Likebehandling i arbeidslivet

Mens enkelte applauderer at Fremskrittspartiet har fått hendene på rattet i styringen av arbeidslivs- og velferdspolitikken, er andre skeptiske eller avventende. Det er akkurat som forventet. Med nye koster i regjeringslokalene er det duket for en ny politikk på noen områder som betyr mye for svært mange.

Mitt utgangspunkt er at jeg er minister for alle arbeidere i Norge. Det gjelder enten du er fagorganisert eller ikke. De som velger ikke å være medlem i arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjonene skal respekteres på lik linje med alle andre. På samme måte som alle er sikret friheten til å søke sammen og jobbe for felles interesser gjennom fagforeninger, skal borgerne ha den samme retten til å velge å stå utenfor.

Det betyr på ingen måte at vi ikke skal legge til rette for et organisert arbeidsliv. Tvert om. Det gode samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og offentlige myndigheter har vært med på å legge grunnlaget for det velfungerende arbeidslivet vi har i Norge. Derfor er jeg helt klar: Skal vi lykkes med å få flere i arbeid, er et velsmurt trepartssamarbeid helt avgjørende. For meg er det viktig å ha et best mulig forhold til alle partene i arbeidslivet. Som ny arbeids- og sosialminister inviterer jeg til et konstruktivt samarbeid, og håper at vi kan ha respekt for hverandres ståsted. Da blir det enklere å håndtere vanskelige spørsmål og krevende utfordringer som garantert kommer. 

Trygghet og frihet

Den overordnede politikken nedfelt i regjeringserklæringen viser hvilken retning vi ønsker å gå. Vi ønsker mer fleksibilitet i arbeidslivet, vi ønsker en arbeidsmiljølov med en del oppmykinger for å imøtekomme den hverdagen og den familiestrukturen som folk lever i, men det blir ingen arbeidspolitisk revolusjon når FrP nå har inntatt kontorene i Arbeidsdepartementet. Vi skal styre på grunnlag av regjeringserklæringen. Norske arbeidstakere og arbeidsgivere kan de neste årene kan vente seg endringer og oppmykninger på enkelte områder – forandringer som vi håper å få til i samspill med partene i arbeidslivet. Sammen håper jeg partene kan enes om fremtidsrettede og helhetlige løsninger til beste for arbeiderne og det norske arbeidsmarkedet.

Gjennom mine åtte år i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget har jeg reist land og strand rundt og besøkt arbeidere som hver dag gjør en kjempejobb for seg og sine og for det norske samfunnet. I bedriftene og industrien, på byggeplassene, i helse- og omsorgssektoren. Mine egne erfaringer fra alle disse møtene har overbevist meg om at det norske arbeidslivet anno 2013 må bygges rundt to kjerneverdier: Trygghet og frihet. Et av mine fremste mål er derfor å bidra til et arbeidsliv med trygge og forutsigbare rammer, samtidig som vi sikrer arbeiderne tilstrekkelig fleksibilitet og handlingsrom tilpasset moderne familiestrukturer.

Arbeidshverdagen til en kommunalt ansatt kontormedarbeider er vidt forskjellig fra en turnusarbeidende hjelpepleier, som igjen skiller seg fra sesongarbeideren på det lokale fiskemottaket som jobber mye i enkelte perioder og mindre i andre. 

Inkluderende arbeidsliv

Store saker står for døren – ikke minst fremforhandlingen av en ny IA-avtale. Det vil ha høyeste prioritet, fordi det handler om en av vår tids største utfordringer: Hvordan inkludere flere i arbeidslivet. Jeg vil trekke frem tre grupper som står i fare for å bli varig utestengt fra arbeidsmarkedet, og som derfor har behov for ekstra drahjelp og tilpasning: De funksjonshemmede, unge som har falt utenfor utdanning og arbeidsliv og innvandrerkvinner. Min forgjenger Anniken Huitfeldt innrømte så sent som i august i år at de rødgrønne ikke hadde gjort nok for å inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Denne regjeringen har allerede varslet at vi vil rettighetsfeste brukerstyrt personlig assistanse (BPA), samt styrke tilretteleggingsgarantien og funksjonsassistentordningen.

I tur og orden vil vi starte arbeidet med å reformere og forbedre de delene av arbeidslivspolitikken som er overmoden for fornyelse: Arbeidsmiljøloven skal mykes opp, slik at den er tilpasset et moderne samfunn der gamle A4-løsninger ikke lenger duger. Vi vil også utvide muligheten til å ansette midlertidig – nettopp for å gjøre det enklere for utsatte grupper å få innpass i arbeidsmarkedet. Samtidig skal hovedregelen fortsatt være fast ansettelse.

Målet er en familievennlig arbeidslivspolitikk med plass til alle.