Statssekretær Asbjørn Mathisen, Utenriksdepartementet

Prinsipper og retningslinjer for bistand som berører funksjonshemmede

Innlegg ved Funksjonshemmedes Bistandsstiftelses (FBS) samarbeidskonferanse, 22. august 1996

Tema for samarbeidskonferansen: FBS' rolle som pådriver og rådgiver overfor norske bistandsmyndigheter og frivillige organisasjoner som driver bistand.

FBS ber i brev av 28. juni 1996 om at UD gir en presentasjon av sitt syn på FBS' initiativ til å sette opp prinsipper og retningslinjer for bistand som berører funksjonshemmede. FBS håper å få høre om hvordan UD ser for seg at funksjonshemmedeaspektet kan inkluderes i den norske bi- og multilaterale bistanden, og hvordan UD kan tenke seg å samarbeide med FBS med videre strategi.

Først vil jeg få lov til å takke for å ha blitt invitert til å være sammen med dere her i dag.

Jeg setter stor pris på anledninger som dette til å kunne være sammen med folk med praktisk erfaring med bistand. Mange av dere har erfaring både fra norsk virkelighet og fra arbeid i utviklingsland.

Det er muligens ikke nødvendig i detalj å gå inn på hovedprinsippene for norsk bistand i en forsamling som dette. Jeg vil likevel nevne at Utenriksdepartementet, med bakgrunn i det arbeid Bistandskommisjonen gjorde, utarbeidet en melding til Stortinget, St. meld.nr. 19, som vi kalte "En verden i endring - Hovedtrekk i norsk politikk overfor utviklingslandene". Denne meldingen beskriver de mål, strategier og virkemidler Regjeringen vil satse på for å sikre en mer helhetlig norsk Sør-politikk.

Følgende hovedmålsettinger vil stå sentralt:

• For det første, fremme av fred, menneskerettigheter og demokrati.
• Dernest, fremme av økonomisk og sosial utvikling for fattige land og folkegrupper.
• Videre, å bidra til en forsvarlig forvaltning av jordas miljø og det biologiske mangfold.
• Fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder i samfunnet.
• Sist, men ikke minst, å forebygge og lindre nød i forbindelse med konfliktsituasjoner og naturkatastrofer.

I gjennomføringen av norsk politikk overfor utviklingslandene foreslo Regjeringen å legge vekt på :

• en helhetlig tilnærming til de land vi samarbeider med, der handel, bistand og utenrikspolitikk ses i sammenheng;
• å motvirke bistandsavhengighet, bl.a. ved å tilpasse bistanden bedre til lokale forutsetninger og ved å stille krav om egeninnsats fra mottaker;
• å stille større krav til samarbeidspartnerne enn tidligere, basert på prinsippet om mottakeransvar;
• å endre interne forhold som bidrar til å opprettholde fattigdom, for på den måten å bedre forholdene for de mest sårbare grupper;
• å styrke kompetanse, kapasitets- og institusjonsutvikling, bl.a. ved å bidra til en bredere kontaktflate med utviklingslandene gjennom videreutvikling av samarbeidet mellom norske organisasjoner og institusjoner og deres partnere i utviklingsland.

Meldingen ble i vår gjenstand for drøfting i Stortinget på bakgrunn av innstilling fra Utenrikskomitéen. Oppfølgingen av de retningslinjene som ble nedfelt i meldingen og det som kom ut av debatten i Stortinget vil nedfelle seg i de årlige budsjettene som legges fram for Stortinget. I departementet er vi nå i ferd med å legge siste hånd på budsjettforslaget for 1997.

Det var litt om den generelle innretningen av bistandspolitikken fremover. Før jeg tar for meg bistand rettet mot funksjonshemmede mer spesielt vil jeg si litt om vårt arbeid for fremme av menneskerettighetene, som på mange måter er grunnlaget for vår satsing på mennesker med funksjonshemming.

St. melding nr. 19 gir arbeidet for menneskerettighetene en sentral plass i bistandssammenheng. Som grunnlag for samarbeidet med utviklingslandene vil det være avgjørende at disse landene fører en utviklingsrettet politikk som respekterer menneskerettigheter og internasjonale avtaleverk. Når det gjelder innrettningen på den norske bistanden vil vi aktivt arbeide for å fremme demokrati og menneskerettigheter, det være seg økonomiske, sosiale, kulturelle, politiske eller sivile rettigheter. Et fungerende demokrati er basert på prinsippet om at alle lag av befolkningen skal ha mulighet til å øve innflytelse på politiske og økonomiske beslutninger i landet. Dette innebærer bl.a. at det holdes frie valg, at ytringsfriheten er sikret og at man har frihet til å organisere seg. Det innebærer også rettssikkerhet, uavhengige domstoler og en offentlig forvaltning som ikke er korrupt. Et annet viktig element er å sikre at rettigheter for ulike typer minoriteter garanteres.

I dialogen med utviklingslandene vil vi søke å bidra til at disse prinsippene respekteres og fremmes. Gjennom bistandsarbeidet vil vi søke å bidra til at landene selv skal bli bedre i stand til å ivareta hele befolkningens sosiale, økonomiske og politiske rettigheter. Dessuten vil vi videreføre satsingen på oppbygging og styrking av demokratiske institusjoner. I denne forbindelse vil vi fra norsk side arbeide for at de funksjonshemmedes rettigheter i samfunnet blir ivaretatt på området som helse, utdanning , sysselsetting, organisering og medinnflytelse. En annen viktig målsetting vil være å søke å påvirke holdningen til myndighetene i utviklingslandene slik at bl.a. de funksjonshemmedes behov integreres på en bedre måte i den generelle samfunnsutviklingen.

Når det gjelder vår innsats for funksjonshemmede i bistandssammenheng, vil jeg dele virkemidlene inn i tre hoveddeler. For det første arbeider vi multilateralt i FN for å få etablert internasjonalt anerkjente og forpliktende normer, regler og retningslinjer som kan bidra til å sikre funksjonshemmedes rettigheter. Dernest arbeider vi konkret, i vårt eget bistandsprogram, for å bedre situasjonen for funksjonshemmede. For det tredje støtter vi multilaterale organisasjoners arbeid for å bedre funksjonshemmedes kår.

Det såkalte integrasjonsperspektivet sto sentralt under drøftingene på det sosiale toppmøtet i København i fjor. Der ble prinsippet om "et samfunn for alle", der alle individer har en aktiv rolle å spille, slått fast. Handlingsplanen fra toppmøtet sier at myndighetene har ansvar for å fremme og respektere individenes rettigheter, hindre diskriminering, fremme likebehandling og gjøre offentlige tjenester mer tilpasset befolkningens behov. Ansvaret for å ivareta sosiale gruppers særlige behov nevnes spesielt. Deltakerne på toppmøtet i København forpliktet seg til å sikre beskyttelse og full integrasjon av funksjonshemmede og sårbare grupper i økonomien og samfunnslivet (4 d). Videre ble man enige om å fremme FNs standardregler for likebehandling og muligheter for personer med handikap, og å lage strategier for å gjennomføre dette. Myndighetene forpliktet seg til å samarbeide med de funksjonshemmedes egne frivillige organisasjoner i dette arbeidet. På denne måten ville man basere seg på de funksjonshemmedes egne bidrag og aktive rolle i stedet for utelukkende å fokusere på deres problemer. Norge har forpliktet seg til å følge opp handlingplanen, og det gjør vi nasjonalt, men også i vårt internasjonale engasjement er vi opptatt av å bidra til at programmet blir realisert i våre samarbeidsland. Fra norsk side vil derfor handlingsplanen fra København stå sentralt i bistandsarbeidet fremover og være retningsgivende for den bistand som berører mennesker med funksjonshemming.

Jeg hadde i slutten av juni i år gleden av å møte Harald Lindqvist og Lena Richter. De presenterte det dokumentet som FBS har utarbeidet om Prinsipper og retningslinjer for bistand som berører mennesker med funksjonshemming. Vi ble da enige om at Departementet skulle se nærmere på dokumentet og komme tilbake med et svar i innen slutten av september. Jeg ser derfor dette som en anledning til å få ytterligere synspunkter fra denne forsamlingen på hvordan man fra norsk side kan forbedre den innsatsen som finansieres over bistandsbudsjettet, og hvilken rolle FBS, og andre representanter for de funksjonshemmedes organisasjoner, kan spille i dette arbeidet.

Den viktigste kanalen i dag for konkret norsk bilateral bistand til funksjonshemmede er støtten gjennom frivillige organisasjoner. La meg først nevne at de frivillige organisasjonene generelt spiller en svært viktig rolle i norsk bistand. I 1996 blir nesten en fjerdedel av bistandsbudsjettet kanalisert gjennom frivillige organisasjoner. Det vil si at 1,9 milliarder kroner ble forvaltet av disse organisasjonene. Det aller meste, over 82 prosent, går gjennom norske organisasjoner. Ca. 6 prosent går til lokale frivillige organisasjoner, gjennom en ordning som administreres av ambassadene i samarbeidslandene. Nærmere 7 prosent går via internasjonale frivillige organisasjoner, mens de resterende ca. fem prosent gjennom regionale frivillige organisasjoner og stiftelser og forskningsinstitusjoner. Disse tallene viser at man fra norsk side har tillit til organisasjonenes arbeid, og at man er avhengige av dem for å få utført de oppgaver som er pålagt av Stortinget. Ca. en tredjedel av støtten administreres av NORAD, det øvrige er nødhjelp som i hovedsak administreres av Utenriksdepartementet.

NORADs forhold til de tre organisasjonene Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede, Norges Handikapforbund og Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke reguleres gjennom den samarbeidsavtale som er inngått med FBS. Fra vår side ville det ikke vært noe i veien for at det inngikk flere organisasjoner i dette samarbeidet. NORADs generelle erfaring er at slike samarbeidsavtaler, og de sekretariater som er etablert på dette grunnlag, har vist seg å være effektive organer for å administrere støtten gjennom frivillige organisasjoner på de ulike områder. Jeg vet at NORAD er i ferd med å foreta en generell gjennomgang av ordningene, for å se om avtalene svarer til forventningene, og med det formål å se om samarbeidet kan forbedres ytterligere.

Konkret gikk det i fjor vel 43 mill. kroner til tiltak øremerket for funksjonshemmede over den generelle bevilgningen til frivillige organisasjoner som administreres av NORAD. Av dette gikk 25, 7 mill.kroner gjennom FBS, 11,5 mill.kroner gjennom Norges Blindeforbund og nesten 6 mill. kroner gjennom Norges Røde Kors. Over bevilgningene som håndteres av Utenriksdepartementets politiske avdeling gikk det ca. 12. mill. kroner til tiltak som klassifiseres som støtte til funksjonshemmede. Mesteparten av støtten som gis over dette budsjettet er imidlertid ikke sektorrettet, og en del av den generelle bistanden som gis til flyktninger og nødlidende vil også komme funksjonshemmede til gode.

Av bistanden som finansieres over landprogram- og regionalbevilgningene er det lite direkte bistand rettet mot funksjonshemmede. Dette sier noe om den prioritet som slik bistand gis av myndighetene i våre mottakerland og behovet for holdningsskapende arbeid på området. Det forklarar også hvorfor vi fra norsk side har satset på å yte slik innsats gjennom de frivillige organisasjoner. Når det er sagt må jeg legge til at i Botswana går faktisk en mindre del av helsesektorprogrammet til funksjonshemmede.

Et område som mange av dere kjenner godt til, og hvor det er ytet stor og viktig innsats opp gjennom årene er den faglige bistand som gis gjennom fredskorpset. I 1995 ble det finansiert 15 fredskorpsårsverk direkte øremerket funksjonshemmede. I tillegg er det gitt noe støttemidler til det arbeid disse driver. Samarbeidet mellom fredskorpset og norske frivillige organisasjoner har variert opp gjennom årene, men har tidvis vært en viktig i faktor i arbeidet for å bedre funksjonshemmedes kår.

Norge har et godt samarbeid med en rekke internasjonale organisasjoner . Flere av disse mottar betydelig støtte fra Norge til arbeid for å bedre funksjonshemmede kår. De viktigste er ILO og UNICEF. Norge yter støtte gjennom såkalt multi-bi samarbeid, dvs. norsk finansiering av prosjekter og/eller tiltak som de internasjonale organisasjonene har ansvaret for på områder som f.eks. utdanning, opplæring, helse og deltakelse i lokalsamfunnet.

Som det fremgår av denne oversikten ytes det i dag ikke ubetydelig bistand til funksjonshemmede. I det videre arbeid for å bedre forholdene i utviklingsland skal det fra norsk side satses sterkere på områdene grunnutdanning og primærhelse. Det vil fra departementets side bli sett på strategier for å få til sterkere satsing på disse områdene. I dette arbeidet er det viktig at hensynet til funksjonshemmede blir ivaretatt på best mulig måte. Her er det en viktig rolle for representanter for de funksjonshemmede.

Spørsmålet er reist om hvem som er høringsinstanser for de strategier som departementet utarbeider, både for enkeltland og på sektorområder. Dette er ganske enkelt å besvare, i og med at slike dokumenter i hovedsak ikke sendes ut på høring. Årsaken er dels at dette er intrne dokumenter, dels at innholdet berører forhold som kan være sensitive for våre samarbeidsland. Derimot er det utstrakte konsultasjoner med berørte organer om spørsmål som faller innenfor deres kompetanseområde. Ved at dere som arbeider for å bedre situasjonen for funksjonshemmede samler dere i en egen bistandsstiftelse bidrar dere selv til å øke sansynligheten for å bli konsultert på de områder hvor dere har spesiell kompetanse.

Et viktig spørsmål til slutt er: Hvordan kan vi bli bedre? Har vi på bistandssiden klart å trekke på den ekspertisen vi har i Norge der hvor vi har hatt bruk for den? Vårt eget bistandssystem, dvs. departementet og NORAD, har behov for å trekke på faglige ressurser i det norske samfunn. Videre har de internasjonale organisasjonene, slik jeg forstår det, behov både for faglig styrking, og for korrigering i sitt arbeid. Fra norsk side må vi sørge for at vi har godt kvalifisert ekspertise vi kan trekke på, både til eget bruk og til hjelp for de internasjonale organisasjonene. Jeg har ikke noe problem med å se at et fellesorgan for funksjonshemmede kan være en viktig kilde til nyttig norsk ekspertise på alle de ulike områder som angår funksjonshemmede, det være seg generell planlegging, mere spesialiserte områder både innen planlegging og undervisning, og alle rehabiliteringsfunksjonene.

I dokumentet om prinsipper og retningslinjer for bistand som berører mennesker med funksjonshemming tar FBS opp ulike områder hvor de ber departementet vurdere hvorvidt det vil være hensiktsmessig å trekke på den ekspertisen de har. Jeg forstår at FBS trekker på et vidt nettverk av faglig ekspertise, og det er selvsagt noe som er av stor interesse for oss, og som vi derfor vil komme tilbake til.

Jeg takker for at dere har hørt på meg og ser fram til en meningsutveksling om de tema som er berørt.