Er dette usosialt?

”Regjeringen tar fra de fattige og gir til de rike”. ”En omvendt Robin Hood - politikk”. ”Hjerterått og usosialt”. At opposisjonen med Arbeiderpartiets leder i spissen kritiserer regjeringens forslag til statsbudsjett, er selvsagt som forventet. Men når karakteristikkene og begrepene som brukes nærmer seg flere lysår unna den virkeligheten de er ment å beskrive, er det nødvendig å korrigere bildet.

Fremskrittspartiet er opptatt av – og har alltid vært opptatt av – å gjøre hverdagen enklere og bedre for de syke og svake. Det er derfor med stolthet vi legger frem et budsjett for neste år der vi foreslår to milliarder mer til pasientbehandling. Dette innebærer at vi tar i bruk ledig kapasitet, de syke får raskere behandling og helsekøene kan reduseres. H/FrP-regjeringen har lagt til rette for en høyere vekst i pasientbehandlingen i våre to første budsjetter enn det de rødgrønne fikk vedtatt i løpet av sine åtte år i regjering. Vi foreslår om lag 350 nye årsverk til helsestasjoner og skolehelsetjenesten. Dette vil sikre at barn og unge som sliter kan fanges opp og få hjelp på et tidligere stadium. Vi vil ha 200 millioner mer til rus og psykiatri i kommunene, med samme argumentasjon: Tidlig hjelp er avgjørende. Det er bra for den enkelte og for familien, som ofte føler håpløshet og fortvilelse.

Jeg er spesielt opptatt av barn av foreldre som står utenfor arbeidslivet. Den langsiktige resepten for å hjelpe barna ut av fattigdom, er satsingen vi gjør for at foreldrene skal bli selvforsørget gjennom egen arbeidsinntekt. Målrettede tiltak mot denne gruppen er også en del av resepten. Derfor mener regjeringen at en bedre skole og gode barnehager – der alle skal ha samme muligheter - er avgjørende. Det er grunnen til at vi reduserer barnehagekostnadene for 30.000 lavinntektsfamilier. Det er også grunnen til at elever på videregående skole, som har foreldre med lav inntekt, med vårt opplegg kan få om lag 10.000 kroner mer i stipend. 

Ikke for Petter Stordalen og Olav Thon

Regjeringen er bekymret over at barn som lever i fattige familier ofte ikke får delta på fritidsaktiviteter sammen med andre barn. Vi har tro på målrettede tiltak rettet direkte mot barna, for å hindre sosial ekskludering. Derfor har regjeringen bevilget 135 millioner kroner – langt mer enn noen annen regjering har gjort - for at også barn av foreldre med dårlig råd skal kunne delta på meningsfylte aktiviteter som fotball, turn, ski, skolekorps og ferieturer med foreldrene. Er det dette Jonas Gahr Støre kaller usosialt?

Vi øker bevilgningene med 150 millioner kroner for å styrke barnevernet. Dette kommer i tillegg til de øremerkede bevilgningene til kommunene på 600 millioner, slik at kommunene er godt rustet til å ivareta barnevernsoppgavene. Styrkingen gir bedre rettssikkerhet og tettere oppfølging av svært utsatte barn og unge. Legg også til at vi bruker 12 millioner på etablering og drift av tiltak som kan gi en bedre hverdag for barn som er utsatt for vold og overgrep. Er det dette som er usosialt, Jonas?

Arbeiderpartiet og de rødgrønne gikk inn for at syke og pårørende ikke lenger skulle kunne skrive av store utgifter til medisiner, egenandeler og hjelpemidler på skatten. Denne regjeringen foreslår å videreføre særfradraget for store sykdomsutgifter med reglene som gjelder for inntektsåret 2014, inntil en ny ordning er ferdig utredet. Dette vil komme kronikere og andre med varig sykdom til gode, og det vil være til størst hjelp for de som har minst fra før. Eller mener Jonas Gahr Støre at det er ”rikingene” som først om fremst vil nyte godt av at det blir mindre kostbart å være syk? Er det Petter Stordalen og Olav Thon som har størst grunn til å juble?

Et par ting til er på sin plass å nevne, Jonas. Vi foreslår også 300 millioner kroner til Brukerstyrt Personlig Assistent (BPA). Dette innebærer at 14.500 av de med store funksjonsnedsettelser vil kunne leve frie og aktive liv i hverdagen. Og vi bevilger langt mer enn forrige regjering til tiltak som vil gjøre det lettere for funksjonshemmede å delta i arbeidslivet. Usosialt? Neppe. 

Arbeid er nøkkelen

Utformingen av fremtidens sosialpolitikk må ivareta flere hensyn og slik jeg ser det bygges rundt to hovedpilarer: 1. En styrket arbeidslinje. 2. Å sørge for en anstendig inntektssikring for de som ikke kan forsørge seg og sine gjennom arbeid. Fattigdom skal bekjempes med arbeid. Det beste virkemiddelet for å løfte voksne og dermed også barn ut av fattigdom, er å legge til rette for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Derfor vil vi skape et samfunn der flere kan delta ut fra sin arbeidsevne.

Det er også grunnen til at regjeringen vil forbedre dagens ordning med lønnstilskudd og tilrettelegging på arbeidsplassen, slik at de med kroniske lidelser eller nedsatt arbeidsevne skal få bedre muligheter til å komme inn i arbeidslivet.

En styrking av arbeidslinjen innebærer at det må lønne seg å jobbe. Jeg tror det norske folk mener det er et grunnleggende trekk ved et rettferdig samfunn. Vi må fange opp de som faller og ikke kan stå på egne bein. De som er for syke til ikke å kunne jobbe skal løftes av fellesskapet og ha en anstendig inntektssikring. Men for at velferdssamfunnet også i fremtiden skal være bærekraftig, må arbeid være mer lønnsomt enn å motta stønad.

I vårt forslag til statsbudsjett ivaretas begge hensyn: Vi gjør det mer lønnsomt å jobbe, samtidig som vi sørger for en trygg og god inntektssikring for de som står på utsiden av arbeidslivet. Alle har vi ansvar for å bygge et velferdssamfunn som er bærekraftig i fremtiden.

Det er sosialt det, Jonas.