Østlandet i regionens Europa

Statssekretær Siri Bjerke, Utenriksdepartementet

Østlandet i regionens Europa

Internasjonal regionkonferanse, Oslo 23.-25. januar 1996

Jeg vil på vegne av utenriksministeren få ønske de utenlandske konferansedeltakerne velkommen til Norge. Vi noterer med stor interesse at det i tillegg til deltakere fra andre nordiske land, er deltakere fra Schleswig- Holstein. Den tyske deltakelsen gir denne konferansen en klar europeisk dimensjon.

I middelalderens Oslo spilte tyske kjøpmenn en viktig rolle. De tyske Hansa- byene hadde en arbeidsdeling, og det var kjøpmenn fra Rostock som kom hit til byen. Senere, på 1600-tallet, kom det såkalte osteskuter fra Sønderjylland, fra det som i dag er Schleswig-Holstein. De kom hit med korn og ost. Men båndene til Schleswig-Holstein er selvsagt langt eldre. Her lå Hedeby, Nordens største by i vikingtiden.

De av våre tyske gjester som har spasert gjennom Oslo har kanskje notert arkitektoniske tegn på kontakten med tyske områder. Tyske arkitekter med navn som von Hanno, Schirmer og Grosch har tegnet en rekke av byens monumentale bygg. Oslo er faktisk et av de beste eksemplene på 1800-talls tysk arkitektur og byen får ofte besøk av arkitektstudenter som studerer tysk arkitektur fra forrige århundre.

Dere har kommet hit til Oslo for å diskutere grenseregionalt samarbeid. Det siste tiåret har vi sett en rekke eksempler på nye regionale ordninger som baseres på gamle historiske fellesskap. Dette møtet er et eksempel på det. De nordiske og tyske deltakerne på denne konferansen representerer områder som har mange felles historiske minner, og også til dels en felles politisk fortid. Norge var lenge del av en riksdannelse med sentrum i København, sammen med Skåne, Schleswig-Holstein og Bohuslän. I en senere periode har norske områder vært del av en riksdannelse med sentrum i Stockholm. Da møtte vi igjen Bohuslän som på 1600-tallet var blitt del av Sverige.

Det er spennende når fylker og områder fra flere land som har samarbeidet i tidligere tider, kan møtes igjen slik vi ser idag. Vi møtes fordi vi ønsker å stimulere et regionalt samarbeid, noe som også avspeiler et fornyet syn på betydningen av nasjonale grenser.

På 1800-tallet fikk vi en rekke nye landegrenser i nord. I 1809 ble Finland, som hadde vært del av Sverige, del av Russland. I 1814 gikk Norge fra Danmark til Sverige som følge av Napoleonskrigene. Tyskland vokste fram som egen nasjon i slutten av århundret og den tysk/danske grense ble justert. Tidlig i dette århundret ble Norge og Finland selvstendige nasjoner. De nasjonale grensene fikk en ny betydning. Tidens tema var bygging av nasjonalstater. Hvert folk skulle ha sitt eget land, og landet skulle ha markerte grenser mot omverdenen.

I de siste tiårene har grensene mistet noe av sin betydning. Vi er blitt politisk og økonomisk mer avhengige av hverandre og mener at det er klokt å bygge ned grensemurene mellom vennligsinnede land. Denne utviklingen kom tidlig igang mellom de nordiske land. Vi fikk et felles arbeidsmarked i Norden og en passunion i Norden så tidlig som i 1954. Også på en lang rekke andre måter dempet vi betydningen av grensene i Norden. I dette arbeidet lå vi faktisk foran EU-landene, men nå var det selvfølgelig også enklere å bygge ned grensemurer mellom nordiske folk som gjerne forsto hverandres språk og tenkesett.

Da de nordiske grensemurene var bygd ned, var det enklere å komme igang med et samarbeid mellom grenseområdene på begge sider. Allerede tidlig i 1960-årene ble de første grenseoverskridende nordiske samarbeidsregionene etablert. Nordisk Ministerråd, som ble etablert i 1973, har støttet aktivt opp om dette arbeidet. Det førte til at vi i Norden fikk en samarbeidskultur og en rekke erfaringer i grenseregionalt samarbeide som burde være av interesse også i en større europeisk sammenheng.

Idag er EU-samarbeidet selve motoren i den europeiske integrasjonen. EU er det viktigste instrument for å bygge ned grensemurer, og bygge opp nye samarbeidsorgan, og i EU har vi de siste tiår fått en regionalisering som går lenger enn det grenseregionale samarbeidet i Norden. Fra 1. januar ifjor ble EU utvidet med to nordiske land, Sverige og Finland. Det betyr en mulighet for å få knyttet de ordningene vi har utviklet i nord, enten vi taler om fri grensepassering eller grenseregionalt samarbeid, til de mer omfattende ordningene i EU. Mens Sverige og Finland ble medlemmer i EU, ble Norge og Island knyttet til EU med EØS-avtalene som knytter oss til EUs indre marked og sikrer norsk næringsliv den samme adgang til dette markedet som EU- landene. Danmark, Sverige, Finland, Norge og Island vil videreføre den nordiske passunionen ved å la denne ordningen bli omfattet av Schengen- avtalen. Her er det forhandlinger i gang, og det er gode sjanser for å lykkes. Da vil alle de områdene som er representert på denne konferansen ligge innenfor samme markeds- og passområde og man vil følgelig ikke trenge reisepapirer for å krysse de nasjonale grensene.

Nedbygging av grensene innebærer en radikal nyordning. Det vil nok ta tid å omstille vår kart-forståelse til denne nye virkelighet. På Europa-kartene er nasjonalstater gjerne farget forskjellig. Det gjør at grensene mellom land framstår meget tydelig. I kartene vi kjenner fra værmeldinger på TV kan vi få inntrykk av at nasjonale grenser er så viktige at selv været stopper ved grensene.

Når vi skal tilpasse oss et Europa der grensene har mindre betydning, må vi altså justere litt på vår kart-forståelse. Klarer vi det, vil vi stå overfor enorme samarbeidsmuligheter. Tradisjonelt har det vært en ulempe å ligge i grenseområdene fordi man lå med ryggen mot en grensemur. Dette ble gjerne underutviklede områder. I tida framover kan det bli en stor fordel å ligge nær en åpen grense fordi man da får tilgang til nye markeder og nye impulser, selv om det ofte er et stykke vei fra å se de nye mulighetene til å gjøre noe med dem.

Det er nettopp derfor denne konferansen her idag er så viktig. Den er et konkret uttrykk for at folk som representerer Schleswig-Holstein, Mälardalen, Sydsam, West-Sweden, Nylands förbund, Øresund, Stor-København, Nord Jylland ser de mulighetene som ligger i et grenseoverskridende samarbeid langs de gamle historiske aksene fra Kiel og norover mot Oslo og Stockholm.

Nå vet vi at det ikke er nok å rive ned fysiske og mentale grenser. Forholdene ellers må også legges til rette for et internasjonalt regionalt samarbeid. Kommunikasjoner er særlig viktig. Her har vi store arbeider på gang. Nord for Oslo bygger vi en ny hovedflyplass som også vil kunne ha deler av Sverige som oppland. Veisystemet bygges ut sørover mot Kontinentet gjennom den såkalte Scanlink. Det blir et utbygd enhetlig veinett mellom Oslo, Gøteborg, København, samt Stockholm, Gøteborg, Malmø, med forlengelse til Tyskland. Mye er igang. Oslo og Gøteborg har institusjonalisert et samarbeid der man legger stor vekt på infrastruktur. Og lenger sør er man i gang med de store bro- og tunnelforbindelsene over Øresund og Storebelt og man arbeider med et broprosjekt over Fehmarn-Belt mellom Danmark og Tyskland. Vi har gode forbindelser mellom Nord-Jylland og områdene i Sør-Norge gjennom den såkalte Nordic Link. Tilsammen gir dette et stort triangel Oslo-Stockholm-Kiel, som dreier rundt tre hovedakser for landverts kommunikasjon mellom Kontinentet og Skandinavia.

De politiske myndighetene legger forholdene til rette for regionalt samarbeid over grensene. Her skjer det mye både i Europakommisjonen og i de enkelte landene. EU har sitt INTERREG-program som kommunalminister Gunnar Berge omtalte nærmere i sitt innlegg igår. Han viste også til at Norge nå er knyttet til INTRREG-samarbeidet, og at det er etablert seks INTERREG- regioner langs grensen mellom Norge og EU. Østfold og Bohuslän inngår i ett og Hedmark, Värmland og Kopparberg i et annet. I tillegg til INTERREG er det EU-ordninger for pilotprosjekter under artikkel 10 som åpner for samarbeid mellom regioner som ikke grenser fysisk til hverandre. Jeg tror vi kan fastslå at mange av de ytre forholdene nå er lagt til rette av myndighetene. Fylkeskommunene og andre kan få hjelp av UD, Eksportrådet og utenriksstasjonene til sitt samarbeid med regionale myndigheter i ulike land. Våre utenriksstasjoner er også interessert i å få informasjon om samarbeidet som drives. Nå er det opp til næringslivet og myndighetene i den enkelte region å utnytte de nye mulighetene. For å få støtte må man ha prosjekter som omfatter aktører i flere land. Det er dere som må initiere de nye nettverkene på tvers av grensene, enten det gjelder nettverk mellom næringsliv eller mellom offentlige organer.

Vi har på norsk side store forventninger til det grenseoverskridende regionale samarbeidet. Her i Norge var det nok enkelte som fryktet at norske fylker skulle vise mindre interesse for europeisk regionalt samarbeid etter folkeavstemingen der flertallet avviste medlemskap i EU. De fryktet vel også at fylkene på den andre siden av grensen med EU-medlemskapet til Sverige og Finland skulle vende seg mer sørover mot resten av EU og bli liggende med ryggen mot oss.

Denne frykten har vist seg ubegrunnet. Idag er norske fylkeskommuner mer aktive i forhold til fylker i andre land enn noensinne, og med deltakelsen i INTERREG-opplegget kan de komme inn i større EU-ordninger. Det er mitt inntrykk at norske fylker nå er minst like aktive i det grenseregionale samarbeidet som fylkene i andre nordiske EU-land.

De sentrale fylkene på Østlandet er faktisk kommet relativt sent med, men det er mye på gang innenfor rammen av Østersjøsamarbeidet og Nordsjøsamarbeidet. Tar vi de norske fylkene som er her idag, noterer jeg at Østfold og Buskerud har et begynnende samarbeid med Novgorod fylke i Russland, Akershus har et begynnende næringslivssamarbeid med Brandenburg og Schleswig-Holstein, Oslo arbeider sammen med Gøteborg, Oppland og Hedmark har et samarbeid med la Savoie i Frankrike, Vestfold har et eget kontor i Kaunas i Litauen, Telemark har et samarbeid med Kreis Rendsburg- Eckernförde i Tyskland. Østfold og Telemark er med i Nordsjøkommisjonen og ser aktivt på de mulighetene som ligger i samarbeidet rundt Nordsjøen, hvor det kan gå mot en ordning med EU-finansiering av pilotprosjekter.

Den norske regjeringen vil fortsatt stimulere utviklingen ved å legge forholdene best mulig til rette for slike ordninger. Og i den sammenheng ser jeg store potensialer langs aksen Oslo-Kiel av de grunner jeg har pekt på foran.

Slike initiativ er viktige i arbeidet med å utvikle fylkene, men også som viktig for norsk utenrikspolitikk. Vi ser med andre ord at den tid er forbi da nasjonalstatene hadde monopol på forbindelser på tvers av landegrensene. Vi erkjenner at det er en utvikling på gang mot det som, noe vagt, er kalt Regionenes Europa. Vi må ta konsekvensene av det og tenke i et samspill mellom det vi gjør på regjeringsnivå og det fylkene kan gjøre på sitt nivå.

Det er Regjeringens ansvar å tenke helhetlig og vi må derfor arbeide for at det er en rimelig sammenheng mellom våre grenseoverskridende samarbeidsordninger i nord, øst, vest og sør. Det er for eksempel viktig at det er en viss balanse mellom det regionale engasjementet mellom fylker i de nordlige landsdeler og deler av Russland og fylker i de sørlige landsdeler og deler av EU-området. En sterk tilknytning til EU-området i sør og øst gjør det lettere for oss å utvikle samarbeidet med russiske områder i nord. På tilsvarende måte vil det regionale samarbeidet rundt Nordsjøen kunne bli viktig for de områdene av Norge som tradisjonelt er vendt mot Atlanterhavet.

Trianglet Oslo-Stockholm-Kiel blir et område der nordiske regionale samarbeidsordninger knyttes til et større EU-nettverk. Det gjelder både gjennom INTERREG og gjennom EUs infrastrukturprosjekter i TEN, altså EUs transeuropeiske nettverk. Den mest direkte overlapping ser vi i Øresundregionen. Her fikk samarbeidet en kraftig vekstimpuls gjennom broprosjektet, det styrkes ytterligere gjennom Sveriges EU-medlemskap som utvider INTERREG-området til hele den nordiske regionen. Jeg skjønner at det også arbeides aktivt for å posisjonere Øresundsregionen i forhold til andre storbyer i Norden og på Kontinentet.

En lang rekke forhold skulle nå ligge godt til rette for regionalt samarbeid langs et nord-europeisk regionalt triangel Kiel-(København)-Oslo-Stockholm. Innenfor trianglet finner vi den største samling av byer i Norden. Mens andre regionale ordninger i Nord-Europa, som Barentssamarbeidet i stor grad og også i en viss grad Nordsjøsamarbeidet, er bygd rundt utnytting av naturressurser, finner vi her Nord-Europas viktigste samling av finansielle og forskningsmessige ressurser. Det burde igjen bety at man kan hente gevinster ved å skape store nettverk av forskningsinstitusjoner og bedrifter på tvers av grensene i denne regionen.

I dagens informasjonssamfunn blir det stadig viktigere å få tilgang på kunnskap. Derfor er det viktig med god info-oppkopling med omverdenen. I praksis er det byene som må kople seg opp, og de vil derfor bli mer opptatt av samarbeidsbyer ute. Vi taler her om en av byenes viktigste roller i informasjonssamfunnet hvor de kan fungere som såkalte info-sentra. Områdene rundt byene vil på sin side være særlig opptatt av å kople seg opp til bymiljøer som er knyttet til teknologiske miljøer andre steder.

Mye av dette arbeidet vil ligge fjernt fra det vi til daglig arbeider med i et utenriksdepartement, men resultatene av utviklingen i form av mer kontakter, nye nettverk, nye koalisjoner mellom regioner, er av stor interesse for oss som er ansvarlig for forbindelsene mellom landene. Før var det jo gjerne slik at hovedstaden, gjennom utenriksdepartementet, helst selv ville stå for kontaktene med omverdenen. Men den tida er forbi. Idag er det vel knapt noen større organisasjon som ikke har et internasjonalt nettverk og de fleste norske fylker er idag aktivt med i regionalt samarbeid på tvers av landegrensene. I Utenriksdepartementet ser vi det som viktig å stimulere slike kontakter. Derfor har vi også gitt norsk utenrikspolitikk en regionaliseringsdimensjon. Vi har engasjert oss aktivt med å bygge opp grenseregionalt samarbeid, som i 1992 da Norge gikk med i Østersjøsamarbeidet. I 1993 tok Regjeringen initiativ til det såkalte Barentssamarbeidet som omfatter fylkene i det nordlige Norden og fylker i nord-vest Russland. I tillegg til å være regionaliseringsprosjekter, er Østersjø- og Barents-samarbeidet direkte resultater av de nye mulighetene til samarbeid på tvers av de gamle øst-vest skillende i Europa. De utgjør en viktig dimensjon i Norges forhold til Russland, og er derfor en sentral del av norsk utenrikspolitikk.

Jeg noterer med interesse at mange av Østersjøfylkene deltar aktivt i Østersjøsamarbeidet og Nordsjøsamarbeidet. I Østersjøsamarbeidet vil det såkalte Øst-Europaprogrammet kunne komme inn. Her har Regjeringen avsatt betydelige midler til samarbeid med de øst-europeiske land. I Nordsjøsamarbeidet håper vi på at det kommer i stand ordninger under EUs opplegg for pilotprosjekter.

Jeg vil se litt nærmere på noen av de erfaringene vi har høstet med regionalt samarbeid i Barentsregionen. Selv om Barentssamarbeidet også har spesielle sider, antar jeg at noen av erfaringene kan være av interesse for dere. Og jeg forstår at en god del av denne konferansen er viet erfaringsutveksling.

I Barentssamarbeidet la vi tidlig vekt på en historisk bevisstgjøring om de gamle forbindelsene i området. Historikere ble engasjert for å hente fram en del av vår historie som var blitt borte under den kalde krigen. Med dette arbeidet tror jeg vi ga et bidrag til å skape en regional bevissthet. Senere har vi utbygd dette på et kultursamarbeid og et utvekslingsprogram. Vår erfaring er at slike kulturinvesteringer er viktige når man skal fremme regionale ordninger.

I Barentssamarbeidet ønsket vi at fylkene skulle spille en aktiv rolle selv om det også var nødvendig med en aktiv innsats fra regjeringene. Derfor etablerte vi et regionråd der de nordiske og russiske fylkene er representert, og de fikk et eget sekretariat i Kirkenes. Vi hadde da allerede et eget samarbeidsorgan som omfattet de tre norske fylkene i nord. Nå tror jeg at det er viktig ikke å etablere for mange formelle organer, men erfaringene fra Barentssamarbeidet viser at et minimum av strukturer gjør det lettere å få til et samspill mellom aktørene. Det er jo slik at vi har små fylker i Norden i forhold til tyske Länder, og det vil alltid være naturlig for det enkelte fylke å profilere seg selv.

Jeg tror det er viktig at land som har små regionale enheter, tenker igjennom hvordan man sikrer samspill mellom flere enheter i et område. Skal de delta i et samarbeid med for eksempel franske provinser eller tyske Länder, så møter de store enheter som har egen administrasjon og egen politisk forsamling som skal tenke og planlegge for hele regionens utvikling. I tillegg har disse regionale nivåene gjerne betydelige ressurser til disposisjon gjennom egen skattelegging eller som overføringer fra sentralmakten.

Det er selvsagt også viktig å tenke i et minimum av strukturer når man skal sikre samspill mellom fylker og regioner på tvers av grensene. En av fordelene i Barentssamarbeidet sammenholdt med Østersjøsamarbeidet, er at det finnes et sekretariat og det er et forum hvor fylkene kommer jevnlig sammen. I Euroreg- samarbeidet mellom Tyskland og Nederland har man også opprettet en institusjon som fatter vedtak på tvers av grensene. Det er selvsagt for tidlig å tale om behovet for grenseoverskridende institusjoner i det området denne konfransen fokuserer på, men jeg synes likevel dette poenget bør med.

Jeg har tatt disse erfaringene med for å vise at vi kan lære mye ved å studere opplegg i land der man har kommet lenger enn oss. Læring og utveksling av erfaringer kan være en viktig side ved regionalt samarbeid på tvers av grensene. I den forbindelse vil jeg også trekke fram the European Assembly of Regions der alle de norske fylkene som er med i Østlandssamarbeidet deltar sammen med de regionene som er representert på denne konferansen. Jeg antar også at det vil være spennende for de nordiske fylkene å lære om samspillet mellom Länder og Bonn basert på de erfaringene Schleswig-Holstein har høstet.

Jeg begynte dette foredraget med noen glimt fra historien, og vil avslutte med historien. Det har vært viktige kontakter gjennom minst 1000 år langs en akse som strekker seg fra Norden ned gjennom Nord-Tyskland og inn i Europa. I Norge har Østlandet, og selvfølgelig særlig Oslo, hentet viktige impulser langs denne aksen. Da de nord-europeiske nasjonalstatene ble etablert i forrige århundre, ble det spenninger langs de nye grensene som nå skar av kontakter. Den annen verdenskrig og Tysklands sammenbrudd førte til at aksen brøt sammen, og i etterkrigstiden vokste det fram nye akser som gikk mer mot vest, og etterhvert nye samarbeidsformer i EU og innad i Norden. Nå ble det en normalisering over grensene. Det var en særlig interessant utvikling ved grensen mellom Schleswig-Holstein og Danmark hvor den danske og den tyske minoriteten går inn i et forbilledlig samarbeidsmønster. Det anerkjennes på begge sider av grensen at man utmerket godt kan være tysk-sinnet i Danmark og dansk-sinnet i Tyskland og likevel samarbeide i et gammelt konfliktområde. Begge grupper har fått en anerkjent hjemstavnsrett der de bor.

Idag er vi i god gang med å gjenetablere den mer enn 1000-år gamle aksen fra Norden ned gjennom Nord-Tyskland til Europa. Jeg tror det vil få positive ringvirkninger at denne konferansen fokuserer på den spennende utviklingen i denne viktige delen av Nord-Europa.