Av med tvangstrøya

En tvangstrøye er ifølge Wikipedia en trøye med lange ermer som kan knyttes i kors over brystet eller på ryggen - eller festes til en seng eller stol - slik at brukerens bevegelser hindres. Analogien er selvsagt ikke direkte overførbar, men likevel: Mange har opplevd arbeidslivspolitikken som har vært ført av den rødgrønne regjeringen de siste årene som en tvangstrøye. Mangel på fleksibilitet og dyrking av standardiserte A4-løsninger har vært det uuttalte mantraet. Arbeidstakere og arbeidsgivere har følt seg bastet og bundet, på både hender og føtter.

Dagens arbeidsmiljølov ble vedtatt for om lag 40 år siden. En ny tid og et moderne arbeidsliv krever oppdatert politikk som er tilpasset den virkeligheten vi lever i. ”One size fits all”- tankegangen er moden for å kastes på historiens skraphaug – nettopp fordi nordmenn anno 2014 er alt annet enn en homogen gruppe som kan presses inn i én arbeidslivsboks. Når undertegnede nå legger frem en rekke forslag til endringer i arbeidstidsbestemmelsene, har det vært et mål at arbeidslivspolitikken i større grad skal reflektere det moderne samfunnet og et endret arbeidsmarked. Det overordnede prinsippet er: Et mangfoldig samfunn må legge til rette for mangfoldige løsninger.

Når regelverket viser klare aldrings- og sykdomstegn, gjelder det å finne rett medisin. Muligheten til å jobbe mer overtid i perioder, økt gjennomsnittsberegning av arbeidstid, en omgjøring av forbudet mot søndagsarbeid og en utvidelse av Arbeidstilsynets adgang til å gi dispensasjon til alternative turnusordninger gir etter vårt syn en ”mikstur” som oppgraderer en noe gammelmodig arbeidsmiljølov til 2014-nivå. 

Vil ha fleksibilitet

Som politiker lærer man mye av å reise rundt på arbeidsplassene og snakke med folk. Når jeg er hjemme i Verdal prater jeg med arbeidere som pendler til Stord eller andre deler av landet for å jobbe. De sier: Når vi først er borte fra familien, la oss få lov til å jobbe litt mer. Vi er jo uansett borte fra våre nærmeste. Så får vi mer sammenhengende fri i andre perioder. Det samme budskapet hadde sykepleierne på Ladegården sykehjem i Bergen da jeg besøkte dem. Småbarnsmødre som ber om lov til å jobbe lengre vakter de helgene de jobber, mot å ha helt fri helger de i dag må jobbe. De sliter med å få hverdagen med jobb og barn til å gå opp.

Jeg har møtt skilte foreldre som har barna annenhver uke, og som mer enn gjerne vil jobbe lengre dager de ukene de ikke har barna – for å være mer tilstede de ukene barna bor hos dem. Studenter kommer til meg og forteller at de hindres av et stivbeint regelverk. Som student har du gjerne muligheten til å jobbe alle søndagene i enkelte måneder av året, mens du har behov for helt fri i eksamensperiodene. Med vårt forslag får de den muligheten. For alle disse eksemplene gjelder det samme prinsippet: De ytre rammene bevares slik de er i dag, men arbeidstakerne får langt større valgfrihet til å innrette seg etter individuelle behov og ønsker. Ved å gjennomsnittsberegne arbeidstiden kan arbeidstakerne arbeide flere timer i et døgn eller i en uke, mot å ha tilsvarende mer fri andre dager eller uker. Arbeidsmengden per uke skal ikke være mer enn 40 timer i snitt (i de fleste tilfeller 37,5 eller mindre). Reglene for samlet arbeidstid - alminnelig arbeidstid + overtid - endres med andre ord ikke. Sagt med andre ord: Vi vil ikke åpne for mer samlet overtid. 

Trygge rammer

I motsetning til hva LO-lederen og andre kritikere hevder, er ikke regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven et sololøp. Tvert imot; vi legger opp til en bred høringsrunde, der partene får rikelig anledning til å komme med sine innspill. Trepartssamarbeidet er viktig for meg, og jeg har selvfølgelig til hensikt å lytte til hva partene mener. Men til forskjell fra den forrige regjeringen legger jeg opp til et likeverdig samarbeid.

Fra mitt ståsted har de foreslåtte oppmykningene i arbeidsmiljøloven både en ideologisk og en praktisk begrunnelse, og liberaliseringen må ses som del av en totalpakke. Vi mener endringene er prinsipielt riktige, samtidig som de er nødvendige for å være tilpasset moderne familiestrukturer. Fremskrittspartiet har siden Anders Langes tid vært den fremste forkjemperen i norsk politikk for mer frihet til enkeltmennesket. Staten skal bidra med trygge og forutsigbare rammer for et stabilt arbeidsliv, men hvert enkelt menneske må ha stor grad av frihet til å organisere livene sine som det passer dem best. Jeg er stolt av å kalle meg selv hverdagsliberalist, for det betyr at jeg har tillit til at voksne mennesker kan ta ansvar for eget liv. Formynderstaten har hatt sin tid. Den moderne arbeidstakeren krever både trygghet og frihet.