Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Hilsningstale på ANSAs 40. generalforsamling

9.8.96

Kjære venner!

Antakelig har få eller ingen av dere hørt om trønderen Eystein Erlendsson. Han var den første norske student vi kjenner navnet på. Vi vet at han studerte i Paris omkring 1150, og han ble utnevnt til erkebiskop i Nidaros i 1161. Eystein studerte ved St. Victor-klosteret som lå omtrent der Notre Dame ligger i dag. Etter hans tid gikk det en årviss, liten strøm av norske studenter til dette klosteret, som seinere skulle bli et grunnlag for universitetet i Paris.

Utenlandsstudenten er den norske urstudent. Mens vi først i forrige århundre fikk vi det vi kan kalle innenlandsstudentene, har vi altså hatt norske utenlandsstudenter helt siden 1100-tallet. Da ble norsk kirkeliv innpasset i det katolske pavelige nettverk, og det åpnet veien for de første norske studenter. Under det historien kaller Norgesveldet økte også behovet for universitetslærde i den sivile statsadministrasjonen, og vi finner norske studenter i Italia og Tyskland. De må virkelige ha følt seg som utenlandsstudenter. Av brev og dagbøker kan vi se at reisen fra Nidaros til Paris oftest ble foretatt til fots og tok omtrent to måneder. Hest og kjerre med studentmoderasjon fantes formodentlig ikke.

Studenter som er langt hjemmefra, vil ofte holde sammen. Vi vet at det i Paris den gang var fire store studentforeninger, eller det som ble kalt nasjoner. De norske og de andre nordiske studentene sluttet seg til den angelsaksiske foreningen. Det skulle gå noen hundre år før det ble aktuelt å skipe en nasjonal - i vår mening av ordet - interesseorganisasjon for alle norske studenter i utlandet.

I århundrer har norske utenlandsstudenter brakt verden til Norge og Norge til verden. Med de bånd studentene knyttet til utenlandske medstudenter, læresteder og kulturer, var de med på å gjøre Norge til en del av verden. Ikke bare henter dere og deres forgjengere fagkunnskaper, impulser og kulturverdier med dere hjem, men dere er også med og formidler det norske til omverdenen. Begge deler er viktig. Vi må forstå og bli forstått.

Jeg vil også nevne hvor viktig det er at utenlandsstudentene kan bringe med seg hjem respekt for forskjeller og for mangfold. I dagens norske samfunn er dette et umettet behov. Dere har vært og er både deltakere og observatører i andre samfunn og i andre kulturer. Dere har erfaring i å omgås andre kulturer. Dere har sett hvorledes andre samfunn kan finne løsninger som kan være like spennende og gode som våre norske. Dette er en innsikt vi trenger.

Dere skal derfor ikke være i tvil om det norske samfunnet behøver sine utenlandsstudenter, selv om dere sikkert har delte oppfatninger om vi steller godt nok med dere. Som utenlandsstudentenes interesse-organisasjon har ANSA gjort mye for å fremme medlemmenes faglige, sosiale og økonomiske interesser. Selvsagt har dere fortsatt bedre studiefinansiering og andre saker å kjempe for, men jeg tror dere er nådd langt i å skape økt forståelse for hvor mye det har å si for landet vårt at en betydelig del av de unge tar utdanning utenfor landets grenser. Et utenlandsstudium er en investering i personlig utvikling og framtidig erverv som tjener både en selv og norsk samfunns- og næringsliv.

I hele etterkrigstida har Norge vært blant de europeiske land som har hatt det relativt største antall utenlandsstudenter. Disse studentene har trolig vært vår viktigste kilde til internasjonal kompetanse og grense-overskridende personlige og profesjonelle nettverk. Alt dette er av uvurderlig betydning i vår internasjonaliserte hverdag. Nyborg-utvalget, den siste offentlige arbeidsgruppen for studier i utlandet, uttrykte det slik for et par år siden: "...utdanning i utlandet (er) ikke lenger først og fremst et virkemiddel for å kompensere for manglende utdanningskapasitet i Norge, verken når det gjelder volum eller faglig bredde. Å sende studenter utenlands er ett av flere strategiske virkemidler for å internasjonalisere norsk samfunnsliv, og å utvikle våre fagmiljøer og vår kompetanse i takt med den industrialiserte verden for øvrig."

Hittil har det private næringsliv vært dyktigst til å nytte den særlige kompetanse dere bringer med til Norge, men det offentlig kommer raskt etter. I Utenriksdepartementet har vi gjennom årene kunne trekke store veksler på de erfaringer og kunnskaper norske utenlandsstudenter har samlet opp.

Utenrikstjenesten er vel den norske institusjon som har mest føling med de norske studentkoloniene ute. I Utenriksdepartementet har vi gledet oss over et nært samarbeid med ANSA i mange år. Kontakten har vært viktig i vårt arbeid for å knytte Norge til de store studentprogrammer som utvikles i regi av EU. Her har vi benyttet EØS-avtalen som en foranledning for å kjøpe oss inn i programmene. Det vil gi lettelser for norske studenter som ønsker å tilbringe en del av sin studietid ute. Etter hvert som disse mulighetene blir bedre kjent, regner jeg med at stadig flere studenter vil få glede og nytte av dem.

Dette bringer meg fram til det jeg dristig vil kalle min visjon for den framtidige norske student. Jeg håper at vi gradvis kan fjerne skillet mellom utenlandsstudenter og det jeg tillot meg å kalle innenlands-studenter. Jeg mener alle norske studenter på forskjellige måter bør forsøke å skaffe seg en utenlandserfaring. Samtidig ser jeg det som ønskelig at utenlandsstudentene får bedre muligheter til å ta en del av sitt studium i Norge. Det vil gi dem norske erfaringer i tillegg til det de har lært ute. Men det vil også gi dem bedre kontakt med blant annet den hjemlig delen av sin studentgenerasjon. Det betyr at de lettere får adgang til norske nettverk.

Med EØS-avtalen åpner vi her nye muligheter. Avtalen fører til at Norge kan delta i det europeiske samarbeidet om gjensidig godkjenning av eksamener og vitnemål. Det gjør det lettere for de som ønsker å utfylle sin utdanning med studieopphold ute, eller de som ønsker å komplettere en utenlandsk utdanning med studieopphold hjemme.

Det finnes også studier som vi egentlig burde lagt til utlandet - i første rekke studier av fremmede språk. Jeg ser for meg at vi en gang kan nå dit at nordmenn som vil studere fransk eller tysk, lærer språkene i vedkommende land framfor å sitte å pugge gloser og grammatikk i Tromsø, i Trondheim, i Bergen eller på Blindern. Franskmenn og tyskere har fått i stand er viktig utvekslingsprogram som gjør at tyskere kan studere fransk i Frankrike, og franskmenn kan studere tysk i Tyskland. Også på norsk side har vi tatt de første steg i en slik retning.

Da Eystein Erlendsson kom til Paris for å studere, må han ha følt seg ensom og usikker som den første norske student. Men han gikk "opp løypa", tydeligvis med heder, og gjorde derved mye for at studietiden skulle bli lettere for andre, derunder de to norske Paris-studentene som skulle bli hans etterfølgere i erkebiskopembetet i Nidaros. Vi må på sett og vis kunne si at det er denne tradisjonen ANSA har fulgt opp de siste førti år. Dere har samlet inn erfaringer og bygd opp nettverk som har kommet nye norske studenter til gode. Dere har sørget for at ikke hver student må gå "opp løypa" på nytt. På den måten har dere både lettet studielivet for tusenvis av norske utenlandsstudenter og dere har gitt, og gir, et svært viktig bidrag til internasjonaliseringen av det norske samfunn.

Gratulerer med 40-års jubileet og lykke til med arbeidet framover!