Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget

30 januar 1996

President!

Fredsavtalen for det tidligere Jugoslavia, som ble undertegnet i Paris i desember, setter forhåpentligvis sluttstrek for den blodigste konflikten på vårt kontinent siden den andre verdenskrig. Nå må den skjøre freden trygges. Og vi må legge dypt alvor og engasjement i arbeidet for å unngå gjentakelser både på Balkan og i det øvrige Europa.

I ruinene av tragedien vokser noe nytt og løfterikt fram. Den NATO-ledete styrken i Bosnia samler deltakelse på tvers av de gamle alliansegrensene; NATO-landene, nøytrale land, landene i Sentral- og Østeuropa og Russland er med. Vi ser omrisset av en ny sikkerhetsordning der landene bygger et "Partnerskap for fred" som kan forene alle gode krefter når situasjonen virkelig krever det.

Gjennom NATO-samarbeidet og avspenningspolitikken har vi trygget vår egen og andre lands sikkerhet. EU har gitt et avgjørende bidrag til å gjøre krig mellom tidligere motstandere like utenkelig som krig mellom nordiske naboer. NATOs og EUs utvidelse mot øst og sør stiller både oss og andre berørte overfor viktige veivalg.

Hovedoppgaven nå er å videreutvikle samarbeidet på tvers av de gamle blokkgrensene. Vi må vise i praktisk politikk at den kalde krigens slutt gir nye muligheter av betydning for folks hverdag. Også Norge må gjøre sitt til at folkestyret i Russland befestes og at arbeidet for trygghet og bedre kår har framgang i Sentral- og Østeuropa.

Gjennom Barentssamarbeidet har vi gitt et betydningsfullt bidrag til dette arbeidet i nord. I Østersjørådets regi er vi også med på å legge et tilsvarende grunnlag i Baltikum. På denne måten svekkes demagogenes muligheter til å spille på usikkerheten og invitere til en tilbakevending til isolasjon og konfrontasjon.

De nye utfordringene og mulighetene har vi ennå ikke full oversikt over. Norges særegne geografiske og geopolitiske plassering i skjæringspunktet mellom den europeiske, den atlantiske og den russiske dimensjon stiller særlige krav til utformingen av norsk utenrikspolitikk. Jeg vil i denne redegjørelsen legge hovedvekten på disse tre dimensjonene og de mest iøynefallende oppgaver dette etter Regjeringens oppfatning gir oss i de nærmeste år.

Folkeavstemningen om EU-medlemskap er bak oss, men Europa er fortsatt i støpeskjeen. Det er en prosess også vi er en del av. I vel ett år har vi nå høstet erfaringer med et utvidet EU med tre nordiske medlemsland. Det har i hele etterkrigstida vært norsk tradisjon å samordne vår utenrikspolitikk med andre, nærstående land. Regjeringen har derfor valgt å fortsette denne samarbeidslinjen innenfor folkeavstemningsresultatets rammer.

EU-samarbeidet berører alle de viktigste interesseområder for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I praksis har det vist seg at EU-landenes felles utenriks- og sikkerhetspolitikk i all hovedsak faller sammen med våre egne prioriteringer og standpunkter. Vi ser også at i de saker der EU ikke har en felles politikk, fører det enkelte medlemsland sin nasjonale politikk. Et eksempel på dette er forholdet til de franske atomprøvesprengningene.

Regjeringen mener at vi ivaretar våre interesser best ved et nærest mulig samarbeid med EU og EU-landene. Det er derfor av stor betydning for oss å utvikle nære kontakter med det enkelte medlemsland og utnytte de muligheter som ligger i den politiske dialog- og kontaktordning vi har med EU-landenes utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid.

Dagens situasjon er krevende. Vi må bruke flere ressurser på å skaffe informasjon om arbeidet i EU og til å fremme våre synspunkter, særlig i saker der det kan være interessemotsetninger til EU-land. Vi har selvsagt færre virkemidler enn EU-medlemmene til å påvirke utformingen av det videre europeiske samarbeid omkring EU og EUs politikk på sektorer som berører norske næringsinteresser. Det betyr at vi må satse desto mer målbevisst for å få fram våre synspunkter. Jeg er i denne sammenheng glad for at Norges brede internasjonale engasjement for fred, humanitær innsats og utvikling bidrar til å styrke oss i arbeidet med å få norske synspunkter gjort kjent og tatt hensyn til i sentrale samarbeidsland.

linkdoc032005-993615#docDet nordiske samarbeid er blitt en særlig viktig kanal til EU. Gjennom de nordiske lands tettere tilknytning til EU har samarbeidet i Norden fått en ny giv. Reformarbeidet i Nordisk Råd og i Ministerrådet har ført til at de nordiske samarbeidsmekanismene er blitt mer velegnet ikke bare i samkvemmet landene imellom, men også i forbindelsene til Europa og nærområdene i øst og i nord. Det er ikke minst opp til oss selv å søke å utnytte dette, men alle de nordiske land må dra lasset sammen.

Det nordiske samarbeidet vil være en god plattform for vår Europapolitikk i årene framover. Selv på områder der vi i Norden fra tid til annen kan oppleve til dels motstridende interesser, har vi som naboer all interesse av å søke fram til fornuftige og arbeidsdyktige løsninger. Med dette utgangspunkt arbeider Regjeringen nå med å finne grunnlag for å skape enighet på de aktuelle fiskeri- og landbruksproblemer.

Vi må se i øynene at de nordiske EU-land naturlig nok vil rette økt oppmerksomhet mot EU-samarbeidet. Utfordringen til det tradisjonelle nordiske samarbeidet forsterkes ved at EU-landene også bringer med seg sitt omfattende samarbeid inn i viktige internasjonale organisasjoner som FN, Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet.

Dette forholder vi oss til gjennom et nært og pragmatisk samarbeid blant annet ved å gå med i EU-initiativ der vi har felles interesser med EU-landene. Statsministrene og utenriksministrene er enige om å videreføre og videreutvikle det nordiske samarbeidet i internasjonale fora. Ikke minst gjelder dette i FN, som mer enn noe annet forum har bidratt til den nordiske profil i internasjonal politikk.

Den nordiske passunion er ett av de viktigste eksemplene på vellykket nordisk samarbeid. Et overordnet mål for Regjeringen er å ivareta dette godet som passunionen representerer. De nordiske land står samlet bak ønsket om å opprettholde det nordiske samarbeidet på dette feltet, samtidig som man deltar i det bredere europeiske samarbeidet på grunnlag av Schengenavtalen. Jeg viser her til linkdoc#docjustisministerens redegjørelse i Stortinget 8. november i fjor. Forhandlingene om vilkårene for en felles nordisk tilslutning er i god gjenge.

For Norge er det av største betydning at linkdoc032005-991996#docEØS-samarbeidet kan videreføres mest mulig effektivt etter at Finland, Sverige og Østerrike ble EU-medlemmer. linkurlhttp://www.uio.no/offentlig/eos/index.html_blankEØS-avtalen tar sikte på å ivareta våre økonomiske interesser. Norge er utvilsomt den avtalepart som har størst egeninteresse av å arbeide for at avtalen forblir virksom, og at avtalens utviklingsmuligheter utnyttes fullt ut. Derfor har Regjeringen lagt opp til en omfattende innsats på mange områder.

Vi ønsker videre å utnytte EØS-avtalen slik at Norge kan delta aktivt også på områder som forskning, utdanning, miljø og kultur. På regionalpolitikkens område foregår allerede et viktig samarbeid gjennom vår deltakelse i INTERREG-opplegget. Det trengs dessuten målrettet informasjonsarbeid om den plass og rolle EØS-avtalen gir oss i Europa. Regjeringen har derfor lagt vekt på dette. Det er behov for informasjon så vel til dem i Norge som har interesse av å utnytte EØS-avtalens muligheter, som til våre samarbeidspartnere i EU.

I stigende grad har linkdoc032005-991994#docdet utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid mellom EU-landene framstått som en viktig drivkraft i arbeidet med å binde sammen øst og vest i Europa. EU-samarbeidet legger i stor grad rammene for Europas forhold til Russland, for utviklingen av forbindelsene over Atlanteren og i Østersjøregionen, samt for et utvidet samarbeid i Middelhavsregionen.

Den nylig inngåtte tollunion mellom EU og Tyrkia representerer et viktig skritt på veien mot et bredere samarbeid med et alliert land som har stor strategisk betydning for Europa. Det tyrkiske valget på slutten av fjoråret viste de politiske spenninger i landet. Tyrkias fulle deltakelse i europeisk samarbeid er viktig, med de forpliktelser og muligheter det innebærer. Regjeringen støtter dette bredere samarbeidet. Det muliggjør også utvidet dialog om grunnleggende spørsmål knyttet til demokrati og menneskerettigheter.

linkurlhttp://www.cec.lu/en/record/madrid.html_blankEU-toppmøtet i Madrid i desember bekreftet at EU vil bli utvidet. Utvidelse av EU østover og sørover er en historisk mulighet til å skape en forpliktende og omfattende all-europeisk samarbeidsordning. Det forberedende arbeid for utvidelsesforhandlinger er i gang. Det er gledelig at de nordiske EU-land har fått gjennomslag for å sikre at de baltiske land skal behandles på lik linje med de andre assosierte sentral- og østeuropeiske land. Regjeringen har støttet dette, fordi det vil fremme stabilitet i våre nærområder.

Selv om EU-utvidelse nødvendigvis tar tid, kan vi se omrisset av et Europa der så mange som nærmere et trettitalls land vokser seg sammen i et bredt politisk og økonomisk samarbeid. En gradvis framvekst av et mer helhetlig Europa vil endre tilvante tankemønstre også for oss. Vi må innrette oss på at land som lenge stod oss fjernt, etter hvert blir viktige samarbeidsland. Regjeringen legger derfor opp til å styrke våre kontakter med søkerlandene.

EUs engasjement østover på det økonomiske området er blitt fulgt opp av EFTA-landene, som har inngått frihandelsavtaler med alle land som EU nå har Europa-avtaler med. Etter hvert som EUs utvidelsesprosess går videre, blir det stadig viktigere for oss å følge den økonomiske integrasjonen nøye og tilpasse EFTAs frihandelsavtaler slik at vi ivaretar hensynet til norsk næringsliv. Som framtidige EU-medlemmer vil sentral- og østeuropeiske land også bli parter i EØS-avtalen, med de utfordringer dette skaper for oss.

De assosierte landenes ønske om medlemskap i EU er både økonomisk og politisk betinget. Medlemskap forutsetter at landene avklarer konfliktspørsmål og legger grunnlaget for en stabil samfunnsutvikling basert på demokratiske prinsipper og markedsøkonomi. Utvidelsesprosessen blir dermed i seg selv en viktig faktor som både krever og bidrar til stabilitet og økt sikkerhet.

Det er i Norges grunnleggende interesse at et fredelig Europa uten nye frontlinjer eller skiller kan vokse fram. Et slikt Europa må være basert på et likeverdig fellesskap der de europeiske folk kan samles om felles utfordringer på tvers av historiske og kulturelle skiller. Motsetninger og konflikter må forebygges og løses på fredelig vis. Et fellesskap som kan samle de europeiske folk i et bredt og omfattende samarbeid er den beste garanti for vår egen trygghet.

29. mars vil EU-landene innlede sin linkurlhttp://www.cec.lu/en/agenda/igc-home/index.html_blankregjeringskonferanse som skal gjennomgå hvordan samarbeidet skal utvikles videre. Framtidige utvidelser mot øst og sør krever at samarbeidsformene effektiviseres og tilpasses nye oppgaver og nye medlemmer. Lite tyder imidlertid på at regjeringskonferansen vil føre til omfattende eller dramatiske endringer i den grunnleggende innretning av EU-samarbeidet. Fortsatt vil det være et samarbeid mellom suverene nasjoner, som på nærmere fastlagte områder ser seg tjent med å utøve sin myndighet i fellesskap for å møte utfordringer og oppgaver som de har felles.

Det er i norsk interesse at EU-landene lykkes i å legge grunnlaget for en forsterket felles innsats på områder som fred og sikkerhet, økonomi, sysselsetting og miljø. Vi ser også gjerne at samarbeidet får en enda klarere demokratisk forankring og blir preget av større åpenhet. Regjeringen har derfor støttet aktivt opp om de nordiske EU-lands initiativ og forslag på disse viktige områdene. Det er av stor betydning for våre egne muligheter til å videreføre aktiv sysselsettings- og miljøpolitikk at EU her styrker sin innsats.

Regjeringen vil understreke hvor viktig det er at EU forblir åpent for samråd og samarbeid med nærstående land. Norge har store utfordringer knyttet til den videre utvikling av EU-landenes sikkerhetspolitiske samarbeid og utviklingen av forbindelsene mellom linkurlgopher://marvin.stc.nato.int:70/11/Other_International/weu_blankDen vesteuropeiske union (VEU) og EU. Diskusjonen om disse spørsmål berører også forholdet mellom VEU og NATO, samt forholdet mellom de europeiske land og våre nordamerikanske allierte.

Frankrikes nærere tilknytning til det militære samarbeidet i NATO har styrket Alliansen og den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet. Etter Regjeringens syn er det gjennom sin todelte rolle som NATOs europeiske pilar og EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske instrument at et sterkere VEU har sin funksjon. Den bør gå ut på samordning og effektivisering av de europeiske lands evne til krisehåndtering, fredsbevaring og humanitær innsats. Dette mener Regjeringen ivaretas best ved at VEU opprettholdes som selvstendig organisasjon.

Selv om det er delte meninger innen EU om VEUs plass i det framtidige sikkerhetspolitiske samarbeidet, er det bred enighet om å videreutvikle VEU på en måte som styrker NATO og det transatlantiske sikkerhetsfellesskap. De transatlantiske forbindelser er av fundamental betydning for Norge og Europa. Samarbeidet mellom de vesteuropeiske og nordamerikanske land, først og fremst forankret i NATO, har vært avgjørende som stabiliserende faktor i Europa. Det er ingen tvil om at nordamerikansk nærvær i Europa og medvirkning i det sikkerhetspolitiske fellesskap fortsatt er nødvendig.

Toppmøtet mellom EU og USA i desember la premissene for et utvidet transatlantisk samarbeid på det ikke-militære område gjennom en handlingsplan som åpner for et utvidet og omfattende samarbeid om politiske, økonomiske, kulturelle og globale spørsmål. Regjeringen satser på å gi sitt bidrag til utviklingen av den atlantiske dialogen mellom USA og EU ut fra behovet for å ivareta våre egne interesser. Derfor var det gledelig at det tidligere spanske EU-formannskap uttrykte vilje til å trekke Norge så vel som Island og Canada inn i oppfølgingen av den nye handlingsplanen. Under et møte i Roma i forrige uke bekreftet min italienske kollega og det nåværende EU-formannskap den samme holdning. Amerikanerne synes også være positive til norsk medvirkning.

linkurlhttp://www.cec.lu/en/agenda/eu-us/pub/tai/index.html_blankDen transatlantiske handlingsplanen, slik den ble offentliggjort på toppmøtet i Madrid, er meget omfattende. Økonomisk og handelspolitisk samarbeid, forholdet til Russland, det tidligere Jugoslavia og Midtøsten er blant de områdene i planen vi ønsker å prioritere. Her har vi gode forutsetninger for å bidra. Vi støtter også EU og USA i deres prioritering av kamp mot internasjonal kriminalitet og samarbeid i miljøforhandlinger. På det handelspolitiske området vil Regjeringen arbeide for at et utvidet transatlantisk samarbeid, så vel som interregionalt samarbeid mellom EU og vekstregionene i Asia og Latin-Amerika, skjer i fullt samsvar med det globale regelverk og innenfor rammen av det flersidige handelssystem under linkdoc032005-993663#docVerdens handelsorganisasjon ( linkdoc#docWTO).

Innsatsen for fred i det tidligere Jugoslavia har vist hvor viktig et nært transatlantisk samarbeid og amerikansk deltaking i Europa er for en europeisk sikkerhetsordning. Det er likevel naturlig at en større del av fellesansvaret for europeisk sikkerhet etter hvert ivaretas av de europeiske land selv.

Det amerikanske engasjementet var avgjørende for forhandlingsgjennombruddet i Dayton. Jeg vil gjerne uttrykke stor anerkjennelse for den amerikanske innsatsen, uten å underkjenne betydningen av de europeiske lands og FNs fredsdiplomati. Det bidro nemlig aktivt til at Europa, USA og Russland trakk i samme retning og motvirket at tunge aktører støttet ulike sider i konflikten. Freden i det tidligere Jugoslavia er skjør. Aktiv internasjonal oppfølging i mange år framover blir avgjørende for å sikre varig fred. Også Norge har en sterk interesse i å bidra til iverksettelsen av fredsavtalen, både med finansielle og menneskelige ressurser.

Norsk bistand til det tidligere Jugoslavia har vært meget omfattende de seinere år. I 1995 beløp hjelpen seg til 400 millioner kroner. Regjeringen tar sikte på samme høye innsatsnivå i år. Direkte nødhjelp blir opprettholdt utover vinteren og våren. Deretter regner vi med at bistanden vil kunne dreies mer mot gjenoppbygging og utbedring av infrastruktur, boliger og skoler.

linkurlgopher://gopher.unicc.org:70/11/unhcrcdr_blankFNs Høykommissær for flyktninger har fått ansvaret for organiseringen av tilbakevendingen av flyktninger til det tidligere Jugoslavia. Regjeringen vil i samråd med Høykommissæren være vertskap for en internasjonal konferanse i Oslo i begynnelsen av mars for å drøfte prinsipper og planer for tilbakevendingen. Samordning mellom berørte land er viktig ikke bare av hensyn til gjennomføring av fredsavtalen, men også for å ivareta flyktningenes sikkerhet etter hjemkomsten.

linkurlgopher://marvin.stc.nato.int:70/11/Other_International/csce_blankOrganisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa har påtatt seg ansvaret for linkurlhttp://www.access-dayton.com/bosnia/_blankDayton-avtalens bestemmelser om forberedelse og gjennomføring av valg, overvåking av meneskerettssituasjonen og forhandlinger om rustningskontroll og regional stabilitet. Norge vil bidra på alle disse tre feltene. Regjeringen er også innstilt på å yte støtte til demokratibyggende tiltak i et mer langsiktig perspektiv. Demokratiet kan ikke sikres uten at det velges ledere som vil fremme menneskerettigheter og demokrati og sikre freden. Krigen har påført europeisk historie nye skampletter. Det er viktig at de som i dag er anklaget for krigsforbrytelser, blir pågrepet og får sin sak prøvd ved FNs Jugoslaviadomstol. For å sikre freden er det nødvendig at det finner sted reell nedrustning med klare krav til krigens parter. Som leder av rustningskontrollgruppen er general Vigleik Eide her gitt en sentral forhandlingsoppgave. Vi må sikre at freden ikke nyttes til rustning for ny krig.

Norge deltar også med et betydelig engasjement i den militære del av iverksettelsen av fredsavtalen. NATOs gjennomføringsstyrke, linkurlhttp://www.nato.int/ifor/ifor.htm_blankIFOR, har perspektiver langt utover Bosnias grenser. Den viser at NATO kan påta seg oppgaver på vegne av FN og bekrefter at Alliansen spiller en viktig stabiliserende rolle i Europa, i samarbeid med FN, OSSE og andre organisasjoner. Deltaking fra partnerne eller ikke-medlemmer av Alliansen viser at det praktiske samarbeid over tidligere skillelinjer nå bærer frukter. IFOR er et viktig element i det samarbeidet mellom NATO og Russland som nå er under utvikling. Gjennom den samarbeidsordning som er opprettet, har NATO tatt hensyn til legitime russiske interesser og behov.

Ikke minst Russlands posisjon i europeisk sikkerhetspolitikk gjør at vi følger landets interne utvikling med den største oppmerksomhet. Det russiske parlamentsvalget i desember ble avviklet på en vesentlig bedre måte enn valgene i 1993 og er en milepæl for det nye Russland. Valget styrker håpet om en mer stabil utvikling i landet også etter presidentvalget i juni i år. Men valgresultatet avspeiler også de store sosiale kostnader ved det reformarbeid som er igangsatt. Likevel må vi ikke glemme at russerne er kommet langt på kort tid. Mangfoldet i presse- og mediabildet og i det politiske landskapet gjør det vanskelig å se tilbakevending til det som var.

Vi støtter den videre demokratiske utvikling i Russland best ved å vise usvekket vilje til å inkludere russerne i et omfattende og forpliktende, åpent og likeverdig all-europeisk samarbeid. Også russerne selv må i ord og handling gå fullt inn i et slikt samarbeid om det skal bære frukter. Derfor støtter Regjeringen Russlands kandidatur til linkurlgopher://marvin.stc.nato.int:70/11/Other_International/coe_blankEuroparådet og ønsker at landet tas opp som medlem så snart som mulig. Regjeringen hilser velkommen Parlamentarikerforsamlingens vedtak om å anbefale russisk medlemskap. Medlemskap vil bl.a. innebære klare forpliktelser på områdene menneskerettigheter og minoritetsspørsmål og bidra til å utvikle rettsstaten i Russland. Den tragiske utviklingen i Tsjetsjenia er en påminnelse om behovet for politiske løsninger av konflikter og behovet for å få slutt på terrorisme som politisk virkemiddel.

De sikkerhets- og samarbeidsstrukturer som bygges opp i Europa, kan ikke bli stabile uten russisk medvirkning. Alle de euroatlantiske samarbeidsorganisasjonene kan bidra til å integrere Russland, men NATO har en særlig viktig rolle. Russisk deltakelse i linkurlhttp://www.nato.int/docu/basictxt/bt-pfp.htm_blankPartnerskap for fred og IFOR er byggesteiner i forholdet mellom NATO og Russland. Regjeringen legger vekt på at vi kan få til en prinsippavtale for samarbeidet mellom NATO og Russland. Utviklingen av forbindelsene mellom NATO og Russland må skje parallelt med NATOs utvidelsesprosess og med samme kraft. Etter min vurdering ville det dessuten, ut fra hensynet til den samlede sikkerhetspolitiske situasjon i Europa, være en fordel med parallellitet mellom utvidelsesprosessene i EU og NATO.

Et særlig viktig virkemiddel i arbeidet med å skape en ny sikkerhetspolitisk struktur i Europa er samarbeidet om rustningskontroll og nedrustning. Regjeringen ser det som svært viktig å bevare avtalen om konvensjonelle styrker i Europa, linkdoc032005-993616#docCFE-avtalen , som den sikkerhetspolitiske hjørnestein den er. Ingen er tjent med at denne avtalen bryter sammen.

CFE-avtalen har ført til at om lag 50 000 tyngre våpensystemer er blitt fjernet fra Europa i løpet av de siste fem år. Avtalen har skapt en åpenhet i militære spørsmål som har overvunnet mye av den tidligere mistillit og uforutsigbarhet. Til tross for denne positive utvikling står det fortsatt strid omkring avtalens såkalte flankeregime. Det er oppnådd enighet om å forhandle om en løsning som justerer grensene for flankesonens utstrekning. Dessverre er det til nå ingen framgang i disse forhandlingene. Det er om å gjøre å finne fram til en løsning som ikke svekker sikkerheten til noen av partene. Dette har vært siktemålet med de forslag som de allierte i NATO har fremmet. Jeg oppfordrer Russland til å medvirke til en snarlig løsning på de utestående spørsmål.

Interimsavtalen mellom EU og Russland som ble undertegnet i juli i fjor, er et viktig ledd i oppbyggingen av et åpent, all-europeisk samarbeid. Jeg er glad for at regionalt samarbeid etter hvert er kommet med som en helhetlig del av EUs samarbeidsstrategi overfor Russland. For Norge er det viktig at også samarbeidet i våre nærområder blir sett i en større europeisk sammenheng.

Barentssamarbeidet og Østersjøsamarbeidet er begge viktige bidrag til integrasjon av Russland i europeiske samarbeidsstrukturer. På EU-siden vies Østersjøsamarbeidet betydelig oppmerksomhet. For oss er det derfor en hovedoppgave å sikre at også Barentssamarbeidet får sin rettmessige plass på den europeiske dagsorden. Russland har formannskapet i Barentsrådet i 1996. Det gir nye muligheter for å befeste og utdype samarbeidet på alle nivåer. Min nye russiske kollega har i et brev nylig understreket at han legger stor vekt på å videreutvikle vårt gode regionale og bilaterale samarbeidsforhold. Dette vil naturlig nok stå helt sentralt i de samtaler jeg skal ha med den russiske utenriksminister i nær framtid.

Samarbeidet i Barentsregionen har skapt en ny atmosfære i nord, som man på de aller fleste områdene vet å dra nytte av. Daglig passerer om lag 180 personer over den norsk-russiske grensa ved Storskog. For fem år siden dreide det seg om vel 20 pr. dag. Regjeringen er klar over at rutinene for grensepassering må forbedres. Blant annet er vi innstilt på å drøfte med russerne vår støtte til et forslag om å flytte den russiske tollstasjonen nærmere grensen.

I nordområdene ser Regjeringen miljøspørsmålene som en hovedoppgave. De største utfordringer er knyttet til den miljømessige arven fra sovjettida, med svære mengder radioaktivt avfall, usikre atomlagre og store industriforurensninger. Utfordringene henger også sammen med framtidig utnytting av naturressursene i området, først og fremst den planlagte olje- og gassutvinning til havs. Regjeringen vil gjennom støtte til kompetanseutvikling og målrettet prosjektbistand innen rammen av linkdoc032005-993649#docHandlingsprogrammet for Østeuropa og gjennom samarbeidet i flernasjonale fora understøtte en bærekraftig utvikling i området. Dette er også hensikten med den inngåtte avtalen om rehabilitering av Petsjenganikel.

Norge har lenge oppfordret til bredt internasjonalt samarbeid for å bedre atomsikkerheten og redusere faren for radioaktiv forurensning, særlig i Nordvest-Russland. Ansvaret for å løse problemene ved atomvirksomheten i Russland ligger hos russiske myndigheter, men andre land kan bidra til å planlegge løsninger og delfinansiere noen av dem. Regjeringen arbeider aktivt for å engasjere flere land og EU i dette.

Regjeringens linkdoc032005-993619#dochandlingsplan for atomsaker, våre gode kontakter med russiske myndigheter og vår erfaring i prosjektarbeid med russerne har vist seg etter hvert å være av interesse for andre. Dette har resultert i nyttig samarbeid bl.a. med USA, Frankrike og EU. Ikke minst er vi glad for den klare interesse som amerikanerne viser, noe vi igjen fikk bekreftet da norske representanter ble invitert til en høring om disse spørsmål i den amerikanske Kongressen sist måned. Jeg vil også nevne at USA, Russland og Norge sist måned ble enige om å føre prosjektet for et renseanlegg for flytende lavradioaktivt avfall i Murmansk over fra planleggings- til byggefasen.

Et omfattende samarbeid er kommet i gang for å bedre det akutte problemet med usikre sivile atomkraftverk. I arbeidet med atomavfallsproblemene, særlig på det militære området, står det imidlertid mye igjen. Dette gjelder kartlegging av oppgavene, vurdering av risiko og miljøkonsekvenser og framfor alt iverksetting av konkrete tiltak. Åpen kontakt med russiske militære myndigheter er av uvurderlig betydning når det gjelder å framskaffe solid informasjon om forholdene ved atominstallasjonene. Norge er meget tilfreds med G-7-landenes tilslutning til president Jeltsins initiativ til å arrangere et toppmøte i Moskva i april 1996 om bl.a. atomsikkerhet, smugling av spaltbart materiale og atomavfallsspørsmål.

For å bidra til forberedelsene til dette viktige møtet har vi presentert våre synspunkter i G-7-landene og Russland. Vi har understreket behovet for et internasjonalt samarbeidsforum og finansielle ressurser for flernasjonale prosjekter som kan bidra til å løse problemer knyttet til behandling, lagring og deponering av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall i Russland. Vi vil fortsette dette arbeidet overfor toppmøtedeltakerne for å kunne bidra til at møtet får et best mulig utfall også for oss. Jeg drøftet disse spørsmål seinest i forrige uke med det italienske EU-formannskap.

Men atomtrusselen er ikke bare et kjernekraft- og avfallsproblem. Nobelpristildelingen i fjor høst var en påminnelse om at mye gjenstår også på nedrustningssiden. Fortsatt vil Regjeringen gi høyeste prioritet til arbeidet med å hindre spredning av kjernevåpen og bygge ned disse våpnenes rolle. Vi vil aktivt støtte opp om bestrebelsene for at NATO og Russland i samarbeid skal motvirke faren for spredning og manglende kontroll med kjernefysiske våpen. Russlands stilling på dette området kan vise seg avgjørende for utviklingen i resten av verden. Kjernevåpenspørsmål må derfor stå sentralt i arbeidet med å skape et strategisk partnerskap mellom NATO og Russland.

Regjeringen er tilfreds med at Ikke-spredningsavtalen (NPT) ble forlenget på ubegrenset tid sist vår. Vi venter i år å se sluttføringen av forhandlingene om en avtale som forbyr alle former for kjernefysiske prøvesprengninger. For Norge har disse forhandlingene stor betydning, bl.a. fordi vi er nabo til det eneste gjenværende russiske prøvefelt på Novaja Semlja. Regjeringen har tatt klar avstand fra de kinesiske og franske atomprøvesprengningene og oppfordret andre atommakter til å opprettholde moratoriet for prøvesprengninger. Vi registrerer nå med glede at Frankrike har avsluttet sine prøvesprengninger, og at landet vil arbeide aktivt for å få til en full prøvestansavtale i løpet av inneværende år.

Men vi kan ikke stanse der. Regjeringen mener at arbeidet nå må gå videre for å bringe oss nærmere en kjernevåpenfri verden: For det første er det nødvendig med økt internasjonal satsing på en miljømessig sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt materiale som stammer fra kjernevåpen. For det andre må forhandlinger om et avtalefestet forbud mot produksjon av spaltbart materiale til våpenformål komme i gang snarest. For det tredje bør kjernevåpenmaktene styrke sine garantier om å avstå fra bruk eller trussel om bruk av kjernevåpen mot ikke-kjernevåpenstater. For det fjerde bør kjernevåpenstatene vise større åpenhet om sine kjernevåpenarsenaler. For det femte må den strategiske nedrustningsprosess videreføres, samtidig med at inngåtte avtaler ratifiseres og gjennomføres. Russland og USA bør på ny ta ledelsen og bringe inn også de andre kjernevåpenmaktene. Og for det sjette bør kjernevåpenstatene videreføre og om mulig forsere reduksjoner også for taktiske kjernevåpen på et likeverdig og gjensidig forpliktende grunnlag.

Regjeringen mener at rustningskontrollarbeidet fortsatt må intensiveres for å holde tritt med den våpenteknologiske utvikling. Det kan bli skremmende muligheter for biologisk krigføring hvis vi ikke makter å opprette sikre kontrollordninger. Det er likevel gledelig at det internasjonale samarbeidet rettet mot spredning av kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen samt raketteknologi har utviklet seg sterkt og i positiv retning de seinere år, ikke minst i lys av erfaringene fra Golf-krigen.

Før jul ble det, etter mer enn to års forhandlinger, oppnådd enighet om å opprette et nytt forum for eksportkontroll av konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi som kan ha militær anvendelse. Forumet omfatter 28 land, deriblant Russland. Norge deltar aktivt i dette som i de andre organene for ikke-spredning. Disse ordningene har en viktig funksjon, fordi de bidrar til tilbakeholdenhet i eksportpolitikken og til samordnet innsats for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og offensiv konvensjonell kapasitet.

Nedrustningsarbeidet er et tydelig eksempel på hvor viktig det er å unngå det jeg vil kalle en "renasjonalisering" av utenriks- og sikkerhetspolitikken, der egenrådigheten seirer over evnen og viljen til å velge samarbeid. Vi vet at enkeltstatenes politikk er utilstrekkelig for å løse de økonomiske, teknologiske, sosiale og økologiske problemene verden står overfor. De grenseoverskridende utfordringene kan bare møtes gjennom bedre internasjonale styringsmuligheter.

Dette ser vi også når det gjelder viktige ressursspørsmål. Det er gledelig at innsatsen for en bedre organisert verden har gjort et betydelig framskritt sett med norske øyne i forhold til kappløpet om fiskeressursene på verdenshavene og behovet for forsvarlige forvaltningsregimer. Som et av de første land undertegnet Norge linkdoc032005-993662#docFN-avtalen om fiske på det åpne hav 4. desember i fjor. Regjeringen håper - og regner med - at avtalen vil bidra til at man finner tilfredsstillende ordninger for Smutthullet og Smutthavet. Vi kan i det lange løp ikke leve med at ellers gode nordiske naboer skal bruke tid og krefter på å strides om disse spørsmålene.

50-årsjubileet for FN i fjor minnet oss om den viktige rolle verdensorganisasjonen spiller, men også om grensene for FNs muligheter og om behovet for forbedringer. I globalt samarbeid vil fortsatt FN innta en særstilling i norsk utenrikspolitikk. FN har et mandat og en oppslutning blant verdens nasjoner som gir organisasjonen enestående muligheter til å gripe fatt i de problemer mennesker overalt på vår klode står overfor. Sikkerhetsrådets rolle er blitt styrket i de seinere år. Dette bidrar til å gjøre FN mer handlekraftig. Men FN kan ikke gjøre mer enn det medlemslandene vil. Både FNs fredsbevarende operasjoner og FNs utviklingsprogrammer lider under dette.

FNs økonomiske krise vil komme enda klarere til syne i løpet av dette året. Den svake støtten til FN i den amerikanske kongressen vil etter all sannsynlighet framtvinge drastiske nedskjæringer på en rekke områder. Norge har sammen med likesinnede ved flere anledninger sterkt beklaget mange lands manglende vilje til å oppfylle sine økonomiske forpliktelser overfor FN. Det er samtidig viktig at det i alle land inntas en mer nøktern holdning til hva FN faktisk kan utrette. Organisasjonen må stadig tilpasse seg for å kunne ivareta sine oppgaver på beste måte. Vi ønsker å bedre grunnlaget for flersidige løsninger. De nordiske regjeringer skal med det første ta stilling til en nordisk handlingsplan for reform av FN på det økonomiske og sosiale området. Dette såkalte nordiske FN-prosjektet samordnes nå av Norge.

Forholdet til utviklingslandene illustrerer både de motsetninger og det skjebnefellesskap verdenssamfunnet står overfor. Fattigdom, sosial nød, befolkningsvekst, store folkeforflytninger, ressursknapphet, miljøødeleggelser og politiske konflikter i andre deler av verden krever en helhetlig og framsynt politikk. Jeg viser her til St meld nr 19 (1995-96), linkdoc#docEn verden i endring - Hovedtrekk i norsk politikk overfor utviklingslandene, som Regjeringen la fram for Stortinget like før jul.

Med vårt lange og sterke solidaritetsengasjement for fred og demokrati har Norge opparbeidet tillit og troverdighet. Vår medvirkning søkes ikke bare til fredsbevarende operasjoner, selv om dette arbeidet fortsatt er av største viktighet. Vi får stadig anmodninger om å medvirke i konfliktløsende og fredsskapende initiativer. I tillegg til innsatsen i Midtøsten og Mellom-Amerika er vi blitt bedt om å engasjere oss i flere andre konfliktområder. Jeg er glad for den tillit og tiltro som på denne måten vises til Norge som konfliktløser.

Arbeidet for fred, demokrati og menneskerettigheter har fått en stadig viktigere plass i vårt internasjonale engasjement. Samtidig er det nødvendig å understreke våre begrensninger. Både personalmessige og økonomiske ressurser, men ofte også manglende kjennskap til det aktuelle konfliktområde, setter grenser for hvor vi kan bidra.

Vårt Midtøsten-engasjement har fortsatt høyeste prioritet. Etter invitasjon fra Shimon Peres og Yasser Arafat vil statsministeren besøke Israel og De palestinske områdene i mai. Vi vil opprettholde vår støtte til fredsprosessen etter beste evne. Blant annet vil vi følge opp partenes ønske om at Norge medvirker til å skape større gjensidig forståelse mellom palestinere og israelere gjennom konkrete tiltak i et såkalt "folk-til-folk"-samarbeid.

Vi er glad for at linkurlhttp://www.israel-mfa.gov.il/peace/palest.html_blankfredsprosessen mellom Israel og palestinerne har beveget seg et langt stykke videre, med underskrivningen av den såkalte linkurlhttp://www.israel-mfa.gov.il/peace/interim.html_blankOslo II-avtalen i Washington 28. september i fjor og etterfølgende israelsk tilbaketrekking fra byer og landsbyer på Vestbredden. De første palestinske valgene noensinne er nettopp avviklet. Og dette er en historisk begivenhet. Jeg håper at de demokratiske kreftene befestes og medvirker til stabilitet i regionen. Det er gledelig at det nå også synes være nye muligheter i forhandlingene om en fredsavtale mellom Syria og Israel, uten at vi undervurderer de vansker som gjenstår.

Utviklingen i de palestinske områder har så langt etter mitt syn vært i overkant av hva vi kunne forvente. Også den økonomiske situasjon har bedret seg. På den internasjonale giverlandskonferansen i Paris 9. januar som Norge ledet sammen med Frankrike, ble det klart at store deler av verdenssamfunnet fortsetter å støtte palestinerne og fredsprosessen politisk og økonomisk. Sluttforhandlingene mellom Israel og den nyvalgte palestinske administrasjon som seinest blir påbegynt i mai, skal behandle svært viktige og vanskelige spørsmål som Jerusalems status, palestinske flyktninger, israelske nybyggere og endelig status for de palestinske områder og palestinske myndigheter. Både israelske og palestinske ledere har et stort ansvar for å sluttføre denne siste fase.

I Midtøsten og ellers har arbeidet for å fremme menneskerettighetene en framtredende plass i norsk utenrikspolitikk. Vi engasjerer oss i skjebnen til enkeltpersoner. Men like viktig er det bredt anlagte arbeid for å utvikle og befeste rettsstatens prinsipper og ærefrykt for livet i det mellomfolkelige samkvem. Vi har gått sammen med andre land om å legge press på Nigeria etter henrettelsene av forfatteren Ken Saro-Wiwa og åtte andre nigerianske menneskerettsforkjempere. Vi vil fra norsk side, i nær kontakt med andre land - herunder afrikanske land som Sør-Afrika - fortsette å øve påtrykk overfor det nåværende regimet i Nigeria for å framskynde overgang til demokratisk styre.

Vi er sterkt foruroliget over utviklingen i Burundi og Rwanda, hvor store folkegrupper står mot hverandre. Ny, samordnet internasjonal innsats kreves for å unngå en ny katastrofe. Regjeringen vil nå ta et initiativ for å få andre land med i en fellesaksjon for å forsøke å løse flyktningeproblemene og skape fred og forsoning i denne delen av sentral-Afrika. Vi er rede til å gå inn med 120 millioner kroner i et samordnet hjelpeprogram som vi arbeider for å få bred internasjonal støtte til.

Norge og de øvrige nordiske land stod sentralt i kampen mot apartheid, og vi er nå i gang med å utvide vårt samarbeid på alle plan med det nye Sør-Afrika. Dette landet har styrke til å spille en ledende rolle i byggingen av et bedre Afrika. Statsministerens reise til Sør-Afrika i neste måned må ses i denne sammenheng.

Arbeidet for demokrati og økonomisk og sosial framgang har også båret frukter i Latin-Amerika, selv om svært mye gjenstår. Det er håp om at dette året skal bringe fred og forsoning til Guatemala. Den økonomiske politikken i mange latin-amerikanske land preges av markedsåpning, liberalisering og privatisering, fremmet gjennom regional integrasjon. Regjeringen arbeider for å styrke vårt handelsmessige samkvem med land på dette kontinentet.

Sørøst-Asia framstår i dag som et område preget av sterk økonomisk vekst og derav følgende muligheter for utvikling av handel og økonomisk samarbeid. linkdoc032005-993665#docRegjeringens Asiaplan legger til rette for økt kontakt og dialog og skal over tid føre til et sterkere norsk nærvær særlig i Sørøst-Asia, politisk, økonomisk og kulturelt, samtidig som vi vektlegger våre forbindelser med Japan og Kina.

Andre kulturer har ikke alltid de samme normer og verdier som vi. Synet på menneskerettsspørsmål, sosiale standarder, barnearbeid og likestilling kan være meget forskjellig fra vårt eget. Vi har best mulighet til å påvirke med våre verdier og våre oppfatninger ved å holde dialogen åpen på tvers av kulturelle og politiske skillelinjer. Det gjelder ikke minst forholdet mellom islam og den vestlige verden. Jeg mener at det i tida framover må satses mer på å utvikle et felles grunnlag for forståelse og samarbeid mellom disse to kulturkretsene.

Vi tilstreber at vi gjennom bred kontakt kan være med å bedre vilkårene for menneskerettighetene der det trenges mest. Men vi vet at dette ikke alltid er nok. Det har vist seg at det i enkelte situasjoner er nødvendig å ta i bruk bredt anlagte tiltak som sanksjoner. Da er det viktig å vinne størst mulig oppslutning omkring tiltakene, slik at de får tilsiktet virkning. Ensidige norske tiltak kan lett ramme oss selv, uten at de fremmer menneskerettighetene. Likevel vil jeg ikke utelukke ensidige tiltak i helt spesielle situasjoner. Jeg viser her til debatten vi hadde i denne sal 12. desember om Iran. Norge kan ikke ha normale forbindelser med Iran så lenge iranske myndigheter i ord og handling ikke tar avstand fra fatwaet med sine fullstendig uakseptable brudd på allment anerkjente menneskerettsprinsipper og de mest grunnleggende folkerettslige normer for mellomstatlig samkvem.

Jeg er glad for det brede engasjementet i det norske samfunn i kampen for å verne og fremme menneskerettighetene. Respekten for menneskeverdet er det mest grunnleggende i all politikk og vårt viktigste vern mot konflikter og krig. Også i vår tid hvor de raske omveltningene i omgivelsene stiller store krav til utenrikspolitisk nytenking og målbevisst innsats, ligger dette selvsagt fast. Vi må forsterke innsatsen for fred, demokrati og menneskerettigheter. Eksempelets makt er viktig, men til mer vi står sammen med andre, til sterkere står vi. Selv om en verden i fred fortsatt kan virke som et uoppnåelig mål, må vi alle gjøre vårt for å nytte det mulighetenes vindu som historien i dag tilbyr oss. Å bygge veien eller veiene til fred er utenrikspolitikkens fremste oppgave.