Solidaritetens grenser

Baklengs inn i framtida, er tittelen på LOs publiserte kampskrift mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven.I heftet kan du blant annet lese om arbeidslivet i Norge og hva som venter norske arbeidsfolk: Mer fritid i sjefens makt, Texas-tilstander truer oljebransjen, og Mer uro på allerede urolig arbeidsplass. LO-lederen forteller om midlertidig ansatte som ber på sine knær, som ikke tør å si fra, og som bøyer nakken og må ta i mot kommando fra sjefen. Det kan bli dramatiske konsekvenser om arbeidsmiljøloven endres! Da får Norge et løsarbeidersamfunn som setter oss 100 år tilbake i tid. Eller kanskje 60 eller 80 år! Det blir det første tilbakeskrittet siden barnearbeid ble forbudt i gruvene, for snart to århundrer siden. I følge LO. Nådeløse tilstander med andre ord.

Norsk arbeidsliv er ikke på vei inn i solnedgangen. I følge den rødgrønne regjeringens arbeidslivsmelding fra 2011, jobber de aller fleste under gode og anstendige arbeidsforhold. Arbeidsmiljøet er i verdenstoppen. 9 av 10 er fornøyd med jobben. Byrdene til arbeidstakere i Norge har neppe blitt mye tyngre på tre år.

Jeg er mer bekymret for de menneskene som står utenfor arbeidslivet. De som ikke har sterke interesseorganisasjoner i ryggen. De som ikke får, eller kan delta i arbeidslivet, som drømmer om å få en fot innenfor. I dag står 70 000 unge i Norge utenfor arbeid og utdanning. De har et helt liv foran seg. Arbeid bør være en viktig del av dette livet. 1 av 5 i yrkesaktiv alder mottar en helserelatert ytelse. Det er ca. like mange som innbyggerne i Bergen, Trondheim, Stavanger og Molde til sammen! Og kvinnene er i klart flertall.

Mange av dem sliter med psykiske helseproblemer. Det legemeldte sykefraværet pga. lettere psykiske lidelser har økt med 145 prosent fra 2000 til 2011. 6 av 10 under 40 år er varig uføretrygdet på grunn av psykiske lidelser. Forskning har vist at arbeid og aktivitet er psykisk helsebringende. Arbeid, sammen med behandling, har vist seg å være svært god medisin. Derfor er det uheldig at mange som kunne hatt god nytte av å komme i aktivitet, blir varig uføretrygdet.

Vi må senke terskelen til arbeidslivet for de som strever med å få en fot innenfor. Enten det er unge med lav kompetanse, eller personer med helseproblemer. Samtidig vedtas ikke lønnsomme arbeidsplasser av Stortinget. De må skapes av arbeidsgivere. Da må vi lytte til de som skal ansette. Signalene fra arbeidsgiverne er at mange opplever at risikoen for å ansette unge med lav kompetanse eller personer med helseproblemer er for høy. Det kan vi ikke overse. Derfor gjør vi det enklere for arbeidsgivere å slippe disse til. Det skal bli enklere å ansette midlertidig i inntil ett år. En midlertidig ansettelse kan være en døråpner til arbeidslivet. I tillegg ønsker vi å bruke mer av stønadsutbetalingene til å dekke deler av lønna hos arbeidsgivere som stiller opp. Folk skal få bedre og tettere oppfølging av NAV, og arbeidsgivere skal få bedre hjelp med tilrettelegging. Dette vil få flere i jobb.

Dagens velferdsnivå ble på mange måter dimensjonert for gårsdagens arbeidsstyrke. Framover vil det stå enda færre yrkesaktive bak trygdede og pensjonister. Hva krever det av oss? Et høyt velferdsnivå i framtida, krever at vi må få flere hoder inn i arbeidslivet, og bruke arbeidskraften mer effektivt. De som er uenige i det, må i det minste være ærlige om alternativet: Økte egenandeler eller å senke kvaliteten på våre velferdstjenester. Det kan bety et samfunn med økte forskjeller. Å videreføre nåtida er det lite framtid i. Det er heller ikke spesielt solidarisk.