Det er nå jobben starter

Jeg innrømmer det mer enn gjerne: De siste tre ukene har vært helt spesielle, på grensen til uvirkelige, skriver arbeids- og sosialminister Robert Eriksson.

For en som lever og ånder for politikk, er det å få lov til å bli statsråd det aller største. Jeg er både ydmyk og stolt.  Jeg er stolt over at partiet jeg har viet hele mitt politiske liv til, endelig får sjansen til å vise hva vi vil og kan. Og jeg er både stolt og ydmyk over å være den første statsråden fra Verdal siden unionsoppløsningen i 1905.

Mange har spurt meg hvordan jeg fikk beskjeden. I ukene før regjeringsskiftet bugnet media over av spekulasjoner rundt hvem som skulle bekle de ulike statsrådspostene. Jeg hadde mistet plassen på stortinget og hadde i utgangspunktet innstilt meg på mitt nye liv i Trøndelag. Jeg var på hytta sammen med familien da Siv Jensen ringte.  Hun sa jeg måtte holde meg i nærheten av telefonen de nærmeste dagene og at det var viktig at jeg var innenfor dekningsområde. Siv sa det var mulig Erna kom til å slå på tråden. Tre dager senere ringte vår nye statsminister. Det var en nesten uvirkelig telefon å få fra Norges kommende regjeringssjef.  Vi hadde en hyggelig samtale, som endte med at hun spurte om jeg ville bli arbeids- og sosialminister i hennes regjering. Jeg svarte ”ja” på flekken!

Tiden fra jeg fikk tilbudet og frem til regjeringen ble presentert gikk sakte. Det var mildt sagt utfordrende ikke å kunne dele nyheten med andre enn min samboer.  Det ble mange turer alene i fjellet.

En annen hverdag

Jeg var ikke nervøs, men hadde sommerfugler i magen da jeg stod på slottsplassen etter regjeringsskiftet. Jeg følte meg veldig beæret som var blitt vist denne tilliten. Jeg kjenner jo fagområdet godt fra tiden som leder i arbeids- og sosialkomiteen, men dette er likevel noe annet. Området jeg er statsråd for angår alle arbeidstakere og alle som har behov for støtte fra velferdssystemet vårt.

Jeg var også veldig spent på mitt første møte med departementet. Hvordan forholdt byråkratene seg til at det kom en statsråd fra FrP inn i lokalene for første gang i historien?  I dag kan jeg utvetydig slå fast: De har vært helt strålende fra dag én. Det er gjennomprofesjonelle folk, med stor faglig kompetanse. For meg kjennes det trygt å ha et så stødig embetsverk i ryggen når vi nå skal i gang med å utforme ny politikk.

Hverdagen har blitt annerledes på mange måter. Plutselig har jeg fått meg sjåfør - noe som ikke er særlig vanlig i Verdal. Regjeringens biltjeneste kjører meg rundt, kalenderen min er alltid full og jeg har folk rundt meg som hjelper til med å styre mediehenvendelser, invitasjoner, møter og praktiske opplegg. Det er litt uvant, men på mange måter nødvendig for å få hverdagen til å gå opp. Og for at dette skal gå er det også helt nødvendig å få satt av tid til de som er aller viktigst for meg, nemlig familien i Trøndelag. Ingenting er som å komme heim. Ta en tur på øra, møte lokalbefolkningen, og bli realitetsorientert på hvordan hverdagen til folk flest utspiller seg. Jeg ble spurt av en journalist den dagen jeg ble statsråd om jeg fikk tid til å være pappa til fire, nå som jeg har blitt statsråd. Jeg svarte som sant var; ingen jobb er så viktig at du ikke har tid til barna og familien din.

Samarbeid med partene

Makt har aldri vært et mål i seg selv - det er et middel for å få gjennomført det man tror på. Sundvolden-plattformen skisserer fremtidens arbeids- og velferdspolitikk i grove trekk; vi ønsker mer fleksibilitet i arbeidslivet, blant annet gjennom utvidet adgang til bruk av midlertidige ansettelser. Det vil gjøre det enklere for utsatte grupper å få innpass i arbeidsmarkedet. Så vil vi modernisere arbeidsmiljøloven, for å gjøre den tilpasset familiestrukturene anno 2013. Et annet høyt prioritert punkt er å jobbe for et mer inkluderende arbeidsliv, med økt fokus på å hjelpe de funksjonshemmede med å realisere drømmen om arbeid.

Det blir ingen arbeidspolitisk revolusjon når FrP nå har inntatt kontorene i Arbeidsdepartementet. Gjennom mine åtte år i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget har jeg reist land og strand rundt og besøkt arbeidere som hver dag gjør en kjempejobb for seg og sine og for det norske samfunnet. I bedriftene og industrien, på byggeplassene, i helse- og omsorgssektoren. Jeg har fått massevis av nyttige innspill og forslag, som jeg nå tar med meg inn i min nye rolle.

Norske arbeidstakere og arbeidsgivere kan de neste årene vente seg endringer og oppmykninger på enkelte områder – forandringer som vi håper å få til i samspill med partene i arbeidslivet. Sammen håper jeg vi kan enes om fremtidsrettede og helhetlige løsninger til beste for arbeiderne, bedriftene og det norske arbeidsmarkedet. Kort sagt: Jeg vil stå for en trygg, fleksibel og familievennlig arbeidslivspolitikk, med plass til alle. Der man tar utgangspunkt i den faktiske hverdagen til folk flest.