Sær alder eller sær grense?

Mildrid Finnehaug – fylkesleder i Fagforbundet Nord-Trøndelag – bommer på sin påstand i Trønder-Avisa 21. januar om at jeg ”går til angrep” på en rekke yrkesgrupper.

Påstanden er fremsatt i forbindelse med debatten om særaldersgrenser. Jeg vil derfor utkvittere dette med det samme; la det ikke være tvil om at politifolk, brannmenn, renholdere, helse- og omsorgsarbeidere m.fl. er uunnværlige yrkesgrupper både for enkeltindivider og for samfunnet. Det er nettopp verdien av dette arbeidet som gjør at regjeringen vil gjøre det enklere for disse å jobbe lengre.

Særaldersgrensene betyr at enkelte yrkesgrupper må slutte i jobben når de når en viss alder.  Jeg håper at det ikke bare er jeg, men også Finnehaug, som er bekymret for at halvparten av politistaben går av som følge av alder, og likevel finner en vei inn i eksempelvis forsikringsbransjen. Et interessant faktum i dette eksemplet er at særaldersgrensen i politiet ble innført i 1937. I 1937 var de fleste politimenn patruljerende konstabler med fri kun annenhver søndag. Jeg tror Finnehaug må være enig med meg i at ting har forandret seg siden den gang. Kombinerer vi dette faktum med at vi har behov for kompetente politifolk, bør ikke regnestykket være vanskelig.

Dessuten har vi behov for arbeidskraft både nå og i fremtiden. Da er det i beste fall synd at arbeidstakere som både kan og vil jobbe, blir snudd i kontordøra på 57-årsdagen. Aldergrenseproblematikken var viktig for Fremskrittspartiet da vi satt i opposisjon. Det er regjeringens ambisjon å gjennomføre regjeringsplattformen – også på punktet vedrørende særaldersgrenser. Tiden er moden for at man setter seg ned og går igjennom alle aldersgrenser i arbeidslivet. 

Samarbeid med partene

Jeg vil rose Finnehaug for hennes initiativ til samarbeid. Det setter jeg pris på, og jeg vil følge dette initiativet opp. Som Fremskrittsparti-mann har jeg aldri hatt særlig sansen for tvang, og det har jeg heller ikke som arbeids- og sosialminister. Skal vi få til en løsning som er god og som fungerer, er et konstruktivt partssamarbeid nøkkelen. Hvis alle parter blir hørt, så er jeg sikker på at løsningen blir bra, og at vi bidrar til et fleksibelt og trygt arbeidsliv.

For god ordens skyld understrekes det at jeg skjønner at alder i enkelte tilfeller kan være en utfordring. Særlig i operative og utadrettede yrker. Det er derfor viktig for meg å være klar på at en endring av særaldersgrensene vil innebære ansvar for den enkelte arbeidsgiver. Skal vi ta vare på den kompetansen som våre eldre kolleger besitter, må det legges til rette for dette. 

Dramatisk endring

Når vi vet at de første særaldersgrensene ble vedtatt for snart 100 år siden, er det på høy tid med en gjennomgang. Arbeidslivet har endret seg dramatisk de siste årene, og vi har fått en pensjonsreform som gjør at de fleste har fått mulighet til å gå av allerede ved 62 år dersom de har behov for det. Ny teknologi og nye arbeidsmåter gjør at gårsdagens regelverk ikke har samme treffsikkerhet som før.

Ønsket fra regjeringen om å gjennomgå særaldersgrensene er uansett ikke noe vi har kommet på helt av oss selv. Dette er basert på et ønske fra arbeidstakere i de berørte yrkesgrupper om å få delta lengre i arbeidslivet.  Verken 57, 60, eller 65-årsdagen er ”siste forbruksdato”. 

For å sikre at Norge får tilgang på mest mulig kompetent arbeidskraft også i årene som kommer, er det viktig at det er lønnsomt for alle yrkesgrupper å stå lenger i arbeidslivet. Det betyr blant annet at vi må ha et system som stimulerer folk til å kombinere arbeid og pensjon. Den store utfordringen er at vi har to forskjellige pensjonssystem - ett i det private og ett i det offentlige. Skal vi lykkes med å få enda flere eldre til å stå lenger i arbeidslivet, må prinsippene for offentlige pensjon bli lik privat tjenestepensjon. Jo lenger folk står i jobb, jo bedre må pensjonen bli.