjekter for å bidra til en bedre håndtering av problemer som foruroliger oss sterkt. De fire første lar seg starte opp forholdsvis raskt, mens de øvrige krever ytterligere utredning. De sju prosjektene omfatter vederlagsfri norsk assistanse til følgende:

• Bygging av et spesialskip for transport av brukt kjernebrensel;
• Bygging av fire jernbanevogner for transport av brukt kjernebrensel;
• Oppgradering av tanker for flytende radioaktivt avfall i Severodvinsk;
• Bygging av mobilt konsentrasjonsanlegg for flytende radioaktivt avfall;
• Tømming og nedlegging av lageret for brukt kjernebrensel i Andreev-bukta;
• Bygging av mellomlager for brukt kjernebrensel ved Majak-anlegget;
• Bygging av lager for fast radioaktivt avfall på Kola.

Dette er omfattende oppgaver, men bare deler av et langt større russisk program for opphogging av russiske atomubåter og håndtering av avfallet. Vi engasjerer oss ikke i selve opphoggingen, men på områder som kan forventes å gi stor miljøgevinst innenfor det russiske opphoggings-programmet, og som er av direkte miljømessig betydning for Norge. Alvorlig forurensning av Barentshavet ville være en katastrofe som vi må gjøre det vi kan for å unngå.

Kværner Maritime a.s. er engasjert av Utenriksdepartementet for å arbeide videre med utformingen av de sju prosjektene. De vil bli forankret i en samarbeidsavtale om atomsikkerhet, bl.a. i forbindelse med opphogging av atomubåter. Jeg antar denne avtalen vil kunne undertegnes rundt årsskiftet. Norge vil i så fall være det første landet som får i stand en slik avtale. Kostnadene ved engasjementet er under utredning, men vi forventer å bruke 150-200 millioner kroner fordelt på 3-5 år fra prosjektene kommer i gang. Vi legger stor vekt på å oppnå utenlandsk medvirkning, finansielt så vel som teknisk.

Jeg vil så gå litt nærmere inn på enkelte sider ved noen av ubåtprosjektene. Det russiske programmet innebærer at et spesialfartøy må bygges for å samle inn det høyaktive brukte kjernebrenselet fra de områdene på Kola-kysten der brenselet er lagret, eller hvor de utrangerte ubåtene befinner seg. Vi ønsker ingen buksering av gamle, utrangerte ubåter med brukt kjernebrensel om bord til verksteder langs Kola-kysten som vanskelig kan håndtere dem. I stedet vil vi støtte byggingen av et moderne fartøy for transport av dette farlige brenselet og eventuelt annet radioaktivt avfall til oppsamlingspunkter på land, der det enten kan mellomlagres på sikker måte eller transporteres videre for betryggende lagring og håndtering.

Det har vært hevdet at spesialfartøyet også kan være av operativ betydning for Nordflåten. Jeg tror dette er en svært hypotetisk mulighet. Transportfartøyet vil bare kunne håndtere brukt kjernebrensel som allerede er nedkjølt. Det vil derfor ikke ha noen naturlig funksjon når det gjelder utskifting av brukt kjernebrensel i operative atomubåter. Brukt brensel fra operative ubåter er høyaktivt og må nedkjøles og håndteres i spesielle service-/depotskip som Nordflåten disponerer for dette formålet. Det vil også være meningsløst å bruke fartøyet til transport av ubrukt kjernebrensel som ikke trenger særlig skjerming. Transportfartøyet vil for øvrig i likhet med annen norsk-finansiert infrastruktur bli underlagt inspeksjonsordninger, slik at vi fra norsk side kan forsikre oss om at det bare blir brukt til de tiltenkte formål. Dette har russerne godtatt. Vi regner med at transport av brukt kjernebrensel fra utrangerte atomubåter vil ta hele skipets kapasitet i minst 15 år.

Russernes planer går ut på å frakte dette brenselet videre i spesial-containere med jernbanevogner fra oppsamlingspunkter på land til Majak-anlegget for reprosessering. Jeg vet at det kan framføres motargumenter mot transport av brukt kjernebrensel til Majak, men selve transporten kan utføres sikkert. Fordelen ved å bringe dette risiko-materialet til Majak er at tømmingen av ubåtene og av det farlige lageret i Andreev-bukta kan komme i gang forholdsvis raskt, ettersom dette er basert på et eksisterende russisk opplegg som kan videreutvikles med utenlandsk medvirkning. Ved Majak er det kompetanse og fagmiljø til å ta seg av avfallet, enten det reprosesseres eller spesialbehandles for å tåle langtidslagring.

Vi legger til grunn at en god del av brenselet fra atomubåtene bør reprosesseres av kjernesikkerhetsårsaker. Dette dreier seg i første rekke om uranaluminiumsbrensel som korroderer forholdsvis raskt. Majak er det eneste stedet i Russland hvor reprosessering av brensel fra skips-reaktorer finner sted. Vårt primære standpunkt er at annet brensel som har betydelig lenger holdbarhet, helst burde mellomlagres sikkert i påvente av at russerne bygger et sluttdeponi for brukt kjernebrensel.

Russerne har bedt oss medvirke til en utredning av et sentralt mellomlager for brukt kjernebrensel ved Majak, hvor en påbegynt struktur allerede eksisterer. Alternativet er å finne egnede lokaliteter på Kola, men da må man regne med at lokalisering, prosjektering og lisensiering vil ta lang tid og føre til forsinkelser. Vi vil likevel fortsette samarbeidet om å utrede mulighetene for miljøsikker lagring av kjernebrensel både på Kola og ved Majak.

Utskilt uran og plutonium kan teoretisk benyttes til våpenproduksjon eller annen virksomhet som Norge ikke kan støtte. Tatt i betraktning den betydelige mengden høyanriket uran og plutonium som Russland allerede disponerer som "arv" fra Sovjetunionen, synes det usannsynlig at man vil søke militær anvendelse for uran og plutonium fra ubåtreaktorer. Utskilt uran vil ventelig bli resirkulert som sivilt (lavanriket) kjernebrensel, mens plutonium enten vil bli langtidslagret eller eventuelt brukt til produksjon av såkalt MOX-brensel. For øvrig produseres det bare ganske små mengder plutonium i skipsreaktorer sammenliknet med kjernekraftverks-reaktorer. Plutonium som er "produsert" i ubåtreaktorer med mellom-anriket eller høyanriket uran, inneholder relativt mye plutonium-240, som ikke er den typen plutonium som egner seg best til våpenformål (Pu-239). Det virker derfor lite sannsynlig at det spaltbare materialet vil bli benyttet til våpenformål. Vår viktigste bekymring på dette punktet knytter seg til materialets fysiske sikkerhet for å hindre at det kommer på avveie. Disse problemstillingene drøftes videre med russerne med sikte på avklaring før prosjektavtaler inngås.

Vårt utgangspunkt for samarbeidet om sider ved opphoggingsprogrammet for ubåtene er at det oppnås bedre miljøprioriteringer. Vi vil bygge videre på beslutninger Russland allerede har fattet, og gradvis forsøke å bevirke positive endringer. Vårt mål er en mest mulig sikker og kostnadseffektiv virksomhet under uavhengig kontroll og tilsyn, og i samsvar med inter-nasjonalt aksepterte prinsipper og retningslinjer. Det mener vi best kan oppnås gjennom å involvere oss og andre vestlige land i nøkkelprosjekter, hvor vi kan få russerne selv til å prioritere disse områdene og ta hensyn som de kanskje ellers ikke ville ha tatt. Vi påtar oss ikke et ansvar for bestemte løsninger og engasjerer oss ikke i prosjekter som vi mener ikke holder faglige mål. Regjeringen knytter klare forutsetninger til samarbeidet, bl.a. at bistanden ikke må ha militær betydning for Russland og driften av Nordflåtens atomubåter, og at virksomheten ikke skal føre til økt miljøbelastning på noe punkt i prosessen, heller ikke ved Majak.

Det norske engasjementet mht. radioaktivt avfall og sikring av brukt kjernebrensel fra ubåtene har bidratt til bedre samordning på russisk side. Det ser vi bl.a. av den russiske prosjektgruppen som er bredt sammensatt. Den russiske regjeringen har også vedtatt et eget program for håndtering av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel fram mot 2005, med en oppgitt kostnadsramme på 2 mrd. dollar. Selv om bevilgningene ikke skulle komme på dette nivået, ser vi at russerne har en gjennomtenkt plan. Og det er i seg selv positivt.

Jeg vil også si litt om andre tiltak som er en del av den helhetlige strategien for å komme i gang med å løse forurensningsproblemer fra militær virksomhet og stimulere til internasjonal innsats. Det gjelder det norsk-amerikansk-russiske samarbeidet om renseanlegg for flytende radioaktivt avfall i Murmansk og prosjektet for å fjerne det ødelagte kjernebrenselet fra atomlagringsskipet Lepse. Finansieringen av renseanlegget er i orden gjennom en tredeling av til sammen ca. 28 mill kroner. Vi samarbeider med Frankrike, USA og Europakommisjonen om Lepse-prosjektet og har påtatt oss et samordningsansvar. Sammen med Frankrike og EU vil vi i første rekke dele prislappen på om lag 70 mill. kr. for å fjerne det ødelagte brenselet fra Lepse. Delfinansiering fra NEFCO kan være aktuelt. Begge disse prosjektene utvikler seg tilfredsstillende og har direkte overførings-verdi til miljøproblemer knyttet til militær virksomhet, så som rensing av marinens flytende radioaktive avfall og metoder for håndtering av ødelagt kjernebrensel.

Så til vårt hovedinnsatsområde nr. tre: I mange år var de nordlige havområdene dumpeplass for sovjetisk radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel. Den omfattende atomvirksomheten i Sibir gjør tilførsel av radioaktiv forurensing til nordlige havområder via elvesystemene til en reell mulighet. Dette er bekymringsfullt. Det er en urokkelig målsetting for oss å bevare de nordlige havområdene blant de reneste i verden. Barentshavet har stor betydning for verdens matproduksjon.

Miljøverndepartementet i samarbeid med bl.a. Havforskningsinstituttet og Statens strålevern har i en årrekke stått for gjennomføring av viktige miljøundersøkelser i nord. Det er gjennomført tre vitenskapelige norsk-russiske fellesekspedisjoner til Karahavet og buktene ved Novaja Zemlja. Konklusjonen fra undersøkelsene er at forurensningen fra dumpet materiale er svært liten. Forhøyet radioaktivitetsnivå kan bare måles nær inntil noen gjenstander som er dumpet. Radioaktivitetsnivået i de nordlige havområdene er lavt, og det som er, skyldes i første rekke nedfall fra atomprøvesprengninger, utslipp fra europeiske reprosesseringsanlegg, marin transport av radionuklider fra Tsjernobylulykken og transport av radionuklider fra elver i Sibir.

I regi av Det internasjonale atomenergibyrået gjennomføres en konsekvensvurdering av den framtidige faren for mennesker og miljø av forurensning fra dumpet radioaktivt avfall. Så vidt vi forstår, er de foreløpige konklusjonene sammenfallende med konklusjonene fra det norsk-russiske samarbeidet. Heving eller flytting av dumpet avfall og reaktorer med brukt kjernebrensel om bord synes verken nødvendig eller tilrådelig.

Regjeringen vil videreføre samarbeidet med Russland for å kartlegge og vurdere faren for radioaktiv forurensning av de nordlige havområdene, i første rekke fra dårlig sikrede lagre og virksomheter på land. Vi vil fortsette arbeidet med å kartlegge og vurdere forurensningssituasjonen ved Majak og faren for tilsig til havet av radioaktiv forurensning via elvene Ob og Jenisei fra tidligere sovjetisk atomvåpenproduksjon ved Majak, Tomsk og Krasnojarsk. Forberedende arbeid for et helhetlig overvåkningsprogram for miljøsituasjonen i nordområdene er i gang.

For noen år siden hersket det stor uro omkring atomubåten Komsomolets som sank i Nord-Atlanteren i 1989 og befinner seg på ca. 1700 meters dyp sørvest for Bjørnøya. Ekspertvurderinger konkluderer med at verken plutoniumet eller brenselet i reaktoren om bord representerer noen reell forurensningstrussel. Det foretas likevel regelmessige undersøkelser i havområdet ved den sunkne atomubåten, slik at det er mulig å registrere eventuelle lekkasjer.

Norske fagmyndigheter er i ferd med å sluttføre arbeidet med en omfattende miljøbeskrivelse i Arktis, uten at det er framkommet forhold på radioaktivitetsområdet som skulle være av særlig betydning. Såfremt det ikke skjer en katastrofal atomulykke i området, utgjør andre forurensningsbærere, så som organiske miljøgifter (plantevernmidler og tjærestoffer), tungmetaller og forsuringsskader fra utslipp av svoveldioksyd den største trusselen mot det arktiske miljøet. Det er også konklusjoner man så langt kan trekke av overvåkings- og vurderings-arbeidet innenfor den arktiske miljøvernstrategien, som nå blir en del av Arktisk Råd.

Under handlingsplanens hovedområde fire, våpenrelaterte miljøfarer, har det vært viktig å bidra til å sikre fullstendig kjernefysisk prøvestans og forhindre spredning av atomvåpen, undersøke konsekvenser av tidligere utprøvning av kjernefysiske våpen og eventuell dumping av kjemiske stridsmidler i nordlige områder, forhindre illegal handel med spaltbart materiale og fremme høy standard på fysisk sikring og kontroll. Vi arbeider også for miljøsikker destruksjon av masseødeleggelsesvåpen og for sivil bruk av kunnskapen i det forhenværende sovjetiske atomvåpenkomplekset.

Den drastiske nedbygging av atomvåpnene og kjemiske våpen som nå er i gang, er en positiv og udelt gledelig utvikling. Samtidig er dette en kostnadskrevende og vanskelig prosess. For oss er det om å gjøre at nedrustning og destruksjon av kjernefysiske og kjemiske våpen skjer under sikre og miljømessig forsvarlige forhold. Mange av disse våpnene er lagret i vårt nærområde.

Det eneste gjenværende russiske atomprøvefelt befinner seg som kjent på Novaja Zemlja. Vi regner med at i overkant av 130 atomprøve-sprengninger er blitt gjennomført nettopp der i årenes løp, til åpenbar fare for helse og miljø i hele det arktiske området. Prøvestansavtalen som ble undertegnet i FN tidligere i høst, var derfor ikke bare en milepæl i arbeidet for å stanse atomkappløpet, men også en garanti mot flere atomprøver i vårt nærområde. Verifikasjon og overvåking er helt avgjørende for å sikre at avtalen kan gjennomføres etter sin hensikt. Norge har engasjert seg aktivt i arbeidet med å utvikle et internasjonalt seismisk overvåkingsystem. Det nettverket av seismiske stasjoner som er opprettet av NORSAR utenfor Oslo, er en viktig del av avtalens globale overvåkingssystem.

Regjeringen ser det som en naturlig følge av prøvestansavtalen at kjernevåpenmaktene ødelegger samtlige innstallasjoner for kjernefysiske tester på prøvesprengningsfeltene. Frankrike skal legge ned sitt prøvesprengningsfelt på Mururoa-atollet i Stillehavet. Tilsvarende tiltak bør også treffes av de andre kjernevåpenmaktene. Norge har tatt dette spørsmålet opp under årets generalforsamling i FN. Det vil være av stor interesse å få kartlagt miljøvirkningene av de mange atomprøve-sprengningene som har vært foretatt på Novaja Zemlja. Vi er innstilt på å bidra til en slik internasjonal undersøkelse i samarbeid med russiske fagfolk og myndigheter.

Avtalen som forbyr alle kjemiske våpen forventes å tre i kraft tidlig neste år. Det innebærer at alle kjemiske våpen skal ødelegges på en miljømessig forsvarlig måte i løpet av 10 år. Russland har trolig over 40.000 tonn med kjemiske stridsstoffer i sine lagre, også i vårt nærområde. Gjennom-føringen av kjemivåpenkonvensjonen blir svært kostnadskrevende og vanskelig. Det er under utvikling et internasjonalt samarbeid med Russland med sikte på å bidra til en tidsmessig og miljømessig forvarlig destruksjon av kjemiske våpen. Vi har i prinsippet sagt oss villige til å delta i et slikt samarbeid. Norge har en særlig rolle i dette arbeidet i kraft av norsk formannskap i organisasjonen som skal forberede gjennomføringen av kjemivåpenkonvensjonen. Det finnes i dag ingen organisatorisk ramme for den vestlige bistand som forberedes, og vi arbeider for økt samordning på dette felt, fortrinnsvis innenfor NATO.

Norge er i ferd med å slutte seg til Det internasjonale vitenskaps- og teknologisenteret i Moskva. Det har som særlig oppgave å sysselsette tidligere sovjetiske atomvåpeneksperter i sivilt arbeid. Senteret er et viktig redskap for kontakt med og åpning av det tidligere lukkede militær-industrielle komplekset. De største bidragsyterne er USA, EU og Japan. Vi vil innrette vår del av dette arbeidet mot miljø- og strålesikkerhetsmessige utfordringer i Nordvest-Russland.

Dersom spaltbart materiale, dvs. uran og plutonium som evt. kan brukes til våpenformål, kommer på avveie, kan det få meget alvorlige følger. Norge deltar aktivt i internasjonalt samarbeid for å hindre at slikt materiale fjernes fra lagre, og for å hindre smugling og illegal omsetning. Videre har vi satt i gang et prosjekt for å bedre kontroll og fysisk sikring av spaltbart materiale i Nordvest-Russland. Vi er også aktive for å hindre smugling over den norsk-russiske grensen og ulovlig omsetning av radioaktivt og spaltbart materiale. Selv om vi ikke har støtt på noen slike tilfeller i Norge, er det selvfølgelig mulig at Norge vil kunne brukes som transittland. Derfor har vi i samarbeid mellom politi, tollvesen, forsvar og strålevern skjerpet beredskapen mot slik virksomhet. Dette omfatter også styrket samarbeid med russiske og nordiske nabolands myndigheter. Jeg nevner også at Regjeringen er tilfreds med atomtoppmøtets program for å hindre og bekjempe ulovlig handel med spaltbart materiale og har merket seg invitten til andre land om å delta i iverksettelsen av dette programmet.

President!
Regjeringen har i sitt arbeid med atomsikkerhet lagt opp til å være handlingsrettet, stimulere til praktiske løsninger på konkrete utfordringer og være drahjelp for russisk egeninnsats og internasjonal medvirkning. De prosjektene Norge deltar i, er rettet mot noen få, kritiske deler ved atomproblemene på Kola som kan få direkte konsekvenser for Norge. I dette arbeidet oppstår det selvsagt vanskelige avveiningsspørsmål. Det er plusser og minuser ved ethvert teknisk forslag, men et sted må vi begynne. Samtidig som vi er trygge på at vi er på rett vei, stimulerer vi til utvikling av alternative og enda mer effektive løsninger. Vi ønsker å være en drivkraft slik at den russiske virksomheten skjer i samsvar med internasjonalt anerkjente prinsipper og retningslinjer, og slik at uavhengig kontroll og tilsyn styrkes mest mulig. Det er klart at økt åpenhet fra russisk side om sivil og militær atomvirksomhet vil bedre utsiktene til å kunne møte atomsikkerhetsutfordringene i nord. Som naboland har vi den aller største interesse av at dette lykkes.