Utenriksminister Bjørn Tore Godals redegjørelse i Stortinget 10.10.96 om menneskerettigheter

Utenriksminister Bjørn Tore Godals redegjørelse i Stortinget 10.10.96 om menneskerettigheter

President!
Hver dag tar vi nye norske initativ for å forsvare menneskerettighetene i land hvor medmennesker undertrykkes. Aldri før har så mange fanger, forfulgte og forsvunne fått håndfast hjelp av norske diplomater eller hjelpeorganisasjoner. Aldri før har vi så aktivt konfrontert maktmennesker med konkrete menneskerettsbrudd og konkrete forslag til forbedringer.

I denne uken har vår statsminister tatt opp overgrepene i Burma og barnearbeid i ASEAN-landene med Thailands myndigheter. Hun innledet i går en aktiv og målrettet menneskerettsdialog med Vietnam ved blant annet å overlevere dokumentasjon fra Amnesty International. Vi har samtidig hatt besøk av den indonesiske Abdul Hakim, som ber om - og får - økt norsk støtte til sitt omfattende arbeid i Indonesia.

Mandag og tirsdag hadde jeg samtaler med israelske og palestinske ledere om tiltak for redusert vold og israelsk tilbaketrekking fra de palestinske områder. Både gerilja og myndigheter i Colombia har nettopp bedt oss om å bistå i en omfattende fangeutveksling, samtidig som vi har lovet representanter for albanske grupper i Kosovo et besøk på politisk nivå i neste uke for å diskutere nye solidaritetsprosjekter.

Vår aktive linje er ikke uten kostnader:Vi har den siste tida opplevd nye sterke anklager fra makthavere som ikke ønsker vårt kritiske søkelys. Seinest denne uka har Kenyas myndigheter igjen angrepet Norge for vår støtte til Koigi wa Wamwere og andre politiske fanger.

President,
Dette er et øyeblikksbilde fra denne ukes dagsorden i Regjeringens og Utenriksdepartementets arbeid for menneskerettighetene. Og det er ingen uvanlig uke!

Det har vært et bredt ønske i denne sal om å drøfte nærmere ulike sider ved vårt internasjonale engasjement for menneskerettighetene på mer prinsipielt grunnlag. Dette kom bl.a. fram i utenriksdebatten 8. februar i år. Som innledning til en slik debatt vil bistandsministeren, handelsministeren og jeg redegjøre for hovedlinjene i Regjeringens politikk for å fremme menneskerettighetene i andre land. Vårt internasjonale menneskerettsengasjement favner vidt og berører de aller fleste sider av vår utenrikspolitikk.

Det norske samfunns dype respekt for menneskeverdet har gjort vern om og fremme av menneskerettighetene til en grunnstein i all vår politikk. Den har en særlig plass i alt vårt fredsarbeid, der den forener idealisme med egennytte: Jo større respekt for menneskerettighetene, jo tryggere verden for oss alle. For å sitere fra Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948: "...anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden".

Kampen for å spre menneskerettsidealene og gjøre statene folkerettslig forpliktet til å overholde dem er kommet langt, men - som vi til daglig blir minnet om - likevel altfor kort i faktisk etterlevelse. Det er vokst fram større erkjennelse av at de grunnleggende menneskerettigheter, slik de er nedfelt i Verdenserklæringen, har gyldighet for alle mennesker i alle land - ikke bare i den vestlige kulturkrets. Jeg minner om viktige begivenheter som vi fortsatt gleder oss over: diktaturenes fall i øst, avviklingen av raseskilleregimet i Sør-Afrika, militærjuntaens fall i Chile.... Selv om erkjennelsen etter hvert også følges opp i disse og mange andre lands praktiske politikk, må vi ikke hvile der resultatene lar vente på seg.

Vår utålmodighet har plassert Norge blant pådriverne i kampen for å gi alle en menneskeverdig tilværelse . Regjeringen ser det som sitt klare ansvar å fremme menneskerettighetene gjennom et bredt sett av virkemidler, der kontakt og dialog er det viktigste for å påvirke.

"Vi er best"-holdningen har selvsagt sine begrensninger. Jeg viser bare til hvordan nordmenns egne oppfatninger om hva som er en menneskeverdig tilværelse har endret seg gjennom historien, i tett samspill med den sosiale og økonomiske utvikling av vårt eget land. Vi må respektere at andre samfunn har tradisjoner og løsninger forskjellig fra våre. Men det vi med rette kan både forvente og kreve, er at allment anerkjente og folkerettslig forpliktende menneskerettigheter respekteres. Disse er fastslått i de to grunnleggende FN-konvensjonene av 1966 om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Jeg vil i hovedsak ta utgangspunkt i de politiske og sivile rettighetene. Det vil si grunnleggende individuelle rettigheter som retten til liv, frihet fra tortur og vilkårlig fengsling, tros- og ytringsfrihet, forsamlings- og organisasjonsfrihet. Handelsministeren og bistandsministeren vil også si mer om Norges arbeid for å fremme økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Skal vi nå vårt mål om å bedre situasjonen for menneskerettighetene, må vi nytte mulighetene i flernasjonalt samarbeid så vel som i tosidig kontakt med andre land. Militære tvangsmidler for å få en stat til å slutte med overgrep mot egne borgere kan ifølge FN-pakten bare være aktuelt når den internasjonale fred og sikkerhet står på spill. Og mulighetene for å få dette til er små, men bør utvikles. Det internasjonale samfunn må derfor også bruke andre metoder - fra ulike grader av boikott og kritikk til mer positive hjelpetiltak. Valg av påvirkningsstrategi må bero på grad og omfang av overgrep, holdningene både til dem vi vil påvirke og dem vi vil hjelpe, samt hvilken internasjonal oppslutning vi kan mønstre.

Ikke minst er det viktig å styrke det internasjonale samfunnets evne til å forebygge konflikter internt i landene for å hindre overgrep mot befolkningen. Dette er bakgrunnen for Regjeringens forslag om å opprette et FN-fond for forebyggende handling.

Regjeringen legger til grunn at det internasjonale samfunnet har rett og plikt til å bry seg når en stat ikke viser et minstemål av respekt for menneskerettighetene. Her må statenes selvråderett vike. Norge vil fortsatt arbeide aktivt for å få alle stater til å påta seg de sentrale folkerettslige forpliktelser på menneskerettsområdet. Dernest er det en viktig oppgave å være med og påse at avtalepartnerne oppfyller sine forpliktelser, både i henhold til de to nevnte konvensjonene og andre avtaler om bl.a. tortur, urfolkrettigheter, avskaffelse av kvinne- og rasediskriminering - for å nevne noen helt sentrale felter.

Her står vi på ingen måte alene. På FNs Generalforsamling hver høst og Menneskerettskommisjonens årlige vårsesjon samarbeider vi med likesinnede for å rette det internasjonale søkelyset mot brudd på menneskerettighetene. Den hektiske diplomatiske aktivitet som utvises av de land som prøver å unngå offisiell kritikk, er uttrykk for hvilken belastning som ligger i negativ omtale fra verdenssamfunnet. Det er derfor ikke riktig at alt preller av som vann på gåsa. Det kreves også iherdig innsats fra de regjeringer som ønsker å kritisere, for å få med seg flest mulig i mest mulig kritiske og handlingsrettete uttalelser. Det er nemlig slik at dersom det ikke lykkes å få til en bred nok oppslutning om kritikken eller tiltakene, vil de både ha mindre effekt og i verste fall kunne utlegges som en seier for en regjering som bryter menneskerettighetene.

Noe av bredden i FNs engasjement på menneskerettsområdet går fram av rekken av arbeidsgrupper og oppnevnte spesialrapportører for land hvor menneskerettighetene står svakt. Det fins også andre overvåkingsmekanismer, som såkalte tematiske spesialrapportører for tortur, ytringsfrihet, summariske henrettelser, religiøs intoleranse og barneprostitusjon. Omsider er FNs Høykommissær for menneskerettigheter blitt opprettet for å ha et overordnet ansvar for hele FNs menneskerettsarbeid. Regjeringen arbeider for å styrke høykommissærens stilling og handlekraft.

Som ledd i arbeidet for å fremme det internasjonale menneskerettsvernet er det viktig at det internasjonale samfunnet kan straffeforfølge dem som begår de alvorligste brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Vi har aktivt støttet de to internasjonale straffedomstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Regjeringen er nå blant pådriverne for å opprette en fast internasjonal straffedomstol.

Selv om FNs verktøy for sivile og politiske rettigheter så langt ikke er like effektivt som Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950, trengs det også i Europa enda bedre overvåking og kontroll. Regjeringen har derfor aktivt gått inn for å slå sammen Europarådets domstol og kommisjon til én permanent domstol og innføre en ordning for periodisk etterlevingskontroll i regi av Ministerkomitéen.

Før jeg forlater de flernasjonale påvirkningskanalene, vil jeg også nevne Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og Interpol. Vår omfattende støtte til OSSEs innsats for frie og rettferdige valg er viktig menneskerettsarbeid. I Interpol har Norge gått i spissen for internasjonalt samarbeid for straffeforfølging av de groveste forbrytelser mot barn. Det gjelder handel med barn til prostitusjon og barnepornografi, barnesexturisme og andre overgrep. Verdenskonferansen mot seksuelt misbruk av barn i Stockholm i august viste omfanget av slike alvorlige menneskerettsbrudd.

I våre tosidige kontakter for å søke å bedre situasjonen for menneskerettighetene i et land satser vi i utgangspunktet på dialog og positive virkemidler. Samkvem er i seg selv den viktigste kulturformidler. Vi yter betydelig støtte til regjeringer og uavhengige organisasjoner som arbeider for å styrke respekten for menneskerettighetene, bl.a. gjennom rettshjelp til ofre for menneskerettsbrudd, opplæring av jurister, lærere, journalister og andre i menneskerettsspørsmål, dokumentasjon og spredning av informasjon om brudd på menneskerettighetene samt etablering av uavhengige massemedier. Gjennom Regjeringens ressursbank for demokrati og menneskerettigheter, NORDEM, er det de siste år formidlet flere hundre valgeksperter, jurister, minoritetseksperter og etterforskere til problemområder. Støtte til menneskerettstiltak inngår også i langsiktige bistandsprosjekter, noe bistandsministeren kommer nærmere inn på.

Ett eksempel hvor vi de siste årene har valgt en aktiv dialoglinje, er overfor Kina - en fjerdedel av menneskeheten. Vi erkjenner Kinas sosiale og økonomiske framsteg og de store utfordringer det enorme samfunnet fortsatt står overfor. Men samtidig påpeker vi menneskerettsbrudd og manglende rettssikkerhet gjennom å ta opp enkeltsaker så vel som mer prinsipielle problemer. Nå forbereder vi konkrete prosjekter for å øke kunnskapen og bevisstheten om menneskerettighetene i Kina. Både Amnesty International og kinesere som arbeider for politiske endringer i sitt eget land, har oppfordret oss til å engasjere oss på denne måten. Dalai Lama og munken Palden Gyatso støtter vår dialog- og samkvemslinje, som selvsagt også omfatter åpen kritikk av menneskerettsbrudd i Kina generelt og i Tibet i særdeleshet.

Også overfor Indonesia har Norge valgt en dialoglinje. Det betyr ikke at vi er tilfreds med situasjonen for menneskerettighetene der, men at vi gjennom samtaler på politisk plan og tosidig samarbeid på flere områder har fått grunnlag for effektive påvirkningsmuligheter. Regjeringen vil ikke automatisk avbryte en dialog selv om tilbakeslag inntreffer. Utviklingen i Indonesia i den seinere tid illustrerer problemstillingen. Vi har gitt uttrykk for uro og bekymring over situasjonen og har bl.a. protestert mot arrestasjonen av den uavhengige fagforeningslederen Muchtar Pakpahan. Jeg hadde samtaler med den indonesiske utenriksministeren om disse spørsmål i New York for to uker sider. Når nærings- og energiminister Jens Stoltenberg om få dager drar til Indonesia for å delta på et teknologiseminar, tar han også opp grunnleggende menneskerettsspørsmål og faglige rettigheter. Den katolske kirke på Øst-Timor og indonesiske menneskerettsforkjempere får norsk bistand til sitt arbeid. De støtter vår dialoglinje og ønsker ikke at vi skal være fraværende.

Menneskerettshensyn inngår også i vårt engasjement på områder som kortsiktig humanitær bistand, f.eks. overfor palestinerne, og i vår støtte til demokratiserings-prosessen og gjenoppbyggingen i det tidligere Jugoslavia. I dag kommer Guatemalas utenriksminister på Norges-besøk. De massive bruddene på grunnleggende menneskerettigheter i Guatemala over mange tiår er den dystre bakgrunn for hans og vårt fredsarbeid. Reintegrering av flyktninger og fremme av urfolksrettigheter er to viktige byggesteiner i dette arbeidet.

Vår omsorg for behandlingen av minoriteter som tibetanere i Kina og kurdere i Tyrkia er en helhetlig del av menneskerettsengasjementet. I den seinere tid har kurdernes vanskelige situasjon igjen påkalt verdens oppmerksomhet. Regjeringen mener at det internasjonale samfunn nå må ta et større ansvar for kurderne. Vi vil fortsette med å ta opp kurdernes sak med tyrkiske myndigheter og sammen med likesinnede land ta initiativet til å få satt denne saken sterkere på dagsordenen i internasjonale organisasjoner.

Av og til kritiseres Regjeringen for at det ikke er sammenheng i de virkemidler som tas i bruk, eller at de tilsynelatende er motstridende. I vårt forhold til andre land må virkemidlene til enhver tid tilpasses det som alltid er utfordringen: hvordan vi mest effektivt medvirker til å bedre situasjonen for menneskerettighetene. I noen tilfeller er Regjeringen kommet til at det ikke er mulig å nå fram med dialog. Et slikt tilfelle er Burma. Landets demokratiske krefter, med fredsprisvinner Aung San Suu Kyi i spissen, har oppfordret oss til å isolere regimet. Derfor har vi gått aktivt inn for økonomiske sanksjoner og internasjonal fordømmelse. Regjeringen frarår norske selskaper å engasjere seg i landet, støtter eksilregjeringen og hjelper burmesiske flyktninger.

Iran er et annet tilfelle. Norge kan ikke ha normale forbindelser med Iran så lenge iranske myndigheter i ord og handling ikke tar avstand fra fatwaet med sine fullstendig uakseptable brudd på allment anerkjente menneskerettsprinsipper og de mest grunnleggende folkerettslige normer for mellomfolkelig samkvem. Resultatene av EUs kritiske dialog med mullah-regimet er magre.

Økonomiske sanksjoner bør være en siste utvei når andre virkemidler er prøvd og ikke virker. Som vi ser i Irak, rammer effektive internasjonale sanksjoner hele befolkningen, langt utover regimet og dets støttespillere. De politiske resultater kan være vanskelig å forutsi og vil ikke alltid være i samsvar med intensjonene. Men Norge vil selvsagt uansett slutte lojalt opp om sanksjoner som blir vedtatt av Sikkerhetsrådet i FN, og som har vist seg å være så effektive, som f.eks. sanksjonene mot det tidligere regimet i Sør-Afrika.

Ensidige norske sanksjoner vil sjelden eller aldri være et effektivt pressmiddel. Signaleffekten, som det snakkes mye om, kan lett bli tydeligere hjemme enn ute. Samkvemmet med Norge er som regel lett erstattelig for et regime. Foruten å ramme norske bedrifter uforholdsmessig hardt vil ensidige tiltak undergrave internasjonal tillit til Norge som handelspartner. Som et lite og sårbart land har vi også prinsippielle motforestillinger mot at noen land uten FN-hjemmel boikotter andre. Vi er derfor uenig i USAs boikott av Cuba.

I de fleste tilfeller vil økonomisk samkvem skape materiell framgang som kan bidra til å bedre situasjonen for menneskerettighetene - iallfall på det økonomiske og sosiale området. Vi vil søke å forsterke den positive virkningen gjennom en målbevisst og byggende dialog med samhandelspartnerne. Regjeringen oppfordrer norsk næringsliv og fagbevegelse til å være med og ta ansvar for å spre norske verdier og holdninger i land en samarbeider med. Dette er blant de tema som handelsministeren vil komme inn på i sin redegjørelse.

Til slutt: Styrken i vårt internasjonale menneskerettsarbeid bunner først og fremst i et felles verdigrunnlag og et dyptfølt engasjement i det norske folk - heldigvis - mot alt som krenker menneskeverdet. Det har noe med norsk historie å gjøre.Utfordringen er å finne de beste virkemidlene for å omsette engasjement og velvilje i større frihet og mer rettferd for undertrykte, utnyttete, misbrukte og mishandlete medmennesker. Her har Norge tatt på seg et globalt medansvar som vi må forvalte med realisme og respekt, men også med solidaritet og nestekjærlighet.

Her er innsats fra myndigheter, menneskerettsorganisasjoner og næringsliv ikke nok. Jeg vil derfor oppfordre andre deler av det norske samfunnet til økt innsats for menneskerettighetene også i praksis, og jeg tillater meg å si at stortingsrepresentanter, politiske partier, organisasjoner av alle slag og hver enkelt nordmann bør være seg dette enda mer bevisst i sine internasjonale kontakter. Gjennom en slik nasjonal dugnad for menneskerettighetene er vi med og bygger opp bred folkelig forståelse for og støtte til menneskerettsarbeidet i andre land.