Utenriksminister Bjørn Tore Godal

Status og videre perspektiv for Barentssamarbeidet.

Finnmark fylkestings temadag om Barentssamarbeidet, Vadsø 6.6.96.

Aller først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit til Vadsø for å delta i fylkestingets temadag om Barentssamarbeidet. Sett fra Regjeringens og Utenriksdepartementets ståsted er det en meget god idé å sette av en dag av fylkestingets samling til å drøfte erfaringene med Barentssamarbeidet så langt og vurdere perspektivene framover. Jeg vet at det er et ønske i Nord-Norge - jeg møter det selv ganske ofte - om en bredere deltakelse i Barentssamarbeidet. Helt siden Barentssamarbeidets begynnelse har Regjeringen for sin del vært klar over hvor avgjørende det er for Barentsregionens framtid at deltakelsen i samarbeidet er bredt forankret i de enkelte fylkene. Derfor er det så viktig at også dette fylkestinget setter Barentssamarbeidet behørig på sin dagsorden.

Det er i disse dager tre år siden min forgjenger Johan Jørgen Holst var her på fylkestinget i Vadsø og gjorde rede for det da nystartede Barentssamarbeidet. Siden den gang har Barentssamarbeidet generelt og samarbeidet med Russland i nord i særdeleshet vært gjennom en rivende utvikling. Mye er oppnådd, særlig når det gjelder mellommenneskelige kontakter, politiske forbindelser og tillitsskapende arbeid. Også innen nærings- og miljøsamarbeidet og i arbeidet for bedre kommunikasjoner er mye skjedd i løpet av ganske kort tid. Likevel gjenstår mye. Mulighetene framover er mange.

Da en annen av mine forgjengere, Thorvald Stoltenberg, ble bedt av en journalist om å vurdere Barentssamarbeidet ett år etter stiftelsesmøtet i Kirkenes, svarte han med å be ham om å komme igjen om ti år, "så skal vi snakke nærmere om spørsmålet". Dette er på mange måter også mitt utgangspunkt. Barentssamarbeidet er et langsiktig prosjekt som skal skape normale europeiske naboforhold over den russiske grense i nord. Og det må nødvendigvis ta lang tid å normalisere forholdene over en grense som var så godt som stengt i nesten 70 år. Det dreier seg jo om forholdet mellom folk som tilhører forskjellige kulturkretser og har ulik politisk erfaringsbakgrunn.

Barentssamarbeidet er kommet for å bli. Det er blitt del av en større politisk prosess som i tillegg til blant annet næringsutvikling og miljøvern i nord dreier seg om et så viktig spørsmål som å innpasse Russland i det bredere europeiske samarbeidsmønster. Samarbeidet har fått forankring i regionen og i hovedstedene. Vi har fått inn både den politiske, økonomiske og miljømessige dimensjonen, og vi har tatt viktige steg i retning av å gi urfolkene deres rettmessige plass i samarbeidet. Det betyr at vi er på rett spor når det gjelder noen av de viktigste målsettingene vi trakk opp i 1993.

Miljøspørsmål har lenge stått øverst på dagsordenen for samarbeidet. Vi har ennå ikke klart å løse problemet med forurensingen fra Nikkel, men vi er på marsj i riktig retning. Under president Jeltsins Norges-besøk for noen måneder siden fikk vi på plass en avtale om Nikkelverkene. Det er vanskelig å si om Jeltsins besøk ville ha kommet i stand uten den nære kontakt vi har fått med Moskva gjennom Barentssamarbeidet. Men jeg er sikker på at Barentssamarbeidet har vært med på å gi vårt utenrikspolitiske forhold til russerne en nærhet og fortrolighet vi neppe ellers ville fått.

Men vi står også overfor store utfordringer i samarbeidet. Mange har en annen karakter enn det vi antok i 1993. De kulturelle ulikhetene mellom den vestlige og østlige del av Barentsregionen er kanskje enda større enn vi ventet. Det betyr blant annet at vi ofte må vente lenger på konkrete resultater enn vi først trodde. Det forhold at Sverige og Finland er blitt medlemmer av EU har også skapt en ny situasjon på den måten at større oppmerksomhet enn før nå samles om den finske og svenske del av Barentsregionen. Selvsagt er det en utfordring for oss å hindre at dette går på bekostning av våre interesser.

Jeg ser det også som en stor utfordring å arbeide for at den utenrikspolitiske dimensjonen ved Barentssamarbeidet blir bevart. Noen har gjort seg til talsmenn for at Barentssamarbeidet bør utvikles til å bli et bilateralt norsk/russisk grensesamarbeid. Grensesamarbeid mellom de to land er viktig, men vi taper noe vesentlig dersom vi demper Barentssamarbeidets utenrikspolitiske dimensjon. Det kan føre til mindre interesse for samarbeidet i hovedstedene, noe som igjen kan bety at vi mister finansielle og diplomatiske verktøy som er nødvendige for å få samarbeidet til å gli. Vi må ikke glemme at russerne først og fremst ser Barentssamarbeidet som en vei til de vestlige deler av det europeiske kontinent.

Det mest synlige, positive resultat i nord av Barentssamarbeidet og omveltningene i Russland er den oppblomstringen av mellommenneskelige kontakter vi har fått over en grense som lenge var så å si stengt. Særlig her i Øst-Finnmark er dette tydelig. Mange enkeltmennesker, organisasjoner, bedrifter og lokale og regionale myndigheter har knyttet kontakter på russisk side i et omfang som bare for få år siden var ganske utenkelig. Dette er i seg selv en betydelig tillitsskapende faktor.

Mens det i 1992 for eksempel bare var et par Kirkenes-bedrifter som var engasjert i samarbeid med russerne, er det i dag om lag 120. Det betyr at omtrent halvparten av bedriftene i Kirkenes arbeider i forhold til Russland. Disse forbindelsene gir vekst og arbeidsplasser og er et konkret uttrykk for at vi er i ferd med å bygge opp et omfattende nettverk mellom norske og russiske grupper i regi av Barentssamarbeidet. Jeg hørte nylig at det har vært flere enn tusen russere på en eller annen form for utdanningsopplegg i Norge etter 1993. Det sier også noe om den viktige nettverksbyggingen som vi kan se på som en langsiktig investering.

Vi vet at det er stor interesse for ytterligere å øke denne kontakten. På min anmodning har Barentssekretariatet, i samarbeid med det russiske generalkonsulatet i Kirkenes, kommet med en del forslag for å legge forholdene enda bedre til rette for det mellommenneskelige samkvem. Som en følge av dette er Regjeringen bl.a. positiv til å bygge en ny russisk tollstasjon ved grensen på Storskog for å løse mange av de praktiske problemene som fortsatt gjenstår når det gjelder grensepassering.

Selv om jeg i resten av denne innledningen stort sett kommer til å snakke om økonomisk og miljømessig samarbeid, betyr ikke det at jeg undervurderer den mellommenneskelige dimensjonen av Barentssamarbeidet. Når jeg heller ikke sier så mye om demokratiutvikling, som lenge har vært et hovedsatsingsområde overfor Nordvest-Russland, innebærer det slett ikke at vi har tenkt å trappe ned innsatsen på dette viktige området. Tvert imot, begge disse står sentralt i arbeidet for at Barentssamarbeidet skal få mest mulig positive virkninger for folk flest i regionen.

Det gjelder selvsagt også for urfolkene. Urfolksdimensjonen har helt fra starten vært en viktig del av Barentssamarbeidet. Gjennom dette har samene på nordisk side gjenopptatt kontakter med urfolkene i Nordvest-Russland, noe både vi og de samiske organisasjoner legger stor vekt på. Jeg er glad for at sametingspresident Magga har understreket dette mange ganger i kontakt med meg. Urfolkene har en egen representant i Regionrådet, og urfolksutvalget har en særstilling gjennom at det rapporterer både til Regionrådet og direkte til Barentsrådet. Ønskene fra samisk side om sterkere representasjon i de styrende organer i Barentssamarbeidet tar jeg som et tegn på at også samene ser på dette samarbeidet som verdifullt og betydningsfullt.

Ingen skal være i tvil om at Barentssamarbeidet fortsatt skal ha en sentral plass i norsk utenrikspolitikk. Samarbeidet berører viktige sider av vårt forhold til Russland, våre nordiske naboland og EU. Samtidig er perspektivene for samarbeidet videre framover svært interessante for utviklingen av Nord-Norge og særlig Finnmark. Jeg tror Finnmark har mye å hente på fortsatt aktivt engasjement i samarbeidet. På sin side er Regjeringen avhengig av at engasjementet i fylkene holdes intakt, og at det fortsetter å komme gode innspill herfra til det videre samarbeidet.

Regjeringen er svært opptatt av å utnytte den historiske mulighet vi har til å oppnå varige, gode og fredelige forbindelser over det tidligere øst/vest-skillet. Vi mener at den beste måte å forhindre ny mistro og konflikt på er å knytte det russiske samfunn sammen med de nordiske i langsiktig og forpliktende samarbeid på alle viktige samfunnsområder. Vi håper også på den måten vi har lagt opp arbeidet på, å kunne formidle noe av nordisk samarbeidstradisjon til et Russland som er på søken både etter ny politisk identitet og etter nye internasjonale partnere.

Jeg reiser en del rundt i verden - det hører med til jobben - og jeg merker stigende oppmerksomhet omkring Barentsregionen. EUs Moskva-ambassadør, som representerte Europakommisjonen på Barentsrådets møte i Rovaniemi i fjor høst, uttalte da at av "de tre B'er" (Black Sea, Baltic, Barents) var det Barentssamarbeidet som var det mest lovende. Når vi ser på vår plass i samarbeidet, er det riktig å si at selv blant de nordiske land er det nok bare Norge som legger større vekt på samarbeidet med Nordvest-Russland enn for eksempel med de baltiske statene. Dette har geografiske og historiske årsaker. Norge er sterkt opptatt av at resten av verden vier større oppmerksomhet til nordområdene, og det av flere grunner: Vi regner med at også resten av Europa etter hvert vil vise større interesse på grunn av mulighetene for økonomisk samarbeid. Med sine 1,2 millioner kvadratkilometer er Barentsregionen et av Europas mest ressursrike områder med store utnyttbare forekomster av tømmer, fisk, mineraler, olje og gass. Men vi befinner oss også nær den kalde krigens kirkegård, med problemer som bare kan løses om andre land trekkes med.

Handel har hittil dominert de økonomiske forbindelsene med Nordvest-Russland. Etter hvert har vi sett at langsiktige engasjementer som innebærer etableringer og investeringer er blitt mer aktuelle. Mange norske bedrifter deltar i samforetak i Nordvest-Russland. Selv om rammevilkårene for etableringer på russisk side kunne vært sikrere, er det allerede et betydelig potensial for investeringer og andre næringssamarbeidsprosjekter.

Det meste av det konkrete bedriftssamarbeidet skjer på tosidig basis. Kontakten mellom sentrale og regionale myndigheter innen rammen av Barentsregionen er med og legger grunnlaget for bedriftssamarbeidet. Erklæringen fra utenriksministermøtet i Rovaniemi i oktober i fjor trakk fram 15 større samarbeidsprosjekter som burde prioriteres i Barentssamarbeidet framover. Det er gledelig at det russiske formannskapet i Barentsrådet har fulgt opp dette grundig i ettertid, både i arbeidsgruppa for økonomisk samarbeid under Barentsrådet og ved å arrangere møtet for finans- og økonomiministrer i Murmansk sist fredag, der Sigbjørn Johnsen deltok på Norges vegne. Dette møtet bekreftet at Barentssamarbeidet er en viktig bærebjelke for å integrere russisk økonomi i resten av den industrielle verden. Det russiske formannskapet planlegger for øvrig også et møte i Arkhangelsk i september for samferdselsministrene, der aktuelle samferdselsprosjekter vil komme opp.

Samlet sett har Finnmark store muligheter for et omfattende, konkret samarbeid østover - og da særlig med Murmansk fylke. Gjennom næringslivsarrangementet "Northern Opportunities 1995" ble det tillitsforholdet som eksisterer, betydelig forsterket og et enda nærmere samarbeid innledet. Rapporten som ble utarbeidet og presentert i Oslo av fylkesordfører Midttun og guvernør Komarov, peker på aktuelle satsingsområder innen næringsliv, infrastruktur og miljø. Den kommer også inn på de viktige spørsmål som næringslivets rammevilkår og finansiering. Jeg noterer med interesse at dette tiltaket vil bli gjentatt til høsten, et tiltak som Handlingsprogrammet for Østeuropa er med på å finansiere.

Da president Jeltsin besøkte Norge, sa han at møtet med norske næringslivsinteresser var et av de viktigste punktene på programmet. Han framholdt de store perspektivene for utvikling av næringslivssamarbeidet, og han så tydelig muligheter for å øke dette samarbeidet. Avtalen om handel og økonomisk samarbeid som ble undertegnet under oppholdet i Norge, ville ifølge Jeltsin gi et kvalitativt nytt grunnlag for næringslivssamarbeidet. Begge land hadde dermed påtatt seg en forpliktelse til å sørge for en utdyping av de økonomiske forbindelsene, fastslo han. Jeg er helt enig med president Jeltsin. Vi må gjøre vårt ytterste for å legge forholdene til rette for en slik positiv utvikling. I UD er vi nå i gang med oppfølgingsarbeidet etter besøket, og jeg vil som norsk leder av den blandede økonomiske kommisjon ha et særlig ansvar for dette.

Styringsgruppa for kontakt med Nord-Norge, som ledes av statsministeren, arbeider med en strategi for næringsutvikling i landsdelen. I denne strategien er utvikling av en nasjonal satsing mot Nordvest-Russland et viktig element. Det etablerte Barentssamarbeidet har gitt en ny dimensjon til dette arbeidet. Målet er å oppnå større resultater i næringssamarbeidet med Nordvest-Russland ved å bygge videre på de erfaringer vi har høstet og videreføre de tiltak som vi anser viktige og nødvendige.

Regjeringen har gjennom de seinere årene satt i verk en rekke virkemidler som legger forholdene til rette for økt økonomisk virksomhet mellom Norge og Russland. Disse virkemidlene er selvsagt ikke satt opp en gang for alle. Det er viktig å ha en løpende vurdering av hvordan de kan forbedres og samordnes best mulig for ytterligere å stimulere det økonomiske samkvemmet og samarbeidet. Spørsmålet om videreføring av Handlingsprogrammet for Østeuropa vil bli et sentralt punkt i Stortinget til høsten. Bare i fjor ble det gitt hele 148 millioner kroner i støtte under dette programmet til samarbeidsprosjekter i Barentsregionen. Denne satsingen må etter mitt syn fortsettes og effektiviseres. Vi må bygge på de erfaringer vi har gjort, og Barentsregionen skal fortsatt være vårt viktigste satsingsområde.

I denne sammenheng vil jeg også nevne at den kraftige utnyttelsen av den lenge krevde og omdiskuterte garantiordningen for SUS/Baltikum i siste halvår av 1995 og hittil i 1996 viser at den nå er operativ og konkurransedyktig i forhold til andre vestlige lands ordninger. Dette har ikke minst kommet arbeidsplasser i Kirkenes til gode, der en fylkesbasert motgaranti fra myndighetene i Arkhangelsk har gjort det mulig for Kværnær Kimek å satse på utrusting av russiske fiskebåter. Vi er som kjent alene om å akseptere motgaranti fra fylkesmennene i Nordvest-Russland. Vi har hatt et meget godt samarbeid med Finnmark fylkeskommune for å få dette til i praksis. Også SUS/Baltikum-ordningen bør utvikles videre, i samsvar med det store potensialet vi ser i eksporten.

En viktig utfordring er å komme inn i en utvikling hvor handel og investeringer kan finne sted i kraft av sin egen dynamikk - på vanlige kommersielle vilkår. Men vi må innse at det i overskuelig framtid vil være knyttet betydelig risiko til næringsengasjement i for eksempel Nordvest-Russland. Derfor vil et statlig investeringsfond være en viktig del av den samordnede innsatsen østover, særlig fordi finansieringsspørsmål står sentralt i arbeidet med å bedre infrastruktur og fremme næringssamarbeidet mellom f.eks. norske og russiske bedrifter.

Finansieringsproblemer har generelt vært en stor flaskehals for bedriftenes muligheter til å virkeliggjøre prosjekter i Østeuropa. Regjeringen har nå foreslått å opprette et statlig investeringsfond for Nordvest-Russland på 180 mill. kr. Midler fra dette fondet, som selvsagt også må oppfattes som en del av vår Russlands-politikk, skal kunne nyttes som egenkapitalinnskudd i prosjekter hvor norske bedrifter engasjerer seg i Nordvest-Russland. 30 mill. kr. av dette avsettes til tilrettelegging av slike prosjekter. Det er klart at Sør-Varanger blir et brohode for denne økte satsingen på næringslivssamarbeid med Nordvest-Russland, noe som også vil komme andre deler av Finnmark til gode. I dette perspektivet må vi også vurdere en eventuell jernbaneforbindelse mellom Kirkenes og Nikkel. Vi er kjent med SINTEFs jernbanerapport og følger det videre arbeidet med stor interesse.

Etter at Finland og Sverige ble medlemmer av EU, forholder Norge seg i sitt samarbeid med disse landene også til EUs ulike støtteordninger og programsatsinger. En av disse er INTERREG II. Vi la tidlig vekt på å komme med her og avsatte midler slik at vi kunne delta mot å dekke våre egne kostnader. De nordligste fylkene blir berørt av to av disse EU-programmene - for Nordkalotten og for Barentsregionen. For INTERREG Barents er det utarbeidet et programforslag for perioden 1996-99 som er til behandling i Europakommisjonen. Også her er næringslivstiltak viktige. Murmansk fylke forventes å bli et hovedsatsingsområde for EU. Den norske andelen utgjør 53 millioner kroner, hvorav staten vil dekke halvparten, mens resten vil måtte dekkes for eksempel av regionale SND-midler, fylkeskommunen og andre.

INTERREG-programmene administreres av fylkesadministrasjonen i Luleå (INTERREG Nordkalotten) og Rovaniemi (INTERREG Barents) som bygger opp nye administrative strukturer - forhåpentligvis ikke for store og tunggrodde. Det er viktig å studere hvorledes vi kan samkjøre disse best mulig med de eksisterende strukturene, herunder Barentssekretariatet i Kirkenes som står sentralt i administrasjonen av det felles program under Regionrådet, Barentsprogrammet. I likhet med INTERREG-programmene skal Barentsprogrammet med en ramme på 84 millioner svenske kroner for 1996 bidra til å styrke den økonomiske utviklingen i regionen. - Som et ledd i å holde EUs interesse for Barentssamarbeidet varm er jeg glad for at EUs "utenriksminister" van den Broek har signalisert at han i løpet av høsten vil besøke Nord-Norge.

Det ligger store perspektiver i framtidige koplinger mellom norsk kompetanse og teknologi og de enorme ressursrikdommene i Nordvest-Russland - skog og fisk, malmer og mineraler, olje og gass. Olje- og gassektoren er kanskje den som har de mest spennende framtidsutsiktene. Det finnes trolig store gass- og oljeforekomster på ubestridt russisk område i Barentshavet, ressurser der norske oljeselskaper med sin erfaring fra Nordsjøen og Norskehavet burde være svært konkurransedyktige. Planene om en olje- og gassterminal i Petsjenga - noen mil herifra - er interessante også for næringslivet på norsk side.

Med bakgrunn i de store fellesinteressene mellom Norge og Russland på så vel ressursforvaltnings- som på markedssiden er det åpenbart at fiskerisamarbeidet må ha høy prioritet. Det er nødvendig med et meget nært samarbeid mellom myndighetene og utøverne på begge sider. Det gjelder hele fiskerisektoren med forvaltning, forskning, fangst, produksjon og marked.

Satsingen på økonomisk utvikling må hele tida ses i sammenheng med miljøutfordringene i Barentsregionen. Vi må stå på for å rense opp i gamle miljøsynder. Samtidig må vi sørge for at nye prosjekter som planlegges, ikke forverrer miljøsituasjonen ytterligere i et hardt belastet og sårbart område. Dette understrekes gjennom den vekt miljøsamarbeidet i Barentsregionen har - for eksempel gjennom flere miljøvernministermøter, det siste i Rovaniemi før jul - og gjennom det grundige arbeidet som gjøres i arbeidsgruppa for miljøsamarbeid under Barentsrådet, den såkalte "Task Force".

Miljøutfordringene i Barentsregionen henger særlig sammen med de mange alvorlige etterlatenskaper fra Sovjetunionens tid. Det gjelder ikke bare atomvirksomheten, men også industriforurensing, svovelutslipp, avløp, arbeidsmiljø og andre forhold som vi etter hvert har fått god kontroll over i de andre landene i regionen. I hovedsak snakker vi om utfordringer som det allerede finnes velprøvde løsninger for, og hvor oppgaven er å påvirke russerne til å sette i verk tiltak og organisere seg på en hensiktsmessig måte. Dette er ikke alltid så lett. En altoverskyggende oppgave er å få bygd opp en effektiv russisk miljøvernforvaltning og få skapt en slik økonomi at russerne selv kan ta hånd om sine mange problemer. Mye av den norske innsatsen har hatt en forvaltningsorientert målsetting.

Regjeringen har også tatt initiativ til å rette søkelyset mot miljøtiltak i de enkelte bedrifter, noe som bedrer både miljø og bedriftens økonomi. Programmet for renere produksjon på russisk side i Barentsregionen er for eksempel allerede en suksess. Arbeidet for å få modernisert smelteverket i Nikel vil ventelig ha ringvirkninger langt utenfor dette lokalsamfunnet.

I regi av miljøvernmyndighetene i Barentsregion-landene er det utarbeidet en miljøhandlingsplan som vi fra norsk side legger stor vekt på, og som vil måtte være en bærebjelke i samarbeidet på dette felt. Også Regionrådets arbeid og prioriteringer på miljøvernsiden er viktige elementer i den større sammenheng. Jeg legger stor vekt på at vi oppmuntrer nettopp arbeid som har en sterkt regional, fylkesmessig forankring.

Perspektivene på miljøsamarbeidet i Barentsregionen er mange og omfattende. Særlig fra norsk side har vi sett på miljøsamarbeid med Russland som en prioritert målsetting, og vi betrakter Barentssamarbeidet som et av de viktigste verktøy til å ta fatt på det nødvendige oppryddingsarbeidet.

Utfordringene på atomområdet opptar oss alle sterkt. Tsjernobyl-ulykken for 10 år siden viste tydelig de grenseoverskridende konsekvensene ved en atomulykke, og dermed nødvendigheten av å arbeide i en internasjonal sammenheng for å hindre at ulykker skjer. De nødvendige tiltakene og investeringene er så store at bare felles internasjonale krafttak vil monne noe særlig. Det internasjonale samarbeidet som er i gang, gir resultater.

Regjeringen har fulgt opp stortingsmeldingen om atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder, St meld nr 34 (1993-94), gjennom en handlingsplan med konkrete tiltak. For 1995 og 1996 er det bevilget ca. 230 millioner kroner for å sette i verk tiltakene. Handlingsplanen omfatter fire hovedområder:

• Sikkerhet ved atominstallasjoner,
• behandling og lagring av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall,
• dumping av radioaktivt avfall i Barents- og Karahavet, og
• våpenrelaterte miljøfarer.

Det største enkelttiltaket er forbedring av sikkerheten ved kjernekraftverket på Kola. Vårt ønske er at kjernekraftverket skal legges ned så snart som mulig. Vi må etter alt å dømme likevel leve med kraftverket en stund til, fordi russerne ikke ser seg i stand til å stenge det nå. Det er derfor norsk politikk å bidra til å sikre reaktorene ved hjelp av tekniske forbedringer som forebygger ulykker i den tida som russerne opprettholder driften. Mye er allerede gjort for å hindre nedsmelting av reaktorene, hvis det likevel skulle skje en ulykke. Støtte til en kortsiktig sikring og styrt avvikling av høyrisikoreaktorene må gå hånd i hånd med energieffektiviseringstiltak, hvor det er svært mye å hente.

Når det gjelder behandling og lagring av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall, er kanskje atomlagringsfartøyet Lepse, som ligger ved kai i Murmansk, det mest kjente problemet. På norsk initiativ er det her opprettet en internasjonal samordnende komité. Komitéen hadde møte i Oslo på mandag og bestemte seg enstemmig for å tilrå at det ødelagte atombrenselet blir fjernet fra fartøyet ved hjelp av fjernstyrt skjære- og løfteutstyr. Dette er konklusjonen fra en EU-finansiert, uavhengig og teknisk forstudie. Vi er godt fornøyd med en slik løsning, som i motsetning til tidligere planer om å støpe brenselet inn i betong oppfyller de nødvendige miljø- og sikkerhetskrav.

Nå håper vi raskt å komme over i en gjennomføringsfase for de tiltakene som russerne selv til sjuende og sist har ansvaret for å få gjennomført. I lys av franske industriinteresser i Lepse-prosjektetla statsminister Gro Harlem Brundtland under sitt besøk i Paris tidligere denne uka fram et forslag om oppretting av et fransk-norsk fond for atomopprydding i Nordvest-Russland, særlig knyttet til Lepse. Et slikt fond vil også være åpent for andre deltakere.

Vi opplever også en interessant utvikling når det gjelder arbeidet med behandling av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall fra russiske atomubåter som er tatt ut av drift og skal hogges opp. Dette er et svært viktig problem. Etter sigende skal 125 russiske ubåter hogges opp innen år 2010, med de miljøfarer dette innebærer. Sammen med et russisk firma har Kværner med finansiering fra Utenriksdepartementet utført en forstudie for opphogging av russiske atomubåter. Norge og Russland utreder nå rammene for norsk finansiell og teknisk medvirkning til virkeliggjøring av ett eller flere prosjekter for å avhjelpe miljømessig viktige flaskehalser i opphoggingsprosessen. Viktig for oss er det at russerne også vil forplikte seg til tømming og nedleggelse av det miljøfarlige atomlageret i Andrejev-bukta, ikke så mange milene herfra.

Norge og Russland arrangerte i fellesskap flere tokt i årene 1992-94 for å undersøke radioaktiviteten i havområdene øst for Novaja Zemlja og buktene der det er dumpet radioaktivt avfall. Resultatene er beroligende, men det bør foretas overvåking av det dumpede avfallet i tida framover for å registrere mulige utslipp og eventuelle påvirkninger av miljøet, blant annet på fiskeressursene. Kara- og Barentshavet er i dag faktisk blant de reneste havområdene i verden. Slik ønsker vi at de skal fortsette å være. Derfor samarbeider vi også med Russland og USA om å utvide kapasiteten til et renseanlegg for flytende radioaktivt avfall i Murmansk. Fullføring av dette anlegget vil muliggjøre russisk tilslutning til totalforbudet mot dumping av alle typer radioaktivt materiale i havet.

I arbeidet med atomspørsmål har vi direkte kontakt med russiske myndigheter og føler at vi møter gjennomgående positive reaksjoner på norske initiativ. Vi opplever en gradvis holdningsendring og økende åpenhet. Russiske myndigheter innser at internasjonalt samarbeid i disse spørsmål også er i deres interesse. Før beslutninger fattes, er det viktig å ha mest mulig og best mulig informasjon. Det er vanskelige og kostbare oppgaver vi står overfor, og det finnes sjelden lettvinte løsninger. Samarbeidet i Barentsregionen er en viktig ramme for det vi ønsker å oppnå.

Selv om Barentssamarbeidet er en sentral del av vårt forhold til Russland, må vi ikke glemme at det er et flersidig samarbeid med flere likeverdige deltakere. Vi opplever en økende interesse for Barentssamarbeidet fra mange kanter. Delvis skyldes det at nordområdene i seg selv er interessant for mange, delvis er det fordi vi her har et godt eksempel på et fungerende regionalt samarbeid mellom EU-land, NATO-land og Russland om konkrete, praktiske ordninger som bidrar til stabilitet og sikkerhet. Samtidig er interessen for å bli med i det regionale samarbeidet stor. For tida foreligger det fire søknader - fra Västerbotten i Sverige, Uleåborg (Oulu) og Nord-Karelen i Finland og Komi-republikken i Russland. Spørsmålet behandles nå både på sentralt nivå og regionalt nivå, og en avklaring bør kunne forventes på utenriksministermøtet i Barentsrådet i Petrozavodsk til høsten.

Det har vært skepsis på regionalt nivå, særlig i Nord-Norge og Nord-Sverige mot en utvidelse. Mange frykter at tyngdepunktet i regionen og samarbeidet blir dratt for langt sørover. På den annen side skal vi ikke se bort fra at en utvidelse med ett svensk og ett finsk fylke til kan bidra til at Stockholm og Helsingfors vier større oppmerksomhet til Barentssamarbeidet. Slik det er i dag, blir det stadig tydeligere at våre nordiske naboland prioriterer Østersjøsamarbeidet høyere enn Barentssamarbeidet. Regjeringen tillegger Regionrådets syn i utvidelsesspørsmålet stor vekt, men jeg tror det må være rimelig klart at Regjeringen vanskelig kan blokkere en utvidelse som alle de andre samarbeidslandene måtte gå inn for. Det er viktig at vi i Utenriksdepartementet og dere og de andre på det norske regionnivået diskuterer saken grundig og når fram til et felles syn i løpet av tida fram til Petrozavodsk-møtet. Jeg vet at det var en del diskusjon om dette spørsmålet på det utvidede regionrådsmøtet i Tromsø sist måned.

Helt til slutt vil jeg si noen ord om et felt innen Barentssamarbeidet som kanskje kan ha store perspektiver framover, ikke minst for Finnmark. Jeg tenker her på planene om en nordlig sjørute gjennom Nordostpassasjen. En egen arbeidsgruppe under Barentsrådet arbeider med dette prosjektet, men det er vel riktig å si at arbeidet i gruppa bærer et visst preg av at en avventer resultatene av et større forskningsprosjekt. Dette prosjektet blir finansiert med russiske, japanske og norske midler og har lagt opp til et omfattende arbeid for å kartlegge mulighetene for å åpne denne sjøruten. Det gjenstår ennå mye før dette arbeidet er avsluttet, men jeg tror alle vil være enig i at dersom det kunne opprettes en kommersielt lønnsom og miljømessig forsvarlig sjøvei fra Østasia via den nordlige sjørute til Vesteuropa, ville det kunne bety store muligheter for Nord-Norge.

Barentssamarbeidet handler ikke minst om store muligheter for Nord-Norge og i særlig grad Finnmark. Dette innebærer også et ansvar for å gjøre det beste ut av mulighetene, ikke minst i en situasjon som oppleves som vanskelig i Finnmark. Jeg mener at både Regjeringen og Finnmark fylkeskommune har vist seg ansvaret bevisst. På Regjeringens vegne vil jeg takke for den meget aktive innsatsen som Finnmark fylkeskommune har ytt så langt. Vi setter stor pris på den aktive dialog og det gode samarbeidet som vi føler vi har hatt og har. Jeg er ikke i tvil om at dere fortsatt kommer til å stå på.

Ved å trekke folk på begge sider av den gamle øst/vest-grensen sammen i et stadig mer omfattende, daglig samarbeid er Barentssamarbeidet med og fremmer en bredere politisk utvikling som gjelder innpassingen av Russland i europeiske samarbeidsordninger. Ingen er i tvil om at dette er en avgjørende del av oppgaven med å bygge et nytt Europa. I sin tur er denne bredere politiske utviklingen av stor betydning for mye av det som skjer her i nord. Sjelden er sammenhengen og den gjensidige avhengigheten så klar mellom det som gjerne kalles "storpolitikken", og folks hverdagsliv. Den viser også at Barentssamarbeidet dypest sett er et prosjekt for å bygge fred og trygghet og et bedre liv i hverdagen for alle i vår nordlige landsdel og i de andre delene av regionen.