LO på gjengrodde stier

I VG 11.08. påstår LO-leder Gerd Kristiansen at jeg vil bringe det norske folk 100 år tilbake i tid. Hun hevder at høringsforslaget om endringer i arbeidsmiljøloven er en løsarbeiderpakke. Påstanden er grovt misvisende og historieløs. LO-myten om løsarbeidersamfunnet hørte vi også da vikardirektivet ble innført av den rød-grønne regjeringen. Hvordan er det mulig å mene at en utvidet adgang til å ansette midlertidig river ned det som er bygget opp i norsk arbeidsliv de siste 100 år?

Dagens unge har veldig lite til felles med løsarbeiderne som bygget ut Bergensbanen. Løsarbeiderne var omreisende anleggsarbeidere. De utførte hardt og farlig arbeid. De bygget ut jernbane, veinett, fabrikker og gruver i Norge for 100 år siden. Hjelm, vernesko og lovfesta stillingsvern hadde de aldri hørt om. Livet var sild og poteter og dans gjennom skuggeheimen. Deres generasjon visste hva det ville si å mangle mat, klær og sko. De levde i et samfunn hvor tuberkulose var den viktigste dødsårsaken. Få fikk leve ut drømmene, og få fikk realisert evnene. Norsk arbeidsliv står milevis fra et slikt samfunn. Vi skal aldri tilbake dit.

LO-lederen skremmer ikke bare de unge med rallar-myten. Hun skremmer spesielt unge gravide. Kristiansen hevder at gravide arbeidstakere ikke vil få fast jobb med det jeg vil kalle en nøktern utvidelse av adgangen til å ansette midlertidig. Kristiansen vet godt at en oppsigelse på grunnlag av graviditet er i strid med arbeidsmiljøloven. Det har aldri vært snakk om å lempe på disse reglene.

Til slutt skremmer LO-lederen med det svenske arbeidslivet. Hun påstår at stillingsvernet i Sverige er årsaken til at omfanget av midlertidige ansettelser har økt i Sverige. Problemet er at Kristiansen ikke nevner finanskrisen. Den rammet Sverige mye hardere enn Norge. Krisen i Sverige medførte store bedriftsnedleggelser i industrien, og rammet arbeidstakerne direkte. Så tidlig som i 2009 økte arbeidsledigheten i Sverige opp til 8,3 prosent. En kan ikke se bort ifra at dersom Sverige ikke hadde hatt utvidet adgang til å ansette midlertidig, kunne det tatt vesentlig lengre tid for økonomien å komme på rett kjøl igjen. Etter sterk nedgang i brutto nasjonalproduktet i 2008/2009, hadde Sverige mer enn tatt igjen fallet allerede i 2011. Til sammenlikning lå ledigheten på 3,2 prosent her hjemme i 2009. I Norge medførte finanskrisen først og fremst en nedgang i etterspørselen etter produkter. Ikke en stor nedgang i etterspørselen etter arbeidskraft, som i Sverige. Selv med høringsforslaget jeg har lagt fram, vil adgangen til å ansette midlertidig være klart mer liberal i Sverige.

Gerd Kristiansen ordbruk mot regjeringen i VG gjør det vanskeligere å forholde seg til LOs løfter om et konstruktivt samarbeid. Kanskje ligger noe av forklaringen i at LO-lederen er medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre. Partisekretær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, følger opp LO-lederen i tirsdagens Klassekampen. I samme stil erklærer han at det ikke finnes empiri på at midlertidighet skaper flere jobber. Igjen med henvisning til Sverige. Denne empirien er vanskelig å tolke inn i den norske virkeligheten. De svenske, spanske eller britiske erfaringene fra finanskrisen kan ikke automatisk overføres til andre land.

Vi har et ansvar for å senke terskelen til arbeidslivet for de som strever med å få en fot innenfor, for eksempel unge med lav kompetanse og personer med nedsatt arbeidsevne pga helseproblemer. Her lykkes vi ikke godt nok i dag – alle gode intensjoner til tross. Signalene fra arbeidsgiverne er entydige: mange opplever at risikoen for å ansette dem er for høy. Det kan vi ikke overse. LO kan like det eller ei, men det er ikke NAV eller politikere som ansetter. Det er arbeidsgiverne. En nøktern utvidelse av adgangen til å ansette midlertidig vil kunne være en døråpner til arbeidslivet for mange unge. Alternativet for mange unge er ikke å gå rett inn i fast jobb, som LO later å tro, men inn døra til NAV.